Den hellige Jaropolk av Vladimir (d. 1087)

Den hellige Jaropolk Izjaslavitsj (ru: Ярополк Изяславич) ble født en gang på 1000-tallet i Russland. Han var andre sønn av storfyrst Izjaslav I Jaroslavitsj av Kiev (1054-73; 76-78), eldste sønn av storfyrst Jaroslav den Vise (1019-54) og prinsesse Ingegerd av Sverige. I dåpen fikk han navnet Peter (ru: Pjotr; Пётр).

Helt siden suksesjonskrigen om Kiev i 1015-19 hadde den polske herskeren Boleslas (hertug 992-1025; konge april-juni 1025) vist interesse for Russland, for han håpet å gjenvinne kontrollen over landet Tsjerven (pl: Czerwien) (nå i Hviterussland), som var erobret av den hellige Vladimir den store (ca 956-1015). Boleslas sendte en ekspedisjon til Kiev i 1018, men til tross for at han hadde noe suksess i begynnelsen, klarte han ikke å få satt sin svigersønn Svjatopolk Vladimirovitsj, fyrste av Turov, på storfyrstetronen i Kiev. Den polske herskeren klarte imidlertid å gjenvinne Tsjerven, men området ble gjenvunnet for russerne i 1031 av storfyrst Jaroslav den vise og Mstislav Vladimirovitsj, fyrste av Tsjernigov.

I 1042 tvang Jaroslav den vise kong Kasimir I av Polen (pl: Kazimierz) (1039-58) til å gå med på en fredsavtale. I avtalen av 1043 anerkjente Kasimir Tsjerven som en del av Kiev og sendte tilbake 800 russiske fanger som hadde vært i polsk varetekt siden de var tatt til fange tyve år tidligere av Boleslas. Fredsavtalen ble beseglet med et dobbeltbryllup – Kasimir giftet seg med Dobronega, Jaroslavs søster (Vladimir den helliges datter), og Izjaslav giftet seg med Gjertrud, Kasimirs søster og datter av Polish den polske hertugen og kongen Mieszko II Lambert (d. 1034). I ekteskapet med Gjertrud fikk Izjaslav i tillegg til Jaropolk også sønnene Mstislav og Svjatopolk II, som senere ble storfyrste av Kiev (1093-1113).

Ikon av Jaropolk

I 1054 døde Jaroslav den vise og sønnen Izjaslav overtok som storfyrste av Kiev. Men hans styre ble raskt utfordret av hans bror Svjatoslav Jaroslavitsj og av hans fetter Vseslav Brjatsjislavitsj. På denne tiden var det i storfyrstedynastiet Rurik to hovedgrener som kunne kreve tronen gjennom sin avstamming fra Vladimir den store, nemlig etterkommerne av Jaroslav Vladimirovitsj og av Izjaslav Vladimirovitsj. I 1067 gjorde Vseslav opprør i et forsøk på å styrte Izjaslav og selv bli storfyrste, ettersom han var Vladimirs sønnesønns sønn gjennom Izjaslav Vladimirovitsj. Men forsøket var mislykket og endte med at han ble fengslet.

Problemene fortsatte imidlertid for storfyrst Izjaslav. I 1068 gjorde innbyggerne i Kiev opprør på grunn av storfyrstens angivelige neglisjering av kumanenes fremmarsj og invasjoner etter russernes nederlag i slaget ved elven Alta. Vseslav ble satt fri og erobret tronen, mens Izjaslav flyktet til Boleslas II (hertug 1058-76; konge 1076-79) i Polen. Med polsk assistanse vendte Izjaslav tilbake i mai 1069, forviste Vseslav og tok storfyrstetronen tilbake. Izjaslavs seier sikret tronen i Kiev for etterkommerne av Jaroslav Vladimirovitsj, og etter dette begrenset etterkommerne av Izjaslav Vladimirovitsj seg til Polotsk, hvor de hersket med semi-uavhengig status.

Izjaslavs seier var imidlertid kortvarig, for i 1073 ble han fjernet fra tronen i Kiev av sine brødre, fyrstene Svjatoslav av Tsjernigov og Vsevolod av Perejaslavl. Denne gangen var kong Boleslas II ikke så villig eller i stand til å hjelpe Izjaslav, og trolig av denne grunn reiste Izjaslav videre vestover. I Mainz tidlig i 1075 søkte Izjaslav hjelp hos kong Henrik IV av Tyskland (1054-1105; keiser fra 1084), men uten hell. Jaropolk er stort sett fraværende i samtidige russiske kilder inntil 1078, da hans far døde, men han opptrer i pavelige kilder tidlig på 1070-tallet. Man kan finne ham opptre på sin fars vegne i forsøket på å vinne gunst hos Henrik IV.

Kristus kroner Jaropolk og hans mor Gjertrud, miniatyr fra Gjertruds Psalter (1000-t)

Izjaslav sendte deretter Jaropolk til Roma og hoffet til den hellige pave Gregor VII (1073-85) for å be om hjelp fra ham. Det er sannsynlig at han i Roma klaget på Boleslas II på grunn av de pengene den polske kongen hadde tatt fra Izjaslav, ettersom paven etterpå kom med en anmodning om at Boleslas skulle gi dem tilbake. Pave Gregor skrev et brev til Izjaslav, kalt «Demetrius», «russernes konge», og til hans «dronning» Gjertrud. I brevet står det at Jaropolk, kalt «Peter», hadde sverget både sin egen og sin fars troskap til paven, og at det hadde blitt anmodet om at «russernes kongerike» skulle holde av St. Peter. To pavelige legater ble sendt til Izjaslav, som ble formant om å gi dem sitt fulle samarbeid.

Jaropolk skal ha giftet seg med den tyske adelskvinnen Kunigunde, datter av markgreve Otto av Meissen. Enten den var med Kunigunde eller ikke, hadde Jaropolk flere barn som nevnes i kildene. Datteren Anastasia giftet seg med fyrst Gleb Vseslavitsj av Minsk. Kronikøren Annalista Saxo nevner en annen datter og at hun giftet seg med grev Günther av Schwarzburg, men han nevner ikke hennes navn. Tre sønner er kjent, nemlig Jaroslav (d. 1102), Vjatsjeslav (d. 1104) og Vasilko.

Det var først etter Svjatoslavs død sent i 1076 at Izjaslav var i stand til å gjenvinne sin status som storfyrste. Vsevolod, som tidligere hadde kjempet mot ham, ble utnevnt til fyrste av Tsjernigov og dermed til arving til tronen i Kiev, noe som muligens forklarer Vsevolods mangel på motstand. Polakkene ble overtalt av pavedømmet til å gi Izjaslav hjelp til gjenvinne sitt kongerike, og den 15. juli 1077 gjorde Izjaslav sitt inntog i Kiev igjen. Jaropolk fulgte sin far da han vendte tilbake til Kiev.

Jaropolk og hans hustru for apostelen Peter, med Jaropolks mor Gjertrud ved apostelens føtter. Illuminasjon fra Gjertruds Psalter (1000-t)

I 1078 finner vi Jaropolk hjelpe sin far og sin onkel Vsevolod, da Oleg Svjatoslavitsj og hans bror Boris forsøkte å vinne fyrstetronen i Tsjernigov fra Vsevolod. Oleg hadde vært alliert med kumanene, og med deres hjelp beseiret de Vsevolod i slag. Men storfyrst Izjaslav sammen med Jaropolk og Vsevolods sønn Vladimir Monomakh klarte å slå tilbake, og Oleg ble tvunget til å trekke seg tilbake til Tmutorokan. Men storfyrst Izjaslav døde som et resultat av slaget den 3. oktober 1078.

Nestorkrøniken forteller at i 1078, før Izjaslavs død, «hersket Jaropolk i Vysjgorod», en by nord for Kiev, mens hans bror Svjatopolk hersket som fyrste av Novgorod og Vladimir Monomakh hersket som fyrste av Smolensk. Etter Izjaslavs død ble hans bror Vsevolod Jaroslavitsj ny storfyrste (1078-93), og han utnevnte nevøen Jaropolk til fyrste av Vladimir i Volhynia og Turov, mens Monomakh fikk Tsjernigov. Lite er kjent om de neste åtte årene, men i 1085 var i alle fall Vsevolod og Jaropolk kommet på kant med hverandre. Den lakoniske beretningen om disse hendelsene i Nestorkrøniken kaster ikke særlig lys over hva som hendte. Vasilko og Vladimir Rostislavitsj, to fyrster i Galicia som ikke var fornøyd med territoriale avtaler under Vsevolod, skal ha forsøkt å kaste ut Jaropolk i 1084, med storfyrst Vsevolods sønn Vladimir Monomakh drev disse fyrstene bort.

Etter dette skal en gave fra storfyrsten til David Igorevitsj, som inkluderte land i Volhynia og kontroll over handelen med det bysantinske imperiet, ha gjort Jaropolk fiendtlig innstilt til storfyrsten. I 1085 ga Vsevolod sin sønn Vladimir Monomakh ordre om å marsjere mot Jaropolk. Han hadde ingen tiltro til egne ressurser, så Jaropolk flyktet fra Volhynia til morens hjemland Polen, mens han etterlot sine tilhengere (og sin mor) i Lutsk. Men Vladimir erobret Lutsk og Jaropolks familie, tjenere og skattkammer, og han ga hele Jaropolks fyrstedømme til David Igorevitsj.

Angivelig Jaropolks død, miniatyr fra Radzivil-krøniken

Året etter, i 1086, vendte Jaropolk tilbake, og han skal ha kommet til en avtale med Vladimir Monomakh, men ingenting spesifikt er kjent om betingelsene annet enn at Jaropolk ble gjeninnsatt. Men året etter ble Jaropolk myrdet. Omstendighetene er ikke helt klare, men Nestorkrøniken antyder at fyrst Rurik Rostislavitsj av Peremysjl og hans bror, fyrst Vasilko Rostislavitsj av Terebovl, var innblandet. På vei fra Vladimir til Zvenigorod-Galitsk ble Jaropolk den 22. november 1087 forrædersk myrdet. Morderen var en mann kalt Neradets, som stakk et sverd gjennom Jaropolk før han flyktet for å gjemme seg hos Rurik i Peremysjl. Jaropolks legeme ble brakt til Kiev, hvor det den 5. desember ble gravlagt i kirken St. Peter, som Jaropolk selv hadde begynt å bygge og utrustet. I Nestorkrøniken finnes en lovtale over fyrst Jaropolk, hvor det heter at han pleide å gi «en tiendedel av sin formue til Guds Mor». Trolig på grunn av sin egen hengivenhet til pavedømmet og til St. Peter etablerte Jaropolk en ny kirke for St. Peter i klosteret St. Demetrius i Kiev. Han skal ha etterlatt alt han eide til Huleklosteret i Kiev.

Lovtalen i Nestorkrøniken er et første tegn på helgenstatus, i dag æres han som helgen i den ortodokse kirke. Hans minnedag er den rapporterte dødsdagen 22. november. En annen minnedag er 10. oktober.