La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Honoratus av Arles (~350-~429)

Minnedag: 16. januar

Den hellige Honoratus av Arles (~350-~429)
Skytshelgen mot regn og ulykke

Den hellige Honoratus (fr: Honorat) ble født rundt år 350 i Gallia, trolig i Lorraine eller muligens i Trier i dagens Tyskland. Han kom fra en gallo-romansk konsulfamilie som hadde slått seg ned i Gallia og fikk en god hedensk utdannelse. Men han konverterte til kristendommen og omvendte også sin eldre bror Venantius. Han kom under innflytelse av den hellige Caprasius (fr. Caprais), en from eremitt som, muligens inspirert av den hellige Martin av Tours' ry, levde på Iles de Lérins, De lerinske øyer, utenfor dagens Cannes. Brødrene forsøkte å forsake verden fullstendig, men deres far gjorde alt for å hindre det.

Da tok de med seg Caprasius som veileder og seilte rundt 368 fra Marseille til Hellas på jakt etter en ørken der de kunne leve i ensomhet. Men Venantius døde snart i Modon i Morea i Hellas, og Honoratus ble også syk, så han ble tvunget til å vende tilbake sammen med sin rådgiver. Etter alt å dømme besøkte han også Roma og Egypt.

Etter hjemkomsten til Frankrike flyttet han i en hule høyt oppe i Estérel-fjellene ved Fréjus nær Saint-Raphael på dagens Côte d'Azur med utsikt til De lerinske øyer. Det er to små øyer, en større som lå nærmere fastlandet, den het Lero, nå Sainte-Marguerite. Den mindre øya, som ligger lengre fra land, het Lérins, i dag Saint-Honorat. Honoratus ble presteviet av biskop Leontinus (fr: Leonce) av Fréjus, og snart byttet han tilværelsen i fjellene med en mer ekstrem og bokstavelig form for isolasjon, livet på en øy. Det skjedde rundt 405.

Rundt år 410 flyttet han sammen med noen likesinnede, sannsynligvis flyktninger nordfra, ut til den minste øya. Sammen med Caprasius grunnla han en kommunitet med en regel som hovedsakelig var basert på den hellige Pakhomios' regel, men den er ikke bevart. Pakhomios var grunnleggeren til monastisk fellesliv (cenobittisk) i motsetning til eneboerliv. Honoratus fikk muligens kjennskap til hans regel gjennom disipler av Martin av Tours.

Blant dem som sluttet seg til Honoratus, var de hellige Lupus av Troyes, Eucherius av Lyon og Honoratus' slektning (nevø?) Hilarius av Arles. Det var begynnelsen på det berømte klosteret Lerinum (Lérins), som ligger der den dag i dag, det eldste eksisterende kloster i Europa, i dag bebodd av cisterciensere. Mange besøkende fant også veien til Lérins, blant dem den hellige Johannes Kassian. Han kalte grunnleggelsen på Lérins en ingens fratrum coenobium, en«stor kommunitet av brødre».

I de neste hundre år dro galliske adelsmenn i stort antall ut til dette øyklosteret, som snart ble utgangspunkt for tallrike nye klostergrunnleggelser over store deler av Gallia. Hilarius grunnla et lignende kloster i Arles og Johannes Kassian grunnla et lignende kloster med utgangspunkt i kirken Saint-Victor i Marseille. Fra et annet datterkloster i Lyon spredte innflytelsen fra Lérins seg til Jura, hvor munkene i det store klosteret Condat under den hellige Eugendus leste «hva de hellige fedre i Lérins» hadde skrevet, sammen med verkene til de hellige Basilios den Store, Pakhomios og Johannes Kassian.

Grunnleggelsen av Lérins innledet den andre og mest innflytelsesrike fasen i gallisk munkevesen, vesentlig forskjellig fra Martins munkevesen med sin større vektleggelse på apostolisk fattigdom. Dens dominerende innflytelse på den galliske kirken på 400-tallet skyldtes hovedsakelig det faktum at mange av dens munker ble utnevnt til biskoper i Gallia. Kanskje var de naturlige ledere på grunn av sin familiebakgrunn, eller kanskje fulgte de den østlige trenden med å utnevne klosterledere til biskoper.

Hilarius av Arles forteller i en lovtale hvordan Honoratus sørget for at ingen i det lille øysamfunnet skulle bli motløs, overarbeidet eller uvirksom. Han pekte ut noen til et liv i fellesskap, mens andre fikk bo i separate celler som anakoreter.

Honoratus ble snart viet til prest og forble den åndelige far for kommuniteten helt til 426. Da ble erkebiskop Patroclus av det viktige bispesetet i Arles myrdet, og Honoratus ble valgt til hans etterfølger, et embete han motvillig påtok seg. Bispedømmet Arles var svært plaget av de arianske og manikeiske kjetterier. Siden han var en gammel mann, insisterte han på at Hilarius skulle bli med ham som hans personlige assistent. Han ser ut til å ha gjenopprettet orden og ortodoksi, og han fortsatte å lede munkene på Lérins. Han pekte også ut Hilarius som sin etterfølger som biskop før han døde den 16. januar rundt 429.

I følge Hilarius var Honoratus da helt utslitt av sitt apostoliske arbeid. Hilarius' lovtale satte mønster for en hagiografisk periode som forkastet de mirakuløse elementene som irrelevante, og i stedet konsentrerte seg om personlige dyder og gripende dødsscener.

Honoratus' relikvier ble i 1391 overført til Lérins, og hans grav står nå tom under høyalteret i kirken som er oppkalt etter ham i Arles. Relikvier av ham har siden 1788 befunnet seg i kirken Notre-Dame i Grasse i Sør-Frankrike, nordvest for Cannes. Der har han senere vært æret som «St. Transitus» (lat. transitus = den flyttede). De to berømte gatene i Paris, Rue Saint-Honoré og Faubourg Saint-Honoré, er ikke oppkalt etter ham – de har fått navn etter den hellige Honorius (eller Honoratus) av Amiens. Hans minnedag er 16. januar.