Den salige Humiliana de'Cerchi (1219-1246)

Den salige Humiliana de’Cerchi [de Cerchis, de Circulis] (it: Umiliana) ble født som Emiliana (lat: Aemiliana) i desember 1219 i Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia, men av ydmykhet kalte hun seg selv oftest for Humiliana. Hun var «datter av Olivier de Cerchis, borger» (Filia Olivieri Cirki, Civis) (Ulvieri, Vieri, Ulivieri, Oliviero) de'Cerchi og hans første hustru fra familien Portinari. Humilianas far var opprinnelig fra Acone i Val di Sieve og var svært rik. Trolig døde hennes mor svært ung, og faren giftet seg på nytt med Ermellina di Cambio dei Benizi – han fikk i alt sytten barn. De vokste opp i familiepalasset ved Via Condotti. Familien var blant byens ledende, og en av Humilianas brødre hadde viktige stillinger i regjeringen. De var guelfer (pavetro) og lå i strid med ghibellinerne (de som støttet keiseren).

Humiliana ble giftet bort mot sin vilje femten år gammel i 1534 med den rike veveren Ruggieri Bonaguisi (ifølge andre kilder het han Mazzaracoli). Hun led mye under mannens utsvevende liv, men fant støtte hos svigerinnen Ravenna. Hun var eldre enn sin bror og kontrollerte dermed husholdningen, og hun ga Humiliana midler til karitativt arbeid. Kostbare stoffer som mannen ga henne, brukte hun i hemmelighet til å lage messeklær.

Humiliana og mannen fikk to døtre (en av dem var oppkalt etter Humilianas søster Rigalis) og kanskje også sønner, men etter bare fem års ekteskap ble hun enke. Hennes far forsøkte å overtale den 21-årige enken til å inngå et nytt ekteskap, men hun var fast bestemt på å tre inn i klosteret i Monticelli, grunnlagt av den hellige Agnes av Assisi. Men da konfiskerte faren hennes medgift (med loven i hånd). Hun erklærte at om hun fikk velge, foretrakk hun å bli brent på bålet fremfor å gifte seg igjen.

I 1240 trådte hun etter råd fra sin skriftefar, minoritten Michele degli Alberti, inn som såkalt pinzochera i fransiskanernes «orden» for botgjørere, som først fra 1280 ble kalt fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Hennes eldre bror Arrigo bygde et hus til henne ved kirken Santa Croce, og hun ble den første i Firenze som levde i klausur. Hun ble ikledd drakten i Santa Croce av Fra Michele degli Alberti. Av ydmykhet skiftet hun navn fra Emiliana til Humiliana.

Men allerede i 1241 trakk hun seg tilbake fra det offentlige liv og levde som eneboer i tårnet i farens palass. Hun forlot sine rom bare for å gå i kirken og for å samle almisser. Hun levde ytterst gudfryktig i sitt hjem, ønsket inderlig å lide med Kristus og tilbrakte dag og natt i bønn. Hun brydde seg ikke om forfølgelse fra verden – hennes egen far erklærte sammen med andre at hun var en egensinnet narr, og hennes søster gjorde allting som hun kunne tenke ut for å få Emiliana til å lide. Men som erstatning for disse lidelsene sendte Gud henne sin himmelske trøst, og ofte fikk hun i sin ensomhet besøk av Kristus, Maria, de hellige engler og andre hellige. Også på andre måter så Gud med nåde på sin ydmyke tjenerinne, for han ga henne profetiske og undergjørende evner. Hun brukte disse siste til å vekke opp sin egen datter Rivalis fra de døde.

Til slutt ble Emiliana rammet av en dødelig feber og ble liggende syk i fire måneder, inntil hun døde den 19. mai 1246, bare 27 år gammel. Hun ble etter eget ønske gravlagt i kirken Santa Croce. Translasjonen av hennes relikvier til Capella Castellani, som tjente som sakramentskapell i Santa Croce, fant sted den 4. november 1314. Hennes biografi ble skrevet kort etter hennes død av fransiskaneren Vito av Cortona i 1248.

Også etter hennes død forherliget Gud sin ydmyke tjenerinne gjennom undre av alle slag, slik at det ble åpnet en saligkåringsprosess for henne i 1624, og den 11. mai 1626 ble hennes begrensede offisielle kult tillatt for kirken Santa Cruce i Firenze på hennes dødsdag, da det kunne leses messe og Officium de Communi. Hun ble saligkåret den 24. juli 1694 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Innocent XII (1691-1700). Hennes minnedag er dødsdagen 19. mai. Hos Sintzel står hun den 22. mai og i kalenderen for tredjeordenen den 29. mai.

Humilianas bysterelikvar, et mesterverk av florentinsk gullsmedkunst som ble anskaffet av Riccardi de'Cerchi rundt 1370, befinner seg i Museo dell'Opera ved Santa Croce i Firenze. Hennes relikvier er i et glasskrin under sakramentsalteret i Capella Castellani.

Kilder: Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. juni 2000