Den hellige Herveus av Bretagne (d. ~575)

Den hellige Herveus (Harvey, Huva, Houarniaule; fr: Hervé; lat: Hervaeus, Huvarnus) levde på 500-tallet i Bretagne i Nordvest-Frankrike. Han æres over hele Bretagne, men det finnes svært få pålitelige detaljer om ham. Hans sene middelalderske biografi er fra 1200-tallet.

I følge legenden var Herveus sønn av den unge britiske skalden Hyvarnion, som var elev av den hellige Cadoc. Han ble drevet bort fra hjemlandet av sakserne og dro til Paris og hoffet til kong Kildebert (511-58). Han ble populær der på grunn av sin musikk, men han hadde ikke noen sans for hofflivet, og etter to eller tre år trakk han seg tilbake til Bretagne. Der giftet han seg med den foreldreløse jenta Rivanon, og etter tre år fikk de en sønn som var blind fra fødselen. I sin sorg kalte de ham Hervé, som betyr «bitterhet». Når barnet gråt, sang moren for ham, og han vokste opp med en stor kjærlighet til musikk og poesi.

Hyvarnion døde ung, og Rivanon overlot ansvaret for den syvårige sønnen til en hellig mann ved navn Arthian, mens hun selv ble eneboer. Gutten vandret rundt på landsbygda mens han sang og tigde, ledet av en hvit hund som han holdt i en snor. Som fjortenåring sluttet Herveus seg med morens tillatelse til sin onkel, som levde som eneboer og hadde en liten monastisk skole i Plouvien. Der arbeidet han på gården og utførte tilfeldig arbeid.

En legende forteller at en dag da han arbeidet på markene, kom en ulv og slukte eselet som trakk plogen. Den unge gutten Gutharan, som var Herveus' hjelper, ropte ut for å advare ham mot den faren han ikke kunne se. Herveus' ba da om hjelp, og ulven tok ydmykt på seg seletøyet og fullførte pløyingen.

Etter at Herveus' mor var død og da hans onkel ikke lenger klarte å drive klosterskolen, overlot han den til Herveus, som hadde en gruppe munker og lærere til å hjelpe seg. Etter en tid følte han seg inspirert til å flytte skolen til et annet sted. Sammen med sine ledsagere dro han til Léon, hvor biskopen ville ha viet Herveus til prest om ikke hans ydmykhet hadde fått ham til å avslå. Fra Léon dro følget vestover, og ved siden av veien til Lesneven finnes fortsatt St. Hervés kilde, som han skal ha fått til å strømme frem da hans ledsagere var tørste.

De nådde sitt endelige mål i Lanhourneau i Finistère, hvor Herveus grunnla et kloster. Den blinde abbeden ble der resten av sitt liv, høyt æret for sin hellighet og sin kraftfulle forkynnelse. Han var svært etterspurt som eksorsist i området. Der døde han også rundt 575.

Legenden fremstiller Herveus som en vandrermunk og trubadur, og den gjengir mange fantasifulle folkelige eventyrfortellinger om ham. En historie forteller at Herveus en dag gikk ute på markene da hans musikalske øre ble forarget av froskenes kvekking, og han ba dem om å være stille. Men så tenkte han på ordene i salmen Benedicite: «Dere hvaler og alt som beveger seg i havet, pris Herren», så han talte til froskene igjen og ba dem prise Gud på sin egen måte. Denne historien fortelles også om andre helgener, blant dem Antonius av Padova og Benno av Meissen.

Herveus ble aldri presteviet, men han skal ha deltatt i den høytidelige bannlysningen av den tyranniske herskeren Conomor rundt 550. Hervé er det nest mest populære guttenavnet i Bretagne etter Ives (Ivo), og navnet kom til England ved den normanniske invasjonen i 1066. I sin anglifiserte form Harvey er det nå et vanlig engelsk etternavn. Inntil Den franske revolusjon hevdet et kapell nær Cleder i Finistère, som nå er ødelagt, å ha en høyst uvanlig helgenrelikvie, nemlig voggen som Herveus lå i som barn.

Hans minnedag er 17. juni. Han er skytshelgen for dem som har vanskeligheter med øynene. Han fremstilles vanligvis sammen med en ulv og sin barnehjelper Gutharan. Han er en av de mest populære helgenene i Bretagne og opptrer i bretonske ballader og folklore. Hans kult var opprinnelig sentrert rundt Lanhourneau, men hans relikvier ble spredt vidt omkring i 1002, da kulten ble generell i området. Hans skrin skal ha blitt bevart helt til Den franske Revolusjon. Høytidelige eder ble avlagt over hans relikvier til 1610, da parlamentet gjorde det obligatorisk for alle juridiske erklæringer å bli sverget over evangeliene. Stedet Saint-Hervé (22460) er oppkalt etter ham. Hans relikvier ble flyttet til Brest i 878 under normannerinvasjonene. I 1002 ble de gitt til biskopen av Nantes av hertug Godfred I av Bretagne. De gikk tapt under Den franske revolusjon.