Den hellige Helena, keiserinne (~250-330)

Minnedag: 18. august

Helena, keiserinne (~250-330) Skytshelgen for Frankfurt am Main, Pesaro og Ascoli, bispedømmene Trier, Bamberg og Basel; for fargere, bergverksarbeidere, skattegravere og naglesmeder; mot lyn og ild; for gjenfinning av mistede eller stjålne gjenstander

Den hellige Helena, eller Flavia Helena, keiser Konstantin den Stores mor, ble født ca år 250 [en gang mellom 248 og 255]. Geoffrey av Monmouth spredte den historien at hun var født i England som datter av den legendariske «Old King Cole» av Colchester, og denne historien ble lenge trodd der i landet, men det er en romantisk fortelling uten historisk belegg. Også Trier gjør krav på å være hennes fødested, men hun var temmelig sikkert født i Drepanum (senere Helenopolis) i Bithynia på nordvestkysten av Lilleasia (i dag Tyrkia). Hennes foreldre var trolig alminnelige mennesker, muligens vertshusholdere. For hun arbeidet som tjenestejente på et vertshus da den fornemme illyreren Konstantius Chlorus fikk øye på henne. Hennes ynde og skjønnhet gjorde så sterkt inntrykk på generalen at han så bort fra standsforskjellen og gjorde henne til sin rettmessige hustru ca 270. De fikk sønnen Konstantin omkring år 274 (?) i Naissus (Nish i Serbia), og dette var en lykkelig tid for Helena.

Konstantius Chlorus stammet fra en fornem familie - hans mor var niese av keiser Claudius II (268-70) og faren en innflytelsesrik dardaner (illyrer). Men da keiser Diokletians (284-305) medkeiser for det vestromerske riket, Maximian Herkules (286-305), gjorde Konstantius Chlorus til sin medregent i Gallia og England, begynte en gledeløs periode for Helena. Ektemannen måtte ca 290 etter keiserens befaling forstøte henne og i 292 gifte seg med Maximians stedatter Theodora, og sønnen Konstantin ble sendt som pant på hans troskap til hoffet til den østromerske keiseren Diokletian. Helena godtok sin skjebne og ga sin mann fri, og levde deretter stille og tilbaketrukket. Da Konstantius døde, ble sønnen Konstantin proklamert keiser av den romerske armé i York i 206. Han behandlet sin mor med den største respekt, tok henne til seg ved hoffet, tildelte henne titlene «Augusta» og Nobilissima Femina (ærverdigste kvinne) og lot prege mynter med hennes bilde. Navnet på hennes fødeby ble også endret til Helenopolis.

Det er ikke sikkert når Helena ble kristen, men det ble sagt at da hun hadde sett med hvilken glede de kristne gikk i døden for sin tro, fant hun selv Kristus og ble døpt i 312, som det heter: «etter 63 år i det hedenske mørke». Fra denne dag var det fromhet, ydmykhet og virksom nestekjærlighet som preget hennes liv. Hun elsket de fattige og gikk rundt i ydmyke og beskjedne klær. Hun var så hengiven at hennes samtidige trodde at hun hadde vært kristen fra barndommen.

I mellomtiden hadde Konstantin beseiret hedningen Maxentius i slaget ved Pons Milvius (Den Milvinske bro), en bro over Tiberen noen km nord for Roma. Det skjedde den 28. oktober 312. Det var før dette slaget keiseren etter legenden fikk en visjon hvor han så et tegn på himmelen og ordene in hoc signo vinces, «ved dette tegn skal du seire», et tegn som sikret ham seieren da han gjorde det til sitt merke. Det har vært uenighet om hva Konstantin så. En sen overlevering sier at det var et kors, mens den tidligste varianten var at han så det greske Kristus-monogrammet XP (ChR). Dette monogrammet var de kristnes kjennemerke, og i hvert fall førte Konstantin siden monogrammet i sitt våpen. Denne hendelsen gjorde at keiseren gikk over til kristendommen, selv om sannsynligvis ikke ble døpt før like før sin død. Like etter Konstantins seier ga han ut toleranseediktet i Mediolanum (Milano) i februar 313. Det likestilte kristendommen med de andre religionene og gjorde slutt på forfølgelsene, men de kristne utgjorde fortsatt en liten minoritet. Etter at ediktet ble utstedt, brukte Helena all sin innflytelse for å fremme det. I 324 beseiret Konstantin endelig Licinius og ble enekeiser i hele det romerske imperiet, og han flyttet hovedstaden til Konstantinopel.

78 år gammel foretok Helena en lengre reise til Det hellige Land for å besøke Kristi grav. Blant mange gode gjerninger der delte hun også ut store summer til de fattige og fikk bygd Fødselskirken i Betlehem og planla en kirke på Oljeberget, Eleona, som Konstantin lot oppføre til minne om henne. Keiser Hadrian hadde bygd et tempel for Venus over stedet der Jesus var blitt korsfestet og gravlagt, men Konstantin skrev til den hellige biskop Makarios av Jerusalem og ga ordre til at det skulle fjernes og at det i stedet skulle settes i gang byggingen av en Gravkirke der. Helena tok på seg oppdraget å få dette arbeidet gjennomført.

Helenas navn er særlig knyttet til funnet av det kors som Frelseren led på, som var gravd ned i en klippecisterne like øst for Golgata. Et slikt funn ble riktignok hevdet på den tid, men de tidligste skribentene nevner ikke at Helena hadde noe som helst med det å gjøre; tvert i mot synes hun å ha vært død før det skjedde. Men den hellige Ambrosius hevdet i en preken fra 385 på det sterkeste at det var Helena som fant korset, og alltid siden har Helena vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av korset. Om det treet som ble funnet virkelig var det ekte korset, er et annet spørsmål. Denne versjonen ble spredt også av Sulpicius Severus og Rufinus, mens den hellige Hieronymus (ca 342 - 420), som levde i Betlehem på denne tiden, ikke nevner noe om at hun spilte noen rolle i gjenfinnelsen av det sanne kors. Men i utkastet til nytt Martyrologium Romanum sies det, i motsetning til i forrige utgave, eksplisitt at ikke bare reiste hun for å undersøke stedene der Jesus ble født, led og oppsto igjen, men at hun «oppdaget Vår Herres krybbe og kors» (praesaepe et crucem Domini invenit). Kirkehistorikeren Eusebius skriver ikke noe om at Helena besøkte Det hellige Land for å se etter korset, selv om den hellige Paulinus av Nola forteller at hun dro for å moppsøke de hellige steder. Historien ble udødeliggjort på 800-tallet i Cynewulfs berømte dikt Elene.

Legenden forteller at Helena var i Jerusalem i år 326, og der fant hun tre kors og fire nagler i en steincisterne like øst for Golgata. Det var usikkert hvilket som var Kristi kors og hvilke som var de korsene som de to røverne var korsfestet på, derfor ble en død kvinne lagt på korsene etter tur. Da skjedde miraklet, kvinnen ble vekket opp fra de døde og slik ble Kristi kors funnet. Legenden forteller videre at korset ikke var noen vanlig trekonstruksjon, men laget av det tre som var spiret frem fra livsens tre i paradiset. Fra det treet var Arons stav laget, det hadde båret dronningen av Saba over bekken Kiron og vært med i mange andre bibelhistoriske hendelser.

Da Helena fant korset, tok hun med seg noen biter av det til Konstantinopel. Hoveddelen ble satt inn med sølv og gjemt i en kirke i Jerusalem, hvor mange mirakler skjedde. Korset ble røvet i år 616 av kong Khusrou II av Persia (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau), men tolv år senere ble det gjenerobret av keiser Heraklios, som på en engels bud selv bar korset i botsdrakt og reiste det på Golgata. Før kalenderrevisjonen i 1969 feiret man den 3. mai Vårkorsmesse (korsmesse om våren), som var til minne om korsets gjenfinning (Inventio S. Crucis). Gjenerobringen av korset ble minnet den 14. september, som ble kalt Høstkorsmesse. Vårkorsmesse ble avskaffet i 1969-revisjonen av den romerske kalenderen, men Høstkorsmesse lever videre som Festen for Korsets opphøyelse. Kirken Santa Croce in Gerusalemme i Roma skal ha blitt bygd på Helenas bønn av Konstantin for å huse korsrelikviene. Den er fortsatt en av Romas syv valfartsbasilikaer.

Helena reiste rundt i Palestina og østen, grunnla kirker og sluttet vennskap med soldater, fikk løslatt fanger og hjalp de trengende. Hun samlet også en mengde relikvier. Hun skal ha levd ydmykt i et kloster hvor hun gjorde husarbeidet. Kort etter døde hun, trolig i Nikomedia (i dag Izmid i Tyrkia), etter tradisjonen den 18. august 330. Hennes legeme ble fraktet til Roma og bisatt der. Hennes grav ble tilknyttet kirken Ss Peter og Marcellinus i Roma - den første kirken som var bygd til minne om martyrer. Hennes sarkofag er bevart i Vatikanmuseene. Hennes relikvier oppbevares i dag i en porfyrurne i et lite gravkapell som består av en kuppel båret av åtte søyler i et tverrskip i kirken Santa Maria in Aracoeli i Roma.

Senere ble hennes relikvier overført til klosteret Hautvillers i bispedømmet Reims i Frankrike, som hevdet å ha dem fra 800-tallet, mens hennes hode angivelig befinner seg i domkirken i Trier. Paris hevder også å ha relikvier. Hennes minnedag er den tradisjonelle dødsdagen 18. august. I østkirken feires hun sammen med Konstantin den 21. mai, og hun ble også minnet i den gamle norske kalenderen på denne dato. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Helenas attributt er korset, hun blir fremstilt med keiserkrone, kirkemodell, kors og nagler. Øya St. Helena i Atlanterhavet, berømt fordi Napoleon ble sendt dit og døde i eksil der, fikk sitt navn fordi den ble oppdaget av spanske sjøfolk på Helenas minnedag. Helena skal også ha funnet Jesu drakt uten sømmer som han bar før korsfestelsen samt apostelen Mattias' bein, og disse ga hun til biskop Agritius av Trier. «Der Heilige Rock» befinner seg i domkirken i Trier og beina i klosteret St. Matthias i Trier.

av Webmaster publisert 16.02.2001, sist endret 28.11.2015 - 02:55