Den salige pave Innocent XI (1611-89)

Minnedag: 12. august

Den salige Innocent XI het opprinnelig Benedetto Odescalchi og ble født den 19. mai 1611 i Como i Lombardia i en rik kjøpmannsfamilie. Han kom selv i lære som 15-åring i familiens bank i Genova etter å ha gått på skole hos jesuittene i Como. Under innflytelse av en vennlig kardinal studerte han så jus i Roma og Napoli, tok sin doktorgrad i 1639 og gikk inn i pavelig tjeneste under Urban VIII. Han ble protonotar og deretter president for det apostoliske kammer, senere guvernør av Macerata og finanskomissær i Marche di Ancona.

Innocent X utnevnte Benedetto til kardinal i 1645, legat i Ferrara i 1648 i en tid med akutt hungersnød, og biskop av Novara i 1650. I disse embetene fikk han et rykte som en samvittighetsfull og nestekjærlig administrator, men ble også kjent for sin strenge fromhet. Som biskop brukte han sine inntekter på de fattige og ble kalt «de fattiges far».

Men han elsket arbeidet så høyt at han trakk seg fra sitt sete i 1654 på grunn av dårlig helse, og levde deretter stille i Roma, oppslukt av kuriale spørsmål. Han var en aktuell kandidat til paveembetet, men i konklavet i 1669/70 la Frankrike ned veto mot hans valg.

Etter at Klemens X døde den 22. juli 1676, samlet kardinalene seg til et konklave som skulle vare over to måneder. Til slutt oppga Frankrike avvisningen av kardinal Odescalchi, etter at den franske utsendingen hadde innhentet kong Ludvig XIVs samtykke. Den 21. september ble han enstemmig valgt til ny pave.

Valget overrasket ham og brakte ham ut av fatning, og han mottok det høyst motvillig, og først etter at kardinalene hadde gått med på å undertegne et 14-punkts reformprogram som han hadde foreslått under konklavet. Senere lot han lese tre tusen sjelemesser for en kardinal som takk for at denne heftig hadde motarbeidet hans valg. Den 4. oktober ble han kronet som Innocent XI.

Den dypt fromme og asketiske paven var mild og generøs mot de fattige, men overfor seg selv og presteskapet var han streng og ubøyelig, og satte straks i gang med fasthet og dyktighet å utrydde moralske og administrative misforhold. Hans pontifikat ble preget av rettlinjethet, åpenhet og en klanderfri livsførsel.

Selv om han personlig var tilbakeholdende og beskjeden, forsvarte han likevel energisk paveembetets prinsipper og autoritet. Med sin sparsommelighet og ved å redusere antallet embeter og stipendier prøvde han å forbedre pavestolens finanser, og han klarte å balansere budsjettet. Til slutt klarte han også å få til overskudd, i tillegg til at han reduserte skattene.

Innocent reformerte noen kurieavdelinger og klostre i Roma. Han forlangte evangelisk forkynnelse og katekese, streng overholdelse av monastiske løfter, et omhyggelig valg av prester og biskoper og regelmessig kommunion.

Han holdt seg langt borte fra enhver form for nepotisme, og forsøkte også å forby den ved lov, men han klarte dessverre ikke å få lovene gjennom, på grunn av kraftig motstand fra kardinalene. Hans strenghet brakte ham også mange fiender, og hans tiltak for å begrense offentlig dekadanse, for eksempel forbud mot karneval, ble stort sett virkningsløse og møtt av latterliggjøring.

Innocents pontifikat skulle bli preget av forsvaret mot tyrkerne og en ordning av forholdet til Frankrike.

Innocents ubøyelige motstand mot inngrep i Kirkens rettigheter førte ham i uavbrutt konflikt med Ludvig XIVs (1643-1715) eneveldige krav. Klemens X hadde ikke tatt til motmæle mot Ludvigs dekreter av 1673 og 1675, hvor kongen ensidig utvidet sin regalierett. Det betydde at i bestemte franske bispedømmer kunne kongen besette ledige embeter (geistlig regalie) og forvalte de biskoppelige inntekter (verdslig regalie). Ludvig betraktet dette som kongens rett, og gjorde den gjeldende i alle land som tilhørte den franske krone. Gjennom den franske nuntius ble det meddelt paven, men han omga seg med taushet.

De franske biskopene tolket pavens taushet som føyelighet, og nesten alle underordnet seg. Bare to biskoper gjorde motstand og appellerte til paven, etter at de ikke hadde funnet noen støtte hos sine metropolitter. Paven støttet appellen og ba kongen i to brev av mars 1678 og januar 1679 om å frasi seg regalieretten. I et tredje brev av mars 1680 advarte paven sågar mot Guds straffedom.

Men samme år stilte den franske klerus-forsamlingen seg på kongens side. I konsistoriet den 13. januar 1681 vendte paven seg i en skarp uttalelse mot kongens handling. Da innkalte Ludvig en generalforsamling for presteskapet (assemblée générale du clergé de France), hvor det ble vedtatt å utvide regalieretten til alle bispedømmer. Så drøftet forsamlingen grensene for pavens makt og vedtok den 19. mars 1682 de fire såkalte «gallikanske artiklene». Disse hadde biskop Bossuet av Meaux formulert for å forhindre en mer radikal ordning.

De gallikanske artiklene betonte at pavene bare hadde fått en åndelig makt av Gud. Kongene og fyrstene sto i verdslige saker ikke under noen kirkelig makt og kunne derfor ikke bli avsatt i kraft av noen kirkelig «nøkkelmakt». Den hellige Stols makt var begrenset gjennom dekretene fra Konstanz om autoriteten til det allmenne konsil, som ble tilskrevet en allmen gyldighet, ikke bare for den daværende skismatiske tiden. Utøvelsen av pavens makt var regulert gjennom de kirkelige canones. Prinsippene og skikkene til den gallikanske kirke, som besto fra gammelt av, måtte ikke endres. Paven hadde riktignok den øverste myndighet ved avgjørelse av trosspørsmål, men hans definisjon var ikke uforanderlig uten tilslutning fra universalkirken.

Disse frihetene for den gallikanske kirke, som var offisielt forkynt flere ganger siden 1400-tallet, fant tilslutning hos størstedelen av det franske presteskapet. Professorer og doktorer i teologi og kanonisk rett måtte anerkjenne deres gyldighet og ble forpliktet på dem av kongen.

I et brev av 11. april 1682 tilbakeviste paven på det skarpeste beslutningene fra den franske klerus-forsamlingen, og nektet å ratifisere utnevnelsen av biskoper som hadde underskrevet dem. Overraskende nok suspenderte Ludvig XIV klerus-forsamlingen, for å kunne fortsette forhandlingene med Roma. Innocent var også beredt til å gi noe etter, ikke minst på bakgrunn av den truende tyrkerfaren.

Den største vanskeligheten i forhandlingene lå i at paven nektet å anerkjenne de biskopene kongen hadde utnevnt. Ludvig betegnet dette som et brudd på konkordatet, og slik ble i løpet av seks år 35 bispedømmer i Frankrike ubesatt, eller deres innehaver manglet bispevielse.

Ludvig XIV håpet at hans angrep på hugenottene ville få paven til å bli mer samarbeidsvillig. De kulminerte med opphevelsen av Ediktet i Nantes den 18. oktober 1685. Den relative religionsfriheten i Frankrike ble satt til side, og hugenottene ble fratatt alle borgerrettigheter. I 1685 var allerede 570 av deres i alt 815 kirker revet, og nå ble også de resterende jevnet med jorden og hugenottenes skoler også stengt. De hugenottiske prestene som ikke ville gå over til katolisismen, fikk to uker på seg til å forlate landet. Alle andre protestanter fikk forbud mot å forlate landet. Men mer enn 200.000 hugenotter forlot Frankrike, ca 60.000 slo seg ned i England og flere titusener i Brandenburg.

Men selv om Innocent godkjente opphevelsen av ediktet, var han mistenksom overfor motivene bak det og beklaget de voldelige metodene som ble brukt i forfølgelsen av protestantene.

Et halvt år etter at dronning Maria Theresia døde giftet Ludvig XIV seg i januar 1684 i hemmelighet med Madame de Maintenon. Hun var da 48 år, han var 45. Hun var dypt religiøs, og klarte også å gjøre kongen mer kirkelig interessert.

Det kom til nye konflikter mellom Vatikanet og Frankrike i 1687 på grunn av den diplomatiske immuniteten til de utenlandske utsendingene i Roma. Utsendingene krevde ikke bare legal immunitet, men også en utstrakt tollfrihet, noe som førte til en omfattende handelsvirksomhet. Paven opphevet utsendingenes såkalte asylrett, som var mye misbrukt og truet med å bli et hinder for en ordnet rettspleie.

Venezia og Spania bøyde seg for pavens bestemte holdning i dette spørsmålet, men Frankrike ville ikke gi etter, og den nye, utfordrende franske ambassadøren Lavardin forsøkte å kjempe for asylretten med våpenmakt. Innocent nektet da å motta ham, erklærte ham da for bannlyst og bela den franske nasjonalkirken S. Luigi dei Francesi med interdikt.

Striden tilspisset seg ytterligere da Innocent avviste Ludvigs kandidat til erkebispesetet i Köln og den geistlige kurfyrsteverdigheten, og utnevnte kandidaten som var støttet av keiser Leopold I (1658-1705).

I januar 1688 informerte paven i hemmelighet Ludvig om at han og hans ministre var ekskommunisert. Som svar appellerte kongen den 27. september 1688 om et allment konsil, og besatte de pavelige territoriene Avignon og Venaissin. Ambassadøren ble hjemkalt i april 1689, og i mai 1689 forlot også nuntius den franske hovedstaden. Et åpent skisma ble bare unngått ved megling av den moderate gallikaneren Fénelon (1651-1715), senere erkebiskop av Cambrai. Men den nye situasjonen i England hadde også minsket Ludvig XIVs politiske makt. Først under den nye paven, Alexander VIII, ga Ludvig etter og ga avkall på asylretten og ga pavens områder tilbake.

I England hadde den katolske Jakob (James) II (1685-88) overtatt etter faren Karl IIs død i 1685. Paven hilste hans tronbestigelse velkommen, men var mistenksom overfor hans underdanighet overfor Ludvig XIV og mislikte hans velmente, men ubetenksomme metoder for å restaurere katolisismen i landet. Men i «Den ærefulle revolusjonen» i 1688/89, hvor det ikke ble løsnet et skudd, seiret den protestantiske Vilhelm av Oranien (Vilhelm III av England; 1689-1702) over Jakob II. Da Jakob mistet tronen og appellerte om hjelp, svarte paven ikke overraskende at han ikke kunne gjøre noe, for han var opptatt med kampen mot Ludvig. Men beskyldningene om at han visste om (og privat støttet) planene om å erstatte Jakob med den protestantiske Vilhelm av Oranien, er grunnløse.

Innocents kjæreste mål og største bedrift var å mobilisere motstand mot tyrkerne som rykket innover i Europa. Han støttet det truede Østerrike med halvannen million gulden, og selv om han ble motarbeidet av Ludvig XIVs intriger og ekspansjonistiske politikk, fikk han den 31. mars 1683 i stand alliansen mellom keiser Leopold I og Johan III Sobieski av Polen (1674-96). Innen keiserriket stilte kurfyrstene av Bayern og Sachsen opp.

Den 14. juli 1683 ble Wien omringet av tyrkerne. Men kort før overgivelsen slo en hær av østerrikske, polske og bayerske tropper tyrkerne på flukt den 12. september 1683 i slaget ved Kahlenberg, og Wien var befridd. Tyrkernes trussel mot vesten var en gang for alle slått tilbake. I Roma brøt det ut en storm av glede etter seieren, og de troende ga paven æren for den lykkelige utgang på slaget. Han innførte festen Marias navnedag den 12. september for hele Kirken til minne om denne seieren. Etter seieren ble det støpt en klokke til Stefansdomen i Wien - die Pummerin - av kanoner som var erobret fra tyrkerne. Klokken veier mer enn 20 tonn, og den setter tårnet i så store vibrasjoner når den er i funksjon, at den bare brukes ved spesielle anledninger.

Også i de kommende årene insisterte Innocent på å holde forbundet mot tyrkerne sammen. For å skyve den tyrkiske trusselen enda lenger tilbake, dannet han Den hellige Liga mellom keiserriket, Polen, Venezia og Russland. Denne ligaen feiret store triumfer; i 1686 kunne det tyrkiske herredømmet i Ungarn bli brutt, og i 1688 ble Beograd gjenvunnet. I tillegg til pavens diplomatiske arbeid kom en rundhåndet pengestøtte. Keiseren alene fikk ca 5 millioner gulden.

Med sitt moralske alvor hadde Innocent XI jansenistiske tilbøyeligheter og var kritisk mot jesuittene, og deres forhold var preget av konflikter. I 1684 nektet han til og med forbigående ordenen å ta opp noviser. Den 2. mars 1679 fordømte paven gjennom Inkvisisjonen, uten å navngi probabilismen som var rådende i jesuitt-kretser, 65 laxistiske teser, som hadde en anstrøk av den. Laxismen (latin: laxus = ettergivende) var et ekstremt moralsystem preget av moralsk slapphet, og de 65 tesene var hentet fra skriftene til flere jesuitter.

Da jesuitten Tirso González de Santalla fra Salamanca vendte seg mot probabilismen, støttet Innocent i 1680 hans system probabiliorismen. Det er det syn som går ut på at man, der det er tvil om en handling er tillatelig, skal holde seg til den oppfatning som det er mest sannsynlig er den rette. I 1687 sørget paven at Santalla ble valgt til general for jesuittordenen.

Men samtidig fordømte paven også kvietismen, en bevegelse som var grunnlagt av den spanske mystikeren og sekularpresten Miguel de Molinos (ca 1640-97) i Roma, selv om han tidligere hadde vært sympatisk til den. Molinos hadde skrevet en åndelig rettledning som innprentet fullstendig passivitet, og bagatelliserte menneskelige anstrengelser og betonte Guds nådes virkning uavhengig av egne gjerninger. Molinos' egentlige mål var pleie av det personlige religiøse liv og særlig den innadvendte (stille) bønn. Innocent ble styrt av den jesuitt-dominerte Inkvisisjonen til å tillate at Molinos ble arrestert i 1685. Saken mot ham ble avsluttet i 1687 og endte med at paven fordømte 68 teser fra de mest ekstreme av hans skrifter i bullen Coelestispastor den 19. november 1687.

Innocent XI døde den 12. august 1689 i Quirinalpalasset i Roma, og ble bisatt i Sebastian-alteret i St. Peterskirken.

Innocent XI ble sagt å ville forvandle hele Roma til et kloster, og prestene ble forbudt i skriftemål å gi absolusjon til alt for luksuriøst kledde kvinner. Selv om romerne fant hans strenghet knugende mens han levde, begynte de rett etter hans død å ære ham som hellig.

Klemens XI startet en helligkåringsprosess i 1714, men Frankrikes «allerkristeligste» majesteter kunne aldri glemme striden mellom ham og Ludvig XIV, så de forhindret den med alle midler, og den ble suspendert i 1644. Den ble først tatt opp igjen i vårt eget århundres endrede atmosfære, og Pius XII saligkåret ham den 7. oktober 1956. Hans minnedag er 12. august.

Innocent XI var kanskje den eneste paven i denne epoken hvis fredelige hensikter ble anerkjent og trodd på også utenfor den romersk-katolske kirke. Historikere av alle skoler anerkjenner hans pontifikat som det betydeligste på 1600-tallet.

av Webmaster publisert 11.02.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:56