Den hellige Helig ap Glannog (500-t)

Den hellige Helig ap Glannog med tilnavnet Foel («den skallede») levde i det nordlige Wales på 400- og 500-tallet, og en kilde sier at han ble født rundt 467. Noen kaller ham en legendarisk skikkelse, men han regnes med blant de walisiske helgenene i noen av de sene genealogiske listene. Han var sønn av Glannog ap Ceredig (Glanog, Glanawg), som kalles konge av Maes Meigen (f. ca 451). Hans genealogi er: Helig ap Glannog ap Gwgan Gleddyvrudd (Gleddyvrhudd) ap Caradoc Vreichvras (Caradawg) ap Llyr Myrini (Merini) ap Einion Yrth ap Cunedda Wledig. Caradoc Vreichvras er på moderne walisisk Caradog Freichfras (= «Caradoc Sterkarm»), og Cunedda ap Edern eller Cunedda Wledig (= imperator, det vil si kommandant) var en mektig krigerfyrste fra nord i Britannia og stamfar for det kongelige dynasti i Gwynedd.

Helig var far til minst tre walisiske helgener, men den beretningen vi har om ham i en velkjent legende, gjør ham selv knapt berettiget til å kalles hellig. De tre helgenene Boda, Gwynin og Brothen oppgis i de eldre genealogiene som sønner av Glanog ap Helig Foel (Foel = «den skallete») av Tyno Helig. Men de senere genealogiene bytter om navnene Glanog og Helig, slik at Helig blir de tre helgenenes far og ikke deres bestefar. Genealogiene tilskriver ham også fem, seks og til og med tolv sønner. Helig nevnes nesten alltid som den mannen som fikk sitt territorium Tyno Helig dekket av sjøen, i likhet med Gwyddno av Cantre’r Gwaelod, et annet sunket kongerike, men i Cardiganshire.

Tyno Helig («Heligs dal») var et lavtliggende landområde ved nordkysten av det historiske grevskapet Caernarvonshire (nå delt mellom de moderne grevskapene Gwynedd og Conwy). Heligs område strakte seg fra utløpet av elven Conwy til Puffin Island (wal: Ynys Seiriol, «den hellige Seiriols øy»; tidligere kalt Priestholm), øya som ligger i den nordøstre enden av Menai-stredet mellom Anglesey og fastlandet. Helig fikk sitt område ødelagt av en stor oversvømmelsen av Irskesjøen på nordkysten av Wales, som dannet landet som nå er kjent som Lavan Sands (Traeth Lafan) og Beaumaris-bukten mellom Great Orme’s Head og Menai-stredet.

Den folkelige versjonen av historien er helt annerledes. Denne forteller at katastrofen hadde blitt forutsagt som en straff på Helig for hans ondsinnethet fire generasjoner før den skjedde. Da han red gjennom sitt territorium en kveld, hørte han stemmen til en usynlig følgesvenn som advarte ham: «Hevnen kommer, den kommer!» (Dial a ddaw! Dial a ddaw!) Han spurte opprørt: «Når?» Svaret kom: «På dine barnebarns, oldebarns og deres barns tid». Helig roet seg trolig ned med den tanken at dermed ville det ikke skje hans levetid. Men så ble det holdt en stor fest i palasset med hele familien ned til femte generasjon til stede ved festlighetene, og kjellermesteren gikk ned i kjelleren for å hente mer å drikke til svirebrødrene. Da la han merke til at vannet holdt på å presse seg inn. Han hadde bare tid til å advare harpisten om faren, da alle de andre, midt i sitt drikkegilde, ble overmannet av flommen.

Tradisjonen peker ut stedet hvor Llys Helig («Heligs palass») sto rundt midtveis mellom Penmaenmawr og Great Orme’s Head, rundt halvannen kilometer utenfor den nåværende kystlinjen og tvers overfor åsen Trevyn yr Wylva. De lokale sjømennene hevder den dag i dag at de i rolig vær og ekstremt lavvann kan skjelne palassets ruiner i vannet under dem.

Da Helig og hans tolv sønner på denne måten mistet sitt arveland til havet, ble både de og andre slektninger ifølge de sene beretningene «helgener» (det vil si munker) i klosteret Bangor. «Ban» betyr «sted» og «gor» betyr «kor», så ordet Bangor betyr «stedet for koret». Det fantes flere klostre ved navn Bangor. De to viktigste ble begge grunnlagt av den hellige Deiniol av Bangor (ca 535-ca 584), Bangor Fawr og Bangor Iscoed. Klosteret Bangor Fawr lå i Carnarvonshire (nå i det moderne grevskapet Gwynedd) ved Menai-stredet mellom Anglesey og det walisiske fastlandet. Stedet kalles nå Bangor og ble utgangspunktet for middelalderens (og det nåværende anglikanske) bispedømmet Bangor.

Det andre Bangor lå ved elven Dee i det gamle distriktet Maelor i Wales, like ved grensen til England. Frem til 1974 lå det i den eksklaven av Flintshire som tradisjonelt er kjent som Maelor Saesneg, fra 1974 til 1996 lå det i grevskapet Clwyd, mens det nå ligger grevskapet (county borough) Wrexham. Dette klosteret ble ifølge den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) det mest berømte klosteret i den britiske kristenheten og vokste til over 2 000 munker. Men klosteret ble ødelagt og munkene massakrert i slaget ved Chester rundt 615 av den hedenske kong Ethelfrid (Æthelfrith) av Northumbria (593-616). Grunnleggeren Deiniol så massakren, men ser selv ut til å ha unnsluppet. Dette stedet kalte romerne Bovinium og sakserne Bancornaburg. Det walisiske navn var Bangor-is-y-Coed («Bangor under skogen») fordi det lå nær store skogsområder. Det ble til Bangor Is Coed som igjen ble til Bangor Iscoed. Da The Cambrian Railway åpnet en sidelinje fra Wrexham til Ellesmere, kalte de stasjonen «Bangor-on-Dee», et navn som ble foretrukket av dem som mislikte det walisiske Is-y-Coed.

Mange britiske grunnleggelser var kjent som Bangor pluss navnet på grunnleggeren. Bardsey kalles «Bangor Cadvan yn Enlli», Glastonbury kalles «Bangor Wydrin» og Bangor Is-y-Coed ble også kalt «Bangor Illtyd». Sognet hadde navnet «Bangor Monachorum», trolig på grunn av historiske assosiasjoner. Etter ødeleggelsen av klosteret flyttet noen av Heligs sønner til den hellige Cadfans (ca 530-ca 590) Cor (= klosterskole, plur: Corau) på øya Bardsey (wal: Ynys Enlli) utenfor halvøya Llŷn i Carnarvonshire, nå i det moderne grevskapet Gwynedd.

Heligs far Glanog (Glannog) ga sitt navn til Ynys Lannog (eller Glannog), det gamle navnet på Puffin Island. Øya står nevnt som Insula Glannauc under året 629 i Annales Cambriae. Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220) trodde at navnet Enis Lannach (eller Lenach) betydde «den geistlige øya, fordi mange legemer av helgener er gravlagt der, og ingen kvinne tillates å gå i land der».

Den hellige Seiriol av Penmon (ca 494-ca 550) trakk seg på sine eldre dager tilbake til Ynys Lannog, like utenfor kysten ved hans kloster Penmon. Øya ble kjent som Ynys Seiriol til hans ære. Senere kalte vikingene den Priestholm, og dette navnet ble også brukt på engelsk til 1800-tallet, men nå er den kjent som Puffin Island på grunn av alle lundefuglene (puffins) som det kryr av der. Øya er i privat eie og det er forbudt å gå i land uten tillatelse. En monastisk grunnleggelse er bevart på øya. Kong Maelgwn Gwynedd ble gravlagt der i 547. Seiriol døde der rundt 550.

De sene Iolo-manuskriptene oppgir følgende navn på de tolv sønnene av Helig ap Glannog, hvorav de fleste grunnla kirker i ulike deler av Wales:

Den hellige Gwyar
Den hellige Celynin (Gelynin)
Den hellige Euryn (Eurien, Ernin)
Den hellige Gwynin (Gwynnin, Gwynwn, Gwynon, Gwynir, Gwfnyn)
Den hellige Boda
Den hellige Bodfan (Bodvan, Bodwan, Bobouan)
Den hellige Bedwas
Den hellige Brendav (Brenda)
Den hellige Rychwyn (Rhychwyn, Rhochwyn)
Den hellige Brothen
Den hellige Elgyvarch (Aelgyvarch)
Den hellige Peris

I tillegg nevner flere kilder ytterligere en sønn, den hellige Dirden ap Helig (f. ca 483), som giftet seg med den hellige Danhadlwen av Caer Goch (lat: Tanatuvenna; eng: Tania) (f. ca 466), trolig eldste datter av Cynyr Ceinfarfog, herre av Caer Goch. Dirden og Danhadlwen fikk den hellige sønnen Eilfyw ap Dirdan (Elvis) (f. ca 500).

Noen nevner også en datter av Helig, den hellige Ananan Lleian («nonnen») (f. ca 490), men ingen kilder nevner hvem som var mor (mødre?) til denne barneflokken. Ingen kjente kirker er viet til Helig, og vi kjenner heller ingen minnedag.

Kilder: en.wikipedia.org, Baring-Gould (6), Enwogion Cymru - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2015