Den hellige Ingrid Elovsdotter av Skänninge (~1220-1282)

Den hellige Ingrid Elovsdotter ble født rundt 1220 (1235?) i Skänninge i Östergötland i Sverige. Hennes far Elov (Elof) var en østgøtisk ridder som vi ikke vet mye mer om enn at han med sin hustru ble gravlagt i Alvastra kloster. Elovs hustru var søster av erkebiskop Folke Johansson Ängel. Fra sin barndom var Ingrid svært from og «levde i bønn, bot og gode gjerninger», som det heter i søknaden om hennes helligkåring. Hun var gift, men vi kjenner ikke mannens navn. Etter hans død brukte hun hele sin formue på å grunnlegge et kloster på sin eiendom i Skänninge sammen med sine søsken – det første dominikanerinneklosteret i Sverige.

De tidligste opplysningene om Ingrid Elovsdotter får vi gjennom den gotlandske dominikaneren Peter av Dacia (1235-88), som kalles Sveriges første forfatter og som kanskje er mest kjent for sin biografi om den salige Kristina Bruso av Stommeln (1242-1312) (Vita Christinae Stumbelensis). Våren 1271 kom han tilbake til Sverige fra sine studier i Köln og Paris for å bli lektor i dominikanerbrødrenes kloster i Skänninge. I et brev til Kristina av Stommeln datert oktober 1277 forteller Peter at han i Skänninge har seks åndelige døtre som vil grunnlegge et kvinnelig dominikanerkloster der. I et senere brev forteller han at to av disse allerede bar dominikanernonnenes drakt i påvente av klostergrunnleggelsen. Han nevner ikke deres navn, men fra andre kilder vet vi at det var søstrene Ingrid og Kristina Elovsdøtre. De hadde trolig båret drakten siden rundt 1270.

I begynnelsen av 1280 bekreftet kong Magnus Ladulås (1275-90) i et brev den donasjonen av jordegods som de to brødrene Johan og Andreas Elovssønner hadde gjort til et kloster som skulle grunnlegges på deres søster Ingrids initiativ ved St. Martins kirke i Skänninge. Johan Elovsson var sverdridder i Den tyske Orden. For sin klostergrunnleggelses skyld reiste Ingrid flere ganger til Roma, der hun til slutt fikk med seg hjem brev fra pave Martin IV (1281-85) hvor han stadfestet hennes grunnleggelse. Ifølge en langt senere kilde førte andre valfarter Ingrid til Jerusalem og til den hellige Jakobs grav i Compostela i Spania.

I august 1281, etter Ingrids søster Kristinas død, var klosteret endelig ferdig, og det ble offisielt grunnlagt den 15. august. Den 22. august 1281 skrev Ingrids bror Johan til Kristina av Stommeln og ba henne komme til Skänninge og inngå i dominikanerinneklosteret for å fylle plassen etter søsteren Kristina. Allerede i 1277 hadde Peter av Dacia bedt Kristina av Stommeln om å flytte nordover til Skänninge, men begge anmodningene var like forgjeves. For at søstrene i Skänninge kunne bli fulltallige, sendte den skandinaviske dominikanerprovinsialen Augustin fire nonner fra klosteret i Roskilde til Sverige. En av disse var en viss Mechthild av fornem byrd – hun skulle også senere æres som helgen. Ingrid fikk mye hjelp fra biskop Henrik av Linköping ved grunnleggelsen av klosteret. Kong Magnus Ladulås bidro kraftig til å fremme grunnleggelsen, hvor hans bror Valdemars datter Margareta trådte inn. Ingrid ble den første priorinnen i klosteret i Skänninge.

I klosteret levde Ingrid i et svermerisk og nærmest ekstatisk fromhetsmiljø. Det fortelles at en 72-årig søster ikke hadde ligget ned på nesten fem år og at hun hadde redusert sin føde til et absolutt minimum. En annen av søstrene skal ha falt i ekstase hver fredag, og det ble sagt at hun til og med mottok stigmata (Kristi sårmerker). Ingrid selv avsto fra kulinariske retter og var ofte i ekstase.

Ingrid fikk ha embetet som priorinne i bare ett år, for hun døde i hellighets ry den 2. september 1282 i Skänninge. Opplysningen om hennes dødsår er imidlertid usikker. Hennes helgenry vokste seg stadig sterkere i løpet av 1300-tallet. Man begynte å be om hennes forbønner, og pilegrimer valfartet til hennes grav for å få hjelp i sykdom og annen nød. Det skjedde mirakler på hennes forbønn, noe som førte til en folkelig kult for henne. Kong Erik av Pommern (1412-42), konge av Sverige, Danmark og Norge, gjorde sammen med hele det svenske episkopatet og noen norske prelater et framstøt overfor motpave Johannes [XXIII] (1410-15) og konsilet i Konstanz (1414-17) om helligkåring av Ingrid samt de hellige Brynolf av Skara og Nils Hermansson av Linköping. Biskop Knut Bosson og domkapitlet i Linköping la ved en biografi om Ingrid i brevet til konsilet, men denne biografien er temmelig intetsigende. Konsilet ønsket at sakene skulle undersøkes videre, så de ga den 27. april 1416 tillatelse til at helgenprosessene ble åpnet.

En undersøkelse av Ingrids sak ble holdt i Linköping sommeren 1417, og noen fragmenter av protokollen fra vitneavhørene er bevart. En kvinne vitnet om at hun med Ingrids hjelp hadde blitt befridd fra sykdommer i øynene og beina. Noen borgere i Skänninge fortalte om hvordan Ingrid hadde reddet noen sjøfarende ut av en tett tåke og hjulpet dem å komme i havn. Gjennom Ingrids inngripen hadde også en blind jente fått synet tilbake, og en død gutt som ble dratt opp av en brønn, fikk livet tilbake.

Men til tross for de mange undrene som skjedde på hennes forbønn, stoppet saken opp, trolig på grunn av pengemangel. Men på begjæring av riksforstander Sten Sture (1470-97 og 1501-03) ba hans utsending i Roma, Hemming Gadd, den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) om at skrinleggingen av de fire svenske beati (de tre nevnte pluss den hellige Hemming av Åbo) kunne gjennomføres. Denne anmodningen ble gjentatt i 1499, trolig fordi ingenting var skjedd, og da ga paven den 16. mars 1499 sin tillatelse til en translatio, det vil si at deres relikvier ble flyttet til et verdigere rom der de skulle vises tilbørlig aktelse inntil paven hadde rukket å foreta helligkåringene. Men noen helligkåring synes ikke å ha skjedd.

Den 29. juli 1507 ble Ingrids relikvier høytidelig skrinlagt i Skänninge av biskop Ingemar av Växjö og biskop Vincent av Skara (som skulle bli halshogd noen år senere ved Stockholms blodbad), med riksforstander Svante Sture til stede. Dette tilsvarer en saligkåring, mens den etterfølgende formelle helligkåringen ble forpurret av reformasjonen. Det ble også skrevet en messe og et officium. Hun ble høyt æret i Sverige frem til sent i middelalderen Under reformasjonen ble hennes kloster og hennes relikvier ødelagt. På 1500-tallet fortelles Ingrids historie av Olaus Magnus i hans Historia de gentibus septentrionalibus. Også Johannes Vastovius, hoffkapellan for kong Sigismund (1592-99), gjenforteller Ingrids historie i sin helgenkrønike Vitis aquilonia («Det nordiske vintreet»), som ble trykt i 1623.

Ingrids minnedag ble feiret den 9. oktober i Uppsala stift. Dette oppgis av den tyske forskeren Grotefend i hans store arbeid om middelalderens kalendere, Zeitrechnung des deutschen Mittelalters, men det er usikkert hvor han har hentet denne opplysningen fra – ingen liturgiske bøker fra svens middelalder gir noen veiledning. Men i den nåværende borgerlige svenske almanakken følges Grotefend og angir 9. oktober som Ingrids dag. Dødsdagen 2. september nevnes også, og kilden Heiligenlexikon nevner også en fest for skrinleggingen den 30. juli, sikkert fordi 29. juli var opptatt av den hellige Olav, en av kirkeårets største høytider.

I kunsten avbildes Ingrid i dominikanerinnedrakt med et kors. Hennes bror Johans datter Kristina var gift med lagmannen i Uppland, Birger Pedersson av Finsta-ætten i hans første ekteskap. Man har derfor antatt at Ingrid var et eksempel og en viktig inspirasjonskilde for Birgers datter i hans andre ekteskap: Den hellige Birgitta.