De hellige Hermylus og Stratonikos av Beograd (d. 315)

Skytshelgener for Beograd

De hellige Hermylus (Hermylos, Hermile, Hermillus, Ermil, Ermilus; gr: ῞Ερμυλος; serb: Eрмил) og Stratonikos (lat: Stratonicus: gr: Στρατόνικος: serb: Cтратонjк) var muligens slavere og levde på begynnelsen av 300-tallet i den romerske provinsen Illyricum, dagens Serbia. Keiser Diokletian (384-305; d. 311) betraktes som en av de verste forfølgere av kristne, men selv etter hans død endret de kristnes skjebne seg til det bedre. Da keiser Licinius (307-24) fikk ansvaret i Illyricum, brøt det ut en ny forfølgelse. Licinius var sammen med keiser Konstantin den store en av underskriverne av Toleranseediktet i Milano i 313, men han satte plutselig i gang en ny bølge av forfølgelser. Han ga sine underordnede ordre om å angi mennesker som respekterte «Kristi lov» og bringe dem for domstolene.

Hermylus var diakon i Singidunum i Moesia (nå Beograd i Serbia) og Stratonikos var hans tjener. I 315, under keiser Licinius, ble Hermylus angitt som kristen og ført til amfiteatret, men han nektet å tilbe avgudsbildene. Han spottet dem og kalte dem for døve, stumme og blinde statuer. Den rasende keiseren beordret hard tortur og sa at han kunne slippe den om han ofret til gudene. Hermylus forutsa da at Licinius ville få fryktelige sår selv fordi han tilba avguder i stedet for Skaperen. Denne spådommen slo til da Licinius ble drept av keiser Konstantin i 324. Først ble hans kinn knust med jernstaver, og deretter ble hele kroppen hans revet åpen med utallige piskeslag.

En annen versjon sier at Stratonikos ikke var Hermylus’ tjener, men en fangevokter i fengselet og en hemmelig kristen. Da han så Hermylus’ standhaftighet overfor den grusomme torturen, selv da innvollene og hjertet var synlige, klarte han ikke å holde tårene tilbake og bekjente at han var kristen. Han ble da også utsatt for straff.

Etter tre dager ble Hermylus ført for tribunalet igjen og spurt om han ville unngå mer tortur ved å foreta et offer til de romerske gudene. Han svarte at han ville ofre bare til den sanne Gud. Han ba til Gud om at han måtte få styrke til å holde ut torturen og triumfere over hedningene. Han hørte da en stemme si at han ville bli fri sine ledelser om tre dager og få en stor belønning. Torturistene falt til jorden i frykt og brakte Hermylus tilbake til fengselet.

Etter torturen ble både Hermylus og Stratonikos pakket inn i et garn og kastet i Donau og druknet. På den tredje dagen ble deres lik funnet på elvebredden av noen kristne, som gravla dem med store æresbevisninger nær Beograd. Deres hoder ble oppbevart i kirken Hagia Sofia i Konstantinopel, hvor den russiske pilegrimen Antonios så dem i år 1200. Imidlertid er det satt spørsmålstegn ved verdien av deres vita. Deres minnedag er 13. januar i den katolske og den armenske kirken. Hermylus’ navn og siste kamp æres også høyt i den greske kirken. De feirer ham i tillegg til den 13. januar også den 1. juni.

Historien om deres liv og martyrium finnes i tre varianter, hvorav den første trolig ble skrevet på slutten av 500-tallet. Men de fem manuskriptene av denne versjonen er kanskje fra 900-tallet. En annen biografi, som er den som brukes i de ortodokse kirkene, ble skrevet av den hellige Simeon Metafrastes (d. ca 1000) i hans Vitae Sanctorum på 900-tallet i Konstantinopel.

Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, ocafs.oca.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, theodialogia.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. august 2014