Den salige Irene Stefani (1891-1930)

Den salige Irene Stefani ble født den 22. august 1891 i Anfo i Val Sabbia i provinsen Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun var den femte av tolv barn av Giovanni Stefani og Annunziata Massari og ble døpt dagen etter fødselen med navnene Aurelia Jacoba Mercede Stefani, kalt Mercede i familien. Hun vokste opp i en meget katolsk familie, og da hun var tretten år gammel, betrodde hun til sine foreldre: «Jeg vil bli misjonær». Men morens altfor tidlige død ga henne oppgaven som lærer og kateket for sine yngre søsken, slik at familien sammen med sognet ble hennes første område i apostolatet.

I 1905 skjedde en forsynets møte, da Consolata-misjonæren p. Angelo Bellani reiste gjennom Anfo. Mercede, som da var fjorten år gammel, ville allerede da bli misjonssøster, men faren ville ikke la henne reise fordi han mente at hun var for ung og at dette ønsket kunne være en ungpikeforelskelse. Don Capitanio, sogneprest i Anfo, grep imidlertid inn og støttet henne, og den 5. mai 1911 skrev han et brev til Torino, adressert til den salige kannik Josef Allamano (1851-1926), grunnlegger av den kvinnelige delen av misjonsinstituttet av Consolata («trøsteren») eller Istituto delle Missionarie della Consolata eller «Instituttet Consolata-misjonærer» (Institutum Missionum a Consolata – IMC) i 1910. Allerede i januar 1901 hadde han grunnlagt den mannlige grenen av instituttet. Til slutt ga hennes far etter og ga motvillig sin tillatelse.

Den 19. juni 1911 dro den nittenårige Mercede til Torino hvor hun passer perfekt inn i det nye instituttet som var grunnlagt av Josef Allamano, rektoren ved helligdommen for Consolata og søstersønn av den hellige Josef Cafasso (1811-1860). Den 28. januar 1912 ble hun ikledt ordensdrakten og tok navnet «søster Irene». Hun avsluttet novisiatet to år senere, den 24. januar 1914, og hun avla den 29. januar 1914 sine løfter i hendene på Josef Allamano. Den 28. desember var hun klar til å sette seil for Afrika og misjonen i Kenya, som på den tiden var i sin spede begynnelse, og skoler og helsetjenester var nesten ikke-eksisterende. Hun kom til Mombasa i Kenya den 31. januar 1915 og utbrøt: «Tokumye Yesu Kristo!» eller «Lovet være Jesus Kristus!» Dette var foreløpig den eneste setningen hun kunne på språket Kikuyu.

Hun satte umiddelbart i gang med arbeidet, og hennes første anliggende var å evangelisere: å bringe folket Kristus, som hun kjente godt takket være læren til mester Allamano, og med Kristus kommer automatisk sivilisasjonen, som det alltid har skjedd. Hennes katekese var i henhold til Kirkens tradisjon: Gud har elsket menneskene så høyt at han ga sin enbårne Sønn, slik at alle mennesker skal bli frelst. Å tro er å overgi seg til Gud med hode, hjerte og gjerninger. Den eneste rikdom som skal bevares, er den åndelige og udødelig sjelen, og det eneste onde som skal fryktes, er synden som fornekter Gud og legger sjelen i ruiner. Djevelen finnes og fristelser må kraftig avvises, døden er uunngåelig, men ikke fatal.

Døden er overgangen til det sanne liv, «den lykkelige inngangen inn i Guds hus eller det ødeleggende fallet ned i ilden i helvete, avhengig av dommen som Gud vil idømme alle», forklares i boken Al Lume di una lanterna («I lyset fra en lykt») av sr. Gian Paola Mina, Consolata misjonær og første biograf for sr. Irene Stefani. «For søster Irene er livet et blikk mot det høye, og derfor gjennomsyrer den store visjonen av himmelen alle hennes brev, med en forkynnelse av oppstandelsen som allerede i den tidlige kirken hadde snudd begrepene liv og død på hodet, noe som ga en utrolig styrke til martyrene: Hvis Kristus er oppstanden, skal også vi stå opp med ham».

Fra 1914 til 1920 viet sr. Irene seg til arbeidet på militære sykehus, som var sykehus bare i navnet. De ble organisert lokalt til beste for afrikanske bærere, kjent som «carriers». De var vervet for å frakte krigsmateriell da Første verdenskrig også bredte seg til de engelske og tyske koloniene. De syke ble samlet i store boder uten noen kriterier, overlatt til seg selv. I en uutholdelig stank lå syke av alle slag, selv med subtile og kompliserte sykdommer, blant skrik på mange språk og dialekter. I dette sosiale marerittet tilbrakte søster Irene sine dager som ung misjonær på sykehusene i Voi, Kilwa Kivinje og Dar-es-Salaam i dagens Tanzania; med vasking, medisinering, bandasjering av sår, distribusjon av medisiner og mat.

Den andre fasen av hennes liv (1920-30) foregikk i misjonen i Gekondi, hvor hun viet seg til undervisning på skolen. Når hun ikke underviste, gikk hun til hyttene med rosenkransen i hånden, og mens hun talte perlene og resitere Ave Maria, var hun på utkikk etter nye elever som hun kunne gi leseferdighet, men også mødre og eldre i vanskeligheter, og hun døpte. I løpet av de årene hun virket som misjonær, fikk sr. Irene i stand flere konverteringer og døpte rundt fire tusen mennesker. Et stille, men fruktbart apostolat.

Hun instruere de yngre søstrene som var hos henne i praksis for sin opplæring til misjonærer, og hun omga dem med hengivenhet og oppmerksomhet. Til tross for tidens vanskeligheter fortsatte hun å korrespondere med sine afrikanske «barn» som hadde flyttet lenger unna i byene i Kenya som Mombasa og Nairobi, og hun sluttet også vennskap med deres familier.

For de syke og folket i Gekondi, som så henne skynde seg, hjelpe, behandle og undervise med en engels følsomhet, var sr. Irene Nyaata, som betyr «Barmhjertige mor». Denne morens støvler som hun brukte til å reise mil etter mil, gående og løpende, dag og natt, med glede eller utmattelse, ble som en relikvie, et tegn og symbol som var illustrerende for hennes apostolat,

En morgen da hun gikk inn i en militær hangar, fant hun en tom seng som tilhørte en viss Athiambo, en mann som hun forberedte til dåpen. Hun spurte hvor han var og fikk som svar at han var på stranden, sammen med de andre likene. Hun ga ikke opp, men løp og fant ham fortsatt i live. Hun tok ham bort fra tidevannet og døpte ham, så dro hun til sykehuset og kom tilbake med en båre og to bærere.

Den 14. september 1930 dro hun til Nyeri for å delta i en retrett. Der skjedde det en ekstraordinær og mystisk hendelse: Sr. Irene så hele sitt liv i revy, og Jesus talte til henne med ord som satte hennes misjonsånd i brann. I Gekondi raste pesten. Søndag den 26. oktober 1930, festen for Kristus Kongen, kjente sr. Irene under messen de første symptomene på pesten. Den hadde hun fått da hun pleide en pestsyk. Sr. Margherita Maria Durando våket sammen med henne om natten og ba med henne. Den 31. oktober 1930 døde Irene i Gekondi i Mukurweini i Nyeri i Kenya, bare 39 år gammel, med navnene Jesus, Josef og Maria på leppene. Afrikanerne som var rundt henne ved hennes død, erklærte: «Kjærligheten har drept henne». Hun hadde vært atten år i Kenya. Hun er gravlagt i kapellet i sognet Mathari i Nyeri, som betjenes av Consolata-misjonærene.

Informativprosessen på bispedømmenivå for hennes saligkåring ble åpnet den 30. mars 1984 og avsluttet den 13. februar 1987. Dessuten foregikk det en informativprosess i Torino fra 19. oktober 1984 til 1. oktober 1988. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 1996. Bispedømmets undersøkelse av et mirakel foregikk fra 18. til 26. juli 2010. Den 2. april 2011 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 12. juni 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Miraklet som tilskrives sr. Irene Stefanis forbønn, er mangedoblingen av vannet i døpefonten i sognekirken i Nipepe i bispedømmet Lichinga i Niassa i Mosambik. Der var kateketer fra ulike sogn i bispedømmet samlet for et kurs sammen med stedets sogneprest, p. Giuseppe Frizzi IMC. De hadde blitt værende i kirken i Nipepe sammen med andre mennesker fra området som søkte tilflukt der på grunn av krigstilstanden mellom de to fraksjonene Frelimo og Renamo, som sådde ødeleggelse og død.

 

Borgerkrigen i Mosambik startet allerede like etter uavhengigheten i 1975. Det styrende partiet Frente de Libertação de Moçambique (Frelimo) møtte fra 1977 voldelig motstand fra Resistência Nacional Moçambicana (Renamo), som var finansiert av Rhodesia (Zimbabwe) og senere Sør-Afrika. Over fem millioner sivile måtte flykte fra sine hjem, 900 000 antas å ha mistet livet i kampene og av sult, og mange flere ble invalidisert av landminer. Kampene ble avsluttet i 1992, og landets første frie valg ble avholdt i 1994.

 

De var rundt 260 mennesker i kirken i januar 1989, inkludert mange barn som løp rundt i kirken, og sør for ekvator var dette i den varmeste perioden av året. Det var ingen muligheter til å skaffe vann, så kateketen Bernardo ga dem tillatelse til å bruke vannet i døpefonten, noe de aldri ville ha våget å røre. Sr. Irene ble påkalt og de ba om hennes forbønn, og det var nok vann til alle flyktningene i kirken i tre og en halv dag, og ikke bare til å drikke, men også til å kjøle seg ned fra svetten og også til å vaske et jentebarn som ble født ved denne anledningen og gitt navnet Irene.

 

Døpefonten var gravd ut i en trestubbe med utallige sprekker, så mye vann lekket ut. På slutten av det ufrivillige oppholdet la lederen for sognet, P. Frizzi, merke til at gulvet var svært vått rundt dåpskapellet. Forbløffet ble han informert av folket om hva som hadde skjedd.

 

Ingeniørene har beregnet at det ved begynnelsen av innesperringen ikke skal ha vært mer enn fire, maksimum seks liter vann i den uthulede stubben. Sr. Irene var den eneste som ble påkalt hver dag for å redde kateketene. Alle vitnene gjentok på ulikt vis at «vi ble reddet gjennom sr. Irenes forbønn». «Hun lyttet til oss og hjalp oss». «Irene er den mor som gjorde mirakelet». Kirken lærer at det er Gud som utfører mirakler, men helgenene som vi mener er hos Gud i himmelen, går i forbønn hos Gud på vegne av mennesker som ber til dem.

Irene Stefani ble saligkåret den 23. mai 2015 på Dedan Kimathi University Ground i Nyeri i Kenya. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Polycarp Pengo (f. 1944), erkebiskop av Dar-es-Salaam i Tanzania siden 1992. Erkebiskop Peter Kairo av Nyeri var vert for messen. Hennes minnedag er dødsdagen 31. oktober. Dette var den første saligkåringen i Kenya noensinne. Hun ble saligkåret samme dag som den salige Oskar Romero, så dermed kom hennes saligkåring unektelig noe i skyggen.

Den tre dager lange saligkåringsseremonien ble avsluttet på søndag den 24. mai, dagen etter saligkåringsmessen. Hundrevis av katolikker hadde trengt seg sammen på området til St Mary’s Boys Secondary School i Nyeri til tross for regnet, til denne takksigelsesmessen for Irenes saligkåring. Hovedcelebranten, erkebiskopen av Nyeri, rettet appeller til ledere i Burundi, Sør-Sudan og Somalia og ba dem om å slutte å tenke bare på seg selv mens de splitter sine borgere langs politiske og religiøse skillelinjer.

De troende hadde samlet seg i kapellet i Mathari så tidlig som klokken seks om morgenen, og klokken 7.20 startet de prosesjonen, snart etter stadfestelsen på at Irenes levninger ikke hadde blitt forstyrret siden torsdag, da den store steinsarkofagen som inneholdt dem inne i kapellet, ble åpnet for første gang siden 1995. «Jeg bekrefter at seglet ikke er brutt», annonserte en representant fra Consolata-søstrene til høylytt ululating (som ordboken forklarer slik: utstøte lange, skingrende ul i glede eller sorg). Under den syv kilometer lange vandringen ble skrinet med Irenes levninger båret mens det ble sunget hymner til musikk fra The Ngong Cathedral band.

Etter messen fortsatte prosesjonen fra St Mary’s Boys Secondary School til katedralen Our Lady of Consolata via Temple Road og Kenyatta Road, en distanse på rundt 850 meter for den endelige gravleggingen av den salige Irenes levninger i en spesiell grav laget av aluminium og skuddsikkert glass.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, irenestefani.altervista.org, dacb.org, bhubesi.blogspot.com, news.yahoo.com, nation.co.ke - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. mai 2015