Den salige Johannes Bălan (1880-1959)

Den salige Johannes Bălan (ro: Ioan) ble født den 11. februar 1880 [en kilde sier er. februar] i Teiuş (ung: Tövis; ty: Dornstadt/Dreikirchen) i fylket Alba i regionen Transilvania i Romania, da i komitat Alba de Jos (ung: Alsó-Fehér; ty: Unterweißenburg) i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Han var den tiende av tolv barn i en hardt arbeidende og gudfryktig bondefamilie. Hans foreldre var Ştefan Bălan og Anicăi Muntean. Han ble døpt og konfirmert den 13. februar. Han gikk på grunnskolen på hjemstedet og deretter på gymnaset i Blaj, senteret for Den rumenske gresk-katolske kirke.

Etter sin gymnaseksamen våren 1899 ble han akseptert som seminarist for erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş og sent til sentralseminaret i hovedstaden Budapest (1899-1904), hvor han studerte filosofi og teologi. Der møtte han den kjente forfatteren Ion Agârbiceanu (1882-1963) og den berømte journalisten Elijah Dăian, og sluttet et fast vennskap med begge. I 1902 avtjente han sin militærtjeneste. Han ble presteviet den 7. juli 1903, 23 år gammel, og siden han ikke var gift, avla han sølibatsløfte. Han flyttet tilbake til Blaj, hvor han tjenestegjorde i ulike posisjoner i kirkelige gutteskoler og erkebispedømmets kurie. Han ble utnevnt til subprefekt ved internatet Vancean. Samtidig begynte han en fruktbar aktivitet som bidragsyter til avisen Unirea i Blaj om utdannelsesspørsmål og med artikler om den rumenske unerte kirken.

Et år senere vant han et stipend til instituttet Augustineum i Wien (1904-06), hvor han tok en doktorgrad i teologi i 1906. Ved sin retur ble han støttet i alle sine handlinger av den berømte kanniken Augustin Bunea i Blaj, ledende ekspert på transilvanske spørsmål. P. Bălan var en venn av Iuliu Maniu (1873-1953), en leder for det rumenske Nasjonale partiet i Transilvania og Banat før og etter Første verdenskrig. Derfor ble han kandidat på dette partiets liste, og han ble også valgt, noe som ikke var godt likt på grunn av de mange intrigene og interessekonfliktene. Han innså sitt sanne kall og forlot politikken.

Et viktig øyeblikk i p. Johannes Bălans liv var et møte i Blaj i 1908 med den salige fyrsten Vladimir Ghika (1873-1954), en karismatisk personlighet, som hadde studert i Roma og konvertert til katolisismen og skulle bli presteviet i 1923. De to ble gode venner, forent i bevissthet og forstand, slik at p. Bălan ble invitert til å besøke ham i Bucureşti. Den unge prestens inntrykk av Romanias hovedstad, med sine kulturelle og religiøse sirkler, var lykkelige. Han ble mottatt av den romersk-katolske biskop Raimund Netzhammer, og etter at han feiret en messe i dåpskapellet i domkirken i Bucureşti, møtte han forskerne Marius Teodorian Carada, konvertitt til katolisismen, og Hildebrand Frollo og Iosif Frollo.

På grunn av p. Johannes Bălans intellektuelle kvaliteter og spesielt hans åndelige kvaliteter, fanget han manges oppmerksomhet og inngikk mange vennskap, blant dem Ioan Bianu (1856-1935), en markant kulturpersonlighet i tiden. Etter flere hemmelige møter med den romersk-katolske biskopen og andre ledere i Transilvania som var bosatt i Bucureşti, oppsto ideen om å bygge en rumensk gresk-katolsk kirke i hovedstaden, i Strada Polonă nr. 48, en eiendom som sto i den romersk-katolske kirkens navn, ettersom Den rumenske gresk-katolske kirke ikke var anerkjent som en juridisk enhet i Romania som den var i Transilvania, som da tilhørte Ungarn. En plan for byggingen av basilikaen er utarbeidet, idet man tok hensyn til egenskapene til stilen til de gamle rumenske kirkene. I 1909, på minnedagen for de hellige Konstantin og Helena, velsignet p. Johannes Bălan grunnsteinen for den fremtidige kirken. Den romersk-katolske erkebiskop av Bucureşti deltok også, og som representant for den gresk-katolske metropolitten av Blaj var Ioan Micu Moldovan til stede.

Ideen ble født om at Bucureşti, den ledende byen i Romania, ville trenge en gresk-katolsk skriftefar. Fordi p. Johannes Bălan var spesielt aktiv i Blaj, både på det kulturelle plan og som hyrde, var det noen av lederne i erkeeparkiet som motsatte seg hans definitive avreise til Bucureşti. Men han ble støttet igjen av domkannik Augustin Bunea, og dermed forlot den unge presten Johannes Bălan i 1909 Blaj og dro til Bucureşti med ungarsk pass. Kirken i Strada Polonă ble reist i rød stein, og byggingen ble ferdig på kort tid. Kirken var liten, men med stor skjønnhet. Da Den rumenske gresk-katolske kirken ble forbudt i 1948, ble kirken overtatt av et ortodoks sogn. Etter den rumenske revolusjonen i desember 1989 da den unerte kirken kom opp fra katakombene, krevde de sine kirker tilbake. De ortodokse nektet å gi fra seg St. Basilios, og først etter fjorten år med rettssaker vant det gresk-katolske sognet og fikk kirken tilbake den 28. desember 2006.

For å lette de materielle behovene, utnevnte den katolske biskopen p. Johannes Bălan til professor i rumensk språk og latin på det lille seminaret i erkebispedømmet Bucureşti, hvor bolig fulgte med stillingen. Biskopen hadde en formidabel kjennskap til den rumenske bysantinske ritus, fordi han hadde vært rektor for Det greske pavelige kollegiet i Roma, og som sådan var han fullt ut klar over den overveldende betydningen av den unerte rumenske kirken i Bucureşti. Etter å ha installert seg, begynte p. Johannes Bălan å identifisere de gresk-katolske troende i Bucureşti og fikk en klar oversikt over sine egne. Kirken ble vigslet på festen for St. Nikolas, selv om de sto overfor noen problemer fra rumensk-ortodokse prester. Kirken ble økonomisk støttet av Ioan Bianu. En betydelig fortjeneste av protopop John Bălan var å bygge kirken Maica Domnului («Guds Mor») i Strata Aquila i Bucureşti, som selveste den hellige pave Pius X (1903-14) donerte et beløp på 20 000 franske franc.

Den 27. august 1916, da kongeriket Romania gikk med i Første verdenskrig på de alliertes side, ble p. Johannes Bălan arrestert av de rumenske myndighetene, anklaget for å være en spion for Østerrike-Ungarn (han hadde ungarsk pass). Til stede ved pågripelsen, som fant sted ved biskopens residens i Strada Esculap (nå Strada Pictor C. Stahi, nr. 5-7), var Raymund Netzhammer (1862-1945), romersk-katolsk erkebiskop av Bucureşti (1905-24), som skrev om dette i sine memoarer (München 1995, s. 630):

«Părinte Bălan, en begeistret etnisk rumener fra Teiuş i Transilvania, mottok kommisjonen ganske muntert, åpnet skrivebordet, skuffer og skap og avleverte nøkkelen. Forfølgerne forlangte en å få en veske fra ham, hvor de pakket hans brev og andre papirer. De tok med seg vesken, stengte dørene og hengte embetssegl på dem og inviterte vår kjære herr Bălan til å følge med dem. Han trodde at han ville være tilbake etter vel en halvtime, for å kunne forberede seg tilstrekkelig til sin festpreken til dagen etter, da man i Østkirken feiret festen for Marias Himmelfart. Med vemodig blikk fulgte jeg den ivrige sjelehyrden til han sammen med kommisjonen og de tallrike sersjantene forsvant fra Strada Esculap».

Rapporten som analyserte bevisene som var samlet under ransakelsen, sa at det ble funnet et postkort fra det østerriksk-ungarske konsulatet, hvor p. Bălan ble invitert til å delta på en begivenhet der. De andre brevene inneholdt ingenting av interesse for statens sikkerhet. Til tross for protesten fra noen intellektuelle som ble adressert til statsministeren, ble protopop Bălan sendt til fengselsleiren Huşi. Den 3. september 1916 mottok kong Ferdinand I (1865-1927) av Romania (1914-27) erkebiskop Raymund Netzhammer. Kongen ble synlig perpleks da erkebiskopen fortalte om denne arrestasjonen. Erkebiskopen skrev i sine memoarer (München 1995, s. 635):

«Arrestasjonen av den unerte presten Bălan var fullstendig uforståelig for ham. ‘Men Bălan er jo rumener!’ utbrøt han. ‘Ja visst, Deres Majestet’, var mitt svar, ‘Bălan er sågar en helt fortreffelig rumener, men ikke etter Părinte Lucacius smak, som uten tvil lot ham sette på svartelisten’».

Dette var et syn som kongen delte. Vasile Lucaciu (1852-1922) var en rumensk gresk-katolsk prest og en forkjemper for at rumenerne skulle ha samme rettigheter i Transilvania som ungarerne. P. Johannes Bălan ble brakt til et kongelig fort i Bucureşti sammen med andre katolske geistlige og legfolk. I dette fengselet holdt Johannes Bălan utallige prekener til fangene. Han ble så flyttet til fengselsleiren Huşi, hvor det var mange romersk-katolske nonner, og derfra til Iaşi, hvor han begynte å diskutere med Ion Gheorghe Duca (1879-1933) en rumensk politiker som skulle bli statsminister i Romania fra 14. november til 29. desember 1933, da han ble myrdet for sine anstrengelser for å slå ned den fascistiske bevegelsen Jerngarden. Fordi Johannes Bălan snakket fransk, arbeidet han som oversetter eller med andre tjenester på det militære hospitalet i Bucureşti, som også var flyktning i Iaşi. På den tiden hadde forfatteren Ion Agârbiceanu søkt tilflukt i Romania, og han dro ofte til Iaşi for å møte og føre fruktbare samtaler med sin venn Johannes Bălan.

Johannes Bălan ble i 1919 forfremmet fra sogneprest til protopop (dekan, erkeprest) i kirken Sf. Vasile i Strada Polonă og protopop (dekan, erkeprest) for de gresk-katolske rumenerne i Bucureşti. Men allerede samme år vendte p. Bălan tilbake til Blaj, hvor han ble domkannik ved katedralen og i 1921 rektor for Det teologiske akademiet. I 1929 ble han utnevnt til medlem av Vatikanets kommisjon, som skulle utarbeide den nye kirkeretten for østkirkene.

Kannik Johannes Bălan mente at en god pastoral tjeneste bare kunne oppnås med prester av høy intellektuell og åndelig holdning. For dette formålet etablerte han Asociaţia Sfântul Nichita («Foreningen St. Niketas»), hvor han selv ble president. Han publiserte i 1934 i Blaj en brosjyre for dette formålet, med tittelen Rostul Asociaţiei preoţeşti Sfântul Nichita al Remesianei («Formålet med presteforeningen St. Niketas av Remesiana»), som inneholdt statutter for driften: en kirkelig organisasjon med formål en perfeksjon av kristne prester, særlig de sølibatære. Etter at Johannes Bălan ble biskop, overtok den salige p. Titus Livius Chinezu (1904-1955) organiseringen og ledelsen av foreningen St. Niketas av Remesiana.

Johannes Bălan var en utsøkt lærer, en mann med grundig intellektuell opplæring og en strålende humanistisk kultur. Han kunne flere språk, blant dem gresk og hebraisk, som tillot ham å dokumentere grundig hovedproblemer i katolske og østlige kirker. Han var medarbeider i det litterære magasinet Convorbiri («Samtale»), under ledelse av Simion Mehedinţi, i avisen Unirea («Union») i Blaj og i redaksjonskomiteen for det viktigste teoretiske tidsskriftet for den rumenske gresk-katolske kirken, Cultura Creştină («Den kristne kultur»). Han var forfatter av flere bøker av stor betydning for gjennomføringen av den rumenske gresk-katolske troen.

Han var opptatt av problemet med rumensk liturgisk språk og undersøkte emnet grundig, etter forslag fra den salige Alexander Rusu, senere redaktør med ansvar for Cultura Creştină i Blaj. Han skrev sin første bok, Limba Cărţilor Bisericeşti («Språk i kirkelige bøker»), hvor han studerte spørsmålet historisk, filologisk og liturgisk, utgitt i Blaj i 1914. Mange kapitler ble opprinnelig trykt i magasinet i Blaj. Undersøkelsen omfattet ritualbøker i den bysantinske kirken på det gamle rumenske språket, og senere endringer av disse tekstene i en ånd av moderniserende hastverk, som etter forskeren Johannes Bălans oppfatning endret deres opprinnelige renhet. De temaene han studerte, var komplekse: oversettelser av Den hellige skrift, forfattere av liturgiske bøker, kirkelige taler, arbeid om rumensk sang, Bibeloversettelsen av Samuil Micu Klein (1745-1806), en rumensk gresk-katolsk teolog, historiker, filolog og filosof, medlem av Den transilvanske skolen (Şcoala Ardeleană) fra opplysningstiden og oversetter av Bibelen (Biblia de la Blaj) fra 1795, og den noen ganger litt overdrevne latiniseringen av terminologien i noen bøker. Det var en svært dristig studie, men en ubøyelig konklusjon: «Det jeg hadde i hjertet mitt, det sa jeg» (s. 272). Forfatterprelaten var en mann med urokkelige overbevisninger, og han kunne stadfeste sine ideer. Boken opprettholder en grundig og streng dokumentasjon eller tolkning i en hermeneutisk ånd, et verk av en forsker, som vurderer ikke bare filologisk og lingvistisk, men særlig dogmatisk, religiøst. Ved trykkingen av utgaven i Lugoj skrev forfatteren: «Det rumenske folk kan aldri ha hatt så stor mangel på å bli ledet til Jesus som i disse svært vanskelige dager» (s. 3).

Bare tre år etter den første utgaven av Vieţii lui Isus («Jesu liv»), trykte han Det nye testamente (Oradea, 1925), hvor han skrev i forordet: «Skriften er dyrebar, men mest dyrebare er evangeliene, for etter at de er skrevet, gir de oss de beste nyhetene, som viser oss Frelserens liv og lære. Når vi leser om Ham, går vi med Ham, og fra Hans hellige lepper mottar vi trøstende ord» (s. 5). Det må også nevnes at trykkingen av Det nye testamente ble betalt av den salige biskop Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) (1875-1952). Han begynte også på en oversettelse av Det gamle testamentet, men den forble uferdig og er et upublisert manuskript. Mellom 1932 og 1933 utga Vatikanet to bind med kirkerettslige tekster, en utgave med spesiell filologisk innsikt i den rumenske kirken, Fontes iuris canonici ecclesiæ rumanæ og Fonti rumeni. Disciplina bizantină.

Den siste boken av biskop Bălan ble trykt i Blaj i 1945, en historisk studie basert på reglene i kirkelige kanoner, østlige og latinske, om hva forlovelse bør være, et løfte om ekteskap. Han oversatte også pave Pius XIs encyklika Ad catolici sacerdoti («Om det katolske presteskapet») fra 1936, en fundamental tekst om prestekallet.

Den 29. august 1936 ble kannik Johannes Bălan utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til biskop av Lugoj (ung: Lugos; ty: Lugosch), 56 år gammel. Han etterfulgte Alexandru Nicolescu (1882-1941), som var blitt valgt og utnevnt til erkebiskop av Alba Iulia og Făgăraş (1936-41). Før sin bispevielse forberedte han seg åndelig i basilianermunkenes kloster i Bixad i fylket Satu Mare. Han ble bispeviet den 18. oktober 1936 i katedralen «Den hellige treenighet» (Catedrala Mitropolitană Greco-Catolică Sfânta Treime) i Blaj av erkebiskop Alexandru Nicolescu, assistert av de salige biskopene Julius Hossu (ro: Iuliu) (1885-1970) av Cluj-Gherla og Alexander Rusu (ro: Alexandru) (1884-1963) av Maramureş.

Som nyvigslet biskop bestrebet Bălan seg på å sende så mange rumenske klerikere som mulig til utlandet for å studere, og samtidig støttet han religiøse ordener, en videreføring av sin aktivitet i Blaj, hvor han alltid hjalp de franske assumpsjonistpatrene i deres pedagogiske oppdrag. Johannes var medkonsekrator ved bispevielsene av biskopene Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950) og Johannes Suciu (ro: Ioan) (1907-53), som begge fant sted i 1940.

I 1942 foretok biskop Bălan kanoniske visitasjoner i gruvesogn i Valea Jiului (Petroşani, Lupeni, Vulcan, Petrila osv.), og der fikk han vite om gruvearbeidere som var i fengsel for anti-fascistisk aktivitet. Da han ble informert om grunnen til at de ble arrestert for noe de ikke var skyldige i, sendte han et telegram til Romanias «fører», general Antonescu, og etter at han hadde vendt tilbake til Lugoj, sendte han en gjort en dokumentert forespørsel hvor han ba om frigivelsen av disse gruvearbeiderne. «Man kan ikke bli dømt og fengslet for sine meninger. Jeg har selv vært i fengsel og vet hvordan det er», sa biskopen, uten å vite at han ville bli fengslet igjen og dø i fengsel.

I juni 1948, etter at biskop Bălan vendte tilbake fra bispekonferanse i Oradea, besluttet han sammen med andre biskoper å beskytte de troende mot de stadig tydeligere truslene, ved å innvie bispedømmet Lugoj til Marias uplettede Hjerte. Snart gjorde han en pilegrimsreise til Scăiuş, hvor ikonet Maicii Sfinte («Den hellige mor») gråt fra 30. september til 15. oktober 1934. Deltakelsen fra Lugoj var imponerende. Umiddelbart etterpå ble biskop Bălan innkalt til prefekturet Caransebeş, hvor han ble spurt om den store demonstrasjonen (som de kalte valfarten) ble arrangert i protest mot oppsigelse av konkordatet (juni 1948). Biskopen sa: «Hvis det var en demonstrasjon, så var en demonstrasjon av tro, men den var ikke mot oppsigelsen av konkordatet». Prefekten var fornøyd med denne uttalelsen.

I oktober 1948 forbød den nye kommunistregjeringen den rumenske gresk-katolske kirke. Deretter ga regjeringen en ortodoks diakon i Lugoj ordre om å okkupere den gresk-katolske katedralen. Han ble nektet adgang, og da sendte Securitate offiserer til p. Ioan Ploscaru og ba ham overlevere bygningen. Selvfølgelig aksepterte han ikke. Den 29. oktober 1948 klokken fire om ettermiddagen ble biskop Bălan arrestert av lederen for Securitate i regionen Timişoara, major Kling. De fant ham i bønn i kapellet. Kofferten var klar. Troende som kom for å forsvare ham, ble sendt hjem. Borgermesteren fortalte ham at to herrer ventet på ham i Bucureşti for å snakke med Securitate. Biskopen bemerket: «En gang ville de kommet til meg».

Den 30. november 1948 skulle p. Ioan Ploscaru i hemmelighet bli vigslet til hjelpebiskop i Lugoj. Han ble Johannes Bălans etterfølger som biskop av Lugoj i 1990. Han forteller: «Den 28. oktober 1948 ved 15-tiden var jeg på mitt rom oppe, ved siden av biblioteket der jeg sov på grunn av trøtthet og våkenetter. Jeg våknet brått da jeg hørte støy fra gaten. Jeg så ut av vinduet akkurat i tide til å se at vår biskop Johannes Bălan kom til, ledsaget av Securitates kommandant, major Kling. På gaten ble sivile agenter postert på sted etter sted. Jeg gikk ned og spurte om hva som skjedde. P. Tufescu fortalte meg at biskopen ble invitert til Securitate, hvor to herrer ville snakke med ham. ‘Hvorfor kommer de ikke til meg?’ spurte biskopen kommandanten. Disse siste ordene fikk meg til å tro at vår biskop mistenkte at han ville bli arrestert. En gang i tiden kom selv ministrene ydmykt til episkopatet. Denne gangen skjedde det hele i all hast, og han som ble bedt om å bli med, hadde bare nok tid til å få på seg en frakk. Dette var det skjendige øyeblikket da biskop Johannes Bălan for alltid forlot bispedømmet han hadde vært hyrde for i tolv år. Han fikk heller ikke sett igjen sine hjemtrakter, for han ble fratatt sin frihet helt til han døde.

Securitate kom til Lugoj i to biler fra Timişoara, og de hadde med prestene Iuliu Raţiu og Ladislau Teglaş fra Timişoara og Ion Deliman fra Arad. Fra Lugoj ble også domkapitteldekan Nicolae Brânzeu og kannik Iosif Vezoc hentet. Biskop Johannes Bălan og kannikene Iosif Vezoc og Nicolae Brânzeu ble internert hos Securitate hele natten, sittende mens de lente albuene på bordet. Neste dag, den 29. oktober 1948 klokken 14, startet de i en konvoi med tre biler til Bucureşti. bilene kjørte til Strada Făgetului, og tok veien til Transilvania. Prestene ble gjenkjent av forskjellige forbipasserende.

Biskop Johannes Bălan ble arrestert på en fredag. Neste dag hadde jeg mye besvær. Lørdag den 29. oktober 1948 kom en gruppe fra politiet til bispedømmet, ortodokse prester, erkeprestene Mihăiescu, Jigora og Sintescu og noen lærere, som utgjorde en komite for å overta bispedømmet. Om ettermiddagen ble jeg innkalt, og representanter for politiet fortalte meg at de kom for å ta over bispedømmet, og de ba meg om å gi dem nøklene. Jeg nektet, og jeg fortalte dem at nøklene hos oss er symbolet på makt. Å overgi nøklene er å samtykke til den vilkårlige loven. Jeg sa: ‘Jeg nekter å gi dere nøklene. Dere kom med våpen, brukte makt, brøt opp dører eller låser, men jeg overgir ikke nøklene!’ Så dro jeg. De tok nøklene fra vaktmesteren, Constantin Maghina, og begynte med inventaret i kontorene» (Ioan Ploscaru: Lanţuri şi teroare, s. 60-61).

«Biskop Johannes Bălan var en mann av stor kultur, flerspråklig. Han snakket tysk, ungarsk, italiensk, til og med hebraisk og gresk, og snakket godt fransk. Ingen av de andre biskopene siden da har vært så gode i fransk, som var det internasjonale språket på den tiden» (Ibid, op. cit., s. 385-86).

De arresterte prestene og biskopen ble kjørt til Innenriksdepartementet i Bucureşti. Til tross for sin høye alder (68) ble biskop Bălan den 2. november 1948 brakt sammen med de fem andre gresk-katolske biskopene til den rumensk-ortodokse patriarkens sommervilla i Dragoslavele, som var omgjort til fangeleir. I villaen hadde biskopene et svært vanskelig liv. De hadde hvert sitt rom med vakter i korridoren og utendørs. De led verst under kulden og sulten, for de fikk svært lite mat.

Den rumensk-ortodokse patriarken Justinian besøkte dem flere ganger, ledsaget av offiserer fra Securitate. Hans første besøk til leiren var den 14. og 15. november 1948, hvor han inviterte dem til å gå over til den rumensk-ortodokse kirke. De avslo. I anledning av patriarkens andre besøk den 3. desember 1948, opplevde biskopene smerten ved å motta det offisielle meldingsbladet med dekret nr. 358/1948, som oppløste den unerte rumenske kirke. Han gjentok sin invitasjon, og biskopene gjentok sitt avslag.

I februar 1949 kom patriark Justinian til Dragoslavele igjen. En god lunsj ble tilberedt: stekt kalkun, vin, kaker, frukt, osv. Det var en slags demonstrasjon av hvordan de kunne leve hvis de ville gå over til den ortodokse kirke. Da han så at biskopene ikke gikk med på dette alternativet, sa patriarken: «Hvis dere ikke går over til den ortodokse kirken, vil jeg ta min beskyttende hånd bort fra dere». Det betydde arrestasjon. Da sa biskop Johannes Bălan:

«Deres salighet, hvis vi, gresk-katolske biskoper, trodde at den ortodokse kirke er den sanne Kristi kirke, hadde vi i dette øyeblikk signert på overgangen, for vi vi vil være med Kristus! Men De kom ikke til oss med teologiske argumenter eller kristne dyder, men De arresterte oss og vi ble fengslet. Dette er absolutt ikke Kristi metoder! Hvis vi, unerte biskoper, hadde blitt foreslått og lovt at vi ville få hele den ortodokse kirken i hendene, forutsatt at vi arresterer og fengsler våre hierarker, eller bare en av dem, ville vi ha gitt våre liv, men vi ville ikke ha akseptert. Så lenge vi er i den ortodokse kirkens bygninger, er vi hennes fanger!»

Patriarken kom ut svært tankefull. En ortodoks prest ved navn Baltazar, dekan i Bârlad, – sa biskop Johannes Suciu – spurte den ortodokse patriarken: «Hva sier de unerte biskopene?» (er de klar til å gå over til den ortodokse kirke?) Patriarken satt og tenkte, så svarte han: «Det er et spørsmål om overbevisning!» Selvfølgelig henviste han til biskop Johannes Bălans ord.

Fra Dragoslavele ble biskopene brakt til leiren i klosteret Căldăruşani i Gruiu nær Bucureşti, og dit kom også prestene som hadde vært fengslet i klosteret Neamţ. Biskopene ankom dit den 27. februar 1949 klokken 15. Securitate hadde organisert leiren i klosterets tidligere kantorskole. I denne leiren var biskop Bălan medkonsekrator ved de hemmelige bispevigslingene av prestene Titus Livius Chinezu (ro: Tit) (1904-55) og Ioan Chertes i desember 1949. Den 25. august 1949 ble fem prester fra Lugoj arrestert: Ştefan Bălan, Vasile Albu, Ştefan Turcu, Patriciu Trufescu og meg selv [Ioan Ploscaru]. Da biskop Johannes Bălan i Căldăruşani hørte dette, fortalte han til andre prester: «Enda fem dekorerte fra bispedømmet Lugoj!» Dette uttrykket viser biskop Bălans tro og kjærlighet til sin Kirke. De satt i interneringsleiren i Căldăruşani i et år og tre måneder.

Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate (Securitatii Poporului – «Folkets sikkerhet») ble den 25. mai 1950 klokken 13 de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu og Johannes Chertes, som var bispeviet i leiren. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og de ble ikke fortalt hvor de skulle. P. Iuliu Raţiu viser i sine memoarer hvor umenneskelig denne transporten var: ingen ventilasjon, lukt av brent gass og mangel på lys. Mange kastet opp i en bøtte som Securitate hadde gjort klar i tide. Om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.

Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud. Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom. I Sighet fulgte år med sult, kulde, isolasjon og mangel på medisin, noe som var ment som en langsom utryddelse. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen». I dette fengselet døde tre av dem, Ioan Suciu, Valerius Trajan Frenţiu og Titus Livius Chinezu.

Den 4. januar 1955, like før klokken fire, ble de tre overlevende biskopene Julius Hossu, Alexander Rusu og Johannes Bălan fjernet fra celle 44. De ble satt i en liten varebil midt på vinteren på vei til en ukjent destinasjon. De ble ledsaget av fengselsdirektøren i Sighet. Turen varte i to dager og to netter. Underveis gjorde de korte stopp i fengsels- eller sivile bygninger. Etter å ha forlatt Sighet bestemte regjeringen at biskopene skulle få en intensiv medisinsk behandling, kanskje for å skjule de synlige konsekvensene av det regimet de var underlagt i dette fengselet.

I en måned de ble behandlet av en lege i et av Securitates trygge hus, med kamuflerte vinduer og skjult dør. Der var de fra den 6. januar og var også innlagt på sanatoriet Gerota i Bucureşti. Den 2. februar 1955 ble de fraktet til sykehuset «I. C. Frimu» (i dag akuttsykehuset Floreasca) «for rehabilitering». Siden da ble de ikke tvunget til å bruke ugjennomsiktige briller. Biskop Bălan gjennomgikk ved to anledninger vellykkede brokkoperasjoner. De helt ødelagte tennene ble restaurert. Om ettermiddagen den 7. mai 1955 ble de brakt til klosteret Curtea de Argeş i fylket Argeş i regionen Muntenia. Der annonserte direktør Mircea Neicov fra departementet for religiøse spørsmål muntlig at dette var deres D.O. (domiciliu obligatoriu) («obligatorisk bosted»), det vil si husarrest. De bodde i det tidligere palasset til dronning Elisabeth (1843-1916), hustruen til kong Carol I (1839-1914) av Romania (1866-1914). De hadde hvert sitt lille rom, som hadde vært rom for lakeier. Der var de frem til den 14. juli 1956.

Ioan Ploscaru forteller videre: «Samme år [1955] ble jeg løslatt fra fengsel (...) rundt St. Nikolas reiste jeg til Curtea de Argeş for å treffe biskop Johannes Bălan. Jeg fant ham eldet, han var invalidisert, men ånden var like livlig som før. Da jeg klatret opp trappen, måtte han holde seg i rekkverket. Han sa: ‘Da jeg kom hit fra Sighet, var jeg så svak at jeg ikke kunne klatre opp trappen. Jeg stanset hvert minutt for å hvile i et minutt. Nå, takk Gud, kan jeg klatre den’.

Biskopen var like klar som han hadde vært. Han bodde i det tidligere palasset til dronning Elisabeth (1843-1916), hustruen til kong Carol I (1839-1914) av Romania (1866-1914). Der var også biskopene Julius Hossu og Alexander Rusu. De hadde hver et lite rom, som hadde vært rom for lakeier. Etter at jeg hadde hilst på alle sammen, gikk jeg en tur med biskop Johannes Bălan. Han viste meg det vakre klosteret. Han var litt bitter over forfølgelsen av vår kirke og håpet på frihetens frembrudd. Vi la planer om når han skulle komme til Lugoj, og jeg forsikret ham om at vi ville møte ham med blomster på stasjonen. Se og lev, sa jeg, og han la til noe.

Ved avreisen var jeg nær jernbanestasjonen. Jeg lovte å komme tilbake. Det gjorde jeg den 29. juni 1956 (...) Men med permanent overvåking var det ikke lett å reise fra Lugoj til Curtea de Argeş. Biskopene der kjente ikke situasjonen utenfor. Men biskop Johannes Bălan var fortsatt kommunikativ og rolig. Vi gikk gjennom parken og igjen la vi planer for fremtiden. Han var glad for å kunne lede kirken. Vi brøt opp i godt humør, uten å tenke på at vi ikke skulle møtes igjen i dette livet» (Ploscaru, s. 397-417).

På det sovjetiske kommunistpartiets historiske 20. partikongress fra 14. til 25. februar 1956 i Moskva tok førstesekretær Nikita Khrusjtsjov et kraftig oppgjør med stalinismen. Talen var ikke offentlig, men innholdet ble likevel raskt kjent, både i Sovjetunionen og i utlandet. For landene i Øst-Europa førte oppgjøret i Moskva til at mange fikk større håp om frihet, et håp som skulle bli knust da Sovjetunionen invaderte Ungarn i oktober 1956. Dette håpet om mer frihet kan være bakgrunnen for at de tre eparkene i husarrest i 1956 utarbeidet et memorandum til kommunistlederen Gheorghiu-Dej, hvor de ba om en gjenopprettelse av den rumenske gresk-katolske kirken. Erklæringen fikk de den også sendt til utlandet via den franske ambassadøren i Bucureşti. Dette memorandumet ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet.

Men Romania var ennå ikke klar for en avstalinisering. Den 13. juli 1956 kom direktør Neicov og stedfortredende patriark Teoctist til klosteret Curtea de Argeş og fortalte de tre biskopene at de samme dag måtte forlate dette klosteret og dra til det ortodokse nonneklosteret i Ciorogârla. Biskopene protesterte og bemerket at de måtte pakke sin bagasje, så avgangen ble forsinket med en dag. Ved middagstid den 14. juli ble de tre biskopene fraktet til klosteret i Ciorogârla, hvor de ankom samme kveld. Det ortodokse nonneklosteret Samurcăşeşti, også kalt klosteret Ciorogârla, ligger i kommunen Ciorogârla i fylket Ilfov i Muntenia, like vest for Bucureşti. Der bodde de tre biskopene sammen i en måned.

De tre biskopenes memorandum ble støttet av tusenvis av underskrifter fra gresk-katolske troende i hele landet. Den 12. august 1956 feiret prestene Vasile Chindriş (1905-72) og Izidor Ghiurco den gresk-katolske liturgi i offentlighet på plassen foran piaristkirken i Cluj. En gruppe klerikere og troende under ledelse av biskop Rusu ble holdt ansvarlige for alle disse «lovbruddene». På grunn av omfanget av kravene fra de tidligere gresk-katolske hadde Securitate allerede den 10. august tatt beslutningen om å splitte biskopene.

Derfor ble biskop Alexander Rusu den 13. august 1956 flyttet fra klosteret i Ciorogârla og brakt til husarrest i det avsidesliggende klosteret Cocoş i Niculiţel i fylket Tulcea i regionen Dobrogea. I slutten av 1956 ble han fjernet fra klosteret Cocoş, dømt til 25 års tvangsarbeid og tatt til Gherla fengsel, hvor han døde i 1963. Neste dag, den 14. august 1956, kom de rumensk-ortodokse patriarkvikarene Teoctist Arăpaşu og Alexandru Ionescu til klosteret i Ciorogârla og fortalte biskop Hossu at han skulle flyttes til et annet kloster. Denne nyheten smertet biskopen dypt. Flyttingen fant sted den 16. august 1956 klokken åtte om kvelden, da han ble brakt tilbake til Căldăruşani. Biskopene Bălan og Hossu skulle aldri se hverandre igjen. Biskop Bălan ble værende i klosteret i Ciorogârla.

Biskop Johannes Bălan ble værende i isolasjon i tre år. I denne perioden måtte han tåle en rekke vanskeligheter og psykisk press. Ved sine gjentatte forespørsler om å besøke biskop Hossu, fikk han alltid et unnvikende svar eller avslag med falske begrunnelser. Han spurte den romersk-katolske erkebispestolen om å hjelpe ham med bil og overnatting for å gå til øyelege og få presserende tannbehandling. Han ble nektet denne forespørselen og ble henvist til patriarkatet. Der ble han utsatt for komplisert psykologisk press for å gå over til ortodoksien. Biskopen hadde ingen bevegelsesfrihet. Han spurte flere ganger om å få dra til Lugoj, men betingelsen var å konvertere til ortodoksien først. De ville ikke gi opp sine forsøk på å få ham til å nekte kommunion med apostelfyrsten Peters etterfølger, paven i Roma.

Den 7. juli 1959 mistet han bevisstheten to ganger. Han nektet å gå over til ortodoksien i bytte med retten til å få dra til Lugoj for riktig medisinsk behandling. Dette påskyndet hans død. P. Francisc Zudor var biskop Bălans skriftefar og brakte ham vin og stearinlys til Ciorogârla. Biskop Bălan forkynte for de ortodokse nonnene. P. Zudor fortalte at under feiringen av en guddommelig liturgi, ble biskop Bălan rammet av «galopperende sklerose med amnesi». Men etter en kort stund kom han tilbake og fullførte liturgien uten problemer. Men han forble svekket, og p. Zudor ba ham om å skrive sitt testament: «Jeg, Johannes Bălan, biskop av Lugoj, hvis jeg skal dø, ønsker jeg å bli gravlagt på den katolske [kirkegården] Bellu av min tidligere student Francisc Zudor». Han lå i sengen, og da p. Zudor kom tilbake, ønsket han å skrifte. Han ville ikke sove: «Det er en flott ting å skrifte». Han fortalte p. Zudor historien om biskopens brystkors i emalje, som biskop Demetriu Radu (han som ble drept i senatet) hadde fått av pave Leo XIII (1878-1903). P. Zudor ga ham den siste olje før han døde. 54 år senere, da biskop Bălans levninger ble ekshumert (8. oktober 2013), skinte dette emaljekorset over hans bein og bekreftet dermed p. Zudors vitnesbyrd.

Biskop Bălan døde den 4. august 1959. Han var 79 år gammel og hadde sittet i ti år og ni måneder i kommunistenes fengsler. Han ble gravlagt på den katolske delen av kirkegården Bellu i Bucureşti. Johannes Bălan var aldri stilt for retten og ble aldri dømt. I fengselet i Dej (ung: Dés; ty: Desch) i fylket Cluj i Transilvania, seksti kilometer nord for Cluj-Napoca, på tidspunktet for biskop Bălans død, fortalte biskop Ioan Ploscaru til prestene han var fengslet sammen med: «Gud vil gi biskop Johannes Bălan en trippelkrone: læreren, jomfruen og martyren, for evangeliseringsarbeidet, for hans rene liv og for de lidelsene han har gjennomgått i fengselet».

Biskop Julius Hossu skrev i sine memoarer: «En nonne fra Ciorogârla kom til klosteret [Căldăruşani], og da hun så meg gå en tur, kom hun bort til meg og fortalte meg den triste nyheten om den elskede bror Johannes’ død. Hun fortalte meg at han noen dager før han døde, var syk under den hellige liturgi, men etter en kort stund kom han tilbake og fullførte liturgien godt. Han forble svekket torsdag den 30. juli og i de kommende dagene. Den 4. august gikk han stille til evigheten. Den 5. august 1959 ble han brakt fra Ciorogârla til Bucureşti, hvor han ble gravlagt på Bellu-kirkegården etter eget ønske».

En rapport fra det regionale sikkerhetsdirektoratet i Bucureşti informerte Securitate den 7. august 1959 om begravelsesseremoniene som fant sted i klosteret i Ciorogârla. Det er imponerende at i tillegg til nonnene fra klosteret og lokalbefolkningen deltok også biskopens familie, til sammen 70-80 personer. Begravelsen fant sted i Bucureşti på parsellen for prester (IX) på den katolske kirkegården Bellu, felt C, grav 2. Ekshumasjonen fant sted den 8. oktober 2013, og den antropologiske analysen fant sted den 9. oktober 2013.

Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.

Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, romanialibera.ro, procesulcomunismului.com, catholica.ro, bru.ro, iiccr.ro, episcopialugoj.ro, memorialsighet.ro – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. august 2019