Den salige Honoratus Kozminski (1829-1916)

Den salige Honoratus Kozminski (1829-1916)

Den salige Honoratus (pl: Honorat) ble født som Venceslas Kozminski (pl: Wenceslaus) den 16. oktober 1829 i Biala Podlaska i provinsen Siedlce i Polen. Han ble døpt to dager senere med navnene Florentius Venceslas Johannes Stefan, men hjemme ble han bare kalt Venceslas. Han var den andre av fire barn av arkitekten Stefan Kozminski og hans hustru Alexandra Kahl. De var relativt velstående og fromme katolikker, og de hadde en betydelig innflytelse på Venceslas' tidlige oppdragelse og utdannelse.

Han gikk på grunnskolen i hjembyen før han i 1837 forsatte på distriktsskolen. I 1840 ble han fermet (konfirmert), og i mai samme år flyttet han til Wloclawek for å begynne på gymnaset. Som 15-åring avsluttet han i 1844 sine gymnasstudier og begynte på Kunstakademiet i Warszawa for å lære seg farens fag som arkitekt. Men den 2. november 1845 døde faren plutselig, og etter det kom Venceslas i en ganske alvorlig troskrise. Senere bekjente han at han hadde blitt ateist den gangen, og han ga opp all religiøs praksis. Han ble påvirket av anti-religiøs lære og ble en tid en sterk motstander av Kirken, og han forsøkte å omvende sine venner til sitt nye standpunkt.

Venceslas vokste opp på en tid hvor hans polske fedreland var delt opp av okkupasjonsmakter, og det østlige Polen var utsatt for betydelig undertrykkelse fra de russiske okkupasjonsstyrkene. Etter oppstanden i november 1830 suspenderte tsaren all sivil frihet, og territoriet ble styrt fra den russiske guvernørens palass i Warszawa. Mange polske patrioter – aristokrater og landeiere, kunstnere, diktere og musikere – forlot landet, og et emigrantsamfunn vokste frem i Paris. I 1861-63 kom det til et nytt opprør etter at tsaren utstedte et dekret om å skrive ut unge polakker til den russiske hæren. Da opprøret mislyktes, dro enda flere til utlandet.

I 1846 kom Venceslas under mistanke for å ha deltatt i en politisk konspirasjon mot russerne, og den 23. april ble han satt i fengselet Cytadela i Warszawa. Her forsterket den religiøse krisen seg, og i tillegg ble han rammet av angst for å få dødsstraff. Han ble også smittet av tyfus. Hans mor ba imidlertid kontinuerlig om at gutten måtte få helsen og troen tilbake, og den 15. august 1846 skjedde omvendelsen og han fant tilbake til troen. Han ble også frisk igjen. Etter 11 måneder vendte han den 27. mars 1847 tilbake til moren fra fengslet, helbredet på legeme og sjel. Han ble satt fri fordi han var uskyldig anklaget. Han tok eksamen i arkitektur på kunstakademiet i 1847.

Han bekjente offentlig sin apostasi (frafall fra troen), og han bestemte seg for å endre sitt liv radikalt. Den 8. desember 1848 forlot han familien i Wloclawek for å tre inn hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) i Warszawa. Den 15. desember dro han fra Warszawa til Lubartów, hvor han den 21. desember 1848 mottok drakten og tok ordensnavnet Honoratus (eller Honorius). I ordenen ble han kjent som Honoratus av Biala. Den 18. desember 1849 avla han sine enkle løfter.

I 1850 ble han overført til klosteret i Lublin for å studere filosofi og teologi, og der avla han den 21. desember 1850 sine evige løfter. I september 1851 vendte han tilbake til Warszawa, hvor han fortsatte sine teologistudier. Han ble kjent for sin spiritualitet – sin konstante bønn, tilbedelse av det hellige sakrament og hengivenhet til Jomfru Maria. Han ville egentlig forbli legbror, men etter avslutningen av teologistudiene ble han presteviet den 27. desember 1852, 23 år gammel.

Sine første tolv år som prest tilbrakte han i Warszawa, hvor han kastet seg ut i et intenst pastoralt arbeid. Han hadde stor suksess i sin tjeneste på prekestolen og i skriftestolen. Han pleide også å begi seg til Warszawas fengsler for å høre skriftemål av fangene, spesielt dem som var dømt til døden. Han drev også religionsundervisning med stor iver. I denne svært aktive tiden forsømte han heller ikke bønnen, verken i fellesskapet eller den private. Da katolikker ble forfulgt og religiøse ordener oppløst, manet han folket til å vende tilbake til ånden fra de tidlige kristne, som hadde lidd på lignende vis for sin tro.

Av sine overordnede fikk Honoratus i oppdrag å spesielt ta seg av tertiarene i kapusinerordenen og bringe tredjeordenen til ny blomstring. I den forbindelse grunnla han i årenes løp hele 26 ulike ordenskongregasjoner. Den første var kongregasjonen Søstre av St. Felix [av Cantalice] («Felixianer-søstrene»), som han grunnla den 21. november 1855 sammen med sitt skriftebarn, den salige Maria Angela Truszkowska. I p. Honoratus' første år som prest bestemte hans 20-årige søster Stefania seg for å følge brorens eksempel. Hun trådte inn hos Felixianer-søstrene, og ved ikledningen tok hun navnet sr. Maria Honorata Stefania. I 1860 ble Honoratus guardian i klosteret i Warszawa. Samme år presiderte han ved grunnleggelsen av kongregasjonen «Kapusinernonnene».

Etter det mislykkede polske opprøret i 1863/64 ble alle ordener og kongregasjoner undertrykt. Kapusinerne ble tvunget ut av Warszawa og forvist til det avsidesliggende klosteret Zakroczym. Her måtte p. Honoratus leve som en fange til 1892. Munkene ble konstant overvåket av det hemmelige politi, og russerne forbød dem å forlate klosteret eller flytte til noe annet sted. I denne perioden viet Honoratus seg enda mer intensivt til bønnen og fremfor alt virksomheten som skriftefar for de troende som strømmet til i stadig større antall fra hele landet. Han var utrettelig i sine anstrengelser for å vinne tilbake dem som hadde kommet bort fra troen og sin religiøse praksis, slik han selv hadde gjort i ungdommen.

I skriftestolen ble han kjent med mange som ville vie seg til Gud i ordenslivet, men siden de ikke kunne gjøre det i hjemlandet, ville de emigrere. Men Honoratus mente helt riktig at de ikke skulle utvandre i en tid hvor det polske folk og Kirken trengte dem spesielt. Derfor tenkte han ut nye former for ordensliv gjennom tredjeordenen, som myndighetene ikke regnet som en egentlig orden og dermed ikke var omfattet av forbudet. Under den russiske forfølgelsen opprettet han rundt tyve foreninger og grupper av legfolk for å fortsette ordenenes arbeid. Han ledet dem fra skriftestolen.

Disse skjulte ordenene levde etter regelen for fransiskanernes tredjeorden. Medlemmene avla de tre klosterløftene, men bar ikke ordensdrakt, og vanligvis levde de ikke i fellesskap. Skriftestolen i klosteret i Zakroczym var i årene 1874-95 sentrum for en organisasjon på 26 ulike organisasjoner. De hadde spesifikke roller i tillegg til et generelt apostolat, noen rent religiøse, som forkynnelse, mens andre var sosiale, som engasjement i arbeidet for høyere lønninger til gårdsarbeidere.

De russiske myndighetene reagerte på gjenoppblomstringen i det religiøse livet i Polen med ulike former for sjikane og forbud. Kapusinerne fikk fra 1892 ikke lenger oppholde seg i Zakroczym, men måtte flytte til den lille byen Nowe Miasto, 82 km fra Warszawa. Her bodde Honoratus fra 1892 til sin død, hele tiden overvåket av politiet. I 1895 ble han utnevnt til generalkommissær for kapusinerne i Polen, og han ble gjenutnevnt i 1908. I 1906 organiserte han en nasjonal valfart til Maria-helligdommen Czestochowa, hvor en halv million mennesker deltok. Han skrev en rekke åndelige bøker og helgenbiografier.

Honoratus' aktiviteter førte til misnøye blant hans overordnede, som antakelig visste lite om forholdene i Polen, og de anklaget ham for å endre kongregasjonenes karakter. Honoratus ønsket å sette sine grupper under biskopenes kontroll, men de var redde for å bli involvert. Men da russerne innvilget en viss toleranse i 1905, forsøkte biskopene å ta over gruppene og endre deres natur. I dette ble de støttet av Roma. Den 31. desember 1907 og 2. januar 1908 vedtok bispekonferansen å reorganisere kongregasjonene, og dette vedtaket ble stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14).

Den 23. april 1908 sendte kapusinernes ordensgeneral Honoratus beskjed om Den hellige Stols beslutning om å frata ham ledelsen av kongregasjonene. Dette var en avgjørelse han aksepterte med «dyp smerte», og den 1. mai 1908 sendte han et brev hvor han ba alle kongregasjonene om å adlyde. I dag har hans nyskapende arbeid, som ligner på de leginstituttene som nå er en akseptert del av Kirkens aktiviteter, ført til dannelsen av 17 kongregasjoner som arbeider på fire kontinenter.

I 1914 brøt Første verdenskrig ut, og en bombe traff klosterkirken hvor Honoratus ba. Som ved et mirakel slapp han unna. Han døde etter en smertefull sykdom den 16. desember 1916 i Nowe Miasto, 87 år gammel. Han opplevde dermed ikke at hans land ble en selvstendig republikk etter Første verdenskrig eller at Kirken fikk tilbake sin tradisjonelle plass i det polske liv.

De polske biskopene ba den 5. juli 1951 om at hans saligkåringsprosess måtte åpnes. Den 10. desember ble hans jordiske levninger overført til klosterkirken i Nowe Miasto. Den 16. mars 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005), historiens første polske pave, dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret av paven den 16. oktober 1988 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 16. desember, men 13. oktober nevnes også. «Serafinsystrana» som virker i Bagarmossen i Sverige, er et ordensfellesskap som ble grunnlagt av p. Honoratus.