Den salige Anna Maria Javouhey (1779-1851)

Minnedag: 15. juli

Den salige Anna Maria Javouhey (1779-1851)

Den salige Anna Maria Javouhey (fr: Anne-Marie) ble født den 10. november 1779 i Jallanges nær Seurre i Burgund i Frankrike. Hun var den femte av ni barn av den velstående bonden Baltasar Javouhey og hans hustru Claudine. Som syvåring flyttet hun med familien til Chamblanc.

Hun var et kraftfullt barn og ser ut til å ha dominert sine brødre og søstre, og organiserte dem under en regel for å holde perioder av stillhet og resitering av tidebønnene. Hennes barndom fant sted under Den franske revolusjon, og hun mottok sin første kommunion rundt en uke før Den grunnlovgivende Forsamlingen den 27. november 1790 vedtok et dekret som sa at alle geistlige skulle avlegge en lydighetsed til staten, lovene, kongen og konstitusjonen, og dermed også implisitt godta Sivilkonstitusjonen.

Praktiserende prester som nektet å avlegge eden, ble betraktet som kriminelle, mens de som avla den, inkludert fire av 135 biskoper og rundt halvparten av prestene, ble ekskommunisert av paven. Anna Maria ble i tenårene vant med å skjule prester og å sørge for dem. Hun pleide å holde vakt mens de leste messe. I 1792, da de antiklerikale revolusjonære var spesielt aktive i Burgund, reddet hun mennesker fra et kapell som var påtent, advarte prestene mot spionene som opererte i nabolaget og avledet mobben da de kom for å finne prestene.

Hun underviste lokale barn i katekismen og forberedte dem på den første hellige kommunion, som de måtte motta i hemmelighet i en hennes fars låver. Denne tidlige erfaringen fikk henne til å bestemme seg for å vie sitt liv til utdannelse av de fattige. I 1798 avla hun privat kyskhetsløfte, og så snart de religiøse ordenene fikk tillatelse til å fungere igjen i Frankrike, sluttet hun seg til De barmhjertige søstre i Besançon, ordenen som var grunnlagt av den hellige Johanna Antida Thouret. Klosteret var valgt til henne av foreldrene, men hun innså fort at det ikke var noe for henne. Hun forlot klosteret kvelden før hun skulle avlegge sine løfter.

Hun startet en liten skole for jenter i et hus som faren kjøpte til henne, men den var ingen suksess, siden det lokale samfunnet ikke så noe poeng i å gi utdannelse til sine døtre. Hun prøvde sitt kall igjen, denne gang i et trappistkloster i La Val-Sainte i Sveits, men fant livet der fremmed for sitt aktive temperament, og hun forlot også dette klosteret i juni 1804 før hun hadde avlagt noen løfter. I denne perioden med usikkerhet om fremtiden ble hun plaget av en visjon (eller kanskje bare en drøm, eller sin innbilning, som hun selv lurte på) som hun først hadde hatt i Besançon i 1800. Det var en flokk av fattige, syke og gråtende barn, og spesielt en stor gruppe av svarte menn, kvinner og barn, som alle kalte henne «Kjære mor». Denne visjonen skulle influere hennes videre liv.

Hun og hennes tre søstre startet en ny skole, denne gangen i Chamblanc, men de ble tvunget til å leve nesten på sultegrensen fordi de hadde så liten støtte. I 1805 hadde de en audiens hos pave Pius VII (1800-23), som stanset i nærliggende Chalon-sur-Saône på vei hjem til Roma etter Napoleons kroning i Paris. Han ga dem sin velsignelse og ba Anna Maria om å holde fast ved sitt kall. Oppmuntret av dette møtet dro hun for å møte borgermesteren i Chalon, som lot dem bruke bygningene som hadde vært seminar, mens bystyret bevilget en årlig sum til dem.

I løpet av kort tid drev hennes bror og en kollega en skole for 80 gutter, mens hun og åtte kolleger hadde en skole for 123 jenter, hvorav 34 bodde på skolen. Som 26-åring grunnla hun i 1805 et institutt i Cabillon, og de fikk tillatelse fra de sivile myndighetene til en «religiøs forening dannet i bispedømmet Autun med navnet St. Josef, med formål å utdanne barn av begge kjønn til arbeid, god moral og kristne dyder». I mai 1807 ble Anna Maria, hennes tre søstre og fem andre kvinner ikledd sine blå og svarte drakter av biskopen av Chalon.

Anna Maria var en svært dyktig organisator og innen kort tid hadde hun åpnet verksteder, et hospits for de fattige, enda en gutteskole, et forberedende seminar og nye hus i andre bispedømmer. Imidlertid overgikk ekspansjonen kongregasjonens ressurser, og bare Baltasar Javouheys inngripen reddet den fra konkurs. Han betalte deres gjeld og i 1812 kjøpte han et tidligere fransiskanerkloster i Cluny, som ble til kongregasjonens moderhus. Derfra fikk kongregasjonen sitt navn: St. Josefsøstrene av Cluny.

To år senere åpnet Anna Maria en skole i Paris, hvor hun begynte å bruke det engelske «Lancaster-systemet». hvor læreren underviste til en gruppe «ordensmenn», som deretter underviste resten av barna. Hun ble hardt kritisert for dette – det synes som det viktigste ankepunktet var at systemet var engelsk! Dessuten var pioneren for systemet en kveker. For Anna Maria virket det ganske enkelt som en praktisk måte å komme over mangelen på lærere. Myndighetene i Paris støttet henne imidlertid, og innenriksministeren presenterte henne for viseguvernøren for den franske øya Réunion. Han så i hennes verk et potensial for å utvikle et undervisningssystem for de franske koloniene og spesielt for den nylig frigitte slavebefolkningen.

Fire søstre dro av sted til Réunion tidlig i 1817 og startet en skole på øya. Da det kom enda fire søstre for å slutte seg til dem, var de i stand til å åpne enda en skole, og nyhetene om deres suksess fikk myndighetene til å be dem om også å arbeide i Senegal i Vest-Afrika. Anna Marias søster Rosalie ledet gruppen, og hennes bror Pierre fulgte med som eskorte.

Gradvis kom Anna Maria til den konklusjon at kongregasjonen skulle konsentrere seg om dette misjonsarbeidet, noe som syntes å være i overensstemmelse med hennes tidlige visjon eller drøm. Dermed satte hun opp grupper av søstre som skulle arbeide i Réunion, Senegal, Guadeloupe og Fransk Guyana. I 1822 dro hun selv til Senegal. Hun fikk noe land og bygde et anlegg, innførte kyr og lærte senegaleserne hvordan de skulle plante mais, ris og bønner. På anmodning av den britiske guvernøren av Sierra Leone og Gambia dro hun for å arbeide der også, spesielt hjalp hun til med driften av sykehusene.

Tilbakevendende sykdom tvang henne til å vende tilbake til Frankrike. Der måtte hun ta seg av et initiativ fra kommuniteten på Réunion, som ville velge sin egen superior og bryte ut av kongregasjonen. Dette utviklet seg til en bitter og langvarig krangel, hvor den opprørske superioren en tid fikk pavens støtte og erklærte at alle de andre husene i kongregasjonen var irregulære. Appeller og motappeller fulgte inntil spørsmålet til slutt ble løst til Anna Marias fordel av erkebiskopen av Paris.

I mellomtiden hadde innen 1828 åtte nye hus blitt åpnet i Frankrike og misjonsområder i Martinique, Saint-Pierre og Miquelon og India. Anna Maria konsentrerte sitt eget arbeid til Guyana, hvor hun dro med en ekspedisjon på 40 søstre, tre mannlige legassistenter, en lege, en kapellan og hennes bror Pierre, for å kolonisere og kristne distriktet Mana på anmodning av den franske regjeringen, som var redd for at det store antallet frigjorte slaver kunne lage bråk. Hun organiserte og gjennomførte arbeidet til tross for økende fiendskap fra de franske plantasjeeierne.

Kongregasjonens vekst i disse årene er forbløffende og skyldtes Anna Marias energi og besluttsomhet. Hun hadde et klart grep om det essensielle ved et nytt prosjekt, et sinn fri for tidens fordommer og en enkel og ydmyk tro på Guds forsyn. Samtidig fant noen mennesker at hennes besluttsomhet kunne bli til ubøyelig stahet, og hun fikk fiender, spesielt blant noen av de franske nybyggerne som syntes hun gjorde for mye for eksslavene ved å utdanne dem.

Hun hørte heller ikke alltid på gode råd. For eksempel insisterte hun på å sende noen unge menn fra Guyana til Frankrike for å få presteutdannelse på franske seminarer. Som hun var blitt advart mot, ble kulturkløften for stor for de fleste av dem, og av de få som ble presteviet, var det bare en som vendte tilbake til Guyana. Her var hun forut for sin tid. Det kan hevdes at modenheten i 1900-tallets misjonsvirksomhet, både katolske og protestantiske, best kan bedømmes etter sin holdning til etableringen av et innfødt presteskap, og at de fleste mislyktes på dette feltet.

Hun arbeidet i Fransk Guyana med heroisk mot mellom 1828 og 1832. I 1834 ble hun sendt til Guyana igjen av franske myndigheter for å undervise 600 negerslaver, både menn, kvinner og barn i som en forberedelse på deres frigjøring, og å hjelpe dem å etablere seg i egne hjem. Anna Marias prøvelser økte på 1830-tallet. En ny biskop av Autun hadde sterke synspunkter på religiøse kongregasjoner, og mente at «de trengte en manns hånd, og at denne hånden var hans». Han erklærte seg selv som generalsuperior for Anna Marias kongregasjon og utnevnte en prest som superior i Cluny. Ved hennes andre besøk i Guyana sendte han en prest for å bli superior for anlegget. Han nektet å gi henne sakramentene i to år, og biskopen skrev til henne og truet med ekskommunikasjon hvis hun ikke adlød ham.

I den forbindelse skrev Anna Maria «Korset finnes overalt der det finnes Guds tjenere, og jeg gleder meg over å bli regnet blant dem». I 1845 truet biskopen med å stenge Cluny helt, og det synes som om det bare skyldtes anstrengelsene fra den pavelige nuntius som hindret at dette skjedde. Det endte med at Anna Maria ble stadfestet som generalsuperior av en kommisjon som var opprettet av erkebiskopen av Paris. Før hun døde beordret hun at alle papirer i forbindelse med hennes krangel med biskopen skulle ødelegges, og det finnes ingenting om den langvarige kampen i den offisielle beretningen om hennes liv.

Anna Maria var en kvinne av bemerkelsesverdig tro, mot og karakterstyrke. Blant hennes forsvarere var den franske kongen Ludvig Filip, Lamartine og Chateaubriand. Hun hadde forlatt Guyana i 1843 for å lede kongregasjonens arbeid og sørge for nye grunnleggelser i Tahiti, Madagaskar og andre steder. Mot slutten av livet bestemte hun seg for å dra til Roma for å få full pavelig godkjennelse av kongregasjonen, som nå hadde 118 hus, men hun døde før hun kunne foreta reisen.

Hun døde den 15. juli 1851 i Paris. Hun ble gravlagt i kongregasjonens kapell i Senlis nord for Paris. Hun ble saligkåret den 15. oktober 1950 av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 15. juli. Ved saligkåringen arbeidet kongregasjonen i 32 land. I 1986 hadde den 3.406 medlemmer i 378 hus over hele verden.

Se et fransk og et irsk nettsted om St. Josephsøstrene av Cluny.

av Webmaster publisert 30.08.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:56