Den hellige Hilda av Whitby (614-680)

Minnedag: 17. november

Den hellige Hilda (Hild) var i følge den hellige Beda Venerabilis' klosterhistorie født i 614 i Northumbria i England som datter av Hereric og Bregusuit. Hun var i slekt med kongefamiliene i både Northumbria og East Anglia, og foreldrene hadde bodd i eksil i den britiske enklaven Elmet i North Yorkshire. Faren var nevø av den hellige Edwin, kongen av Northumbria, som påsken 627 ble døpt av den hellige biskop Paulinus av York sammen med hele sin slekt, inkludert den 13-årige Hilda. Kongen ble drept for sin tro den 12. oktober 633, og det satte inn grusomme forfølgelser i hele Northumbria. Biskop Paulinus flyktet sammen med dronningen, og Hilda ble alene tilbake, men på underfullt vis skjedde det ingenting med henne. De første 33 år av sitt liv levde hun et verdslig liv som enhver annen adelskvinne, men deretter levde hun de siste 33 årene et klosterliv viet til Gud.

I 647 bestemte hun seg for å bli nonne, og ville dra til klosteret Chelles i Frankrike fra East Anglia som sin søster Herewitha, for på denne tiden var det ingen kvinneklostre i Northumbria. Men hun ble kalt tilbake av den hellige biskop Aidan av Lindisfarne, som ga henne et lite jordstykke (1 bol = ca 400 mål) på et ukjent sted på nordbredden av elva Wear, hvor hun levde et klosterliv sammen med noen ledsagere. Biskopen utnevnte henne til abbedisse i klosteret Hartlepool ca 650, hvor hun overtok etter Heiu. Kongen ga klosteret land, og overlot sin egen datter i dets varetekt. Hilda organiserte kommunitetslivet etter regler hun lærte fra hovedsakelig irske kilder, kanskje delvis basert på Kolumbas regel.

I 657 grunnla eller muligens gjenetablerte Hilda det store klosteret Whitby (eller egentlig Streaneshalch, «lyset fra fyrtårnet») ved Nordsjøkysten (North Yorkshire) som et dobbeltkloster etter gallisk mønster. Hun ledet det uredd og klokt, og det ble snart berømt for sin undervisning, og fem biskoper utgikk fra det. Hilda nøt svært stor personlig prestisje, og både biskop Aidan og andre fromme menn besøkte henne ofte, men også konger, herskere og vanlige folk søkte hennes råd. Hun insisterte på studiet av Den hellige Skrift og på passende forberedelse før prestevielsen, og innflytelsen fra hennes eksempel strakte seg utover klostermurene. Hun var et utmerket eksempel på hvordan en dyktig kvinne i den angelsaksiske kirken kunne oppnå stor innflytelse og autoritet uten at det noensinne var spørsmål om ordinasjon.

Hennes iver for utdannelse var ikke begrenset til å bygge opp biblioteker og undervise klerikere i latinsk språk og litteratur. Under hennes styre ble den hellige angelsaksiske kugjeteren og poeten Caedmon ønsket velkommen som munk og oppmuntret til å skrive dikt på engelsk om kristen lære. Han ble den første engelske religiøse poeten.

Hun var vert for den berømte synoden i Whitby 663/64, som avgjorde at påsken ikke skulle feires etter keltisk skikk, men etter romersk, som i resten av Europa. Hilda støttet det keltiske partiet, men aksepterte avgjørelsen, noe som bidra til å hindre splittelse. I 678 støttet hun den hellige Theodor av Canterburys deling av den hellige Wilfrid av Yorks bispedømme i Northumbria, for de hellige Bosa og John av Beverley, som begge var utdannet i Whitby, var blant de biskopene som erstattet Wilfrid.

De siste seks årene av sitt liv var hun kronisk syk med en heftig feber, men det dempet knapt hennes aktiviteter. Hun døde i Whitby den 17. november 680. Selv om den viktigste innflytelsen på hennes eget religiøse liv synes å ha vært irsk og frankisk, ble klosteret senere mer «Romavennlig» under de hellige Enfleda og Elfleda, og der ble den første biografien om den hellige Gregor den Store skrevet ca 25 år etter hennes død.

Klosteret ble ødelagt av danskene ca år 800, og Hildas antatte relikvier ble overført til Glastonbury under kong Edmund (død 946), men ektheten er omstridt, og Gloucester hevdet også at de hadde dem. Beda priser henne entusiastisk: «Alle som kjente henne, kalte henne Mor, så stor var hennes vidunderlige gudfryktighet og elskverdighet».

Hennes minnedag er 17. november, med en translasjonsfest den 25. desember. Hennes kult var sterk i nord, og Evesham feiret hennes fest som høytid på grunn av deres forbindelse med gjenetableringen av Whitby som et munkekloster på 1000-tallet. Den eldste og mest interessante bevis på hennes kult er at hun står i den hellige Willibrords kalender, skrevet tidlig på 700-tallet. I den gamle norske kalenderen (1808-1911) ble hun av ukjente grunner minnet den 15. desember.

I kunsten fremstilles hun som abbedisse, noen ganger med krone, ofte holder hun en modell av Whitby-klosteret i hånden. En legende forteller at ville fugler stoppet ødeleggelsen av kornåker på hennes kommando, og dette var også en populær historie for kunstnere.

av Webmaster publisert 07.06.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:56