Den hellige Hildegund av Schönau (~1170-1188)

Den hellige Hildegund (lat: Hildegundis) ble født rundt 1170 i en adelig familie i Neuss nær Köln i Tyskland. Moren døde da datteren ble født, og faren, en ridder, avla løfte om at om datteren overlevde, skulle han reise med henne som pilegrim til Den hellige grav i Jerusalem. Hildegund overlevde og valfarten fant sted rundt 1183, da hun var rundt tolv år gammel.

Men på den besværlige hjemreisen ble faren alvorlig syk, og da han kjente at døden nærmet seg, kalte han på sin datter og ba henne om å kle seg i mannsklær, slik at hun etter hans død ikke skulle bli misbrukt. Tjeneren som skulle føre Hildegund tilbake til hjemlandet, tok alle pengene fra den ensomme jenta og forsvant og etterlot henne alene i Tyros i Fønikia (nå Sūr i Libanon).

Dermed måtte «Josef», som hun nå kalte seg, tigge seg gjennom det fremmede landet, inntil en tysk prest synte synd på «gutten» og tok ham med seg hjem til Tyskland i 1183. Keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) lå da i strid med pave Lucius III (1181-85) og bevoktet nøye alle veiene til Italia, slik at den pavetro erkebiskopen av Köln ikke skulle kunne sende noen brev til paven. Da man anså at ingen ville mistenke en nettopp hjemkommet Jerusalem-pilegrim som nesten var et barn, la man erkebiskopens brev i en hul pilegrimsstav og sendte Hildegund, som fortsatt ga seg ut for å være mann, til Verona i Nord-Italia.

I Alpene fikk «Josef» selskap av en tyv, og da han så de keiserlige vaktene, etterlot han tyvegodset hos Hildegund og flyktet. Da ble hun selv anklaget for å være tyv og hengt i et tre. Men hun overlevde henrettelsen takket være noen gjetere som skar henne ned i tide. Da hun hadde overlevert brevet til pavens sendebud i Verona, vendte hun tilbake til Tyskland.

Men nå hadde hun fått nok eventyr og ville tre inn i et kloster. Hun valgte et mannskloster, siden mannsrollen hadde blitt hennes andre natur i alle disse årene. I 1187 ba ynglingen «Josef» om å få tre inn hos cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist) i deres kloster Schönau nær Heidelberg. Munkene tilskrev Josefs spede, myke kropp og hans stemmeleie ungdommen, men da han under det tunge arbeidet på klosterets gård viste større kraft enn de andre novisene, og da han hadde en stor hengivenhet til Guds Mor, var alle overbeviste om at han kunne bli en hellig munk.

Men etter et års novisiat, tre dager før «Josef» skulle avlegge sine klosterløfter, ble han alvorlig syk og døde den 20. april 1188, 18 år gammel. Da man vasket den dødes legeme, oppdaget man til alles forskrekkelse at «broderen» var en kvinne. Men abbeden beholdt roen, og i begravelsen byttet han uten å snuble ut hannkjønnsformene med hunkjønn i de monastiske begravelsesbønnene. Munkene foretok deretter sine etterforskninger om hennes tidligere liv og oppdaget den sanne historien.

Hennes grav ble besøkt av pilegrimer og hennes navn kom inn i en rekke martyrologier, og hun ble æret i det cisterciensiske menologiet (helgenkalenderen). Hennes minnedag er dødsdagen 20. april, og hennes kult var svær populær i middelalderen, men den er aldri blitt offisielt anerkjent av Kirken. Hennes navn står heller ikke i det nye Martyrologium Romanum (2001). Hun avbildes i mannsdrakt, ofte med en hest som det sitter en engel på, eller kledd som en cisterciensernovise. For i henhold til legenden skal en engel ha reddet henne fra røvere og brakt henne tilbake til Tyskland.

Hun er en av de mange kvinner som det fortelles om som levde i et mannskloster forkledd som en mann – andre er de hellige Pelagia den Botferdige og Marina, og disse historiene har også hatt innflytelse på legendene rundt den hellige Eufrosyne, den hellige Teodora av Alexandria og andre. Men det er bare i Hildegards tilfelle at det synes å være en kjerne av sannhet i legendene. Hennes første biografi ble skrevet det året hun døde. Denne beretningen var også viktig idet den ga legitimitet til historien om fabelpavinnen Johanna, som dukket opp første gang rundt 1240.