Henrik II den Hellige (973 - 1024)

Minnedag: 13. juli

Skytshelgen for byene og bispedømmene Bamberg og Basel, for benediktinernes legoblater

Den hellige Henrik (lat: Henricus) ble født den 6. mai 973 i Abbach i Bayern som sønn av hertug Henrik II den Trettekjære av Bayern og Gisela av Burgund. Gjennom sin bestemor, den hellige Mathilde, var han også av Widukinds blod. Han var den eldste av fire søsken: Bruno ble biskop av Augsburg, den salige Gisela giftet seg med den hellige Stefan av Ungarn og Brigid ble abbedisse for klosteret St. Paulus i Regensburg. Henrik gikk på katedralskolen i Hildesheim og ble oppdratt av benediktinere i Regensburg under abbed Ramwold av St. Emmeram. Han etterfulgte sin far som hertug av Bayern i 995. I 999 giftet han seg med den hellige Kunigunde, datter av grev Sigfrid av Luxembourg. Etter Otto IIIs tidlige død ble han som nærmeste slektning (han var fetter av Otto II, den avdøde keiserens far) valgt til tysk konge i Mainz i 1002 og kronet i Aachen av erkebiskop Willigis av Mainz. Han ble italiensk konge i 1004 og kronet med den langobardiske jernkronen, og han ble kronet som hellig romersk keiser av pave Benedikt VIII den 14. februar 1014 sammen med sin hustru. Han var den første keiseren i vest som mottok rikseple av gull med et kors på toppen.

Henriks hovedanliggende var konsolideringen av det tyske monarkis makt, som for en stor del ble oppnådd gjennom kriger i øst og i Lombardia. Han brukte Kirken for sine politiske mål, men var også opptatt av reform og reorganisering i Kirken, som skulle være underordnet statsmakten. Som ung hadde han som lærer hatt den hellige Wolfgang av Regensburg, og de hellige Odilo av Cluny og Richard av Saint-Vanne var blant hans venner.

Legenden forteller at han ba abbed Richard i Saint-Vanne i Verdun om å gjøre ham til munk og lovte total lydighet. Abbeden aksepterte dette og kommanderte keisermunken til å fortsette å tjene Gud ved å styre Det hellige romerske Imperium. Videre fortelles det at han på dødsleiet fortalte biskopene som sto rundt sengen at han hadde levd i et kyskt ekteskap med sin dronning Kunigunde. Det var riktignok barnløst, men det skyldtes sannsynligvis en sykdom hos keiseren, og historien om et såkalt «Josefsekteskap» var rykter satt igang av keiserens partisaner etter hans død; de synes klart ikke å ha noe holdepunkt i kjensgjerningene. St. Henrik var legmann og hersker, og hans religiøse liv var ikke noe klosterliv. Han hadde også arvet noe av farens temperament.

Henrik II, som noen ganger fikk tilnavnet Den Gode, ga tilbake eiendommer og verdier til mange bispeseter etter sin keiserkroning og restaurerte bispedømmene Strasbourg, Hildesheim, Magdeburg og Merseburg; sistnevnte var brutalt herjet av slaviske inntrengere. Men Henrik erklærte hellig krig mot dem og beseiret dem. Hans viktigste kirkelige grunnleggelse var bispesetet i Bamberg i 1007, som ble et senter for utdannelse og kultur. Han bygde Bamberg domkirke i 1002 og også et kloster i byen, og både mann og hustru var ivrige støtter av benediktinsk klosterliv og fremmet den cluniacensiske reformen.

Henrik døde den 13. juli 1024 på slottet Grona ved Göttingen. Han ble gravlagt i domkirken i Bamberg, og ved siden av ham ble også hans hustru Kunigunde gravlagt da hun døde i 1033. Hun ble kanonisert i 1200. Sine år som enke tilbrakte hun i den søsterkommunitet hun hadde grunnlagt i Kaufungen i Hessen.

Henrik ble kanonisert av pave Eugenius III i 1146. Pius X utnevnte ham til skytshelgen for benediktinernes legoblater. I 1969 ble hans minnedag flyttet fra 15. til 13. juli. Han avbildes med keiserkrone og septer, rustning og sverd, mens han bærer en kirkemodell (Bamberg) eller rikseple, mange ganger sammen med St. Kunigunde. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

av Webmaster publisert 05.01.1999, sist endret 22.02.2016 - 10:10