Den salige Isnard av Chiampo ( -1244)

Minnedag: 22. mars

Den salige Isnard av Chiampo ( -1244)

Den salige Isnard (it: Isnardo; lat: Isnardus) ble født på slutten av 1100-tallet i Chiampo i bispedømmet og provinsen Vicenza i regionen Veneto i Nord-Italia. Han kom fra en rik familie, men ellers vet vi lite annet fra hans guttedager. I 1218 var han student på universitetet i Bologna, og der møtte han den hellige Dominikus. Han bestemte seg for å slutte seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) og mottok samme år drakten av ordensgrunnleggeren selv. Han kalles også Isnard av Vicenza.

Snart etter at han avsluttet novisiatet i Bologna utmerket han seg selv som predikant. I 1219 ble han sendt til Milano sammen med den salige dominikaneren Guala Romanoni, som skulle bli biskop av Brescia. Der vant han mange unge menn for den nye ordenen. Fra 1230 var han hovedsakelig Pavias apostel. Der knyttet han nært vennskap med biskop Redobaldo II, som ga ham kirken Santa Maria di Nazareth. Ved denne kirken grunnla han ordenens første hus i Pavia. Men arbeidet ble vanskeliggjort av krigen mellom paven og keiser Fredrik II (1212-50). Han ble selv klosterets første prior, et embete han hadde helt til sin død. Han ble regnet som en av de største predikantene på sin tid. Til tross for et asketisk liv var han svært fet, og folk gjorde narr av ham for det når han prekte.

En av historiene om Isnard forteller at en besatt mann ved navn Martin hadde blitt djevelens talerør og ble brukt av kjettere til å diskreditere forkynnelsen til dominikanerbrødrene, som nettopp var kommet til Pavia. Djevelen talte gjennom den besatte mannen og utfordret Isnard: «Hvis du er fra Gud, så kast meg ut og helbred denne mannen». Det skjedde mens Isnard sto på prekestolen, og den besatte mannen ble ført inn i kirken, skrikende og i kramper. Isnard gikk ned fra prekestolen, la armene rundt ham og bød i Jesu Kristi navn at de onde åndene skulle fare ut. Martin ble befridd, og legenden forteller at han endte sine dager som legbror i det lokale klosteret.

En annen gang mens Isnard prekte, nektet en forherdet kjetter å høre på ham og skrek høyt: «Jeg skal tro på denne mannens hellighet bare hvis han får en tønne på hjørnet av torget til å løsne og treffe meg». Straks hoppet tønnen fra sin plass og traff spotteren så han brakk foten.

Han døde den 19. mars 1244 i Pavia og ble gravlagt i byens dominikanerkirke. I dag befinner hans relikvier seg i kirken Santi Gervasio e Protasio. Han ble saligkåret den 12. mars 1919 ved at hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XV (1914-22). [Kildene Schauber/Schindler og Bautz skriver at kulten ble stadfestet den 10. desember 1912 av den hellige pave Pius X (1903-14), men at dette ble offentliggjort først i 1919.] Hans minnedag er 22. mars, men dødsdagen 19. mars nevnes også.

av Webmaster publisert 06.07.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:56