Den salige Hippolyt Galantini (1565-1619)

Den salige Hippolyt Galantini (it: Ippolito) ble født den 12. oktober 1565 i Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var sønn av den florentinske silkeveveren Filippo Galantini og hans hustru Maria Geneva Zufoli, og han tok selv med tiden opp farens yrke. Som barn utviklet han et bemerkelsesverdig talent for å lære prekener utenat og gjenta dem. Da han var tolv år gammel, reorganiserte erkebiskop Alexander de'Medici – senere pave Leo XI (1.-27. april 1605) – kristendomsundervisningen i bispedømmet og utnevnte Don Jacopo Ansaldi til å sørge for gjennomføringen.

Don Jacopo forsto guttens potensial og gikk til det uhørte skritt, hans alder tatt i betraktning, å utnevne ham til lærer i kristen doktrine ved kirken Santa Lucia sul Prato. Med hjelp fra andre likesinnede ungdommer organiserte han katekeseklasser for de fattige og uutdannede barna i nabolaget. Han skulle komme til å inneha ulike poster i andre leginstitutter, men dette første brorskapet skule vare utover stadiet med ungdommelig entusiasme og skulle spille en vital rolle i Firenze.

Han prøvde senere å slutte seg til kapusinerne, men de aksepterte ham ikke som kandidat på grunn av hans dårlige helse. Han ble imidlertid medlem av fransiskanernes tredjeorden (Tertius Ordo Franciscanus – TOF), noe som ga ham den religiøse hengivenhet han ønsket og gjorde at han var fri til å følge sitt kall som kateket. I en alder av 17 år ble han utnevnt til leder for Compagnia di Santa Lucia, en legforening som eksisterte i flere sogn. Han reorganiserte den og den trakk til seg mange nye rekrutter.

Etter noen år følte han seg tvunget til å gå av på grunn av den sjalusi han så ut til å ha provosert frem. Han aksepterte stillingen som guardian i en lignende organisasjon som var knyttet til fransiskanerkirken i Ognissanti. Der var han ikke bare opptatt av undervisning, men også av alle trengende i samfunnet, spesielt under hungersnøden i 1590. Han arbeidet også for kirken San Domenico i Palazzuolo og for Oratorio dei Bini, samtidig som han var opptatt av sitt eget brorskap.

Selv om han var uten innflytelse, penger eller lærdom klarte han å grunnlegge et sekularinstitutt som var viet til å undervise i den kristne tro for barn og uvitende voksne. Han skrev en regel for sine ledsagere rundt 1602, og hans eksempel inspirerte andre over hele Italia til å etterligne hans arbeid. Selv om selskapet vanligvis ble kalt Compagnia d'Ippolito eller mer populært Vanchetoni, ble det omdøpt til «Kongregasjonen av St. Frans for kristen lære» (Doctrinae Christianae) etter ønske fra pave Klemens VIII (1592-1605). Disse italienske doktrinariene er en annen kongregasjon enn den som den salige Caesar de Bus (1544-1607) grunnla for sekularprester i 1592, «Brødre av den kristne lære» (Fratres Doctrinae Christianae – FDC).

Innbyggerne i Firenze anerkjente det ypperlige arbeidet han hadde gjort, så de gjorde det mulig for ham å bygge et oratorium til bruk for instituttet på et sted som var tilgjengelig for de fattige klasser, som fra brorskapet kunne få et komplett kurs i kristen utdannelse. Pave Klemens VIII viet det til den hellige Frans i 1602, og der fortsatte det arbeidet som var begynt i Santa Lucia.

Hippolyt var utrettelig i sitt arbeid, samlet almisser fra velstående florentinere, som han delte ut blant de fattige. Han grunnla og reorganiserte også grener av sin kongregasjon, som spredte seg til Volterra, Lucca, Pistoia, Modena osv. Han innførte praksisen med nattlig tilbedelse for å trekke folk fra teateret og syndefull underholdning.

Hippolyt ble utsatt for voldsom forfølgelse, misunnelse og baksnakking. Han ble beskyldt for å dele Luthers feiltakelser og for å innføre nye regler og reformer. En av hans åndelige sønner anklaget ham for paven og storhertug Cosimo for overdreven strenghet, men han fikk ikke medhold. Hippolyt dro på valfart til Loreto for å stille kongregasjonen under beskyttelse av Jomfru Maria.

Statuttene for kongregasjonen ble godkjent av Bispekongregasjonen og stadfestet av pave Leo XII i et dekret av 17. september 1824.

Hans skrifter omfatter «Øvelser i Åndens skole», som ble utgitt i 1831. Hippolyt hadde en sterk hengivenhet til Det hellige sakrament og mottok kommunionen nesten daglig, i motsetning til den vanlige praksisen på den tiden. Etter hans død snakket mange om de miraklene han hadde utført. Han var bare 55 år da en fikk en smertefull sykdom. Hans lidelser ble gjort lettere av himmelske visjoner.

Han døde på langfredag den 20. mars 1619 i Firenze mens han kysset et bilde av den korsfestede. Hans grav ble snart et valfartsmål. Han ble erklært Venerabilis («Ærverdig») i 1756 av pave Benedikt XIV (1740-58) og saligkåret den 19. juni 1825 (dokumentet (Breve) var datert den 31. mai) av pave Leo XII (1823-29). Hans minnedag er dødsdagen 20. mars.