Den hellige Hilarius av Poitiers (~315-367)

Minnedag: 13. januar

Den hellige Hilarius av Poitiers (~315-367)
Kirkelærer (1851); Malleus Arianorum («hammer mot arianismen»); skytshelgen for Poitiers, La Rochelle og Luçon; for tilbakestående barn; mot slanger og slangebitt

Den hellige Hilarius ble født rundt 315 (andre sier rundt 300) i Frankrike, trolig i Pictavium (nå Poitiers) i det sentrale sørvestlige Frankrike, nå i departementet Vienne i regionen Poitou-Charentes; dette ifølge hans biograf, den hellige Venantius Fortunatus (ca 530-600). Andre sier at han var født i Aquitania, og hagiologen Saussayus sier at han ble født i Clair (Clarus), ikke langt fra Passavant (Castrum Passavantiae) ved elven Layon (en sideelv til Loire) ved Montreuil-Bellay i departementet Maine-et-Loire, at familien het Muretum og at hans far het Francarius. Noen kilder plasserer hans fødsel rundt år 300 eller til og med på slutten av 200-tallet.

Han må ha hatt andre navn i tillegg til Hilarius, men dem kjenner vi ikke. Han kom fra en velstående og innflytelsesrik hedensk adelsfamilie; ifølge den hellige Hieronymus en av de mest fremstående familiene i Gallia. Dette kan sluttes av det faktum at han fikk en god utdannelse i filosofi og retorikk, og han ble en høyt kultivert mann og en ansett taler. Hans litterære og tekniske kjennskap til latin var komplett, og i motsetning til det som allerede da var blitt nokså uvanlig i vest, fikk han gode kunnskaper i gresk helt fra sin ungdom. Han forteller imidlertid selv at han ikke kunne hebraisk. Hans tidlige ideer var preget av neoplatonismen, og hans senere var avgjørende influert av Origenes' skrifter.

Etter ti års studier kom han tilbake til Poitiers, og det antas at han deretter ble en høy tjenestemann i forvaltningen. Han giftet seg som ung, men vi vet ikke nøyaktig når eller hva hustruen het. De fikk rundt år 342 den hellige datteren Abra (Abram, Afra, Apra), som noen kilder omtaler som en legendarisk skikkelse og mange forskere forkaster.

Hilarius forteller i sine egne skrifter at han ble oppdratt som hedning, men at Gud midt i livet ledet ham til omvendelse.1 Han søkte sannheten i neoplatonisk filosofi, men etter en lang prosess innså han gjennom fornuften det absurde i polyteismen. Gjennom omfattende Bibelstudier møtte han Moses' Gud, og han ble slått av den velbegrunnede og sublime beskrivelsen Moses gir av Gud med de ordene som uttrykker så treffende hans selv-eksistens: «Jeg er den jeg er» (2.Mos 3,14). Han ble ikke mindre slått av ideen om Hans storhet og herrevelde som illustreres av de livaktige bildene i profetenes inspirerte språk.

Lesningen av Det nye Testamente fikk en slutt på og fullendte hans undersøkelser. Fra prologen til Johannesevangeliet lærte han at «Ordet var hos Gud og Ordet var Gud» (Joh 1,1). Han ble overbevist om at det er bare én Gud, det evige og skapende opphav, og at Ordet som ble inkarnert i Jesus Kristus, på samme måte er evig og ett med Faderen. I likhet med den hellige Augustin var Hilarius overbevist om at troen og den menneskelige forstand ikke kan motsi hverandre, for begge kommer fra samme Gud. Hans studier overbeviste ham også om at mennesket er i verden for å praktisere de moralske dyder, som må belønnes i det hinsidige.

Den hellige Hilarius' ordinasjon, manuskript fra 1300-tallet

Vi vet ikke nøyaktig hvor og når han konverterte til kristendommen og ble døpt, men oftest legges begivenheten til 350, selv om andre kilder sier 345. Etter sin dåp førte han også sin familie til Gud. Han unngikk deretter alt ikke-katolsk selskap og holdt seg unna jøder og heretikere, og han ville ikke engang hilse på dem på gaten. Men senere forsto han at deres omvendelse delvis var avhengig av kristnes medfølelse, så han slappet av på sin aversjon mot ikke-katolikker.

Hilarius ble høyt aktet av den kristne menigheten i sin fødeby Poitiers, hvor en del hadde vært kristne fra 200-tallet. Vi kjenner ingen annen biskop av Poitiers før Hilarius, men rundt 353, da han var rundt 38 år gammel, mens hans hustru og datter ennå levde, ble han valgt til biskop av prestene og folket i Poitiers. Bollandistene sier at han ble biskop rundt 340,2 mens andre kilder har 350. Noen kilder sier at han var viet til prest like etter sin dåp, mens andre sier at han fortsatt var legmann da han ble valgt til biskop, i likhet med den hellige biskop Ambrosius av Milano (374-97). Biskoper ble vanligvis valgt blant stedets prester og diakoner, men legmenn med godt ry ble noen ganger valgt. Hilarius gjorde hva han kunne for å avslå den store ære, men hans ydmykhet gjorde folket enda sikrere på sitt valg. Han og hans hustru måtte etter dette leve i evig avholdenhet.

Den hellige Hilarius skriver sin kommentar til Matteus-evangeliet, bokillustrasjon

Kort etter sin bispevielse skrev Hilarius en kommentar til Matteusevangeliet, Commentarius in evangelium Matthaei (353-55), den eldste som er bevart. Det er et arbeid etter allegoriske linjer av heller liten eksegetisk verdi. Men boken ble anbefalt av Hieronymus, spesielt for jomfruer og de fromme,3 sammen med Hilarius' kommentar til Salmenes Bok, som han skrev etter sin hjemkomst fra eksilet.

Biografien om den hellige Martin av Tours (ca 316-97) forteller at han forlot soldatlivet som tyveåring omkring år 336 og da oppsøkte Hilarius i Poitiers for å få undervisning i kristendommen. Det er åpenbart noe feil i kronologien her, siden Hilarius ennå ikke var døpt på det tidspunktet. Det er mulig at det er Martins fødeår som er feil (det er også usannsynlig at han var jevngammel med Hilarius, f. ca 315), for andre kilder sier at Martin kom til Poitiers først i 351. Men uansett tidspunkt, Hilarius ble Martins lærer og forbilde. Da han ble byens biskop, ville han vie Martin til diakon, men da Martin nektet å motta diakonvielsen, viet Hilarius ham til eksorsist; en av de lavere vielser som nå er avskaffet.

Hilarius ble kastet hodestups ut i den forvirrede perioden med kontroverser og endeløse synoder som fulgte etter konsilet i Nikea i 325. Striden sto mellom ortodoks katolisisme og arianisme om Guds Sønns guddom, og den fant sted i en tid da politikk og religion ikke kunne skilles fra hverandre. Ortodoksien søkte etter en formel for å uttrykke sin overbevisning om at Sønnen er av samme vesen som Faderen og lik Ham, mens arianismen hevdet at Sønnen var skapt, at det fantes en tid da han ikke eksisterte og at hans natur var i stand til både ondt og godt.

Da keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, innkalte han et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 for å avgjøre spørsmålet. Konsilet vedtok med 301 mot 70 stemmer at det er Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt. Konsilet ekskommuniserte Arius og to av hans tilhengere.

Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Kirken led sterkt under denne indre uroen, og pavenes autoritet var ennå ikke i praksis så sterk at de kunne forhindre eller stanse den indre striden.

Ved Konstantins død i 337 ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.

En kirkelig synode som ble holdt i Antiokia i 341, hadde vedtatt en trosbekjennelse som utelot homoousios, mens en annen synode som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria), oppnådde lite. Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.

På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk lederen for semi-arianerne, den hellige biskop Basilios av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344). Semi-arianerne, som ble ledet av Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».

Da arianeren Konstantius ble enekeiser i 350, hadde østdelen av riket stort sett endelig gitt sin støtte til arianismen, med et viktig unntak for den hellige Athanasius av Alexandria, som ble nådeløst forfulgt. Det sentrale spørsmålet på den rekke av synoder som preget 350-tallet var hvem som ville underskrive en fordømmelse av Athanasius. Patriarken hadde en sterk støttespiller i den hellige pave Julius I (337-52), men han døde i 352. Hans etterfølger Liberius (352-66) støttet også Athanasius og ba keiseren om å innkalle en synode for å forsone øst og vest.

Da Konstantius dro til vestdelen av riket for å slå ned usurpatoren Magnentius i Gallia, gjorde han Arles i Sør-Frankrike til sin keiserlige hovedstad i vest, og der innkalte han denne synoden i oktober 353 – det var enten like før eller like etter Hilarius ble utnevnt til biskop, så han deltok trolig ikke. Det passet keiseren bra at Arles var det viktigste bispesetet i Gallia og at biskopen der, Saturnin av Arles (346-61), som var den naturlige presidenten for konsilet, var den mest aktive forkjemperen for det arianske kjetteri, som nå også hadde fått innpass i mange regioner i vest og truet med å invadere Gallia. Der hadde arianerne allerede fått mange forkjempere som mer eller mindre hemmelig var knyttet til heresien.

Biskopene som var samlet i Arles, trodde, eller ble lokket til å bekjenne at de trodde, at anklagene mot Athanasius var sanne og at keiserens fremstilling av dem var korrekt. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen, og den fordømte Athanasius nesten enstemmig. Under trussel om landsforvisning signerte alle de galliske biskopene, unntatt én – den hellige Paulinus av Trier (Trèves), og han ble straks landsforvist til Frygia. Han kan ha vært den eneste som støttet Athanasius, eller keiseren kan ha tenkt at å statuere et eksempel var nok for å skremme de galliske biskopene til å føye seg. Til og med pave Liberius' legater samtykket i fordømmelsen av Athanasius, noe som ble sterkt misbilliget da de kom tilbake til Roma. Liberius beklaget deres svakhet og krevde et nytt konsil, og han understreket at saken gjaldt hele den nikenske tro, ikke bare Athanasius' stilling.

Det er imidlertid et faktum at de fundamentale forskjellene mellom arianske og katolske synspunkter vanligvis ikke ble oppfattet, i alle fall ikke i vest. Arians praksis og ariansk lære i praksis var ikke til å skjelne fra den katolske. Dersom det ikke ble satt spørsmålstegn ved grunnleggende prinsipper, kunne katolske prester arbeide, og de fleste katolske legfolk leve og dø, uten å vite at deres biskops trosbekjennelse var forskjellig fra deres egen. Ariansk dåp og ariansk eukaristi var nøyaktig den samme som den katolske. Bibelen var felles for begge partier, og de bekjente begge sin tillit til at deres syn hadde støtte i Skriften.

Stridighetene om doktrinen fra konsilet i Nikea var hovedsakelig et østlig fenomen, for i vest var sannhetene som ble erklært i trosbekjennelsen fra Nikea (Credo), betraktet som så opplagte at trosbekjennelsen selv hadde lite interesse eller oppmerksomhet. Hilarius hadde for eksempel aldri hørt om den på denne tiden,4 selv om det var gått nesten tretti år siden konsilet vedtok den. Først i 355 lærte han Trosbekjennelsen fra Nikea å kjenne. Men selv om striden med arianerne var først ukjent for Hilarius, og selv om han allerede var en middelaldrende mann da det kom til strid, gikk han inn i den med usvikelig energi. Rettroenhetens seier over arianismen var blitt en hjertesak for ham, og resten av livet var Hilarius arianismens mest fremtredende motstander i vesten.

Etter synoden i Arles gikk det to år, hvor keiseren var alt for travelt opptatt med krigføring langs Gallias grenser til å gå videre med Athanasius' sak. Men til slutt fikk paven overtalt keiser Konstantius II til å innkalle et nytt konsil, og det ble holdt i oktober 355 i Milano, hvor keiseren bodde på denne tiden. Milano var en by med slik stor innflytelse over Gallia at den nesten kunne kalles landets kirkelige hovedstad.

På konsilet deltok det over 300 biskoper fra vest, men bare noen få fra øst. Men det ble ingen diskusjon om den nikenske trosbekjennelsen på dette konsilet. Enda en gang brukte keiseren rå makt for å tvinge frem en fordømmelse av Athanasius. Da den hellige biskop Eusebius av Vercelli innvendte at dette ville være mot Kirkens lov, ropte den hjulbente keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken. Fra da av måtte pavene igjen og igjen tåle keiserlig innblanding. Keiseren ga biskopene klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under en ny fordømmelse av Athanasius. Alle delegatene lystret, bortsett fra tre overbeviste nikenere som nektet å undertegne: de hellige Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano og Lucifer av Calaris (Cagliari). De ble da straks forvist, og pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer.

Hilarius hadde nektet å møte på konsilet i Milano, og i den anledningen skrev han sin «Første bok til Konstantius» (Ad Constantium Augustum liber primus), trolig i slutten av 355, hvor han ba keiseren, mildt men inntrengende, om å gjenskape freden i Kirken. Arianske prelater kontrollerte nå de betydelige bispesetene Arles og Milano i Hilarius' eget nabolag, og han anstrengte seg for å få biskopene i Gallia til å trekke seg fra kommunion med sin metropolitt, Saturnin av Arles, som med keiserens støtte forsøkte å innføre arianismen i Gallia. Han advarte også mot Saturnins allierte, biskopene Ursacius av Singidunum i Moesia (i dag Beograd i Serbia) og Valens av Mursa (i dag Osijek i Kroatia), som var blitt disipler av Arius under erkekjetterens eksil ved Donaus bredder tretti år tidligere, og som nå hadde keiserens gunst og var hans hoffprelater med ansvar for kirkelige spørsmål i de vestlige provinsene. I sitt brev til keiseren kalte Hilarius biskopene Ursacius og Valens for «uvitende og prinsippløse ungdommer», noe som viser hvor lite han ennå visste om stridsspørsmålene og sine motstandere, for Ursacius og Valens var eldre menn. Hilarius hadde funnet disse ordene enten i noen av Athanasius' skrifter eller i aktene fra konsilet i Sardica, og han lånte dem uten å undersøke nærmere.

På denne tiden hadde keiser Konstantius nettopp overført ansvaret for den vestlige delen av riket til sin fetter Julian, som ble installert som caesar (underkeiser) den 6. november 655. Julian skulle for øvrig skulle bli hans etterfølger som keiser, og trolig mistrodde Konstantius ham helt fra begynnelsen. Julian stolte i alle fall ikke på sin fetter. Keiseren sendte agenter til Gallia for å oppspore biskoper som nektet å skrive under enda et dokument som fordømte Athanasius. Det førte til at det ble holdt en ny synode i Béziers (Biterrae) i Languedoc våren 356, den første hvor Hilarius ble pålagt å møte. På denne hovedsakelig arianske synoden presiderte Saturnin av Arles for å rettferdiggjøre seg selv, eller snarere for å etablere sin falske lære. Vi vet lite om forhandlingene på synoden, men det var der Hilarius skaffet seg sitt ry for sitt forsvar for ortodoksien. Selv om det store flertallet av galliske biskoper trolig var enige med Hilarius, var det lite heroisme blant dem. Hvis vi kan stole på Sulpicius Severus,5 var de fleste biskopene på denne tidens synoder villige til å akseptere keiserens ord om Athanasius og ekskommunisere ham. Bare Hilarius og en biskop til, hans venn Rhodanius av Toulouse (350-58), nektet å signere fordømmelsen av Athanasius.

Synoden sendte sine vedtak til sin umiddelbare hersker, caesar Julian, som da var kommandant i Gallia, men han iverksatte ingen tiltak. Han kan ha ment at spørsmålet var for alvorlig til at han kunne avgjøre det uten å høre med keiseren, men det er mer trolig at han ikke hadde noe ønske om å opprøre de dominerende kirkelige følelsene i Gallia og fjerne sympatier han kunne komme til å trenge i fremtiden. Uansett nektet han å avsi noen dom over de to ulydige biskopene, og vedtakene fra synoden som forsømte Hilarius, ble sendt til keiser Konstantius selv. Han handlet umiddelbart og dømte dem som anti-arianere og dermed høyforrædere, og han ga ordre om at de skulle forvises.

De ble samme sommer (356) sendt i landflyktighet til Frygia i Lilleasia. Reisen under bevoktning gikk gjennom Milano, Aquileia, ned gjennom Illyria (dagens Kroatia), Sofia og Konstantinopel, og den må ha tatt to til tre måneder. Hilarius ble trolig innlosjert i huset til en lokal biskop, og han synes å ha hatt et rimelig komfortabelt eksil de tre årene det varte, og han klaget bare over forsinkelser i posten og sensuren. Han var fortsatt biskop av Poitiers og anerkjent som sådan av myndighetene. Han hadde stor bevegelsesfrihet, så lenge han holdt seg innenfor de vide grensene som var satt for ham. Han kunne fritt reise omkring, og han fikk sine reiseutgifter dekket.

Ironisk nok var det nettopp i den regionen han var bundet til, at han kunne lære mest om samtidens mest brennende teologiske spørsmål, og ved å sende ham nettopp dit, gjorde keiseren seg selv en bjørnetjeneste. For Hilarius forble ikke passiv i sitt eksil, men brukte det meste av tiden på dyptgående studier av den greske teologiske tankeverden. Akkurat som med Arius og Athanasius og mange andre ble eksilet et effektivt middel til å spre tanker og styrke overbevisninger.

I sitt eksil fullførte Hilarius noen bøker han tidligere hadde påbegynt, og han skrev sine betydeligste teologiske bøker til forsvar for ortodoksien. Hans viktigste verk er De Trinitate libri XII («Om Treenigheten» i tolv bind), som først hadde den mer dekkende tittelen De Fide adversus Arianos («Om troen mot arianerne»). Blant bøkene var De Patris et Filii unitate og De Patris et Filii essentia. Avhandlingen var den første samlede fremstilling av Treenigheten, hvor han gjorde et suksessrikt forsøk på å uttrykke på latin de teologiske subtilitetene som var utarbeidet i detalj på originalspråket gresk. Verket var ment å gjendrive arianernes argumenter og å fortolke og tydeliggjøre Skriftens utsagn om Gud og Jesus Kristus. Han skrev: «Selv om vi er forvist, så vil vi likevel snakke gjennom disse bøkene, og Guds ord, som man ikke kan holde fanget, vil gjøre helsebringende inntog overalt». Noen deler av De Trinitate ble publisert allerede under hans eksil.

De fleste biskopene i Gallia var rettroende og de forble i kommunion med Hilarius under hans eksil. Han kunne fritt kommunisere med dem, og de svarte på sin forviste kollegas avhandling med en trosbekjennelse som de sendte til ham. Han benyttet anledningen til kort etter (358 eller 359) å sende et svarbrev til biskopene i alle de galliske provinsene og i Britannia, og til dem rettet han et nytt skrift med tittelen De synodis eller De synodis seu de fide Orientalium, liber I («Om synoder eller Om orientalernes tro»). Det var en dyktig og velskrevet avhandling med det formål å opplyse de vestlige teologene om de østlige standpunktene. I dette rundskrivet analyserte han de ulike trosbekjennelsene som de østlige biskopene hadde vedtatt på konsilene i Ancyra, Antiokia og Sirmium. Han fordømte dem, siden de i sin substans var arianske, men han forsøkte å vise at forskjellen mellom doktrinene til visse heretikere og ortodoks tro snarere lå i ord enn ideer, noe som fikk ham til å råde biskopene i vesten til å være reserverte i sine fordømmelser. Formålet med avhandlingen var å gjenskape freden mellom de stridende partiene og vise en vei til enighet. Han håpet dermed å forberede en enighet på de synodene som keiser Konstantius hadde innkalt i Rimini og Seleukia i 359.

Den tredje synoden i Sirmium i 357 ble høydepunktet for arianismen. Hilarius' motstandere Ursacius og Valens fikk vedtatt Den syvende arianske bekjennelsen («den andre sirmiske formel»), som erklærte at både homoousios og homoiousios var ubibelsk og at Faderen er større enn Sønnen. Dette var utilslørt arianisme og var et like hardt slag mot keiserens kompromisspolitikk som noe av det Hilarius og Athanasius hadde gjort. Men det var et verk av venner av keiseren, og det viste at hoffet, i alle fall for øyeblikket, hadde blitt vunnet over til det ekstreme partiet. I sitt rundskriv De Synodis gjenga Hilarius denne bekjennelsen i sin helhet, og den ble senere allment kjent som «Sirmium-blasfemien», som var det navnet Hilarius satte på den.

Men de konservative kreftene var stadig de sterkeste. Tidlig i 358, bare noen få måneder etter Sirmium III, møttes en ny synode i Ancyra under ledelse av Basilios av Ancyra. De store asiatiske prelatene som Basilios og Makedonius av Konstantinopel (342-46; 51-60) skulle snart brake sammen til strid om Den Hellige Ånds guddom, men foreløpig sto de sammen om å avvise arianismen (Makedonius benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig, og dette kjetteriet har fått navnet «makedonianismen» etter ham). Synoden i Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III, men de ignorerte også Nikea-formelen og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren.

Etter synoden i Ancyra dro delegatene til keiserhoffet, som da var i Sirmium. Der vant de keiser Konstantius tilbake til sitt gamle standpunkt. Men på den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 ble det satt opp et utkast som unngikk Basilios' forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: synoden vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel». Ursacius og Valens, som ikke hadde noen skrupler, undertegnet denne konservative trosbekjennelsen.

Det samme gjorde den svake pave Liberius av Roma. Etter at Hilarius var sendt i eksil, var det bare pave Liberius som utgjorde en betydelig opposisjon mot Konstantius. Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor sendte han delegater til Roma med bestikkelser og trusler. Men siden Liberius fremdeles holdt ut og motsto begge deler, ble han brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han forvist til Beroea i Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria. Her ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. Liberius ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene. Gjennom forvisningen og den personlige ydmykelsen ble han etter som månedene gikk så utmattet at han oppga sin motstand. For å kunne dra hjem til Roma fra sitt eksil, aksepterte han denne trosbekjennelsen, selv om uttrykket «av samme vesen» var utelatt. Dette førte til at hans ry falt brått i Roma, og han tok deretter ikke noen aktiv del i den teologiske debatten. Dette førte til at Hilarius praktisk talt var den eneste forsvarer av ortodoksien i vest.

De mest fremtredende av de arianske lederne, det vil si de av dem som hadde mot nok til å stå fast ved sin overbevisning, ble sendt i eksil. Det skal ha vært rundt sytti av dem. Riktignok ble Konstantius snart overtalt av andre innflytelsesrike kretser til å la dem få vende hjem, men de teologiske forskjellene var gjort skarpere av følelsen av personlig urett, og dette førte uvilkårlig til nye konflikter mellom de konservative og arianerne.

Men i øyeblikket var det de konservative semi-arianerne som hadde overtaket, og det var dem Hilarius måtte forholde seg til. Deres ledere, spesielt Basilios av Ancyra, hadde innflytelse hos keiseren og syntes å holde Kirkens fremtid i sine hender. Hilarius sto på vennskapelig fot med Basilios, som han hadde mye til felles med, og han korresponderte på hans vegne med de vestlige biskopene. Hilarius var med sin spesielle blanding av øst og vest kanskje den eneste som kunne ha spilt den rollen han gjorde. Han var grundig og erklært ortodoks, men hadde likevel ingen fordommer til fordel for definisjonen fra Nikea. Han ville ha vært fornøyd, i likhet med den tidligere generasjonen av østlige biskoper, med en enkel formulering. Den apostoliske trosbekjennelsen, som var den tradisjonelle standarden i vest, tilfredsstilte selv kravene for hans egen presise tenkning. Og dersom en personlig sjalusi på Athanasius og hans skole fra de asiatiske konservatives side var et av de viktigste hindrene for fred, hadde igjen Hilarius visse fordeler. Det var ingen personlig kommunikasjon mellom ham og Athanasius, og de møtte aldri hverandre. Derfor kunne han ignorere den asiatiske antipatien mot Alexandria, og han kan til og med ha vært uvitende om den.

Det semi-arianske partiet sto ikke samlet. Det er mulig at Hilarius ikke hadde noen mistanke om at det i læren om Den Hellige Ånd lå kimen til en strid som snart skulle splitte hans allierte like dypt som den mellom Arius og Athanasius, eller han kan i sin nidkjærhet for saken ha ignorert tegnene som tydet i den retning. Som gruppe var semi-arianerne heller ikke verdige tilhengere av sannheten. Det var mange oppriktige menn blant dem, men disse var blandet med eventyrere som brukte konflikten som et middel til å få seg et embete og som hadde like få skrupler som mange av de andre prelatene som hang rundt hoffet.

Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta kompromisset fra Sirmium IV. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.

Synoden i Rimini ble holdt i mai 359, og der deltok mer enn 400 biskoper. Biskopene som møttes i Rimini, avviste Sirmium IV og insisterte på trosbekjennelsen fra Nikea. Men ved et innviklet narrespill klarte den arianske fløyen å få keiseren til å insistere på trosbekjennelsen som var vedtatt i Sirmium («den tredje sirmiske formel»), og han tvang biskopene i Rimini til å undertegne den. De fikk ikke tillatelse til å vende tilbake til sine bispeseter før de underskrev.

Hilarius var fortsatt i eksil i øst, så han og hans asiatiske venner hadde ikke noe med synoden i Rimini å gjøre. Men keiseren ønsket at synoden i Seleukia skulle avgjøre spørsmålet en gang for alle, så han ønsket at så mange biskoper som mulig skulle delta. Guvernørene i de ulike provinsene fikk derfor beskjed om å samle biskopene og sende dem til Seleukia på det offentliges bekostning. Hilarius var fortsatt biskop med sitt eget bispedømme, selv om han var i eksil, så han fikk ordre om å dra til Seleukia for statens regning.6 Provinsens guvernør utstyrte ham endog med posthester for reisen.

Synoden samlet seg i Seleukia i oktober (eller desember?) 359, og det deltok 160 biskoper. Semi-arianerne (homoiousianerne) håpet at Hilarius, som hadde stort ry for sin lærdom og sine dyder, ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og en streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Hans semi-arianske venner hadde rundt tre fjerdedels flertall, mens de få kompromissløse medlemmene av det strengt ortodokse nikenske partiet, alle fra Egypt, og de kompromissløse arianerne til sammen utgjorde en fjerdedel.

Hilarius ble ønsket varmt velkommen. Han la frem for de greske fedrene de galliske biskopenes doktrine, og i motsetning til det som ble mistenkt i øst, kunne han med letthet vise at de ikke var sabellianere. Han bekjente sin tro til konsilets tilfredshet i henhold til Trosbekjennelsen fra Nikea. Deretter deltok han i de voldsomme diskusjonene mellom semi-arianerne, som hellet i retning av en forsoning med katolikkene, og de strengeste arianerne under ledelse av erkebiskop Akakios av Caesarea (i Palestina) (d. 366).

Den hellige Kyrillos av Jerusalem (ca 350-86) satt blant semi-arianerne; de beste av dem hadde blitt venner med ham og støttet ham under hans eksil. Akakios kom med voldsomme innsigelser mot Kyrillos' tilstedeværelse og forlot konsilet i sinne, men han kom snart tilbake og tok fremtredende del i debattene som fulgte. Hans parti var imidlertid i mindretall, til og med enda færre enn de egyptiske nikenerne, som gjentok sin ekskommunikasjon av arianerne. Semi-arianerne var som sagt i klart flertall, og de gikk med letthet seirende ut av denne synoden. Akakios ble avsatt, mens Kyrillos ble renvasket og gjeninnsatt. Synoden vedtok den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Sønnen er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.

Deretter valgte synoden en kommisjon som besto av ti ledere for flertallspartiet til å presentere for keiseren en rapport fra synodens forhandlinger, og deretter dro synodedeltakerne hver til sitt. Til tross for enkelte illevarslende tegn på hardnakkethet fra arianernes side og den velvilje som ble vist dem av statlige tjenestemenn, syntes de å ha lyktes i å etablere enda fastere de resultatene som var oppnådd i Ancyra to år tidligere, og i å ha rettet et nytt og forhåpentligvis enda mer effektivt slag mot heretikerne.

Hilarius reiste sammen med synodekommisjonen rett til Konstantinopel. Men der fant de at situasjonen var en helt annen enn de hadde forventet. Intrigemakerne som hadde som mål å straffe og erstatte semi-arianerne, hadde begått et dobbelt forræderi. Keiseren ble feilinformert til å tro at den vestlige synoden støttet deres syn, og de ofret sine mer ærlige kolleger innen arianismen. De hatet dem som i likhet med Basilios av Ancyra holdt fast ved homoiousion, den læren som sa at Sønnen er «av lignende vesen/substans» som Faderen, mens keiseren oppriktig avviste den logiske arianismen som sa at Sønnens natur er ulik Faderens. De oppga sine venner for å narre Konstantius til å ofre sine gamle semi-arianske rådgivere, og de fremmet med suksess sin nye formel homoios, at Sønnen er «lik Faderen i alle ting, som Skriften sier». Hans natur nevnes ikke, og de siste ordene var en konsesjon til keiserens skrupler.

Hilarius hadde reist sammen med delegasjonen fra Seleukia til Konstantinopel. Dette var åpenbart et brudd på den ordren han hadde fått om å holde seg innenfor bispedømmet Asia, men han hadde allerede blitt kommandert til å dra til Seleukia, som lå utenfor disse grensene, og hans reise til Konstantinopel kan ha blitt betraktet som en legitim fortsettelse av hans første reise. Uansett ble han ikke angrepet, og han fikk lov til å møte ved Konstantius' hoff sammen med delegasjonen fra Seleukia.

I de siste to månedene av 359 fortsatte disputtene om troen. Men keiseren var fast i sin beslutning om å få til et kompromiss om skulle omfatte alle som ikke var ekstreme og samvittighetsfulle arianere, og lederne for homoios-partiet støttet ham dyktig og samvittighetsløst. De forfalsket Rimini-synodens oppfatninger og benektet sin egen arianisme, og Konstantius støttet opp om dem med trusler mot delegasjonen fra Seleukia. Hilarius hadde selvsagt ingen offisiell posisjon og kunne bare snakke for seg selv. Vestkirken syntes å ha gått mot sin egen tro, og Østkirkens syn, representert ved de ti delegatene, var ennå ikke erklært, selv om det må ha vært sannsynlig at de ville gi etter for det presset de var utsatt for og svikte både sin egen overbevisning og overbevisningen til det konsilet de var representanter for.

I denne situasjonen hadde Hilarius det mot, som ikke kan overvurderes, å rette en personlig appell til keiseren.7 Dette skrivet kalles hans «Andre bok til Konstantius» (Ad Constantium Augustum liber secundus) (360). Han skrev i den samme sedvanlige underdanigheten som vi finner i hans forrige henvendelse til keiseren. Hilarius nektet i det lengste å tro at keiseren, som så nylig hadde vært på Basilios av Ancyras og hans venners side og på deres initiativ hadde ydmyket og forvist deres motstandere, nok en gang hadde gått over til biskop Valens' parti.

Den hellige Hilarius' fristelse

Hilarius startet med å slå fast at dette spørsmålet var så viktig at det krevde oppmerksomhet, uansett hvor uvesentlig han selv måtte være, men hans stilling ga ham rett til å tale. Han var biskop i Gallia, riktignok i eksil, men skyldfri, falskt anklaget av menn som hadde fått keiserens tillit. Han appellerte til caesar Julians kjennskap til hans uskyld, ettersom han var dømt under Julians administrasjon. Biskop Saturnin av Arles, som sto bak forsømmelsen av Hilarius, var på dette tidspunktet i Konstantinopel. Full av selvtillit ba Hilarius keiseren om tillatelse til å arrangere en offentlig disputas med Saturnin, slik at han kunne vise at hans fordømmelse var et bedrageri mot Konstantius og en fornærmelse mot Julian. Hilarius lovte at dersom han mislyktes, skulle han ikke lenger be om å få vende tilbake til utøvelsen av sitt bispeembete i Poitiers, men ville trekke seg tilbake for å tilbringe resten av sine dager som legmann i bot. Han ba keiseren om å bestemme alle betingelsene for en slik debatt, og han lovte å være taus om spørsmålet til keiseren hadde satt et tidspunkt for disputasen.

Deretter gikk Hilarius over til dagens aktuelle stridsspørsmål. Han ba keiseren om å holde fast ved den uforanderlige apostoliske tro, som var skadet av de nyeste påfunnene fra kjetterne, som han påpekte hele tiden lagde nye trosbekjennelser og fordømte sine gamle – de hadde lagd fire nye bare i løpet av det siste året.

Arianerne hadde den fordelen at de hadde keiserens støtte. De fryktet både for Hilarius' økende innflytelse i øst og for en disputas med Saturnin, så de overtalte keiseren til å gjøre slutt på hans eksil. De sa til Konstantius at denne galliske biskopen var en urostifter som sådde misnøye i Østen og som ville være mindre farlig i vest. Keiseren innvilget deres anmodning, og etter at de semi-arianske lederne var avsatt tidlig i 360, ble Hilarius snart etter sendt tilbake til Gallia.

Senere samme år kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».

Men ved Konstantius' død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Etter at Athanasius døde i 373, overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90) føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota).

I løpet av sin tid i eksil hadde Hilarius omvendt og døpt en hedensk jomfru ved navn Florentia, og hun ble fulgt inn i Kirken av sin far Florentinus og hele familien. Florentia ble med sin åndelige far Hilarius tilbake til Gallia. Hans naturlige reiserute ville ha vært den store Via Egnatia (Den egnatiske vei), som gikk gjennom Thessaloniki til Epidamnus (lat: Dyrrachium; it: Durazzo; alb: Durrës) i dagens Albania, deretter sjøveien til Brindisi, så til Roma og videre nordover. Rufinus av Aquileia (ca 345-410) forteller riktignok at han dro gjennom Illyria (Illyricum) og forkynte, og mange historikere baserer seg på denne versjonen. Men Illyria var Valens' og Ursacius' land og fullstendig infisert av arianismen, så en reise gjennom dette området ville ikke bare ha vært farlig, men også nytteløs.

Bevisene på at Hilarius dro via Roma, er heller ikke overbevisende, men siden dette ville ha vært den beste veien og siden det var der han ville finne de viktigste personene som hadde vaklet i sin ortodokse tro, kan vi trygt anta at det var der han dro. Det fortelles at han formante kirkene på veien til å avsverge kjetteriet og vende tilbake til den sanne tro, og han styrket moralen hos dem som var svakere enn ham, og overalt ble han hilst med jubel.8

Et sted på veien traff han biskop Eusebius av Vercelli, som hadde blitt forvist av konsilet i Milano og som hadde tilbrakt sitt eksil i samme region som Hilarius. Han nøt nå godt av det samme amnestiet som ham, og han hadde også benyttet anledningen til å fremme troen langs sin reiserute. Han hadde kommet fra Antiokia og hadde derfor trolig gått i land i eller nær Napoli. Han var nå på vei nordover, og han formante på veien. Hans møte med Hilarius stimulerte ham til enda større innsats, men Rufinus forteller oss at han ikke hadde like stor suksess som sin kollega. De to ser ikke ut til å ha reist sammen.

Hilarius vendte tilbake til Gallia gjennom Italia og via Toulouse, og han gjorde i mai eller juni 360 sitt inntog i Poitiers.9 Han ble entusiastisk hilst velkommen av folket der, og disiplin, fred og ortodoksi ble gjeninnført. Ved sin hjemkomst fikk Hilarius straks senatet til å fordømme arianismen. Under hans eksil var det ingen som hadde erstattet ham som biskop av Poitiers. Prestene foretrakk i stedet å late som om han fortsatt var hos dem. Samme år som Hilarius vendte hjem, kalte han sin disippel Martin av Tours tilbake til Gallia og gjorde ham til en av sine prester i Poitiers.

Martin var født i Pannonia, Valens' og Ursacius' land, men han konverterte fra hedendommen under katolsk innflytelse, ble tiltrukket av Hilarius, som da allerede var biskop, og tilbrakte noen år hos ham før utbruddet av den arianske striden i Gallia. På et usikkert tidspunkt, som ikke kan ha vært lenge før Hilarius' eksil, følte han seg kalt til å vende tilbake til hjemlandet for å omvende sine foreldre, som fortsatt var hedninger. Han hadde hell med seg når det gjaldt sin mor og mange av sine landsmenn. Men han var snart tvunget til å oppgi sitt arbeid, for som en sann disippel av Hilarius hadde han ansett det som sin plikt å motsette seg den arianske dominansen i provinsen.

Opposisjon mot biskopene fra en mann som hadde en så lav stilling i Kirken som eksorsist, var både en sivil og kirkelig forseelse, og Martin kan ikke ha forventet seg noen annen behandling enn den han fikk: pisking og utvisning fra provinsen. Hilarius var da sendt i eksil, så Martin dro til Milano. Men der fremkalte heresien til inntrengeren Auxentius snart hans protester, og han ble brakt til taushet med en ny utvisning. Han trakk seg da tilbake til en liten øy utenfor den italienske kysten, hvor han levde som eneboer inntil han hørte at Hilarius hadde vendt tilbake. Venantius Fortunatus forteller at han skyndte seg til Roma for å møte sin venn der, men han kom for sent, og han fulgte da straks etter ham til Poitiers.

Der ga Hilarius ham et område nær byen, hvor han grunnla det første klosteret i regionen. Der presiderte han resten av Hilarius' liv og i fire år eter hans død. I 371 ble han konsekrert til biskop av Tours, et embete han hadde til sin død 25 år senere. Det er klart at Martin aldri hadde noen innflytelse over Hilarius' ideer og handlinger, for Hilarius' interesser var i en intellektuell sfære langt over Martins forstand. Men det mot og den fasthet Martin viste i forkynnelsen av troen, var sikkert i betydelig grad inspirert av beundring for Hilarius og tiltro til hans lære.

Biskopene i Gallia hadde vært mindre militante mot sine arianske naboer enn Hilarius skulle ønske. Men Hilarius på sin side hadde i sitt verk De synodis forsøkt å vise at forskjellen mellom ortodoks tro og læren til visse heretikere snarere lå i ord enn ideer, og derfor rådet han biskopene i vesten til å være reserverte i sine fordømmelser. Formålet med avhandlingen var å gjenskape freden mellom de stridende partiene og vise en vei til enighet mellom de nær omvendte semi-arianerne og katolikkene. Men det kan godt være at de galliske biskopene syntes at Hilarius hadde gått for langt på forsoningens vei og at hans allianse med semi-arianerne var mer kompromitterende enn deres egen kloke nøytralitet.

Hilarius ble skarpt refset for sin overbærenhet av visse lidenskapelige katolikker under ledelse av biskop Lucifer av Calaris (Cagliari), som mente at han viste altfor stor forståelse for arianerne. Lucifer var også blitt landsforvist av konsilet i Milano. Han var kompromissløs og var ikke i stand til å skjelne mellom dem som ikke aksepterte trosbekjennelsen fra Nikea. Alle var like ille i hans øyne, og ingen bortforklaringer av forskjeller eller forsøk på forsoning var tillatt. Han skulle komme til å bli en torn i siden på Athanasius, og han skulle ende sitt liv i et skisma fordi han mente at Den katolske Kirke ikke var tilstrekkelig eksklusiv.

Hilarius så det som nødvendig å forsvare seg, så han skrev boken «Forsvar til kritikerne av boken om synodene» (Apologetica ad reprehensores libri de synodis responsa). Lucifers protest er gått tapt, og det er bare bevart fragmenter av Hilarius' forsvarsskrift, hvor han var langt mildere i tonen enn det han pleide å være. Han måtte forklare at han ikke hadde ment at de østlige biskopene hadde erklært den sanne tro i Ancyra, og han forsikret sin «herre og bror Lucifer» at han begrepet homoiousion, som ble uskyldig brukt av hans østlige venner, ble brukt av andre i en heretisk betydning. Det er klart at Hilarius fortolker de østlige formuleringene på en måte som ville vært umulig hvis han hadde skrevet De synodis etter synoden i Rimini, men på det tidspunkt han skrev boken, var hans formuleringer ikke bare tilgivelige, men også riktige.10

På den politiske scene skjedde det også store omveltninger. Da Hilarius forlot Konstantinopel tidlig våren 360, var det trolig en dyp hemmelighet i hovedstaden at bruddet mellom keiser Konstantius og caesar Julian var uunngåelig. Både i kirkelige og sivile spørsmål må keiseren og hans favoritt, biskop Saturnin av Arles, må ha vært sikre på sin dominans i Gallia. Men ting utviklet seg raskt. Keiseren trengte tropper for å styrke de østlige hærene før den kommende krigen mot perserne, og han kan også ha ønsket å svekke Julians styrker. Han krevde menn, men dem Julian frigjorde for tjeneste i øst, nektet å marsjere, og de utropte Julian til keiser i Paris. Dette var i mai, noen måneder før Hilarius nådde Poitiers.

Julian holdt i gang forhandlinger med Konstantius mens han brukte sin hær i krigføring langs grensene. Men det var ingen tvil om at konflikten var uunngåelig, og vesten kan ikke ha tvilt på resultatet. De vestlige armeene var de sterkeste i imperiet, og det var med dem Konstantin den Store hadde gått seirende ut av den siste styrkeprøven. Hans nevø Julian var populær både som kommandant og administrator. Hans marsj mot Konstantius begynte ikke før sommeren 361, men lenge før dette hadde Konstantius' herredømme og det teologiske systemet han sto for, blitt forkastet av Gallia.

Biskopene hadde ikke skydd Saturnin som Hilarius hadde ønsket, og de fleste av dem hadde blitt forledet til å sanksjonere arianismen på synoden i Rimini. Mens de levde under Konstantius' og hans representant Saturnins skygge, hadde de ikke våget å gjøre seg gjeldende. Men nå var øyeblikket inne. Da Hilarius kom til Gallia, må konflikten mellom keiseren og hans fetter ha vært tydelig, og han kan ikke ha nølt med å ta side. Julians herredømme i Gallia begynte bare noen få måneder før Hilarius ble sendt eksil, og de hadde trolig aldri møttes ansikt til ansikt. Men Julian hadde opparbeidet seg et ry som en rettskaffen hersker, og Hilarius hadde brukt hans navn i sin andre appell til Konstantius som et vitne om sine egne lidelser under Konstantius' urett.

Julian hadde ti år tidligere vendt tilbake til hedendommen, men han hadde holdt dette omhyggelig skjult. Hele verden, bortsett fra noen få, nære venner, tok det for gitt at han var en oppriktig kristen, og den høye standarden på hans liv syntes å indikere det samme. Nå hadde han erstattet Konstantius som øverste herre i Gallia, og Saturnin av Arles, som på det tidspunktet hadde kommet tilbake, var maktesløs. Så det er ikke rart at Hilarius på sin hjemreise gjennom Gallia formante biskopene på veien til å avsverge den bekjennelsen de hadde avlagt i Rimini. Biskopene på sin side var sikkert villige til å gjøre dette, for de var ikke egentlige arianere, og den behandlingen de hadde fått i Rimini og den forfalskningen av deres oppfatninger som senere ble foretatt, må ha økt deres motvilje. Under Julian var det ingen risiko med å tone flagg, det kunne tvert imot være en fordel.

Dette var imidlertid ikke nok for Hilarius, han måtte også sørge for at kjetteriet ble forvist for godt, og til dette trengte han Julians samarbeid. For å vise sin velvilje offentliggjorde Hilarius i slutten av 360 eller begynnelsen av 361 boken «Mot keiser Konstantius», som forskerne nå refererer til som In Constantium etter Hieronymus,11 i motsetning til den tradisjonelt aksepterte tittelen Contra Constantium (Contra Constantium Augustum liber).12 Denne boken hadde han skrevet i Konstantinopel, og der felte han sin dom over keiseren. Der skrev han blant annet:

 

«Det er tid for å tale, og å tie ville ikke være tilbakeholdenhet, men feighet. Kan nå hyrdene få heve sine stemmer etter at leiesvennene har forlatt flokkene. La oss ofre våre liv for våre får ettersom tyvene er trengt inn i sauefjøsene og den løslatte ulven streifer omkring for å ete dem. La oss fra disse ord skynde oss av gårde til martyriet. (…)

Jeg er biskop og forblir også i min forvisning forbundet med mine brødre i Gallia og forvalter mitt bispedømme gjennom mine prester, for min forvisning er ikke en straff for en eller annen ugjerning, men en følge av ondskap og renkespill (…)

Hvorfor, o min Gud, lot du meg ikke bli født på Neros eller Decius' tid! Med hvilken iver hadde jeg ikke, styrket av Din nåde, tålt både martyrium og pine for bekjennelsen av Ditt navns skyld! Jeg hadde da måttet kjempe mot erklærte fiender! Med uforstyrrelig tillit ville vi trådt frem for bødlene, og fryktløse hadde ditt troende folk fulgt vårt eksempel. Men her har vi å gjøre med en fiende som ikke gir seg til kjenne, som er forkledd, som bare prøver å gå frem med kunstknep og forførelsesmidler. Her er Antikrist under navnet Konstantius ikke bevæpnet med pisk, men med smiger, ikke med dødsdommer, men med hyklerske bedragerimidler. Det er en forfølgelse som ikke åpner fengslene, som man trer ut fra fri fra alle livets lidelser, men derimot palasser, som man bare går inn i for å krype for de høye i skammelig slaveri. (…)

Fjernt fra dem som hører oss, er den tanken at vi lar oss rive med av fordømmelse og hat. Men hvem skal si sannheten om ikke sannhetens tjenere?

Om jeg anklager med urette, fortjener jeg den skammer som rammer enhver bakvasker; men om alt det jeg bringer frem er sant, overskrider jeg verken frihetens eller den apostoliske visdommens grenser når jeg endelig bryter tausheten. Jeg vil snakke til deg med høy røst, Konstantius, som jeg ville ha snakket til Nero, til Decius, til Maximus. Du fører krig mot Gud og hans tjener; du stiller deg som om du var en Kristus, og forfølger Jesu Kristi utsendinger. Hver dag lager du en ny trosformel og lever i strid med troen; dine medskyldige forfremmer du til bispesetene; du fengsler prestene; du lar dine soldater rykke ut for å holde Kirken i frykt; du lenker konsilene. Du omfavner biskopene, men bare for å forråde dem, som Frelseren selv ble forrådt gjennom et kyss. Du lar dem sitt ved ditt bord; men når de reiser seg, er Judas' forræderi mot Kristus fullbrakt. Helligdommen utsmykker du med rikets gull, men du berøver helligdommens dens tjener. (…)

Du er en tyrann hvis eneste formål har vært å gjøre en gave til djevelen ut av den verden som Kristus har lidd for.»

Det har til alle tider ikke manglet fordømmelse av dette frimodige språket. Man har beskyldt Hilarius for å synde mot den ærefrykten man skylder øvrigheten. Men en hedensk forfatter, Ammianus Marcellinus, støtter åpenbart hans dom når han skriver: «Mens Konstantius stilte det gode og det onde, rett og urett på samme linje, overtraff han til en viss grad Caligula, Commodus og Domitian i grusomhet; hans villskap ligner den hos Gallienus».

Boken var en avsverging av hans lojalitet til sin gamle herre, selv om den nye ikke nevnes ved navn. Julian anerkjente verdien av den katolske alliansen ved å iverksette vedtakene fra en synode som Hilarius fikk holdt i Paris. Han hadde ingen kirkelig autoritet til å innkalle en slik synode, men hans karakter og hans ry fikk hans kolleger til å følge ham, og han må også ha hatt Julians støtte til å innkalle synoden.

Synoden av galliske biskoper i Paris i 361 fordømte synoden i Rimini i 359. De galliske biskopene fordømte sin egen tidligere feige oppførsel, aksepterte den nikenske Trosbekjennelsen in toto og satte i praksis en stopper for enhver fare fra arianismen i vesten. Hilarius' argeste motstander og tidligere forfølger, Saturnin av Arles, viste seg like gjenstridig, og synoden ekskommuniserte ham da og avsatte ham for hans kjetteri og andre forbrytelser. De ekskommuniserte også Valens, Ursacius og Auxentius av Milano. Skandaler ble fjernet, og disiplin, fred og renhet i troen ble gjenskapt, og fromheten blomstret. Gallia ble sentrum for ortodoksien i vest med Hilarius som dens viktigste talsmann. Legenden forteller at Hilarius' anseelse vokste ytterligere da han vekket et barn som var død uten å være døpt, tilbake til livet: «for så lenge lå presten i støvet til begge samtidig sto opp, den biskoppelige olding fra bønnen, barnet fra døden». Sannsynligvis av denne grunn blir Hilarius noen steder anropt som skytshelgen for fødende mot dødfødsler.

Julian var like avvisende til alle slags kristne trosbekjennelser, så han forviste ikke Saturnin for hans heresi, men for de andre anklagene for misforhold som alltid var for hånden når et bekvemmelig påskudd var nødvendig for å forvise en brysom biskop. Saturnin var en verdslig mann, og det er svært sannsynlig at hans arianisme bare var påtatt av ambisiøse grunner, og det er like sannsynlig at hans oppførsel var grunn god nok for å avsette ham. Sulpicius Severus forteller at lederens fall knuste hans parti. De andre arianske biskopene, som må ha vært få i antall, underkastet seg med ett unntak, biskop Paternus av Périgord, en ellers ukjent mann som hadde sine meningers mot. Han holdt halsstarrig fast ved sin overbevisning og led derfor samme skjebne som Saturnin.

Alt dette hendte før Julian forlot landet midt på sommeren 361. Etter dette forsvinner Hilarius fra scenen i et par års tid, for han forteller i sine skrifter ikke noe om sitt daglige liv og arbeid. Men det var ikke noen ytterligere konflikter innen Kirken i Gallia så lenge han levde. Keiser Konstantius døde av en feber nær Tarsus i 361, før det kom til noen væpnet konfrontasjon med Julian, og dette gjorde for godt slutt på arianernes politiske overtak.

Konstantius' fetter Julian ble nå keiser i Konstantinopel. Han går inn i historien som Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Han hadde som nevnt vendt tilbake til hedendommen, men hadde et tiår latt som om han var kristen. Han var mindre interessert i kristen teologisk debatt enn å gjeninnføre hedendommen i de østlige provinsene, og han kom aldri så langt som å gjøre et seriøst forsøk på å fremme hedendommen i de latinspråklige vestlige provinsene som han var fraværende fra og som han brydde seg mindre om. Den ortodokse sak i vesten led ikke under hans apostasi.

Julian falt allerede den 26. juni 363 for en persisk pil i Maranga i Mesopotamia under sitt felttog mot perserne, før han var i stand til å sette i gang noen forfølgelser i full målestokk, selv om han hadde innført lover som utelukket kristne fra undervisning, hæren og andre poster. Etter dette levde Kirken i vesten i fred.

Den nye keiseren Jovian (Flavius Claudius Iovianus) (363-64) var en general som var til stede da Julian ble drept, og hæren utropte ham til ny keiser. Han var kristen og tilhenger av den nikenske trosbekjennelsen, og en av hans første handlinger som keiser var å gjeninnføre kristendommen som statsreligion. Hæren befant seg fortsatt dypt inne på persisk territorium, så Jovians første oppgave var å bringe hæren tilbake i sikkerhet. Tilbake på romersk territorium besøkte han først Antiokia, som var den største byen i den østlige delen av riket. Her ble han involvert i en strid om valget av ny biskop, og ikke før i oktober var han klar til å fortsette mot Konstantinopel for å sikre sitt krav på tronen. Men ved Dadastana på grensen mellom Bithynia og Galatia, femten mil øst for Ancyra i Lilleasia, døde han brått den 17. februar 364. Dødsårsaken er ikke kjent med sikkerhet; kildene foreslår soppforgiftning eller kullosforgiftning, men noen antyder også at Jovian kan ha blitt utsatt for et komplott. Blant Jovians menn var Valentinian, en tribunus scutariorum, og han ble utropt til keiser (augustus) av offiserene i hæren den 26. februar 364 i Nikea i Bithynia. Den modige og dyktige soldaten Valentinian I (Flavius Valentinianus) (364-75), var ikke bare kristen, men også ortodoks. Men han følte at han trengte hjelp til å regjere det store og urolige imperiet, så den 28. mars samme år utnevnte han sin bror Valens (Flavius Julius Valens) (364-78) til keiser for den østlige delen av riket med Konstantinopel som hovedstad. Selv valgte han den vestlige delen med Milano som hovedstad.

Valens var en mann uten store evner og en overbevist arianer. Broren Valentinian var til tross for sine mange feil en sterk hersker, og han støttet den ortodokse sak. Men han var fremfor alt soldat og statsmann, og hans ortodoksi var kanskje bare en ren tilpasning til den fremherskende tro blant hans undersåtter, og den hadde uansett langt mindre innflytelse på hans oppførsel enn arianismen hadde på broren Valens'. Til tross for sin ortodoksi nektet Valentinian å tillate avsettelse av biskoper på grunn av doktrine. Under ham døde arianismen langsomt hen i vesten, og arianske biskoper ble etterfulgt av katolske. Denne prosessen ville ha gått enda raskere dersom Hilarius hadde fått tillatelse til å utvise biskopen av Milano.

Biskop Dionysios av Milano hadde som nevnt blitt fordømt av synoden i Milano sammen med Eusebius av Vercelli og Lucifer av Calaris. Men han var blitt behandlet enda hardere enn Hilarius, for ikke bare ble han forvist, han ble også erstattet. For som biskop av Milano innsatte keiseren arianeren Auxentius (355-74), som hadde støtte fra keiserinne Justina.

Auxentius var fra Kappadokia og må ha vært en mann av betydelige evner, og han kom til å bli betraktet som den fremste motstanderen mot den nikenske læren i vesten. Det faktum at Konstantius og hans rådgivere valgte ham til en slik fremtredende stilling som biskop av Milano, viser at de hadde tillit til ham. Han viste seg tilliten verdig og beholdt sitt bispesete, tilsynelatende uten noen vanskeligheter, og han arbeidet med suksess for kompromisser i Rimini og andre steder. Athanasius nevner ham ofte og bittert som heretikernes leder, og han må rangeres sammen med Ursacius og Valens som en av de mest samvittighetsløse i det arianske partiet. Den fordrevne biskop Dionysios døde i sitt eksil i Kappadokia i 359, men Ambrosius (374-97), som ble biskop ved Auxentius' død i 374, fikk hans levninger brakt tilbake og skrinlagt i Milano.

Så lenge Konstantius satt med makten, var Auxentius selvsagt trygg. Men i slutten av 364 mente Hilarius at tiden var inne. Siden sist vi hørte fra ham var både Julian og Jovian døde, og Valentinian hadde vært keiser i noen måneder. Hilarius og hans venn Eusebius av Vercelli må ha ment at Kirken var i fare så lenge Auxentius hadde en så ledende stilling som biskop av Milano, med konstant adgang til keiserens øre, spesielt når keiseren var så ny i stillingen og ikke hadde særlig kunnskaper om stridsspørsmålene, og kanskje heller ikke interesse for dem. Så langt de kunne bedømme, kunne deres suksess eller fiasko i å erstatte Auxentius ha innflytelse over Kirkens fremtid i minst en generasjon. Det ville derfor være urettferdig å anklage Hilarius for bare å være geskjeftig. Det er riktig at han intervenerte utenfor sin egen provins, men det var snakk om en alvorlig krise, og hans kjennskap til vestkirken må ha forvisset ham om at hvis ikke han handlet, ville den nødvendige protesten aldri komme.

I 364 dro Hilarius til biskop Eusebius av Vercelli, og sammen dro de videre til Milano for å prøve å få keiseren over på deres side mot Auxentius. For selv om Hilarius var full av mildhet overfor dem som fortsatt kunne vinnes over fra sine mistak ved hjelp av vennlighet, var han ubøyelig overfor dem som fortsatt holdt fast ved kjetteriet. Hilarius og Eusebius ønsket også å vekke den sovende ortodoksien i den milanesiske Kirken. For det synes å ha vært lite lokal opposisjon til den arianske biskopen; ingen organisert forsamling av katolikker i byen avviste kommunion med ham. På den andre siden fantes det ikke noen militant arianisme heller. Auxentius' gudstjenester ville ikke utløse noen skrupler, og i sin forkynnelse ville han helt sikkert unngå å poengtere forskjellene. Han og hans skole hadde ikke noe ønske om å forfølge ortodoksien fordi den var ortodoks. Fra deres synsvinkel hadde trosspørsmålet blitt avgjort på en slik måte at deres syn var uangripelig, og alt de ønsket, var å leve og la leve.

Vi må også huske at synoden i Rimini fortsatt hadde definert troen for den vestlige Kirken, uansett hvor skammelige metoder som var brukt for å få gjennom vedtaket. Hilarius og Eusebius hadde overtalt en mengde biskoper til å bekjenne sin feiltakelse, til applaus fra deres troende, men private meningsytringer, uansett hvor mange de var, kunne aldri fjerne vedtakene fra Rimini fra Kirkens protokoller. De ble ikke strøket før i 369, da den hellige pave Damasus I (366-84) på Athanasius anmodning innkalte en synode i Roma for å forsvare den nikenske lære. I det fordømmende dekretet fra denne synoden ble Auxentius regnet som så fremtredende blant arianerne at han ble nevnt ved navn.

De to ortodokse biskopenes første mål var å vekke opposisjon mot arianerne, og i dette hadde de en viss suksess. Auxentius' anmodning til keiseren er bevart hvor han hevder at de oppildnet visse legfolk som ikke hadde vært i kommunion med verken ham selv eller hans forgjengere, til å kalle ham en heretiker. Auxentius' umiddelbare forgjenger var katolikken Dionysios, og vi kan ikke anta at dette er en rettferdig beskrivelse av Hilarius' tilhengere. Men det er trolig at de misfornøyde ikke var mange, for ingen andre enn entusiaster ville gå inn i et åpent skisma på grunn av et kjetteri som ikke var spesielt iøynefallende.

Det er ikke kjent hvor lenge Hilarius fikk fortsette sine anstrengelser. Valentinian nådde Milano i november 364 og dro igjen høsten etter, og før sin avreise hadde han tatt en avgjørelse som forpurret Hilarius' planer. Vi vet bare at straks situasjonen ble alvorlig, appellerte Auxentius til keiseren. Det fantes ikke noe viktigere poeng i myndighetens øyne enn enhet innen de lokale kirkene, og Auxentius som hadde den formelle retten på sin side, må ha appellert med mye selvtillit. Hans suksess var da også umiddelbar. Keiseren utstedte det som Hilarius kaller et «grusomt edikt»,13 men han nevner ikke betingelsene. Han sier bare at Valentinian under påskudd av og ønske om enhet, kastet den troende Kirken i Milano ut i forvirring. Med andre ord forbød han Hilarius å agitere for en separasjon mellom folket og deres biskop.

Men selv om Hilarius var brakt til taushet i byen, presset han på ved hoffet. Med innstendig masing, forteller han selv, la han frem sine anklager mot Auxentius, og han overtalte keiseren til å utnevne en kommisjon for å vurdere dem. Etter en stund møttes kommisjonen. Den besto av to lege tjenestemenn med «rundt ti» biskoper som bisittere. Det er klart fra Hilarius' beretning14 at avgjørelsen lå hos legmennene, og Auxentius nevner ikke en gang biskopene i sin rapport. Hilarius og Eusebius var til stede, og det samme var den anklagede. Auxentius førte sin egen sak, og han begynte med det stakkarslige angrepet på sine motstandere at de hadde blitt avsatt av et konsil og derfor ikke hadde noen locus standi («søksmålskompetanse») som anklagere mot en biskop. Dette var ikke riktig. Vi så at Hilarius ble forvist, men hans bispesete hadde aldri blitt erklært vakant, og det hadde høyst sannsynlig heller ikke Eusebius'. De var ikke inntrengere som Auxentius, selv om også han hadde fått en slags legitimitet for sin stilling da Dionysios døde i sitt eksil. Fiaskoen for denne påstanden var så fullstendig at Hilarius i sin beretning om saken erklærer at det ikke er noe poeng i å gjenta sitt forsvar.

Deretter kom kommisjonens egentlige forhandlinger. Dette var ingen teologisk høring for å finne sannheten, men det juridiske spørsmålet om Auxentius' lære faktisk var i tråd med anerkjente standarder. Hilarius hadde hevdet at Auxentius' trosbekjennelse skilte seg fra keiserens og alle andre kristnes, og han hadde gjort dette i et svært nådeløst språk. Han gjentok nå sine beskyldninger, og dermed ga han Auxentius en dobbelt fordel. For han fordypet seg i det generelle spørsmålet om teologi, mens Auxentius holdt seg til ordlyden i vedtakene fra Rimini, og Hilarius' språkbruk hadde vært av en slik art at han kunne hevde å være et offer for bakvaskelser.

Hilarius' referat fra de doktrinære diskusjonene sier at han med sine spørsmål tvang en motvillig Auxentius helt til grensen av å fornekte troen. Men Auxentius unnslapp fra den vanskelige situasjonen ved en fullstendig overgivelse, som Hilarius tvang ham til å stå fast ved gjennom å undertegne en ortodoks trosbekjennelse som sa at Kristus var sann Gud, av samme vesen og guddom som Faderen. Hilarius oversendte denne bekjennelsen til keiseren gjennom kvestoren, kommisjonens lege president. Dette dokumentet, som Hilarius sier at han la ved sitt forklarende brev, er dessverre gått tapt.

Den korte beretningen som Auxentius gir om spørsmålet, er ikke uoverensstemmende med Hilarius'. Han forteller at han begynte med å protestere og si at han aldri hadde kjent eller sett Arius og at han ikke en gang visste hva hans lære var. Han fortsatte med å erklære at han fortsatt trodde og forkynte de sannhetene som han hadde blitt lært i sin barndom og som han hadde stadfestet ved studier av Skriften, og han gir en oppsummering av den erklæringen av sin tro som han ga til kommisjonen. Men han sier ikke et ord om ordvekslingen mellom ham og Hilarius, om sitt nederlag eller om den påtvungne underskriften på en trosbekjennelse som motsa hans tidligere påstander.

Hilarius' beretning om forhandlingene må helt sikkert aksepteres. Men selv om hans moralske og dialektiske seier var fullstendig, er det opplagt at han ikke hadde oppnådd noen fordeler for sin sak. Han hadde spottet Auxentius som en tilhenger av Arius, men Auxentius hadde et umiddelbart svar som la skylden på opponenten. Vi har ingen grunn til å tvile på at han sa sannheten da han sa at han aldri hadde kjent Arius, og det er også sant at det på begynnelsen av 300-tallet fantes en rekke utilstrekkelige fremstillinger av treenighetslæren som passerte uten disputter. Det var også sant at den dominerende fraksjonen ved Konstantius' hoff, som Auxentius hadde vært leder for, på en svært effektiv måte hadde vist at de ikke sto i ledtog med arianismen ved å kaste dem som ærlig bekjente den, fra deres bispeseter og ved å slutte seg til den universelle fordømmelsen av kjetteriets grunnlegger.

Vi kan være sikre på at Auxentius gjorde maksimalt ut av hans motstanders heftige språkbruk. I selve debatten hadde Hilarius fordelen av ikke bare en rettferdig sak, men av større ærlighet, og det er ikke forbausende at han vant debatten. Hans tidligere praksis som orator bidro sikkert også til hans suksess. Men seieren hadde ingen andre resultater enn å senke Auxentius' offentlige aktelse og selvbilde.

Kommisjonsmedlemmene avla uten tvil en privat rapport til keiseren. Vi kjenner ikke innholdet, men fra etterspillet kan vi være sikre på at de rapporterte at det var deres mening at Auxentius var den rettmessige biskop av Milano. Det gikk en tid før Valentinian reagerte, og vi vet ikke om Hilarius gjorde flere forsøk på å influere hans avgjørelse. Men det er bevart et notat fra Auxentius til keiserne Valentinian og Valens. Fremst i hans forsvar var synoden i Rimini, og han hevdet at angrepet fra Hilarius og hans venner var et forsøk fra en håndfull menn på å bryte den enheten som var oppnådd ved hardt arbeid fra denne store forsamlingen på 600 biskoper (dette var en stor overdrivelse – de kan ikke ha vært mer enn 400, og trolig færre – og vi må også huske at homoios-vedtaket var oppnådd ved svindel, noe Auxentius godt visste). Han erklærte at han sto fast ved alle synodens beslutninger, og at han forsømte alle heresiene som det hadde forsømt. Sammen med notatet la han en kopi av synodens akter, sitt eget referat fra kommisjonen samt en kort bekjennelse av sin tro.

Auxentius' forsvarsskriv var skrevet med stor dyktighet og var temmelig uangripelig. Både hans faktiske besittelse av bispesetet og Kirkens lære gjorde ham trygg, for bare et konsil kan endre vedtak fra et konsil. Og hvis han hadde rett, måtte Hilarius og hans kollega ta feil. Bare suksess kunne ha reddet dem fra den ydmykelsen de nå ble utsatt for, nemlig å bli utvist fra Milano og gitt ordre om å vende tilbake til sine bispeseter, mens keiseren anerkjente Auxentius offentlig ved å motta kommunionen fra hans hånd. Det hjalp ikke at Hilarius og Eusebius hadde moralen på sin side og at både Auxentius' sterke legale stilling og vedtakene fra den synoden han gjemte seg bak, var oppnådd ved hjelp av bevisst svindel og press.

Likevel gjorde Valentinian trolig rett, selv i sannhetens interesse, ved å nekte å gjøre en martyr av Auxentius. Det ville ha ført til represalier i øst, hvor katolikkene hadde langt mer å tape enn arianismen hadde i vest, og han må ha vært tilbøyelig til å la arianerne få tilbringe resten av sine dager i fred. Det er heller ikke merkelig at Hilarius ikke delte disse vurderingene. Han hadde kastet seg helhjertet ut i angrepet på Auxentius og risikerte sin offentlige posisjon som biskop og bekjenner og den fremste av vestens teologer. Derfor er hans offentliggjorte redegjørelse preget av en forståelig personlig bitterhet. Det var helt nødvendig av ham å skrive en slik beretning for å sørge for at det nederlaget han var påført, ikke skadet hans sak.

Derfor skrev Hilarius i 364 verket Contra Auxentius eller Contra Arianos vel Auxentium Mediolanensem libri III (364). Det var utformet som et offentlig brev «til de elskede brødre som er tro mot fedrenes tro og avviser det arianske kjetteri, biskopene og alle deres flokker». Deretter vendte han tilbake til Poitiers, og der ble han resten av livet. Keiserens politikk ble ikke endret. På det konsilet som pave Damasus I holdt i Roma i 369, annullerte de vestlige biskopene formelt dekretene fra Rimini, og dermed fratok de Auxentius hans legale stilling. Samtidig, som en logisk konsekvens, dømte de ham til å bli avsatt, men keiser Valentinian nektet å iverksette deres dom. Auxentius skulle overleve Hilarius med åtte år og dø i embetet som biskop av Milano i 374. Han overlevde også Eusebius og Athanasius, som rettet det siste angrepet mot ham. Han overlevde også det som måtte ha vært av arianisme i Milano. Hans etterfølger Ambrosius hadde folkets entusiastiske støtte i sine konflikter med arianske fyrster. Så kirken ville ikke ha vunnet mye om Hilarius hadde lyktes, og likevel kan vi ikke være sikre på at han egentlig mislyktes. For en så resolutt opptreden må ha virket til å styrke Valentinians overbevisninger og Auxentius' frykt.

Selv om Hilarius var en hardnakket og kampglad polemiker, synes han likevel å ha vært en sympatisk og vennlig mann, mild og høflig, selv om hans skrifter noen ganger kunne være strenge i tonen. Hans stil er vanskelig og innviklet, noen ganger på grensen av uklarhet. Dette ble kritisert av Hieronymus.15 Men disse tunge, men perfekt konstruerte setningene er en essensiell del av hans metode, og uten dem kunne han ikke oppnå den effekten han ønsket. I sin levetid ble han betraktet som en av Kirkens største teologer, og hans tre bevarte brev til Konstantius viser kraften og fryktløshet som han forsvarte ortodoksien med.

Den milde og sympatiske siden av Hilarius skinner imidlertid gjennom andre steder. Da han dro i sitt eksil, etterlot han sin trettenårige datter Abra i Gallia. Der fikk han vite at hun tenkte på å inngå ekteskap. Han bønnfalt da Kristus under mange tårer å skjenke henne den dyrebare juvelen som jomfrueligheten er. Han sendte henne et brev, som fortsatt er bevart, hvor han fortalte henne om de umåtelige rikdommene Kristus ville skjenke henne dersom hun ville gi avkall på alle verdslige ting, inkludert ektemann, fine klær og rikdom, og at Kristus hadde vist ham disse rikdommene som svar på hans bønner og tårer. Han bønnfalt henne ved Gud i himmelen og tryglet henne om verken å gjøre hans engstelse for henne forgjeves eller å frarøve seg selv et slikt enestående gode. Han ga henne det råd å velge den brudgommen han hadde bestemt for henne, fordi «hans adel når helt opp til himmelen, hans skjønnhet overgår rosene og liljene, hans øynes lysglans formørker lyset fra edelstener» og så videre.

Hilarius' biograf Venantius Fortunatus forsikrer oss om at originalbrevet fortsatt ble oppbevart med ærbødighet i Kirken i Poitiers på 500-tallet, da han skrev, og at Abra fulgte hans råd og konsekrerte seg selv til Gud som gudviet jomfru, men at hun døde lykkelig ved farens føtter rett etter hans retur til Poitiers i 360, i sitt attende år. Dette brevet berømmes av de mest forstandige kritikere, som Baronius, Tillemont, Fleury og Coutant, en munk fra kongregasjonen Saint-Maur, i hans utgave av Hilarius' verker, og andre. Stilen er ikke pompøs, men tilpasset kapasiteten til en tretten år gammel jente. Sammen med brevet sendte Hilarius to hymner han selv hadde skrevet: en for kveldsbønn, som ikke ser ut til å ha overlevd til vår tid, og en for morgenbønn, som er en av våre eldste hymner og står i våre salmebøker, «Du lysets giver» (Lucis Largitor splendide) (Lov Herren 683). De som hevder at både brevet og datteren er falsknerier, mener at historien ble laget nettopp for å tilskrive Hilarius hymnen Lucis Largitor splendide, som de mener er langt yngre.

Alle Hilarius' skrifter er preget av en ekstraordinær fromhet. Han gjorde høytidelig Gud til sitt vitne på at han regnet det som sitt livs største verk å bruke alle sine evner til å forkynne Gud for verden, og til å stimulere alle mennesker til å elske ham.16 Han anbefaler innstendig praksisen med å begynne enhver handling og tale med bønn og en form for lovprisning,17 og også å meditere over Guds lov dag og natt, å be uopphørlig og å utføre alle handlinger med henblikk på Gud som deres endelige mål, og til hans ære.18 Han hadde et oppriktig og sterkt ønske om martyriet, og han avslører en sjel som var uten frykt for død og tortur. Han hadde den største ærbødighet for sannheten og sparte ingen anstrengelser for å finne den, og han fryktet ingen fare i forsvaret av den.

De siste årene av sitt liv tilbrakte Hilarius i relativ ro, og hans hovedinteresse i disse årene var litterær, nemlig å popularisere og etter hans mening forbedre verkene til kirkefaderen Origenes, som ble fordømt lenge etter sin død på grunn av de uventede retningene noen av hans tilhengere tok. Han skrev en kommentar til Jobs bok, noe vi vet fra Hieronymus og Augustin, men den er gått tapt. Hieronymus skriver at både dette verket og den kommentaren han rundt 365 skrev til Salmenes Bok, Tractatus super psalmos, som forble ufullført, er oversettelser av Origenes. Men dette er langt fra en rettferdig beskrivelse av kommentaren til salmene, og den kan være like urettferdig overfor kommentaren til Job. De to fragmentene som Augustin har bevart fra kommentaren til Job, er så korte at vi ikke kan trekke noen konklusjoner om bokens karakter. Hieronymus forteller at den totale lengden på de to kommentarene var rundt 40.000 linjer (vergilske heksametre),19 men Hieronymus er alltid temmelig omtrentlig. Det er uheldig, men ikke overraskende at dette verket er forsvunnet. Det var uten tvil allegorisk i sin metode, og ingenting av det slag kunne overleve i konkurranse med den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) uforlignelige Magna Moralia om Jobs bok.

Hilarius' andre adapsjon av Origenes, hans prekener om Salmenes bok, er heldigvis bevart. De synes å være bevart i form av notater fra en stenograf og viser en annen Hilarius enn i De Trinitate. Prekenene er svært muntlige og spontane i formen. Hans forbilde er åpenbart Origenes, og som sin mester var hans fortolkning av salmene at de pekte frem mot Kristus. Verket er viktig ettersom det populariserte den allegoriske fortolkningsmetoden, men det ble snart utdatert til fordel for andre kommentarer. Disse prekenene er også nyttige for sin historiske innsikt.

Hilarius' omfattende bokproduksjon var preget av den kampen han deltok i mot arianerne. Blant hans verker i tillegg til dem som er nevnt, er Ad praefectum Sallustium, sive contra Dioscorum (361-62). Hilarius skrev også Opus historicum eller Opus historicum adversus Valentem et Ursacium, et historisk verk som det bare er bevart fragmenter av. Senere skrev han en avhandling om mysterier (Tractatus mysteriorum). Et manuskript av den siste delen av dette verket, som var antatt forsvunnet, ble funnet i Arezzo i 1887, sammen med noen dikt og hymner. Den beste utgaven av hans mange og bemerkelsesverdige skrifter er kanskje den som ble utgitt av Dom Constant under tittelen Sancti Hilarii, Pictavorum episcopi opera, ad manuscriptos codices gallicanos, romanos, belgicos, necnon ad veteres editiones castigata (Paris 1693).

Filosofi var på den tiden betraktet som ufullstendig hvis den ikke også inneholdt noe kunnskap om naturfenomener, som ble brukt for analogiske formål. Origenes og Athanasius viste en betydelig interesse for og kjennskap til fysiske og fysiologiske spørsmål, og Hilarius delte denne interessen. Han diskuterer ofte forholdene rundt fødsel og liv for både mennesker og dyr,20 han har tro på universelle remedier mot sykdom21 og kjenner til bruken av anestesi ved operasjoner.22 Noen steder vandrer han lenger av gårde, for eksempel i hans fortelling om naturhistorien til fikentreet23 og ormen,24 og i det underlige lille stykket informasjon om troglodytter (huleboere) og topaser, som han sier er lånt fra verdslige forfattere og som fortsatt kan leses hos Plinius den Eldre.25 Selv når han ved sjeldne anledninger ser ut til å låne fra alminnelighetene i romersk poesi, er det snarere med interessene til en naturforsker enn en retoriker, som når han i fullt alvor snakker om «marsisk sjarm og hvesende ormer som lulles i søvn»,26 eller minner om Lucans slanger og basiliskene fra den afrikanske ørkenen som en beskrivelse av sine heretiske motstandere.27 Muligens var hans tapte verk mot fysikeren Dioscorus, som to ganger nevnes av Hieronymus,28 en gjendrivelse av fysiske argumenter mot kristendommen.

I sitt eksil hadde Hilarius oppdaget at hans arianske motstandere brukte hymner for å spre sine falske ideer, og at denne metoden var svært effektiv. Han bestemte seg for at ortodokse kristne også burde popularisere sin tro på samme måte, og han ble Kirkens første latinske hymnedikter, før den hellige Ambrosius av Milano, men uten hans suksess. Han var også to århundrer før Venantius Fortunatus (ca 530-600), som også var biskop av Poitiers og en betydelig hymnedikter. Hilarius gjorde bruk av metriske hymner til innlæring av kristne trossannheter, men åpenbart var de ikke særlig egnet for folkelig resitasjon. De fleste av dem er gått tapt, men tre er bevart: en om Jesu fristelser i ørkenen, en om påske og en om Treenigheten, sytti vers lang. En hymne om Kristus i 34 strofer blir tilskrevet ham i den irske såkalte Liber hymnorum. Forskning av A. Wilmart og andre tidlig på 1900-tallet har oppklart tidligere misforståelser om andre skrifter som var tilskrevet Hilarius eller ble antatt å være av ham.

Midt blant eksil og omgang med teologer, keiser og konsiler overså Hilarius imidlertid ikke behovene til sin egen hjord i Poitiers. Han fikk også tid til de mangfoldige oppgavene som tilfaller en biskop i et enormt bispedømme, og sine siste år viet han til liturgiske, pastorale, administrative og juridiske oppgaver i tillegg til spørsmål angående utdannelse. Hans og Martin av Tours' fellesliv, vita communis, som Hilarius selv praktiserte sammen med sitt presteskap, ga en første inspirasjon til de eldste monastisk fellesskap i Gallia som oppsto under Martin.

Hilarius døde i sin hjemby Poitiers, trolig den 1. november 367, men verken år eller dato kan fastslås med sikkerhet. Sulpicius Severus forteller oss at han døde i det sjette året etter sin retur.29 Han nådde trolig Poitiers i begynnelsen av 361, og den siste begivenheten som er notert i de bevarte fragmentene av hans historie, skjedde i 367, så dødsåret er med stor sannsynlighet 367. Det romerske breviaret sier at han døde den 13. januar 368, mens andre mener at han døde noen dager tidligere og at 13. januar er dagen for hans begravelse. I alle fall opptrer begge datoene 1. november og 13. januar i svært gamle martyrologier, og en av dem kan være en translasjonsdag. Han var ennå ikke seksti år gammel, men utslitt av sine reiser, eksil og kamper. Det er ikke bevart noen beretning om omstendighetene rundt hans død, et tegn på at hans samtidige ikke innså hans sanne betydning.

Han ble kalt «den hellige Hilarius» allerede mens han levde. Han ble beskrevet som «vestens Athanasius» og fikk tilnavnet Malleus Arianorum («hammer mot arianismen»). På grunn av sitt kjennskap til det greske språk kunne han opplyse vesten om de kompliserte teologiske stridsspørsmålene, og han utviklet seg til arianismens betydeligste motstander i vest. Han ble prist av Augustin, som ofte påkalte hans autoritet mot pelagianerne, kalte ham «kirkenes lysende lærer»30 og «den mest glødende forsvarer av sannheten mot kjetteriene», mens Hieronymus sa at Hilarius var «en svært veltalende mann og latinernes trompet mot arianerne».31 Han kaller ham også en av «Kirkens store skatter». Et annet sted skriver han at Gud plantet om «to plettfrie sedertrær» (de hellige Kyprian og Hilarius) «ut av verden og inn i sin Kirke».32 Hieronymus kalte hans ord en strømmende elv som rev alle med seg, derfor sammenlignet han Hilarius med elven Rhône: Hilarius eloquentiae latinae Rhodanus («Hilarius er den latinske veltalenhetens Rhône»).33 Den hellige Johannes Kassian snakker om ham som en «kirkelærer, som ikke bare har fått et stort navn gjennom sine egne fortjenester, men også gjennom andres fremskritt».

Hilarius' relikvier fikk en dramatisk historie. Etter hans begravelse ble det bygd et mausoleum eller monument for å markere hans grav, og dette mausoleet ble gjort om til en kirke rundt 430. Ved hans grav skjedde flere undre. Poitiers ble hardt rammet i folkevandringenes urolige tider, da vandaler og gotere herjet byen, spesielt i år 409. Resultatet var at Hilarius' relikvier lå begravd under ruiner. Da Alemannias misjonær, den hellige irske munken Fridolin Vandreren (av Säckingen) (d. 538?), kom til byen tidlig på 500-tallet, var hans høyeste ønske å finne igjen de hellige relikviene og bygge opp igjen den kirken som var viet til Hilarius.

Den hellige selv skal ha vist seg for Fridolin, oppmuntret ham i dette forehavendet og gitt ham instrukser om hvor han skulle lete etter relikviene. Han fikk all tenkelig støtte ved hoffet til kong Klodvig I (481-511), som tilskrev sin sier over visigoternes konge Alarik II (484-507) i 507 en visjon av Hilarius, og han ga Fridolin midler til å bygge en kirke over graven. Til denne kirken ble Hilarius' legeme overført rundt 512.

Men da kirken var bygd og relikviene overført, fikk Fridolin en ny visjon, hvor Hilarius oppfordret ham til å overlate ledelsen av klosteret i Poitiers, som han selv hadde hatt til da, til en navngitt mann som var hans slektning, mens han selv skulle dra som misjonær til en øy i Rhinen (den nåværende Säckingen), og der bygge en kirke til ære for Hilarius. På denne måten kom Hilarius' kult til Tyskland. Gjennom Fridolin oppsto det kirker og klostre som stilte seg under Hilarius' beskyttelse ved elva Mosel, i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges), i Strasbourg, i Chur i Sveits og endelig i Säckingen og flere andre steder i området rundt. Fridolin bygde flere Hilariuskirker og et Hilariuskloster ved Mosel.

Den praktfulle basilikaen over Hilarius' grav i Poitiers ble brent i 635 da kong Dagobert I (629-39) plyndret byen. Den ble gjenoppbygd, men brent igjen hundre år senere av sarasenerne (middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Deretter ble dem brent enda fem ganger i rask rekkefølge av normannerne på 800-tallet. Hver gang ser Hilarius' levninger å ha blitt reddet fra de verste brannene – sotet, men ikke tapt.

Til slutt ble hans relikvier i 889 i hemmelighet ført til Puy-en-Vélay for å vente på bedre tider. De ble der, kjent av bare en liten elite, til 1657, da kong Ludvig XIV (1643-1715) beordret at de skulle returneres til Poitiers. De var da redusert til deler av hodeskallen og to armbein. Deler av skallen forsvant under Den franske revolusjon. Hans grav befinner seg i dag i krypten i kirken Saint-Hilare-le-Grand i Poitiers.

Hans relikvier i kirken Saint-Hilaire i Poitiers skal ha blitt brent av hugenotter (protestanter) i 1572. Men dette må forstås som en liten del, for hans relikvier skal ha blitt overført til Saint-Denis ved Paris, ifølge tradisjonen der, en skribent i klosteret Reichenau på 800-tallet og andre monumenter. I Saint-Denis ble det ifølge Usuards Auctarium («tillegg») feiret en fest den 22. august til minne om denne overføringen.34 En del av hans relikvier kom via St. Denis til Paris. Andre kom til Arras, hvor overføringen ifølge bollandistene ble feiret på andre søndag etter påske.35 Le Puy hevder fortsatt å ha hans relikvier, mens andre skal befinne seg i Parma i Nord-Italia. Den hellige Gregor av Tours (539-594) forteller at før hans tid ble en del av Hilarius' relikvier æret i en kirke i Limousin.

Hilarius av Poitiers ble proklamert som kirkelærer den 13. mai 1851 av den salige pave Pius IX (1846-78) (dekretet er datert 10. januar 1852) etter anmodning fra provinsialkonsilet i Bordeaux (Burdigala) i 1850. Hilarius' minnedag var tidligere 14. januar for å unngå kollisjon med oktavdagen for Epifani den 13. januar. Hans nåværende minnedag 13. januar er den antatte datoen da hans legeme ble lagt i graven i 368. I Poitiers feires hans translasjon (skrinleggingen av relikviene) den 26. juni. 22. august skal være dagen for translasjonen av hans relikvier til Saint-Denis i Paris. Den alternative dødsdagen 1. november nevnes også som minnedag, det samme gjør 31. januar, uvisst av hvilken grunn. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans kult ble først vanlig i Frankrike på 800-tallet, og i Italia på 1000- og 1100-tallet. Han prises høyt i Legenda Aurea, Den gylne legende.

Biskop Venantius Fortunatus av Poitiers (ca 530-ca 610) skrev som nevnt på slutten av 500-tallet en biografi om sin forgjenger Hilarius og en fortegnelse over mirakler som ble tilskrevet ham, og selv om denne biografien bidro mye til å spre hans kult, regnes den ikke som historisk pålitelig. Det er også trolig snakk om to forfattere ved navn Fortunatus, og trolig skrev den ene biografien og den andre mirakelfortegnelsen. Mer troverdige er notisene i Hieronymus' De viris illustribus (100), hos Martin av Tours' biograf Sulpicius Severus (d. ca 420)36 og i Hilarius' egne skrifter. Gregor av Tours, Flodoard og andre nevner flere mirakler som skal ha skjedd ved hans grav.

I det nordvestre Italia ble kirken Sant'Ilario i Casale Monferrato viet til ham så tidlig som i år 380. Hans kult spredte seg i forbindelse med Martin av Tours' kult på grunn av deres nære tilknytning og som et resultat av Sulpicius Severus' Vita Sancti Martini. I Frankrike finnes de fleste av dedikasjonene til Hilarius vest og nord for Massif Central, og fra disse områdene nådde kulten senere også Canada. Kulten spredte seg også tidlig til det vestre Britannia, og landsbyene St Hilary i Cornwall og Glamorgan i Wales og landsbyen Llanilar i Cardiganshire i Wales bærer hans navn.

I kunsten er Hilarius ikke ofte avbildet, men da med en åpen evangeliebok, eller som biskop med tre bøker. Han er også ofte avbildet med et barn i en vugge ved sine føtter, eller mens han gjenoppvekker et dødfødt barn. Han avbildes også med en penn eller en kjepp, og han kan også være avbildet med slanger eller en drage ved føttene, symboler for kjetteriet, som han gjennomborer med sin bispestav. Noen ganger avbildes han sammen med Martin av Tours. I et bilde av en tysk mester fra Liesborn i National Gallery i London i England er det en Hilarius som fremstilles i rustning sammen med Ambrosius og Hieronymus, og tatt i betraktning selskapet av to kirkelærere, er det sannsynlig at dette er Hilarius av Poitiers. Men selv om han var patrisier av fødsel, avbildes han vanligvis som biskop eller forfatter snarere enn ridder.

Han er kjent som hjelper for tilbakestående barn og påkalles mot slanger. I England har han gitt navn til «Hilary Term» på universitetet i Oxford og høyere juridiske læreanstalter, ettersom deres termin begynner på hans festdag. Hans engelske navn Hilary er blitt brukt som fornavn av både kvinner og menn, både i middelalderen og i dag. Den sveitsiske kantonen Glarus har navn etter ham, det samme har klosteret Eller i Mosel. Tre engelske kirker har navn etter ham.

En relikvie etter ham er «Hilarius' marmor», angivelig den bærbare altersteinen han brukte på sine pastorale reiser rundt omkring i landet. Denne ble oppbevart i kirken i Faye-l'Abbesse, som ble brent av protestanter i 1569, da steinen ble kastet i en åker. Den ble oppdaget mange år senere av en lokal bonde og returnert til kirken. Den æres nå høyt av pilegrimer, spesielt på Langfredag, og det meldes om mange helbredelser ved den.

Se en oversikt over Hilarius' verker.


1
Hilarius, De Trinitate, liber I, nr 1-10
2
Acta Sanctorum, januar, I, s 786
3
Hieronymus, Epistula 107 (Ad Laetam de institutione Paulae filiae)
4
Hilarius, De synodis, 91
5
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 39
6
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 42
7
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 45
8
Rufinus, Historia ecclesiastica, I, 30, 31; referert av de to 400-tallshistorikerne Sokrates Scholasticus (380-439) (III, 10) og Sozomen (Salminius Hermias Sozomenus) (ca 400-ca 450) (V, 13)
9
Williams, s 8
10
St. Hilary of Poitiers: Select Works, translated by E. W. Watson (Oxford 1898), i Christian Classics Ethereal Library (ccel.org)
11
Hieronymus, De viris illustribus, 100
12
Daniel H. Williams, 'The Anti-Arian Campaigns of Hilary of Poitiers and the «Liber Contra Auxentium»', Church History, årgang 61, nr 1 (mars 1992), s 7
13
Hilarius, Contra Auxentium, 7
14
Contra Auxentium, 7
15
Hieronymus, Epistula 58, 10, ad Paulinum
16
Hilarius, Liber I de Trinitate
17
Hilarius, Tractatus super psalmos, LXIV
18
Hilarius, Tractatus super psalmos, I, s 19, 20
19
Hieronymus, Apologetici adversus Rufinum, I, 2
20
for eksempel De Trinitate V, 11; VII, 14; IX, 4
21
De Trinitate II, 22
22
De Trinitate X, 14
23
Commentarius in evangelium Matthaei XXI, 8
24
De Trinitate XI, 15
25
Tractatus super psalmos, CXVIII, 16; fra Plinius N.H. 37, 32
26
Tractatus super psalmos, LVII, 3; det smaker av Virgilius, Ovid, Silius og andre
27
De Trinitate, VII, 3
28
Hieronymus, Epistula 70, 5; De viris illustribus, 100
29
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 45
30
Augustin, Liber II contra Julianum, c 8
31
Hieronymus, Liber II adversus Rufinum
32
Hieronymus, Commentariorum In Isaim Prophetam
33
Hieronymus, Commentariorum in epistolam Beati Pauli ad Galatas, II
34
Acta Sanctorum, august, IV, 488
35
Acta Sanctorum, oktober, I, 125
36
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 39-45
av Webmaster publisert 21.06.2008, sist endret 22.02.2016 - 10:10