Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Josef av Arimatea (1. årh)

Minnedag: 17. mars

Den hellige Josef av Arimatea (1. årh)
Skytshelgen for begravelsesagenter og kirkegårdsgravere

Det som vet vi sikkert om den hellige Josef av Arimatea, stammer fra evangeliene – han nevnes i alle fire. Han kom fra Arimatea, en by som på hebraisk er kjent som Ramathaim (i dag Rentis) og ligger mellom Jaffa/Tel Aviv og Jerusalem. Han var et jødisk rådsmedlem, trolig medlem av Sanhedrin (det øverste råd) eller Beth Din (det lavere domskammeret). Han var en disippel av Jesus, trolig helt fra hans første forkynnelse i Judea (Joh 2,23), men han var det i hemmelighet «av frykt for jødene» (Joh 19,38).

Han deltok ikke i fordømmelsene av Jesus (Luk 23,51), og han var trolig fraværende fra det møtet som dømte Jesus til døden (jf Mark 14,64). Etter Jesu død ba han Pilatus om å få utlevert legemet og gravla det sin egne nyhogde familiegrav (Mark 15,42-46). Dermed var Jesajas profeti oppfylt at Messias' grav ville bli hos en rik mann: «De gav ham en grav blant ugudelige, hos en rik mann, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn» (Jes 53,9).

Mer vet vi ikke om Josef av Arimatea, men allerede på 300-tallet var legender om ham i omløp. Det apokryfe «Nikodemus-evangeliet» tildelte Josef en viktig del sammen med Nikodemus i grunnleggelsen av den første kristne menighet i Lydda. Han skal ha blitt kastet i fengsel av jødene og på underfullt vis ha blitt befridd igjen. En fransk legende forbinder ham med Den hellige Gral (begeret som Jesus brukte ved innstiftelsen av nattverden og som skal ha samlet opp hans blod på Golgata).

Pietro Perugino: Josef av Arimathea (detalj fra et større verk)

En sen legende forteller at Josefs legeme under den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800) skal ha blitt overført til klosteret Moyenmoutier i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg. i Frankrike, som fortsatt hevder å ha hans relikvier.

Men mest kjent er kanskje legendene som knytter Josef av Arimatea til England. En versjon sier at Josef var onkel av Jomfru Maria og at han fikk sin velstand fra tinngruver i Cornwall, som han besøkte fra tid til annen. Det fortelles at Jesus som tenåring fulgte med ham på en av disse reisene. Dette er bakgrunnen for det berømte diktet «Jerusalem» av William Blake (1757-1827), hvor det heter:

William Blakes «Joseph of Arimathea among the Rocks of Albion»

And did those feet in ancient time / Walk upon England's mountains green? / And was the holy Lamb of God / On England's pleasant pastures seen? / And did the countenance divine / Shine forth upon our clouded hills? / And was Jerusalem builded here / Among those dark satanic mills?

William av Malmesbury skrev en avhandling om The Antiquity of Glastonbury (De Antiquitate Glastoniensis Ecclesiae) rundt 1125, men rundt hundre år etter hans død ble det tilføyd et oppdiktet kapittel som beskrev hvordan apostelen Filip forkynte evangeliet i Gallia sammen med blant andre de hellige Lasarus og Maria Magdalena og Josef av Arimatea. Lasarus og Maria Magdalena ble værende i Marseille, mens Filip sendte Josef til England med tolv disipler. Den lokale kong Arviragus som mottok dem, ville ikke bli kristen, men ga dem øya Yniswitrin, som senere ble kalt Glastonbury, hvor det ble bygd en Maria-kirke av kvister. Dette skjedde tradisjonelt i år 63, «31 år etter Jesu død og 15 år etter Marias opptakelse i himmelen», som det ble påstått at Herren selv hadde innviet. Josef skal ha dødd der. I virkeligheten var Glastonbury trolig en keltisk grunnleggelse fra 600-tallet som ble et saksisk kloster under kong Ine (Ina) rundt 708 og ble ødelagt av vikinger på 800-tallet.

Deler av legenden om at Glastonbury skulle være grunnlagt av Josef oppsto gjennom en konkurranse med Westminster om å være eldst, og en krangel med Canterbury om hvem som hadde relikviene av den hellige Dunstan. En videre drivkraft var klosterets vanskeligheter sent på 1100-tallet, etter at den gamle kirken var ødelagt ved brann. I tillegg kom en lang kamp med kong Richard I Løvehjerte (1189-99) om klosterets eksempsjon, og forsøket fra biskop Savary av Bath å annektere dobbelttittelen biskop av Bath og Glastonbury. Disputten ble ikke løst før 1219.

Legenden knyttes her sammen med Arthur-legenden. Legendene om Josef av Arimatea og Arthur i Glastonbury (Arthurs legeme ble «oppdaget» i 1191) oppsto begge i krisetider. Legenden, som den blir presentert av John av Glastonbury rundt 1400, nevner ikke Gralen. Senere kunstnere avbilder i stedet to vinkanner av sølv som skulle ha inneholdt blod og svette fra Kristus på korset og brakt av Josef til England. Kjente bøker er Robert de Barrons Joseph d'Arimathea (tidlig 1200-t) og Thomas Mallorys berømte Morte d'Arthur.

Denne legenden hadde andre virkninger. For det første hjalp den til med å fremme den opptatthet av de fysiske detaljene ved Kristi lidelse som karakteriserte senmiddelalderen. For det andre resulterte den i at Glastonbury krevde forrang på grunn av alder blant de engelske klostrene for de svarte benediktinerne, og at det engelske presteskapet på konsilet i Konstanz (1414-18) hevdet at England hadde mottatt kristendommen før noe annet vestlig land.

I selve Glastonbury ble pilegrimenes oppmerksomhet henledet på Josef av Arimatea-legenden både ved en søyle nord for The Lady Chapel, hvor en inskripsjon redegjorde for Glastonburys historie og hevdet å markere den opprinnelige østgrensen for den gamle kirken, og ved Magna Tabula, som var en stor treramme som var dekket av utdrag fra John av Glastonburys History. Den fortalte om Josef, kong Arthur, den hellige Patrick og hans stiftelsesbrev, den påståtte translasjonen av Dunstan og så videre.

Først i 1502 ble det skrevet et dikt som het The Lyfe of Joseph of Arimathia, basert på John av Glastonbury, men som også inneholdt en serie av mirakuløse helbredelser av syke personer fra Wells, Ilchester, Yeovil og andre byer i Vest-England, som skal ha vært utført av Josef. Der nevnes også for første gang The Holy Thorn, et hagtorntre som blomstret hver jul. Den skal ha oppstått da Josef plantet sin stav i jorden, da slo den rot og frem sprang et tre med torner. Den engelske kong Karl I (1625-49) ertet sin dronnings romersk-katolske kapellan da han observerte at selv om pave Gregor XIII (1572-85) i 1582 hadde proklamert den gregorianske kalenderreformen, ignorerte The Glastonbury Thorn pavens dekret og fortsatte å blomstre på juledag i henhold til den gamle kalenderen. En av Cromwells soldater skar ned treet fordi det var en overtroens relikvie. Vi blir fortalt at han ble blindet av en av tornene da treet falt. Et nytt hagtorntre ble plantet av en pode fra det gamle, og dette finnes fortsatt og blomstrer i mai og rundt juletider, og i England er det tradisjon at kongefamilien hver jul får blomster fra dette treet.

Josefs grav ble antatt å være i Glastonbury, til tross for en kongelig tillatelse til å lete etter det og et krav fra East Anglia om at den hadde vært funnet der i 1367, er tausheten fra Glastonbury selv et klart bevis på at den aldri ble funnet. Noen trodde (og tror) lidenskapelig på disse fortellingene, og de er fortsatt populære, men de blir ikke mer historiske av den grunn. Alle de tidlige kildene, inkludert William av Malmesbury, er tause om dem. Josef av Arimatea har aldri vært regnet blant Jesu 70 (72) disipler, selv om den hellige Johannes Krysostomos sa i en preken over Johannesevangeliet: «Ikke en av de tolv, men kanskje en av de sytti», men i Østkirken står han på en liste over andre tidlige «apostler».

Josef av Arimatea fremstilles oftest med Jesu legeme, enten tar han ham ned fra korset eller gravlegger ham. Et annet attributt er naturligvis Den hellige Gral. Hans minnedag er 17. mars, mens hans fest ble feiret den 31. juli i øst – noen steder også i vest sammen med den hellige Nikodemus. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

I sakristiet i San Lorenzo i Genova oppbevares Sacro Catino, hvor det blir sagt at Josef av Arimatea fanget opp Kristi blod ved korsfestelsen.