Den salige Pius Heredia Zubía og sytten ledsagere (d. 1936)

Denne gruppen består av seksten munker fra cistercienserordenen av streng observans (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae – OCSO), som også kalles trappister, fra klosteret Abadía Cisterciense de Viaceli i Cóbreces i Cantabria, og to cisterciensernonner fra den ureformerte grenen (Ordo Cisterciensis – OCist), som i Spania kalles Las monjas Bernardas, i Valencia. Hovedgruppen på elleve martyrer ledes av klosterets prior p. Pius, deretter er en gruppe på tre som ble drept før hovedgruppen og to som ble drept etter dem. De to siste martyrene er de to cisterciensernonnene fra Valencia.

De fleste cistercienserklostrene i Spania lå i den «nasjonalistiske» sonen til general Franco, så de kom seg gjennom krigen uten å bli angrepet. Det eneste klosteret som var så uheldig å ligge i regionen Cantabria, som ble kontrollert av Folkefronten («republikanerne»), fikk en helt annen skjebne.

Klosteret Vår Frue av Viaceli (La Abadía de Santa María de Viaceli) ble bygd i 1901 i Cóbreces i Santander som et tilfluktssted for det sørfranske klosteret Vår Frue av ørkenen (L’abbaye Sainte-Marie du Désert) i kommunen Bellegarde-Sainte-Marie i departementet Haute-Garonne og erkebispedømmet Toulouse i regionen Midi-Pyrénées. Grunnleggelsen var et resultat av den antikatolske lovgivningen i Frankrike som gjorde at alle ordener ble kastet ut av landet. Klosteret Viaceli ble grunnlagt på anmodning fra Dom Cándido Albalat y Puigcerver (1854-1915) fra Xàtiva (sp: Játiva) i Valencia, senere abbed for moderklosteret Désert ved Toulouse (1881-98). Klosteret ble grunnlagt av Désert i 1903 og opprettet kanonisk i 1908, men den første prioren ble ikke valgt før i 1920, da klosteret ble opphøyd til rang av priorat. Det ble opphøyd til abbedi i 1926.

I 1927 ga ordenens generalkapittel autorisasjon til grunnleggelsen av Huerta i Soria, som skjedde i 1930. Dette klosteret hadde de fått som arv. Stedatteren til markisen av Cerralbo, Amelia del Valle y Serrano, som hadde tittelen markise av Villahuerta, kontaktet klosteret Viaceli, mer spesifikt deres prior, p. Pius Heredia om en mulig grunnleggelse i Huerta. Da markisens testamente ble åpnet, ble hennes hensikt kjent: klosteret i Huerta gikk til cisterciensernes orden av streng observans og ble gjengrunnlagt av klosteret Viaceli, med den betingelse at det ble åpnet en skole for formasjon av landsbyens barn.

Etter valgene i februar 1936, da Folkefronten fikk flertall i nasjonalforsamlingen Cortes og venstrefløyen dannet regjering med støtte fra anarkistene, begynte munkene i Viaceli å høre om kirker som ble brent i deres provins, men de fikk ikke besøk av anarkistene i FAI (Federación Anarquista Ibérica) før etter borgerkrigens utbrudd den 18. juli 1936, da de militære gjorde opprør under general Francisco Franco Bahamonde (1892-1975) med hensikt å styrte den folkevalgte regjeringen. Det var da rundt seksti personer i Viaceli. I første omgang ble klosteret ransaket og deres matforråd plyndret, og neste skritt kom på festdagen for den hellige Bernhard av Clairvaux den 20. august 1936.

Den dagen ble det offentliggjort i La Gaceta et dekret som bestemte at den katolske religionsutøvelsen i sognene og i klosterkirken skulle stenges og oppheves. Det var den siste dagen munkene fikk lov til å bruke sin kirke før den ble stengt, men de fortsatte å resitere officiet i scriptoriet. I mellomtiden hadde en eller to medlemmer av kommuniteten som ikke var bundet av løfter – noviser eller oblater – vendt tilbake til sine familier, mens resten ble værende. Den ene av dem som dro, Guds tjener Santiago Raba Río, ble øyeblikkelig innrullert i den republikanske regjeringshæren, hvor han ble drept av en offiser fordi han var munk. En annen, Guds tjener Ildefonso Telmo Duarte, døde som innrullert i en disiplinærbataljon, drept av en vakt. Ingen av dem er med i denne martyrgruppen, ettersom bevisene for deres martyrium var mangelfulle.

Deretter var det to eller tre uker hvor det var relativt rolig i klosteret Santa María i Viaceli. Den 24. august hentet menighetens kirketjener i følge med andre personer alle vigslete kar, kalker og andre verdifulle liturgiske gjenstander og brakte dem rekvirert gods til Novales. Den 27. august nektet folkefronten noen baskiske munker å reise til Bilbao. Andre militsmenn fra CNT og FAI hindret noen munker i Los Corrales og Reinosa i å komme til husene til sine foreldre.

Men den 8. september 1936, festen for Jomfru Marias fødsel, da munkene tok den vanlige siestaen som regelen foreskriver i sommermånedene, kom representanter fra FAI overraskende med en regjeringsordre om å stenge klosteret og arrestere munkene. De fikk to timer på seg til å samle sammen sine eiendeler, og deres små pakker ble gjennomsøkt. Breviarer, rosenkranser og alt annet som var forbundet med dyrkingen av Gud, ble ødelagt, inkludert åndelige notater og andre private papirer.

Klosterets abbed, Dom Emmanuel Fleché-Roussé, som var klosterets første superior (1907-20); første prior (1920-26) og første abbed (1926-40), var respektert, ikke så mye på grunn av hans rang eller alder eller helse, men fordi den franske konsulen hadde uttrykt offisiell interesse for hans trygghet. Han ble sendt til den nærliggende landsbyen Cóbreces. To prester som var sekretærer i klosteret, ble også holdt i Cóbreces av republikanerne, som var sikre på at de skulle tvinge ut noe viktig informasjon av dem. Men størstedelen av kommuniteten, 38 trappistmunker, ble kjørt bort, og de var så mange at det trengtes to busser.

Dom Emmanuel Fleché som var beskyttet av det faktum at han var utlending, ble brakt til en fiskerlandsby ved kysten som var erklært som internasjonal sone. Byen var full av flyktninger som bodde i brakkene til en stor sommerleir som i fredstid tjente som et tilholdssted for studenter fra Madrid. De fascistiske bombeflyene styrte unna, så abbeden var ganske trygg der. Den 8. desember, festen for Marias uplettede unnfangelse, fikk han beskjed om at han skulle seile til Frankrike dagen etter. Frigivelsen skjedde etter anmodning fra den franske regjeringen.

Abbeden vendte tilbake til Viaceli da krigen var over, og de brødrene som fortsatt var i live, samlet seg rundt ham enda en gang, lykkelig over å finne at det fortsatt var noe igjen av deres kloster. Tomme lagerrom og noen få vanhelligede statuer i kirken var alt som var igjen etter republikanernes kortvarige styre i provinsen. Dom Emmanuel var abbed til 1940, og senere døde han i klosteret.

De to busslastene med trappister kom til Santander i Cantabria den 8. september og ble fengslet i salesianernes kollegium i Calle Viñas. Etter relativt kort tid klarte en venn av dem under betydelig risiko å få dem løslatt. Deretter gjemte noen av dem seg i private hjem, andre klarte å komme seg til Bilbao, hvor det pågikk en voldelig religiøs forfølgelse, mens andre igjen omgrupperte seg i Santander og dannet tre små kommuniteter som prøvde å opprettholde klosterlivet i det skjulte. Sannsynligvis forelå det en plan som var lagt på forhånd om utslettelse av munkene, og på grunn av et svik ble det den 1. desember arrestert en gruppe som bare besto av legbrødre. Det republikanske politiet ville vite hva deres livsgrunnlag var. Til det svarte de at det var pater prior som tok seg av slike spørsmål, og kanskje dette ga politiet et påskudd for å arrestere den andre gruppen, som besto av prioren og andre prestemunker.

Prioren, p. Pius Heredia Zubía (sp: Pio) (1875-1936), avslo muligheten til å unnslippe og ble værende i Santander med den største gruppen munker. De fleste av mennene som gikk i døden sammen med ham, hadde blitt formet i det monastiske liv av ham mens han var novisemester i Viaceli. Selv om deres bosted i Calle del Sol 27 lå rett over gaten for hovedkvarteret til det hemmelige politiet, levde de et liv som var fullstendig monastisk og kontemplativt. De startet hver dag med matutin og laudes klokken fem, fulgt av messen, som ble feiret på et spisebord. Deretter var det lesning, meditasjon og manuelt arbeid. De mottok til og med messestipend fra superiorinnen for noen visitasjonsnonner som ennå ikke var blitt spredt.

Om morgenen den 1. desember ble de overrasket av et plutselig besøk fra en fremmed som hevdet at han var elektriker og krevde adgang til leiligheten, selv da han ble forsikret at det ikke var noe i veien med lysene. I løpet av dagen kom en ung munk som bodde alene i en annen del av byen, klerikeren br. Alvarus, for å besøke dem, og derfor ble han også arrestert sammen med dem. For sent på ettermiddagen kom politiet for å ta dem med til comisaría (politistasjonen). I hovedkvarteret til anarkistenes hemmelige politi møtte de den første gruppen.

Prioren ble forhørt først. Han ble konfrontert med at politiet ved ransakingen hadde funnet et brev adressert til p. Pius som inneholdt 200 pesetas, men han kunne ikke snakke uten å avsløre visitasjonsnonnenes superiorinne som hadde sendt messestipend. Derfor sa han ingenting. Hans ansikt var oppsvulmet og fullt av blod da han kom tilbake til resten av fangene i cellen. Deretter ble de andre brødrene kalt inn en etter en, men siden de åpenbart ikke visste noe om pengene, slapp de billigere unna, og en av dem ble til og med løslatt, den salige Marcellinus Martín Rubio.

Etter knallharde avhør og mishandling under prosessen ble de om natten den 2. desember ført ut for å henrettes. Prosessen var for å gi et skinn av legalitet til dommen mot munkene, men i virkeligheten skjedde det hele av hat av troen.

Ifølge vitnesbyrd fra en oblat på femten år som var med munkene og senere ble løslatt, ble munkene satt opp på en lastebil i to separate grupper, en om kvelden den 3. desember og den andre neste natt. Hvordan disse brødrene ble drept, er ikke kjent med sikkerhet. Ble de kastet i havet fra klippene ved fyret i Santander eller ført ut i en båt og senket i det dype vannet i bukten, eller ble de skutt i nærheten av byens kirkegård? Den første hypotesen virker mest sannsynlig, bevitnet av noen som fikk høre det fra en av bødlene. De ble tatt om bord i en lekter utenfor Santander-bukten; etter at de hadde fått sydd sammen munnen fordi «de ba», ble de kastet ut i Biscayabukten med tunge vekter bundet til føttene. Den yngste av martyrene var tyve år gammel (det var flere i gruppen på under 25 år), men den eldste var 68 år gammel. De elleve martyrene ble drept i to grupper på henholdsvis seks og fem munker.

1. Den salige Pius Heredia Zubía (sp: Pio) (fødenavn: Julián), prest OCSO, prior av Viaceli. Han ble født den 16. februar 1875 i Larrea i provinsen Álava (ba: Araba) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Nord-Spania). Han trådte inn i ordenen i Val San José i 1890. Han ble presteviet i 1899. I 1918 ble han sendt til klosteret Viaceli. Der var han først novisemester og senere superior. Han var ansvarlig for alle munkene som ble flyktninger i Santander. Han var karakterisert av en stor religiøs ånd, heltemot og besluttsomhet for å holde hele gruppen sammen.

2. Den salige Amadeus García Rodríguez (sp: Amadeo) (fødenavn: Marcos), prest OCSO. Han ble født den 14. september 1905 i Villaviciosa de San Miguel i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn i novisiatet i 1921 og ble presteviet i 1929. Han var en ung munk med anerkjente intellektuelle kvaliteter og en delikat monastisk ånd. Han var en lærd mann, og sammen med p. Juan Bautista (nr 4) hadde han redigert et lite spansk magasin for munker og venner om ordenens liv og anliggender. Det het La Voz del Cister.

3. Den salige Valerian Rodríguez García (sp: Valeriano), prest OCSO. Han ble født den 10. juni 1906 i Villaviciosa de San Miguel i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn i klosteret i 1921 og ble presteviet i 1930. Han samarbeidet med p. Pius i novisiatet. Han levde med intensitet og stort mot gjennom hele martyrprosessen, og han fremhevet seg for sin realisme stilt overfor de hendelser og ydmykelser som hans medbrødre led under.

4. Den salige Johannes Baptist Ferris Llopis (sp: Juan Bautista), prest OCSO. Han ble født den 24. mars 1905 i Algemesí i provinsen og regionen Valencia i Spania. Han var sønn av Juan Ferris og Vicenta Llopis. Han gikk i barnehagen ved kollegiet til Søstrene av St Anna (Las Hermanas de Santa Ana), og senere gikk han på kollegiet som ble drevet av kongregasjonen «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere (spansk: los Escolapios). Han var ministrant i kirken San Jaime.

Han trådte inn som postulant hos piaristene i Valencia, men da han raskt innså at det ikke var hans vei, begynte han på det erkebiskoppelige seminaret i Valencia. I Valencia var han en hyppig besøkende hos nonnene i cistercienserklosteret Gratia Dei o Zaydía, hvor det var flere søstre som kom fra Algemesí. Den åndelige veilederen på seminaret var Guds tjener Don Bernardo Asensi, som angivelig oppfordret Johannes Baptist til å tre inn i cistercienserklosteret Viaceli i Cóbreces i Santander. Der trådte han inn i novisiatet i 1923, atten år gammel. Han ble presteviet i 1931.

P. Juan Bautista Ferris Llopis hadde litterære ferdigheter. Han skrev dikt og korte dramatiske verk om den hellige Bernhard og om skytshelgenene for Alzira (sp: Alcira), Bernhard, Maria og Gracia. Han var en av dem som fremmet cisterciensernes magasin La Voz (1927-36). Han var kjent for sin frimodighet og glede over å leve med andre i det huset hvor de lå i skjul, og han viste alltid en rolig akseptering av den fryktete og forutsigbare slutten.

5. Den salige Alvarus González López (sp: Alvaro), kleriker OCSO, født den 27. april 1915 i Noceda del Bierzo i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han hadde vært en oblat i munkenes skole, som ble stengt av regjeringen i 1931. I stedet for å gå ut i verden og miste kontakten med Viaceli, kom han tilbake rundt et år senere for å bli ikledd drakten som novise. Han gjennomførte sitt novisiat og avla sine midlertidige løfter under svært vanskelige omstendigheter for kommuniteten på grunn av det som skjedde, men han ga alltid bevis på en stor karakterstyrke og utholdenhet i sin hensikt å hengi seg fullt til sitt kall som kormunk. Han ble skilt fra de andre i Santander, men tilfeldigvis var han på besøk hos medbrødrene i Calle del Sol 27 og ble arrestert sammen med dem.

6. Den salige Antonius Delgado González (sp: Antonio) (fødenavn: Francisco), postulant OCSO, født den 28. januar 1915 i Citores del Páramo i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han hadde blitt kastet ut fra et seminar fordi han ikke hadde hode til å bli prest og ikke forsto noe av sine bøker. Cistercienserne i Viaceli hadde heller ikke vært i stand til å motta ham for løfteavleggelse, men de beholdt ham som oblat. Han kunne ha dratt hjem da anarkistene truet klosteret, men han valgte å bli. Til tross for sin enkle og på ingen måte enestående karakter, gjennomgikk han dagene med forfølgelse med stor ansvarlighet, og det ble lagt merke til i ham et sterkt ønske om å gi sitt liv som en kulminasjon av sitt monastiske kall.

Disse seks (nr 1-6) ble drept den 3. desember 1936 i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Nord-Spania.

 7. Den salige Eustachius García Chicote (sp: Eustaquio) (fødenavn: Jacinto), legbror OCSO, født den 16. august 1891 i Támara de Campos i provinsen Palencia i regionen Castilla y León i Spania. Han gikk som svært ung inn i trappistklosteret San Isidro, og han hadde til og med avlagt de midlertidige løftene der. Men før tiden var kommet for de evige løftene, endret han mening og vendte tilbake til verden. Men i 1929 gikk han igjen i kloster, denne gang i Viaceli. Han hadde avlagt sine løfter og var en eksemplarisk munk og legbror. Han var en person med en fast og balansert karakter, alltid ansvarlig for de brødrene som var betrodd ham. Han manifesterte en stor åndelig og menneskelig balanse i de uønskede situasjonene i disse dagene.

8. Den salige Angelus de la Vega González (sp: Ángel) (fødenavn: Francisco), legbror OCSO, født den 15. oktober 1868 i Noceda de Bierzo i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han var med sine 68 år den eldste i gruppen. Han hadde levd i verden som en gift mann, men da hans hustru døde, trådte han inn i Viaceli i 1931 som legbror. Etter sine midlertidige løfter ble han sendt til grunnleggelsen Santa Maria de Huerta, som var i den nasjonalistiske sonen under borgerkrigen. Men like før krigen brøt ut, ble br. Angelus syk og ble sendt tilbake til Viaceli. Der utløp hans løfter, men han fornyet dem. Like før anarkistene kom, visste den eldste munken hva som lå forut, så han avla sine høytidelige løfter. Til tross for vanskelighetene i disse årene ga han et sterkt vitnesbyrd om utholdenhet i sine monastiske idealer, som han levde med stor enkelhet og dedikasjon.

9. Den salige Esekiel Álvaro de la Fuente (sp: Ezequiel), legbror OCSO, født den 21. mai 1917 i Espinosa de Cerrato i provinsen Palencia i regionen Castilla y León i Spania. Han var bare nitten år gammel og dermed den yngste av de munkene som ble drept i denne martyrgruppen. Til tross for sin unge alder bar han de lidelsene han måtte holde ut sammen med resten av sine ledsagere, med stort heltemot og ydmykhet.

10. Den salige Eulogius Álvarez López (sp: Eulogio), legbror OCSO, født den 28. juli 1916 i Quintana de Fuseros i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han var bare tyve år gammel, legbror med midlertidige løfter. Han var en person av enkel karakter og hadde vært gjeter i sin barndom, men han var fast bestemt på å holde ut i klosteret med sine brødre, som han elsket med stor finfølelse.

11. Den salige Bienvenido Mata Ubierna (fødenavn: Robustiano), legbrornovise OCSO, født den 24. mai 1908 i Celadilla Sotobrín i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han var av en svært reservert karakter, et typisk eksempel på de munkene som levde tro mot sine forpliktelser og uten å bli lagt merke til.

Disse fem (nr 7-11) ble drept den 4. desember 1936 i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Nord-Spania. Et par dager senere ble noen lik skyllet i land. Flere hadde fortsatt hendene bundet med ståltråd bak ryggen og leppene gjensydd.

12. Den salige Josef Camí y Camí (kat: Josep; sp: José), sekularprest fra bispedømmet Lleida (sp: Lérida) og postulant hos trappistene (OCSO). Han ble født den 5. september 1907 i Aitona i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania.

Den martyren som tilfeldigvis ble den første av de seksten munkene fra Viaceli som ga sitt liv for Kristus, var ikke engang munk ennå, men en kandidat for klosteret. P. Josef Camí y Camí (sp: José) var en 29 år gammel sekularprest som ønsket å tre inn som munk i Viaceli. Der var han allerede blitt akseptert, og han skulle tre inn i juli 1936. Men ved utbruddet av krigen var han hjemme hos familien i Aitona for å ta farvel med dem før han gikk i kloster. Han ble blokkert av krigshandlingene og kom seg aldri dit.

I stedet ble han innkalt til landsbyens revolusjonskomite, men han ble senere løslatt. Natt til den 27. juli 1936 ble han arrestert igjen, da de var ute etter «presten». Sammen med kapellanen i Aitona ble han bundet med et tau som ble festet til baksiden av en bil, som startet i full fart og dro de to prestene tretten kilometer av gårde. Bilen stanset i veikrysset i Torres del Segre, og de to hadde fortsatt igjen nok krefter til å stå opp og omfavne og tilgi morderne. Deretter ble de til slutt skutt og knust av hjulene på bilen som flere ganger kjørte over dem, og der ble de etterlatt. Dette skjedde den 28. juli 1936 i Aitona. Et øyenvitne fortalte detaljene om deres død til p. Josefs søster.

13. Den salige Herminius García Pampliega (sp: Herminio) (ordensnavn Eugenio), prest OCSO. Han ble født den 23. november 1902 i landsbyen Villagonzalo Pedernales i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Restituto García og Bonifacia Pampliega var begge født i samme landsby og hadde en ydmyk posisjon. Han ble døpt 27. august med navnet Herminio. Han ble fermet (konfirmert) den 27. april 1912.

Som trettenåring begynte han i januar 1916 på klosterkollegiet i cistercienserklosteret Santa Maria de Viaceli i Cóbreces i Santander. Som femtenåring ble han den 2. februar 1918, festen for «Marias Renselse» (La Purificación de Nuestra Señora), som nå heter «Herrens fremstilling i templet», ikledd den cisterciensiske drakten som novise, og samtidig tok han klosternavnet Eugenio. Etter to år i novisiatet avla han den 2. februar 1920 sine midlertidige løfter, mens han avla sine høytidelige løfter den 2. januar 1926.

Han ble presteviet den 2. april 1927 i Burgos av byens erkebiskop (1926-27), Pedro Segura y Sáenz (1880-1957), senere erkebiskop av Toledo og dermed spansk primas (1927-31), senere kreert til kardinal i 1927 av pave Pius XI (1922-38). Den republikanske regjeringen utviste ham fra Spania i juli 1931, og under sitt eksil i Frankrike fratrådte han embetet og dro til Roma. Senere ble han erkebiskop av Sevilla (1938-57).

I 1928 ble p. Eugenio utnevnt til assistent for sekretæren i klosteret, og tre år senere ble han ansvarlig for sekretariatet, inkludert oppgaven med ledelse og regnskap av klosterets ysteri. Samtidig hadde han også stillingen som novisemester for legbrødrene. Han var en godmodig munk, tjenestevillig og effektiv i det han ble pålagt. Som alle på den tiden levde han i klosteret uten mange fanfarer, men han var svært klar over forpliktelsene i sitt kall.

14. Den salige Frans Pastor Garrido (sp: Francisco) (ordensnavn Vicente), prest hos trappistene (OCSO), født den 16. februar 1905 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania. Hans foreldre var Antonio Pastor og Constantina Garrido. Han ble døpt med navnet Francisco. Han ble fermet (konfirmert) i erkebispegården i Valencia i de første månedene av 1907 av Francisco García y López, hjelpebiskop i Valencia. Han uttrykte alltid et ønske om å munk i det kontemplative liv, men hans far, som fryktet at det bare var et forslag inspirert eller produsert av eksempelet til hans eldre bror, som allerede var fransiskaner, og ønsket å teste hans monastiske kall. Han tillot ham å bli seminarist for at skulle tenke godt gjennom spørsmålet. Først etter seks år med mye insistering ble faren overbevist om oppriktigheten i hans kall.

I juni 1923 dro han til cistercienserklosteret Viaceli sammen med den salige Juan Bautista Ferris Llopis (nr 4), begge fra seminaret i Valencia, hvor Vincent hadde studert humaniora og filosofi. Det er sikkert at deres cisterciensiske kall ble født av omgangen de to hadde med de cisterciensiske nonnene fra La Zaydía, hvor de flere ganger møtte den salige p. Pio Heredia (nr 1) og p. Domingo van Hout, munker fra Viaceli som besøkte søstrene relativt regelmessig for å veilede dem åndelig og å instruere dem i cisterciensernes skikker.

Vincent ble ikledd drakten som novise den 16. juli 1923 og avla sine første løfter den 17. juli 1925, og den 15. august 1928, festen for Marias himmelfart, avla han sine høytidelige løfter. Den 17. mars 1929, pasjonssøndag, ble han presteviet i Comillas og feiret sin første messe i cistercienserklosteret i La Zaydía i Valencia, den 29. april. P. Pius Heredia gjorde ham til sub-novisemester, og ikke lenge etter ble han utnevnt til sekretariatet under kommando av den salige p. Eugenio García Pampliega (nr 13).

Den 22. juli 1936 ble han sammen med p. Roberto Larrinoa og p. Sixto González fengslet i nesten en hel ettermiddag i et av kontorene til Instituto Agrícola Quirós av en patrulje av militssoldater eller revolusjonære som stormet klosteret og tilknyttede hus, og de var nesten i ferd med å bli drept. Noen dager senere mottok han den triste nyheten om at en av hans brødre var drept på stranden i Valencia. Etter dette ble han sett mer konsentrert, roligere og mer hengitt til meditasjon og bønn.

Lidelseshistorien til munkene i Viaceli ble innledet av de to sekretærene i klosteret. For da munkene ble utvist fra klosteret den 8. september 1936, holdt inntrengerne de to prestene tilbake, sannsynligvis i håp om å få tak i penger, for de var sikre på at klosteret var rikt. Men deres undersøkelser ga ingen resultater. De oppfordret da de to munkene til frafall, men de nektet. De ble brakt til landsbyen Cóbreces, samme sted som abbeden. Da de oppdaget at ting var mye bedre i Bilbao, begynte de å gjøre forberedelser for å dra dit.

Men den 21. september ba anarkistene de to om å bli med dem på en kjøretur til Santander. Starten på reisen ble forsinket til etter mørkets frembrudd, og omtrent tyve kilometer fra klosteret drepte anarkistene de to munkene med pistol og forlot deres lik i veikanten. De døde den 21. september 1936 i Cuesta de las Anguilas på veien mellom Torrelavega og Santander i provinsen og regionen Cantabria i Spania.

Likene, fulle av kuler, ble funnet av befolkningen i Rumoroso neste dag og gjenkjent som munker fra Viaceli, og de to prestene fikk en cisterciensisk begravelse (det vil si uten kiste) på kirkegården i Rumoroso. Først i 1940, etter å ha fått stadfestet alle ryktene som gikk, fikk munkene i Viaceli gravd opp de to prestenes jordiske levninger. De var gravlagt uten kister, den ene oppå den andre. Deres levninger ble overført til klosteret, hvor de ble gravlagt i klostergangen bak abbedens sete i leserommet. Dette var de to eneste legemene som ble gjenfunnet. Den 19. juni 2015 ble deres levninger gravd opp igjen og bevares nå for venerasjon.

De to siste martyrene fra Viaceli var:

15. Den salige Marcellinus Martín Rubio (sp: Marcelino) (fødenavn: Emérico), novise OCSO, ble født den 4. november 1913 i Espinosa de Villagonzalo i provinsen Palencia i regionen Castilla y León i Spania. Han hadde trådt inn i novisiatet i Viaceli og hadde et talent for maleri og poesi, men han hadde forlatt klosteret i 1931, kort tid etter at han hadde mottatt drakten. Men i 1936 kom han tilbake som novise for å bli kormunk, akkurat i tide til forfølgelsen. Ettersom han bare var novise og derfor var fri til å dra hvor han ville, ble han værende sammen med kommuniteten, først i fengsel og i det sekulære livet i Santander.

Han ble forhørt sammen med prioren og de andre brødrene, men han ble løslatt fordi politiet ikke var helt sikker på om han var trappist eller ikke. Da prøvde han å komme seg vekk, men han ble til slutt angitt og arrestert. Gjennom brev til en tante som var cisterciensernonne, kan man observere martyrprosessen for ham og alle hans ledsagere. Han var av en åpen og munter karakter og skjulte ikke sin religiøse status på tidspunktet for hans siste arrestasjon. Han ble skutt den 10. desember 1936 i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Nord-Spania.

16. Den salige Leander Gómez Gil (sp: Leandro), legbror OCSO med midlertidige løfter. Han ble født den 13. mars 1915 i Hontomín i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han tilhørte den tredje gruppen av munkestudenter og legbrødre som var samlet rundt br. Santos. De hadde klokelig nok oppløst seg etter at pater prior Pius og hans ledsagere hadde forsvunnet, og nesten alle ble reddet.

Men br. Leander ble oppdaget av militssoldater den 29. desember 1936 i et privat hus og ble forferdelig mishandlet. Politiet mishandlet ham slik at han blødde fra både munnen, nesen og ørene, og et laken ble dynket med hans blod. Han erklærte at han var munk, og dagen etter ble han tvunget inn i en bil og forsvant for alltid, sannsynligvis skutt eller druknet i hat mot troen. Hans familie tilga hans mordere. Han døde den 31. desember 1936 i Santander i provinsen og regionen Cantabria i Nord-Spania.

Til prosessen for de seksten trappistene ble også tilføyd prosessen for to cisterciensernonner (Ordo Cisterciensis – OCist), som i Spania kalles Las Bernardas. Dette er de opprinnelige, ureformerte cistercienserne, en annen ordensgren enn de reformerte trappistene. Forlaget Monte Carmelo har utgitt en kort bok skrevet av cistercienserpateren Damián Yáñez, om livet og martyrdøden til de to cisterciensernonnene.

De to trådte sammen inn i cistercienserklosteret i La Zaydía i Valencia, hvor mor Mikaela var abbedisse fra 1917 til 1921. Og begge kom igjen sammen den 30. oktober 1927 til cistercienserklosteret i hjembyen Algemesí. Mor Mikaela var superior, og begge forseglet sin troskap til Kristus med sitt blod.

17. Den salige Maria Mikaela Baldoví Trull (sp: María Micaela) (fødenavn: Maria de la Salud), nonne OCist, født den 28. april 1869 i Algemesí i provinsen og regionen Valencia i Spania, død den 9. november 1936 i Benifaió (sp: Benifayó) i provinsen og regionen Valencia i Spania.

I juli 1936 ble nonnene i det cisterciensiske nonneklosteret Fons Salutis, som lå i Algemesí nær Valencia, utvist av republikanerne. Abbedissen, Mor Mikaela Baldoví Trull, som var høyt elsket av sine døtre, hadde utøvd sitt styre med en svært moderlig ånd og dyp forståelse av menneskelige svakheter.

Etter utvisningen tok hun tilflukt i hjemmet til sin kjødelige søster Encarnación, men tre måneder senere ble de begge arrestert og fraktet til klosteret Fons Salutis, som var gjort om til fengsel. I løpet av natten til den 9. november ble de to tatt fra fengselet og ført til veikrysset i Benifaió på veien til Valencia, hvor de ble myrdet. På slutten av krigen, etter mange undersøkelser for å finne stedet hvor drapet fant sted, ble deres levninger gravd opp. De to hodene ble funnet adskilt fra kroppene, noe som tyder på at de to søstrene ble halshogd. Ved daggry var i alle fall mor Mikaela fortsatt i live, men døende, og da fikk begge hogd av hodet. Det er bare ordenssøsteren som blir saligkåret av de to.

18. Den salige María Natividad Medes Ferris (fødenavn: Úrsula, kalt Natividad), nonne OCist, født den 18. desember 1880 i Algemesí i provinsen og regionen Valencia i Spania.

Sr. Natividad var en enkel nonne, omgjengelig og lojalt pliktoppfyllende når det gjaldt sine cisterciensiske religiøse plikter. Hun ble ikledd drakten i klosteret La Zaydía i Valencia i 1915 og avla sine løfter følgende år. Hun sluttet seg til klosteret Fons Salutis i sin hjemby Algemesí da det ble grunnlagt av mor Mikaela Baldoví Trull.

Etter utvisningen fra klosteret søkte hun tilflukt hos sin bror, den salige Josef Raimund Medes Ferrís (sp: José Ramón) (1885-1936), som var en gift legmann. Han ble saligkåret den 11. mars 2001 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) som nr 68 blant de 74 salige martyrer fra Valencia (d. 1936/37) i gruppen 233 salige martyrer fra Den spanske borgerkrig.

I Josefs hus traff sr. Natividad igjen to andre brødre, som var uskodde karmelitter (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo [Ordo Carmelitarum Discalceatorum – OCD]), Guds tjener Julián Medes Ferrís, prest (ordensnavn: Ernesto de la Virgen de la Salud) (1890-1936) og Guds tjener Vicente Medes Ferrís, legbror (ordensnavn: Vicente Domingo de la Sagrada Familia) (1888-1936). De to uskodde karmelittbrødrene tilhører de 33 martyrene i provinsen Santa Teresa de Aragón y Valencia. De er nr 193 og 194 i gruppen Miguel Serra Sucarrats og 213 ledsagere fra bispedømmekleresiet, ordensfolk og legfolk fra Segorbe-Castellón. Deres informativprosess ble åpnet på bispedømmenivå den 30. april 1998 og avsluttet den 29. september 2001 etter at dekretet nihil obstat var utstedt av Vatikanet den 5. februar 2001.

Da borgerkrigen og den påfølgende revolusjonen startet, ble de to karmelittbrødrene og cisterciensersøsteren utvist fra sine egne klostre, mens legmannen Josef bodde i sitt hjem sammen med sin hustru. De tilbringe flere måneder hvor de dyrket et intenst åndelig liv og arbeidet på markene. Det antas at en omreisende avisselger, som bodde ved siden av Josefs hus og tilhørte den kommunistiske cellen i Algemesí, rapporterte dem til komiteen.

Om ettermiddagen den 11. november kom det militssoldater til Josefs hjem, sendt av den lokale komiteen. De krevde at Josefs hustru Purificación Esteve Martínez skulle forråde de skjulte personene, med alvorlige trusler hvis hun nektet. Etter en fåfengt kamp måtte hun vise dem de tre ordensfolkene. Sr. Natividad ble tatt med til sitt eget gamle kloster for Las Bernardas i Algemesí, Fons Salutis, hvor hun hadde levd som nonne i mange år. Hennes to karmelittbrødre ble også låst inne i dette klosteret, som var omgjort til fengsel.

Nå begynte Josef og hans hustru å be rosenkransen, og de overlot alt i hendene på Det guddommelige Forsyn, som var hans motto. I skumringen den 11. november kom militssoldatene hjem til dem og arresterte Josef, og de tok ham til sine tre søsken i samme fengsel, hvor de var isolert fra hverandre.

Samme kveld ble sr. Natividad dømt til døden, og klokken elleve om kvelden ble hun ført til sin henrettelse sammen med sine tre brødre. Sr. Natividad ble satt i en bil sammen med p. Ernesto, mens br. Vicente var i en annen bil og Josef ble også kjørt alene. De hadde hendene bundet bak ryggen og ble dyttet med haglekolbene om de rørte seg. Kortesjen av tre biler dro til veien mellom Alcudia og Carlet, og i L'Alcúdia (sp: La Alcudia), frem til 1981 kjent som Alcudia de Carlet i provinsen og regionen Valencia i Spania, åtte kilometer fra Algemesí, ble de fire søsknene skutt. Det var tidlig på morgenen den 12. november. Senere kunne man se at de ble drept med skudd i nakken.

Et øyenvitne sa at p. Ernesto på tidspunktet for sitt martyrium og på vegne av sine søsken, fortalte morderne: «Vi vet at vi kommer til å bli drept, men vi dør gjerne for religionen og Spania. ¡Viva Cristo Rey!» Etter krigen flyttet Josefs hustru, Purificación Esteve, levningene av sin mann og hans tre religiøse søsken til kirkegården i Algemesí. I 1940 ble levningene av de to uskodde karmelittene ble tatt til Panteón de los Mártires i den religiøse kommuniteten i Desierto de las Palmas.

 Allerede umiddelbart etter slutten på Den spanske borgerkrigen (1936-39) ble det vurdert å åpne en mulig saligkåringsprosess for «Martyrene av Viaceli». På trappistenes generalkapittel i 1962 ble dette ofte gjentatte ønsket tatt opp til behandling, og forsamlingen besluttet å innlede en saligkåringssak for munkene fra Viaceli.

Umiddelbart tok man de nødvendige skrittene for å forberede en informativprosess i samråd med bispedømmets kurie for å innhente informasjon fra personer som kjente disse munkenes liv og martyrium. Tilbakemeldingene var overveldende og svært verdifulle for den påfølgende prosessen på bispedømmenivå. Etter at prosessen hadde fått nihil obstat fra Roma den 13. juni 1996, innledet biskop José Vilaplana Blasco av Santander (1991-2006) den 15. juli 1996 informativprosessen på bispedømmenivå om deres martyrium. Prosessen ble åpnet den 20. juli 1996 og avsluttet den 9. januar 1997. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets prosess, ble utstedt den 16. juni 2000.

Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet bestemte den 2. mars 2001 å slå sammen sakene for trappistmunkene og de to cisterciensernonnene fra klosteret Fons Salutis i Algemesí i erkebispedømmet Valencia. De to sammenslåtte sakenes Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2004. Den 22. januar 2015 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere et dekret som anerkjente at disse atten ble drept «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige» og kunne føre til en snarlig saligkåring.

De ble saligkåret den 3. oktober 2015 i katedralen Nuestra Señora de la Asunción i Santander i Spania. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Deres minnedag er 3. desember, de seks første martyrenes dødsdag.

I tillegg til de seksten martyrene fra Viaceli som ble drept i 1936, var det også tre andre medlemmer av kommuniteten som ble drept i ulike situasjoner og som alltid har vært minnet i klosteret. Det ble imidlertid bestemt da saligkåringsprosessen begynte at de skulle fjernes fra gruppen, fordi det manglet dokumentasjon og tilstrekkelig bevis for å rettferdiggjøre et martyrium. Men det er klart at grunnen for at de tre ble myrdet, var at de var munker.

Guds tjener Santiago Raba Río (1910-37), en 26 år gammel kormunk OCSO, avla sine evige løfter i Viaceli den 20. august 1932, og han var subdiakon da borgerkrigen brøt ut. Rett før kommuniteten ble utvist fra klosteret og spredt, ble han sendt tilbake til familien. Han ble mobilisert i den republikanske hæren, den såkalte Ejercito rojo («Røde Arme»), men han ble umiddelbart rapportert som munk, og på grunn av dette ble han truet med døden. Han selv innrømmet: «Jeg tåler lite. Selvfølgelig kan de drepe meg, fordi de vet at jeg er munk». I mai 1937 ved fronten i Vizcaya, i sektoren Munguía, ble han funnet død i en grøft, skutt i nakken. Han var 26 år gammel. Hans bror vitnet om at seksjonssjefen hadde oppdaget at «munken» ikke var sammen med de andre, og da han lette, fant han ham i bønn. Da tømte han hele pistolmagasinet i hodet hans.

En nesten tilsvarende skjebne rammet hans medbror, Guds tjener Ildefonso Telmo Duarte (1912-37), en 24 år gammel kormunk OCSO med midlertidige løfter. Han hadde studert ved Seminario Conciliar i Oviedo fra 1926 til 1930. Men han trådte inn i Viaceli og ble ikledd ordensdrakten den 19. mars 1931. Da hans midlertidige løfter utløp, turte hans overordnede under de rådende omstendighetene ikke å la ham avlegge sine høytidelige løfter, men ventet på bedre tider.

Han søkte tilflukt i huset til sin mormor, men ble angitt og arrestert. Folkefronten i Cóbreces bekreftet at den unge mannen faktisk var en ordensmann, og dette tilsto han også frimodig. Han ble innrullert i en disiplinærbataljon i den republikanske hæren, hvor han ble behandlet svært brutalt. Den 30. april 1937 kastet en vakt, som var en av hans plageånder, en håndgranat mot ham, og han ble drept momentant. Dette skjedde i Tudela de Veguín i Asturias. Han ble gravlagt i en massegrav.

Superioren for trappistklosteret Santa María de Huerta i provinsen Soria i regionen Castilla y León, Guds tjener Lorenzo Olmedo Arrieta (1888-1936) falt også som offer for de forfølgelsene som fant sted i Spania under borgerkrigen og som kostet rundt 6 500 prester og ordensfolk livet. Han var da 48 år gammel. Han hadde som barn trådt inn i klosteret San Isidoro de Dueñas i Palencia. Da han var tyve år gammel, ble han i 1908 sendt til Viaceli for å hjelpe til ved grunnleggelsen der. Han ble presteviet i januar 1912. I Viaceli ble han novisemester og cellarius (kjellermester).

Han ble i januar 1934 utnevnt til superior for grunnleggelsen Santa Maria de Huerta, som ble grunnlagt fra Viaceli, og i 1936 begynte han å presidere over restaureringen av dette klosteret. Den 16. juli 1936 dro han til klosteret for Las Bernardas (cisterciensernonner) i Brihuega i provinsen Guadalajara for å instruere nonnene i kommuniteten der i cisterciensernes skikker. Der ble han overrasket av krigsutbruddet den 18. juli, arrestert, men løslatt.

Men han var svært utsatt der hvor han var, så den 21. juli ønsket han å vende tilbake til sitt klosteret Santa Maria de Huerta i sivile klær forkledd som en bonde. Men på grunn av den turbulente situasjonen besluttet han den 27. juli å vende tilbake til Brihuega. Men der hadde nonnene blitt utvist fra klosteret, så han søkte tilflukt i huset til budbringeren i klosteret. Der ble han arrestert og tatt med til Guadalajara, hvor han ble mishandlet og hånet. Det virker som om han ble drept den 28. juli 1936 på kirkegården i Guadalajara, for ved porten til kirkegården ble det funnet restene av et cisterciensisk breviar. Andre sier at han ble drept i Jadraque og gravlagt på kirkegården i Guadalajara, hvor hans legeme senere ble gjenkjent av en medbror.

Etter krigen vokste alle de cisterciensiske klostrene i Spania. Et av dem, San Isidro, foretok en ny grunnleggelse i 1942, midt under de mørkeste år i europeisk historie. Den nye grunnleggelsen fikk navnet Nuestra Señora de los Mártires (Vår Frue av martyrene).

Kilder: CatholicSaints.Info, ocso.org, Cistercian Menology, newsaints.faithweb.com, radiomaria.es, vidamonastica.tripod.com, es.martyres.wikia.com, religionenlibertad.com, infovaticana.com, es.catholic.net, religiosasmartiresenlaguerra.blogspot.com.es, hispaniamartyr.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. september 2015