Den salige Josef Antón Gómez og tre ledsagere (d. 1936)

De salige Rafael Alcocer Martínez, Antolinus Pablos Villanueva og Ludvig Vidaurrázaga González

Det berømte spanske klosteret Santo Domingo de Silos er et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i landsbyen Santo Domingo de Silos sør i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Klosteret har sitt navn etter den hellige Dominikus av Silos (ca 1000-73) og stammer fra den visigotiske perioden på 600-tallet. På 900-tallet het klosteret San Sebastián de Silos, men det fikk sitt nåværende navn etter at kong Fernando den store av Castilla og León ga Dominikus av Silos i oppdrag å renovere klosteret.

I 1835 ble dette klosteret stengt sammen med andre klostre i Spania, men etter at de politiske forholdene ble endret, ble det bemannet på nytt i 1880 av benediktinermunker fra Solesmes i Frankrike, og siden har det tilhørt Solesmes-kongregasjonen. I 1919 opprettet klosteret Silos det benediktinske prioratet Nuestra Señora de Montserrat i Calle San Bernardo 79 i Madrid, og alle munkene i denne martyrgruppen tilhørte dette prioratet.

1) Den salige Josef Antón Gómez (sp: José), prest og prior OSB, ble født den 27. august 1878 i landsbyen Hacinas i provinsen Burgos i regionen Castilla y León. 27. august var da festen for den hellige Josef av Calasanz (1556-1648) (minnedag 25. august siden 1969), og den nyfødte fikk derfor navnet Josef etter ham. Han var den syvende av fjorten barn av Lorenzo Antón Alonso og Felipa Gómez Juan. I sine tidlige år vekslet han mellom skolegang i landsbyskolen og arbeid for sine foreldre på markene og med husdyrene. Helt fra barndommen må han ha vist tegn på eksepsjonelle menneskelige og intellektuelle kvaliteter, og hans lærer, Juan F. del Hoyo, overtalte hans far til å sende ham for å studere.

I 1891 begynte den trettenårige Josef som oblat i det nærliggende benediktinerklosteret i Silos. Der møtte han fem andre fra Hacinas: Victorino González Lucas, Casiano Rojo Olalla, Eleuterio González Lucas, Hilarión Lucas og Toribio Lucas, og året etter sluttet Sabino Olalla seg til dem. Fem år senere, den 21. november 1896, avla Josef sine løfter som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) sammen med sine to venner som også var fra Hacinas, Casiano Rojo og Sabino Olalla. Etter å ha studert filosofi og teologi ble Josef presteviet den 31. august 1902 i Silos av biskop José María García Escudero y Ubago (1847-1909) av Osma (1897-1909).

Josef fortsatte å kultivere sin høye intelligens og sin eksepsjonelle hukommelse. Han studerte aldri på noe universitet, men han var likevel høyt utdannet og viste seg som en polyglott (en som behersker flere språk): han snakket flytende latin og klassisk gresk, som han skrev flere dikt på, han uttrykte seg med perfeksjon på tysk, engelsk, fransk og italiensk og forsto hebraisk og arabisk. Han var en lærd mann innen klassisk humaniora og utmerket seg i litteratur, både innenlandsk og utenlandsk.

I flere år var han bibliotekar, professor i humaniora for oblatene og direktør for skolen i Silos, samtidig som han ledet La Revista Eclesiástica i atten år, hvor han arbeidet i ulike seksjoner og skrev svært varierte artikler. Han hadde ulike verv i kommuniteten, blant dem direktør for teologene, og selv i dag blir han høyt elsket og beundret av dem som var hans disipler. Han var alltid rådgiver for abbeden eller kommuniteten. I 1912 besøkte han Silos grunnleggelser i Mexico, på vegne av abbed D. Ildefonso Guépin, som på grunn av sin alder ikke var villig til å reise.

Josefs fysiske utseende var ifølge de som kjente ham, «høy, med regelmessige trekk og mørk hudfarge, seriøs i sitt arbeid med utsøkte manerer og alltid en svært høflig opptreden, majestetisk i sitt utseende som reflekterte hans menneskelige modenhet og hans balanse og åndelig harmoni. Hans vennlige karakter tiltrakk dem som var heldige nok til å ha med ham å gjøre, for hans dype ydmykhet, godhet og eleganse uten koketteri».

Da abbed D. Ildefonso Guépin, som p. Josef var sekretær for, døde i 1917, var han en seriøs kandidat til å etterfølge ham. Noen har sagt at han ikke ble abbed fordi han ikke ville eller fordi han trakk seg, men sannheten er at p. Luciano Serrano ble valgt. I 1919 utnevnte abbed Serrano ham til superior for å lede Silos’ benediktinske kommunitet Nuestra Señora de Montserrat i Madrid, en stilling han hadde i seksten år frem til sin død. Han fikk ansvaret for den materielle restaureringen av kirken Montserrat og opprettelsen av en liten klosterkommunitet i dette prioratet. Der som i Silos fikk mange mennesker sympati for ham, fengslet av hans omgjengelige opptreden og hans gode egenskaper for å lede sjeler. I bydelen kalte de ham «de fattiges far» eller «pater tigger». Han arbeidet med katalogisering i biblioteket Zabálburu og andre arbeider av intellektuell art.

Utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936 gjorde at prior Josef den 20. juli oppløste kommuniteten, som da besto av syv medlemmer. Han forlot klosteret og søkte tilflukt i huset til en venn og til slutt i et pensjonat. Klosteret skulle noen dager senere bli hovedkvarteret til den legendariske Dolores Ibárruri Gómez (1895-1989), også kjent under sitt pseudonym La Passionaria, en baskisk spansk kommunistisk politiker og republikansk leder under borgerkrigen og en fremragende taler. Hun er særlig kjent for forsvaret av Madrid i 1936, hvor hun brukte slagordet ¡No Pasarán! («de skal ikke passere»), som ble et internasjonale anti-fascistisk slagord.

I løpet av august måned feiret p. José eukaristien i den rumenske ambassaden. Hans karakter var apolitisk og svært likefrem, og han fortsatte å frekventere de vanlige stedene for sitt arbeid. Han var godt kjent som munk og prest. Den 24. september 1936 ble han arrestert av militssoldater i pensjonatet hvor han bodde. De tok ham med til la checa i Calle de Fomento. Han ble avhørt, og da han erklærte at han var en ordensprest, ble han dømt til døden. Tidlig om morgenen den 25. september 1936 ble han skutt i utkanten av Madrid, ved landeveien fra Andalucía. Han var 59 år gammel. La Checa var det hemmelige politiet, som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag.

Josef ble først gravlagt på kirkegården Sør (Cementerio del Sur), men etter slutten av krigen ble han i 1939 gravlagt sammen med de andre martyrmunkene på kirkegården Almudena. Hans levninger ble da funnet intakte. I 1960 ble levningene av ham og hans ledsageres overført til «Martyrsakristiet» i kirken Nuestra Señora de Montserrat i Calle San Bernardo 79 i Madrid, hvor de fortsatt hviler. Blant hans litterære verker er et dikt skrevet mellom 1910 og 1915 om slaget ved Hacinas. Hans mest komplette biografi finnes i boken «De fire martyrer fra Hacinas» av Mariano Palacios González, en munk i Silos.

2) Den salige Rafael Alcocer Martínez (egentlig Juan Rafael Mariano), prest OSB, ble født den 29. oktober 1889 i Calle San José i Madrid. Han ble døpt i sognet San Sebastián i Calle Atocha. Som tyveåring trådte han i 1909 inn i novisiatet i klosteret Silos. Han måtte utføre militærtjeneste i Ceuta og returnerte til Silos, hvor han avla sine løfter den 6. april 1915. Han ble presteviet sammen med Fray Justo Pérez de Urbel i Burgos den 25. august 1918.

Rafael tok en lisensiatgrad i filosofi, og hans litterære produksjon var rikelig, blant annet skrev han biografier om de hellige Dominikus av Silos og Teresa av Ávila. Han skrev også et verk om det liturgiske år. Han hadde også et godt ry som en stor taler, og hans forelesninger på universitetet i Madrid og Ateneum i Valladolid var berømte. Han var også en utmerket arabist. Siden 1926 bodde han i klosteret Montserrat i Madrid, hvor han var da borgerkrigen brøt ut.

Da kommuniteten ble spredt, søkte han tilflukt i huset til en venn som var bokhandler i Calle Alberto Aguilera. Men han ble oppdaget og brakt til Ateneo Libertario i Calle Ferraz. Han ble skutt den 5. oktober 1936 i Cuesta de la Elipa i Madrid sammen med en annen prest fra bispedømmet Sigüenza. Han var nesten 47 år gammel. Hans levninger hviler nå sammen med sine medbrødres i kirken Montserrat.

3) Den salige Antolinus Pablos Villanueva (sp: Antolín), prest OSB, ble født den 2. september 1871 i Lerma i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn som oblat i klosteret i Silos da han var tretten år gammel. Han avla sine monastiske løfter den 11. september 1890 og ble presteviet den 19. september 1896. Han ble sendt til Paris for å studere historie og diplomati.

I 1902 ble han sendt til munkeklosteret som Silos hadde grunnlagt i Mexico, og der var han i noen år. Han grunnla San Rafael i hovedstaden Mexico By. Han søkte tilflukt på Isla de Pinos i Cuba (siden 1978 Isla de la Juventud) under den zapatistiske religiøse forfølgelsen i Mexico i 1914, og han returnerte til Spania i 1919. Siden den gang bodde han i prioratet Montserrat i Madrid. I Madrid viet han seg til historisk forskning samtidig som han hadde embetet som subprior.

I likhet med de andre munkene i Montserrat ble han rammet av den religiøse forfølgelsen i begynnelsen av den spanske borgerkrigen i 1936. Han ble arrestert og tatt med til fengselet Modelo, og han ble skutt den 8. november 1936 i Soto de Aldovea i Torrejón de Ardoz i utkanten av San Fernando de Henares i Madrid, sammen med hundrevis av andre fanger fra fengselet Modelo. Han var 65 år gammel. Hans levninger ble identifisert, og de hviler nå i kirken i klosteret Montserrat i Madrid.

4) Den salige Ludvig Vidaurrázaga González (sp: Luis), prest OSB, ble født den 13. september 1901 i Bilbao (ba: Bilbo) i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania. Hans fars tidlige død etterlot familien ganske hjelpeløs. Han trådte inn som oblat i klosteret Silos da han var tolv år gammel.

Han avla løftene som benediktinermunk den 15. september 1919. Han ble presteviet i Burgos den 19. desember 1925 av hjelpebiskop Jaime Viladrich. Han ble sendt til klosteret Nuestra Señora de Cogullada i Zaragoza, og i 1928 kom han til prioratet Montserrat i Madrid. Der viet han seg til åndelig veiledning og undervisning i gregorianikk. Han hadde et intens alvor og ydmykhet. Noen eldre munker husket ham for hans gode skjønn og kjærlighet til tidebønnene og liturgien.

Da kommuniteten ble spredt etter utbruddet av borgerkrigen, ble han fengslet i løpet av de første månedene. Han levde i frihet en tid og søkte tilflukt i huset til en venn. Men der ble han forrådt og oppdaget, så han ble arrestert igjen. Han ble henrettet ved skyting om natten den 31. desember 1936 i den lille elven i bydelen La Elipa i Madrid i Spania ved siden av murene til kirkegården La Almudena. Han var 35 år gammel. Hans legeme ble identifisert etter krigens slutt og gravlagt sammen med de andre martyrmunkene på kirkegården i Almudena. I 1960 ble alles levninger overført til klosteret Montserrat, hvor de nå hviler i «martyrsakristiet».

Den 11. juli 2002 ble de fire benediktinerpatrenes saligkåringsprosess introdusert i erkebispedømmet Madrid. Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt av Vatikanet den 22. september 2004. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess, ble utstedt den 31. mars 2006, og sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2006.

Den 26. april 2016, dagen før den liturgiske festen for Vår Frue av Montserrat (Nuestra Señora de Montserrat), undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret lørdag den 29. oktober 2016 i katedralen Almudena i Madrid. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB.

De salige og hellige martyrene i Spania mellom 1934 og 1939 feires individuelt og gruppevis på egne minnedager. Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.

Kilder: santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, beatosdesilos.es, es.catholic.net, martiresdeparacuellos.com, losmartiresdesilos.magix.net, hacinasburgos.es - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. oktober 2016