Den hellige Hermogenes av Moskva (~1530-1612)

Minnedag: 17. februar

Den hellige Hermogenes av Moskva (~1530-1612)

Den hellige Hermogenes (ru: Germogen; Гермоген) ble født rundt 1530 i regionen Vologda i Russland. Han nedstammet fra donkosakkene. Han kom fra en beskjeden familie og ble oppdratt i klosteret i Kazan. Ifølge egne opplysninger ble han prest i Kazan og tjenestegjorde i kirken St. Nikolas nær basaren i byen. Mens han var prest der, ble det undergjørende ikonet av Guds Mor av Kazan oppdaget i Kazan i 1579. Med velsignelse av erkebiskop Jeremias av Kazan bar han det nylig åpenbarte ikonet fra stedet hvor det ble oppdaget til kirken St. Nikolas. Etter at hans hustru var død, ble han munk, og i 1582 ble han utnevnt til arkimandritt for klosteret Frelserens Transfigurasjon i Kazan.

På den hellige synoden i 1589 som etablerte patriarkatet i Moskva, ble Hermogenes utnevnt til den første metropolitt av den nylig erobrede byen Kazan. Den 13. mai 1589 ble han bispeviet. I de neste to tiårene ble han berømt på grunn av en rekke muslimske tatarer som omvendte seg til den ortodokse kristendommen. I 1591 samlet han nydøpte tatarer i sin katedral og instruerte dem i troen i flere dager. Hermogenes hadde et bemerkelsesverdig litterært talent, og i 1594 samlet han en beretning som beskrev åpenbaringen av det undergjørende Kazan-ikonet og de miraklene som skjedde gjennom det.

Relikviene av den hellige Herman (Germanus), den andre erkebiskopen av Kazan (1564-67), som døde under en pest i Moskva den 6. november 1657, ble i 1592 overført til Kazan og gravlagt i kirken St. Nikolas. Med velsignelse fra den hellige patriark Job (1589-1605) gravla Hermogenes relikviene på nytt i Dormisjonsklosteret Bogoroditskij (Богородицкий) i byen Svijazjsk i republikken Tatarstan ved utløpet av elven Svijaga i Volga, hvor Herman hadde vært hegumen (abbed).

Den 9. januar 1592 skrev Hermogenes et brev til patriark Job hvor han ba om tillatelse til at man i bispedømmet Kazan kunne minnes de ortodokse soldatene som ga sitt liv for troen og nasjonen i et slag mot tatarene. I tidligere tider var det skikken å skrive inn i diptykene navnene til alle ortodokse krigere som hadde falt i slag og å minnes dem. Samtidig nevnte han tre martyrer som hadde lidd martyrdøden i Kazan for sin tro på Kristus. Den ene var en russer ved navn Johannes, født i Nizjnij-Novgorod og tatt til fange av tatarene, mens de andre to, Stefan og Peter, var nykonverterte tatarer. Hermogenes uttrykte beklagelse over at disse martyrene ikke var satt inn i diptykene som ble lest opp på ortodoksisøndagen og at «Evig minne» ikke ble sunget for dem.

Som svar til Hermogenes utstedte patriarken et dekret den 25. februar hvor det het: «feiring i Kazan og over hele erkebispedømmet Kazan en panikhida (forbønnsgudstjeneste) for alle ortodokse soldater drept i Kazan om området rundt Kazan, på lørdagen etter festen for Guds Mors beskyttelse (1. oktober), og innskrivningen av dem i den store Synodikon som leses på ortodoksisøndagen». Patriarken beordret også at de tre Kazan-martyrene skulle skrives inn i Synodikon, men han overlot til Hermogenes å fastsette deres minnedag. Hermogenes sendte patriarkens dekret rundt i hele bispedømmet og beordret alle kirker og klostre til å feire liturgi og panikhida for de tre Kazan-martyrene den 24. januar.

Relikviene av de hellige Gurias (Gurij), den første erkebiskop av Kazan (1555-63), og Barsanufios, biskop av Tver (1567-76), ble avdekket den 4. oktober 1596. Tsar Theodor Ivanovitsj (1584-98) hadde gitt ordre om å bygge en steinkirke i klosteret Herrens Transfigurasjon i Kazan i stedet for den gamle, hvor de hellige var gravlagt. Under arbeidene ble graver med legemene til de hellige hierarkene i alterveggen avdekket under den tidligere trekirken. Det uvanlige aspektet av ukorrumperte graver fylte metropolitt Hermogenes med et fromt ønske om å åpne gravene foran en stor menneskemengde. Hermogenes beskrev senere at de helliges legemer var så å si intakte, Gurias' var litt råtnet i overleppen, mens Barsanufios' føtter var råtnet bort. Begges likkleder var som nye. Mange syke ble helbredet etter å ha blitt salvet med den hellige myrraen som strømmet ut fra Gurias' legeme. De to hellige ble plassert i hvert sitt skrin i et sidekapell i kirken etter ordre fra patriark Job. Hermogenes samlet selv biografiene til hierarkene Gurias og Barsanufios.

Da tsar Ivan IV den grusomme (storfyrste 1533-47; tsar 1547-84) døde i 1584, overtok hans sønn Theodor I Ivanovitsj (ru: Fjodor; Фёдор) som tsar (1584-98). Den egentlige herskeren av Russland var imidlertid Theodors svoger, bojaren Boris Godunov (ca 1551-1605), de facto regent (1584-98) og senere tsar (1598-1605). På dødsleiet hadde Ivan utnevnt et råd som besto av Godunov, Theodor Nikititsj Romanov (1553-1633; senere patriark Filaret; 1612-29) og Vasilij Sjujskij (tsar Basilios IV; 1606-10) sammen med andre, for å bistå sin sønn og etterfølger, for tsar Theodor var svakelig både av sinn og helse.

Da tsar Boris døde i 1605 overtok tronpretendent Falske Demetrius I, som erklærte at han var den hellige tsarevitsj Demetrius av Uglitsj (1582-1591), og hersket som russisk tsar støttet av den polske adelen fra 21. juli 1605 til sin død den 17. mai 1606. Falske Demetrius innkalte i 1606 metropolitt Hermogenes til å delta i senatet som nylig var opprettet i Moskva. Der fikk han høre om tsarens ekteskap per procura i Kraków i november 1605 med en romersk-katolsk kvinne, Marina Mnisjek (ru: Марина Мнишек; pl: Maryna Mniszchówna eller Mniszech). Den 8. mai 1606 giftet de seg i Moskva. Hermogenes tok på det sterkeste avstand fra en slik allianse, og dermed ble han utvist fra hovedstaden, bare for å vende tilbake med store hedersbevisninger flere måneder senere etter at den falske tsaren var blitt styrtet og myrdet.

Patriark Ignatios (1605-06; d. 1620) ble også avsatt og fengslet i klosteret Tsjudov etter ordre fra den nye tsaren Vasilij Sjujskij (tsar Basilios IV; 1606-10; d. 1612). I 1610 støttet patriark Ignatios Falske Demetrios II (juli-desember 1610), en ny tronpretendent som hevdet å være tsarevitsj Demetrius, og i 1611 ble han befridd fra klosteret av de polske okkupasjonsstyrkene. Han dro til Polen og slo seg senere ned i Vilnius (pl: Wilno). Samtidig konverterte han fra den russisk-ortodokse til den gresk-katolske kirke av bysantinsk ritus og døde i full kommunion med paven.

I 1606 hjalp den nye tsaren Basilios IV Hermogenes til å bli valgt til ny patriark av Moskva. Den 3. juli 1606 ble han installert som patriark av forsamlingen av hierarker i Dormisjonskatedralen i Moskva. Metropolitt Isidor ga patriarken staven til den hellige metropolitt Peter (1308-26), og tsaren ga den nye patriarken i gave en Panaghia (Maria-ikon), utsmykket med edle steiner, en hvit klobuk (hodeplagg) og en stav. Etter gammel skikk gjorde patriark Hermogenes sitt inntog ridende på et esel.

I Basilios IVs regjeringstid støttet Hermogenes generelt tsarens forsøk på å skape fred i landet og fordømte Ivan Bolotnikov (d. 1608) og hans hær. Da tsar Basilios IV ble avsatt og polakkene erobret Kreml i Moskva, motsatte Hermogenes seg kraftig deres planer om å sette kong Sigismund III Vasas (1587-1632) sønn Ladislas (1595-1648) (senere kong Ladislas IV av Polen; 1632-48) på den russiske tronen som tsar Ladislas Vasa (1610-12) dersom han ikke konverterte til den ortodokse kirke. Til tross for knivtrusler fra noen av bojarene nektet han å signere noen petisjon til den polske kongen, og dermed hindret han Ladislas i å bli kronet.

I desember 1610 sendte patriark Hermogenes brev rundt til byer og landsbyer og formante den russiske nasjon til å frigjøre Moskva fra fiendene og å velge en rettmessig russisk tsar. Da en hær av frivillige under Prokopij Ljapunov kom til Moskva, reiste moskovittene seg til opprør, og polakkene brente byen mens de stengte seg inne i Kreml. Patriarken sto mot de polske kravene om å forsømme hæren, og selv da de truet ham med dødsstraff støttet han fortsatt Ljapunov. Sammen med de russiske forræderne dro polakkene Hermogenes med makt ned fra patriarktronen og fengslet ham i klosteret Tsjudov.

Pavel Tsjistjakov (1832-1919): Patriark Hermogenes nekter å velsigne polakkene (1860)

På andre påskedag 1611 nærmet den russiske militsen seg Moskva mønstret av Kuzma Minin og under kommando av fyrst Pozjarskij begynte beleiringen av Kreml, som fortsatte i flere måneder. De beleirede polakkene i Kreml sendte ofte beskjed til patriarken med krav om at han skulle gi den russiske militsen ordre om å forlate byen, og de truet ham med henrettelse om han nektet. Han svarte at han fryktet ingen andre enn Gud, og så lenge fiendene sto i byen, ville han velsigne alle som sto mot dem og dø for den ortodokse tro.

Mens han var i fengsel, sendte Hermogenes et siste brev til den russiske nasjon, hvor han ga frigjøringshæren sin velsignelse til å slåss mot erobrerne. Han velsignet både Kuzma Minin og fyrst Pozjarskij. De russiske kommandantene kunne ikke bli enige om en måte å erobre Kreml og sette patriarken fri. Han led i mer enn ni måneder under fryktelige forhold, og den 17. februar 1612 døde han martyrdøden av sult.

Synaxis for de hellige hierarker av Moskva. Copyright © St. Isaac of Syria Skete (Boscobel, Wisconsin)

Frigjøringen av Russland, som Hermogenes så modig hadde stått opp for, ble gjennomført. Theodor Nikititsj Romanov (1553-1633) overtok som patriark Filaret (1612-29) og hans syttenårige sønn ble den første Romanov på tsartronen som Mikhail (1613-45). Hieromartyr Hermogenes' legeme ble gravlagt i klosteret Tsjudov, men i 1654 ble det overført til Dormisjonskatedralen i Moskva. Minnet om ham som en hellig martyr ble overlevert fra generasjon til generasjon i tre århundrer.

Patriark Hermogenes ble helligkåret den 12. mai 1913 i forbindelse med Romanov-dynastiets 300-årsjubileum. Den russiske kirkens hellige synode bestemte at han skulle minnes på dødsdagen 17. februar og på helligkåringsdagen 12. mai. Samtidig ble hans navn lagt til listen over De hellige hierarker av Moskva som feires den 5. oktober.

av Webmaster publisert 09.01.2010, sist endret 28.11.2015 - 02:55