De hellige Himerius av Bosto og Gemolus av Ganna (d. ~1000)

De hellige Himerius (it: Imerio, Imier) og Gemolus (Gemmulus, Hiemulus; it: Gemolo) var pilegrimer og martyrer som har en lokal kult i provinsen Varese i regionen Lombardia i Nord-Italia. Flere forskere mener imidlertid at det er snakk om en og samme person.

En gammel tradisjon fra 1000-tallet presenterer de to som nordiske ledsagere av en biskop som reiste til Roma over Alpene på vei til å oppfylle sin forpliktelse til å besøke paven ad limina Apostolorum, «til apostlenes terskler», det vil si deres graver, et besøk som alle residerende biskoper er ment å gjøre hvert femte år eller en annen avtalt periode, for å bekrefte den lokale kirkens troskap til Den hellige stol, hvor man går gjennom alt som er gjort og de problemene som hersket i det kirkelige fellesskapet.

Om de to helgenene finnes det svært knappe og noen ganger motstridende historiske informasjoner. De nevnes i to historiske kilder: Liber Notitiae Sanctorum Mediolani, et manuskript fra 1200-tallet som tilskrives Goffredo da Bussero og bevart i de erkebiskoppelige arkiver i Milano og kalles Memoria Sancti Gemuli. Den andre kilden er en Passio (lidelseshistorie), som voktes i arkivene i klosteret i Ganna i provinsen Varese, kjent som Manoscritto dei Nati I. Sistnevnte er en transkripsjon fra 1600-tallet av et mye eldre pergament som nå er gått tapt, som transkribenten (Bernardino Aymetto) mente at var fra kort tid etter de hendelsene som ble beskrevet.

Begge dokumentene fortelle at rundt år 1000 gikk en gruppe pilegrimer fra den andre siden av Alpene i retning Roma. De gikk gjennom Marchirolo-dalen til Arcisate i bispedømmet Milano. Gruppen besto av en uidentifisert biskop, hans nevø Gemolus og en ledsager av sistnevnte, Himerius. Da de stanset for natten i Valganna, ble biskopen frarøvet sin hest og andre verdisaker av en gjeng røvere fra Uboldo eller Seprio i provinsen Varese under ledelse av en høvding som var kjent som «den røde» (Il Rosso). Da de oppdaget tyveriene, satte Gemolus og Himerius etter bandittene og nådde dem igjen ved en kilde ikke langt unna.

Gemolus ba dem om å returnere tyvegodset i Guds og de hellige apostlene Peter og Paulus’ kjærlighets navn, noe de kriminelle avslo, og «den røde» halshogde ham, mens hans menn angrep Himerius og såret ham dødelig med sine dolker. Sistnevnte klarte å rømme, men han blødde i hjel på kirkegården ved kirken St. Mikael i Bosto, i dag en forstad til Varese.

Begge kildene fortsetter ved å fortelle historien om hvordan Gemolus tilhørte den helgengruppen som kalles «hodebærere» (cephalophori). For etter halshoggingen plukket han opp sitt avhogde hode, steg til hest og dro til sin onkel biskopen på et lite fjell nær Mondonico, hvor han til slutt døde. Onkelen gravla ham der og da før han dro til Roma. Da han kom tilbake, reiste han over graven i Ganna en liten kirke viet til St. Mikael, skytshelgen for Lombardia og beskytter av kirkegårder. Himerius som dødelig såret hadde flyktet i retning Varese, ble gravlagt i kirken San Michele i Bosto, som senere fikk navn etter ham.

I 1095 slo de tre milanesiske prestene Atto (Attone), Ardericus (Arderico) og Inghizo (Inghizone) ifølge en bulle fra erkebiskop Arnolfo III av Milano (1093-97) seg ned ved den lille kirken i Ganna, og dette var den første kjernen til det benediktinerklosteret som senere oppsto der. Klosteret ble vigslet til helgenen som var gravlagt der, San Gemolo, og det ble vigslet i 1160 av erkebiskop Umberto I da Pirovano av Milano (1146-66). Dette benediktinerklosteret av Cluny-observansen utvidet i senere århundrer både sin åndelige og verdslige makt over store deler av provinsen Varese og den sveitsiske kantonen Ticino/Tessin. I løpet av 1100-tallet kom det under innflytelsen til det sterkere klosteret Fruttuaria i San Benigno Canavese ved Torino i regionen Piemonte. Nedgangen begynte på slutten av 1400-tallet da ledelsen av klosteret ble gitt in commenda til eksterne abbeder som var mektige legmenn. Klosteret endte i 1556, da munkene ble utvist, dets eiendeler overført til Ospedale Maggiore i Milano og sjelesorgen betrodd til bispedømmets prester.

I tidligere århundrer var det vanlig å gå til kilden hvor martyriet skjedde for å samle, som relikvier, såkalte sassi rossi, små fragmenter av porfyr som mikroskopiske rødalger gir en enda lysere farge. Den folkelige tradisjonen identifiserte dem som martyrens blodsdråper. Men denne kilden lå så vanskelig til at munkene med tiden ble presset til å bygge et kapell ikke langt fra veien på 1300-tallet. Under byggearbeidene åpnet det seg i kjelleren en ny kilde.

Dette ble sett på som et mirakel, og det nye kapellet ble et pilegrimsmål spesielt for å bønnfalle om regnets gave. Denne hengivenheten ble enda større på 1600- og 1700-tallet, og det er registrert mange prosesjoner fra hele Lombardia og Piemonte for å samle vann i San Gemolo som deretter ble spredt på jordene for å påkalle regn.

Kulten for Gemolus er i dag svært liten i utstrekning, men likevel godt forankret. Kultens midtpunkt er Badia di Ganna, hvor hans levninger ligger. Relikviene ble anerkjent som autentiske av en kommisjon som ble etablert i 1941 av den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster (1880-1954).

Opprinnelig ble det i området nevnt to forskjellige minnedager, 4. og 5. februar, men ved et dekret av 12. februar 1960 ga Rituskongregasjonen tillatelse til en egen messe den 4. februar, men bare i sognene Bosto og Ganna. I Bosto i Varese ble Himerius avbildet i kirken som bærer hans navn, kledd som en pilegrim med en kniv kjørt inn i brystet.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, san-gemolo.it, varesenews.it, revolvy.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. august 2017