LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den salige Jakob av Danmark (~1484-~1566)

Minnedag: 29. oktober

Detalj fra Claus Bergs altertavle i Skt. Knuds Kirke i Odense: En fransiskaner som av noen tolkes som broder Jakob

Den salige Jakob (Jacob den Danske, Jacobus de Dacia) ble født rundt 1484 i Danmark. Det ble sagt at han var i slekt med det danske kongehuset, noe som antydes av hans andre navn Jacobus Gottorpius (etter slottet Gottorp, den danske kongens sete). I nyere tid har historikeren Jørgen Nybo Rasmussen («Broder Jakob den Danske, kong Christian II.s yngre broder», Odense 1986) argumentert for at Jakob høyst sannsynlig var en uekte sønn av kong Hans (1481-1513), noe som også skulle stemme med hans ytterligere navn Jacobus Johannis («Jakob, sønn av Johannes/Hans»). Han var dermed en yngre bror av kong Christian II (1513-23). Denne oppfattelsen deles ikke av alle, men den ligger også til grunn for Henrik Stangerups roman «Broder Jacob» (1991).

Som ung trådte Jakob under ukjente omstendigheter inn i fransiskanernes reformgren observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs), som på denne tiden bredte seg kraftig i Danmark, ikke minst støttet av Jakob far kongen og hans dronning Christine, som valgte Gråbrødrekirken i Odense som sitt gravsted. Av hensyn til hans kalls integritet må Jakobs identitet ha vært holdt hemmelig for de fleste. Jakob fikk tidens beste utdannelse, antakelig ved et utenlandsk universitet. Han behersket latin, gresk og hebraisk og var en fremragende teolog. Da kong Christian II, etter Sveriges erobring i 1520, søkte å sikre sin makt ved å hevde at han som eneste sønn av kong Hans hadde arverett til landet, måtte Jakobs identitet som hans bror skjules ytterligere. Dette forklarer at den offisielle danske historieskrivningen og den kongelige genealogi inntil vår tid ikke har omtalt Jakob.

Under opptakten til reformasjonen var Jakob i klosteret i Malmö, hvor han var viseguardian (1528-30). Han var ledende i motstanden mot protestantismen og deltok i disputaser med byens lutherske ledere Claus Mortensen Tøndebinder, Hans Olufsen Spandemager og Frans Vormodsen. I 1530 ble fransiskanerne fordrevet fra klosteret og søkte tilflukt i det nærliggende fransiskanerklosteret i Lund. Snart etter forsøkte Jakob forgjeves å redde klosteret i Næstved fra oppløsning. Sommeren 1531 ble han socius til den nye provinsialen Rasmus Clausen Ulf.

Rundt 1533 ga de danske fransiskanernes provinsialminister broder Jakob oppgaven å skrive den høyst interessante boken «Gråbrødrenes Fordrivelseskrønike» sammen med noen medbrødre. Boken skildrer fransiskanernes fordrivelse fra femten av sine danske klostre, og den var tenkt som en saksfremstilling ved en ikke gjennomført prosess med henblikk på å gjenvinne de konfiskerte klostrene. Det er en av de få kildene som fra katolsk synsvinkel skildrer reformasjonens hendelser av egen erfaring. Krøniken gir spesielt bred plass til de hendelsene som førte til fransiskanerklosterets undergang i Malmö.

Men kampen var forgjeves. Etter den såkalte Grevens Fejde kunne kong Christian III (1534-59) avskaffe Den katolske kirke i Danmark, og i «Kirkeordinansen» av 1537 ble tiggerordenene forbudt.

Jakob tilhørte dem som dro i eksil til Mecklenburg i Nord-Tyskland, hvor hertug Albrecht under Grevens Fejde hadde kjempet for den fangne Christian IIs sak, og som stadig holdt fast ved den katolske tro. Her ble Jakob valgt til den siste provinsialminister for fransiskanerprovinsen «Dacia», som praktisk talt ikke lenger eksisterte. I 1539 finner vi ham i klosteret i Schwerin. I offisielle dokumenter benyttet han tittelen provinsial og navneformen Jacobus Gottorpius. Dermed tilkjennega han sin legitime, men ikke politisk benyttede, rett til som Christian IIs bror å arve den gottorpske delen av hertugdømmene Slesvig og Holstein.

I 1539 ga Jakob opp håpet om å kunne vende tilbake til hjemlandet, og han bestemte seg for å bli misjonær i Den nye verden. Derfor reiste han til Spania, hvor han fikk autorisasjon av sin svoger, keiser Karl V (1519-56), til å virke i spansk Amerika. I mars 1542 seilte Jacobus Dacianus («dansken») sammen med noen medbrødre fra Sevilla til Vera Cruz i Mexico, hvor han ble historiens første kjente dansk-amerikaner. I Mexico lærte han flere indianerspråk og gikk med iver inn i sjelesorgen for de tallrike nye kristne. Hans virkefelt ble tarasker-indianernes gamle kongerike, Michoacán. Her virket han som misjonær og døpte, hørte skriftemål, leste messe og ga katekismeundervisning, bygde kirker og opprettet klostre.

Særlig bemerkelsesverdig var det at han med mot og klarsyn tok stilling til et hovedproblem i all oversjøisk europeisk misjon fra begynnelsen og opp til vår tid. Han kjempet for indianernes fulle religiøse likestilling og forlangte at de nye, indianske kristne prinsipielt skulle ha samme kirkelige rettigheter som europeerne. Men her møtte han hard motstand, selv fra sine egne fransiskanske medbrødre, som i overensstemmelse med kolonimaktens politiske interesser ville behandle de kristne indianerne som primitive og umyndige og dermed underordnede barn. Kirkerettslig betydde det at indianerne var nektet retten til å motta andre sakramenter enn dåpen, ekteskapet og botens sakrament (skriftemålet). De ble altså nektet ferming, kommunion, prestevielse og sykesalving. Jakob erklærte at en kirke som ekskluderte de innfødte fra disse sakramentene, ikke var en sann apostolisk Kirke.

Jakob fikk likevel gjennomført at taraskerne fikk adgang til den hellige kommunion, og han var den første i området som ga dem sakramentet. Han ble angrepet for dette av sine ordensbrødre, spesielt Juan de Gaona. Men da han også forlangte at egnede indianere også skulle få lov til å bli prester og ordensfolk og skrev Declamación del pueblo bárbaro de los Indios que habiendo recibido el bautismo, desean recibir los demas sacramentos (ca 1550-53), innkalte hans ordensprovins til en offentlig debatt om emnet, som Jakob ble dømt til å ha tapt. Deretter måtte han gjøre kirkebot for sin «feiltakelse». Først i forbindelse med avkolonialiseringen på 1900-tallet fikk Jakobs syn sin fortjente oppreisning. Han begrunnet sitt standpunkt med Det nye Testamente: «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle» (Kol 3,11). Utad måtte Jakob bøye seg for dommen, men han fortsatte for øvrig ufortrødent arbeidet for sine kjære indianere.

Han behersket både spansk og tarasker-indianernes språk og ga ut bøker på begge språkene. Fra nær og fjern kom indianerne til ham før å søke trøst og hjelp. Det fortelles om mirakler som han utførte, og hans ry som hellig mann lot seg ikke undertrykke. Det fortelles at han helbredet mange syke med korsets tegn. Etter utgått tjenestetid som «custos av Michoacán» ble han i 1557 utnevnt til guardian (tilsvarer prior) av Tzintzuntzan. Der skjedde følgende: Den 21. september 1558 feiret han rekviemmesse før sin høye beskytter, keiser Karl V og forklarte at keiseren var død samme dag. Først flere måneder senere nådde nyheten til Den nye verden om keiserens død, som virkelig hadde inntruffet samme dag.

Sine siste leveår tilbrakte Jacobus de Dacia som guardian i klostret i Tarecuato i bispedømmet Zamora. Der døde han den 29. oktober 1566 (eller 1567), rundt 82 år gammel. Ved sin død hadde han rykte på seg for å være en helgen. Hans relikvier ble siden holdt høyt i ære av den lokale indianerbefolkningen, som visste at han var deres sanne venn. Han er aldri blitt helligkåret, men han er opptatt i fransiskanske martyrologier som «salig» og feires årlig den 29. oktober i folkelige former av lokalbefolkningen i Michoacán. Fra 1996 har det vært gjort forsøk på å få ham helgenkåret.