Den hellige John av Beverley (~650-721)

Minnedag: 7. mai

Den hellige John av Beverley. glassmaleri i St John’s Church i Beverley i East Yorkshire, bedre kjent som Beverley Minster. Foto © Simon K
Skytshelgen for bispedømmet Middlesbrough i England

Den hellige John av Beverley ble født rundt 650 i den delen av Northumbria i Nord-England som ligger sør for elva Tyne og kalles Deira (den nordlige delen kalles Bernicia), ifølge senere tradisjoner i den lille landsbyen Harpham nær Driffield i East Riding i Humberside i Yorkshire. Han kom fra en fornem familie og dro sørover til Kent og studerte på den hellige erkebiskop Theodor av Canterburys berømte skole i Canterbury under den hellige abbed Hadrian, som skal ha gitt ham navnet John.

Da han var ferdig med studiene, vendte han tilbake til Yorkshire og trådte inn som munk hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i dobbeltklosteret i Whitby (Streaneshalch). Dette var mens den hellige Hilda var abbedisse der. I Whitby utmerket han seg for sin omsorg for de fattige og for sin lærdom. Han ble kjent som predikant og for sin utlegging av Skriften, og han underviste i flere fag. Han levde en tid som eremitt i en celle ved et kapell i Harneshow (Herneshou, Erneshowe), som var viet til den hellige erkeengelen Mikael.

På denne tid var det visse administrative stridigheter i Kirken i Nord-England. Den hellige, men stridbare Wilfrid av York ble i 664 valgt til biskop av York. Etter en stund kom det signaler fra erkebiskop Theodor av Canterbury at han som metropolitt ønsket å dele det enorme northumbriske bispedømmet. Theodors ideal var hentet fra hans egne erfaringer i Italia og ved Middelhavet, hvor biskopen var en aktiv hyrde i et lite område sentrert om en by og daglig leder for sitt presteskap. . Kong Egfrid (Ecgfrith) av Northumbria (670-85) støttet dette prosjektet, og i tillegg klaget han over Wilfrids administrasjon og forlangte ham avsatt. Erkebiskopen lyttet åpenbart til kongen, for bispedømmet York ble delt i fire over Wilfrids hode og de nye bispedømmene Hereford, Lindsey (sete i Lincoln) og Worcester ble opprettet. Theodor konsekrerte i 678 tre nye biskoper i Wilfrids egen katedral.

Den hellige Bosa, en munk i Whitby, ble vigslet til biskop av Deira, den sørlige halvdelen av Northumbria, stort sett tilsvarende det moderne Yorkshire, med sete i York. Bosa regjerte sitt bispedømme til sin død i 705, bortsett fra årene hvor Wilfrid var rehabilitert (686-91). Den hellige Eata ble biskop av Bernicia, den nordlige halvparten av Northumbria, med sete i Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Tre år senere ble også dette bispedømmet delt i bispedømmene Hexham og Lindisfarne, og Eata styrte Lindisfarne fra 681 til 685, mens Tunbert (Tunberht, Tunbeorht, Trumbert) ble biskop av Hexham (Hagulstad).

Men i 685 avsatte Theodor biskop Tunbert av Hexham, tydeligvis for ulydighet, og den hellige Cuthbert ble valgt til å etterfølge ham. Erkebiskop Theodor konsekrerte ham selv i katedralen i York. Men etter gjensidig overenskomst overtok Eata som biskop av Hexham, mens Cuthbert i stedet overtok hans bispedømme Lindisfarne. Etter at Eata døde i 686, ble John av Beverley i 687 valgt til ny biskop av Hexham. Den 25. august 687 ble han bispeviet.

I denne stillingen var han som rundt 792 viet den hellige Beda den Ærverdige til diakon og rundt 703 til prest, og han ble prist i Bedas berømte Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731). Biskop John skal ha vist spesiell omsorg for de fattige og vanføre, inkludert en ung mann som han lærte å snakke. Bedas beretning om dette er et interessant eksempel på taleterapi. Litt etter litt, under Johns veiledning, gikk den tidligere stumme gutten via bokstavene i alfabetet til ord og setninger. Deretter ble en lege bedt om å kurere skabben på hodet hans, og biskopen tok ham inn i sin husholdning.

John hadde ikke mye ledig tid fra sine biskoppelige plikter, men han tilbrakte så mye som mulig av denne tiden i kontemplasjon. I regelmessige perioder, spesielt i fastetiden, pleide han å trekke seg tilbake for å be i sin gamle celle i Harneshow. Den lå på den andre siden av elva Tyne, ikke langt fra Hexham. Han pleide å ta med seg en fattig person som han kunne tjene mens han var i retrett.

Kong Egfrid av Northumbrias etterfølger Aldfrid (Aldfrith) (685-704) døde i 704, og hans halvsøster, den hellige abbedisse Elfleda av Whitby (653-714), innkalte en synode ved elva Nidd i 705 på vegne av Aldfrids åtteårige sønn og arving, kong Osred av Northumbria (704-16), for endelig å avgjøre saken til biskop Wilfrid. Elfledas dyktighet som megler gjorde at Wilfrid ble forsonet med både Canterbury og kirken i Northumbria. Hun sa til biskopene at Aldfrid på sitt dødsleie hadde lovet å lystre pavens avgjørelse om å gjeninnsette Wilfrid, og at han hadde påbudt sin arving Osred å gjøre det samme.

I 705 var den hellige Bosa av York død, og som en del av kompromisset i synoden ved Nidd, hvor John av Beverley var til stede, ble John utnevnt til ny biskop av York og den nå aldrende Wilfrid ble Johns etterfølger som biskop av Hexham. John hadde aldri pådratt seg Wilfrids eller hans tilhengeres fiendskap. Nå kunne Wilfrid ende sitt stormfulle liv i fred, og på en visitasjon til sine klostre i Mercia døde han den 24. april 709 i Oundle i Northamptonshire, 75 år gammel.

Vi vet svært lite om Johns virke som biskop av York, men han var flittig til å visitere og vigslet minst en kirke. Han var en iherdig lærer, men svært tiltrukket av ensomheten. Derfor kjøpte han et sted i det som da var i en skog i Humberside. Stedet het ifølge Beda Inderawuda (Inderawood, Inderwood, Endeirwood), «skogen i Deira», et gammelt navn på East Yorkshire, men ettertiden har gitt det navnet Beverley. Der grunnla han et benediktinerkloster ved en eksisterende liten kirke som var viet den hellige evangelisten Johannes, og der ba han om å bli gravlagt. Klosteret var for både menn og kvinner, slik som skikken da var. Han utstyrte klosteret rikt, og allerede i hans levedager ble det et viktig kirkelig senter, det tredje i Deira ved siden av York og Ripon.

På hans gamle dager gjorde sykdom at John ikke klarte å utføre alle sine plikter, så i 717 trakk han seg fra sitt bispesete og trakk seg tilbake til klosteret i Beverley. Han vigslet sin prest Wilfrid den Yngre eller «den Andre» (for å skjelne ham fra den første Wilfrid av York) til ny biskop av York. I Beverley ble han mottatt av sin gamle venn og disippel, den hellige abbed Bercthun. Fire år senere, den 7. mai 721, døde han i Beverley og ble gravlagt der.

Allerede mens han levde, skal John ha bevirket mirakler, noe både Beda den Ærverdige og den salige Alkuin av York forteller om på 700-tallet. Blant annet skal han ha hatt helbredende evner, for eksempel helbredet han en kvinne som hadde slike smerter at hun ikke hadde kunnet bevege seg på tre uker. Flere personer som syntes i akutt dødsfare, ble reddet av hans bønner. Han helbredet også en nonne i Watton som var utpekt til å etterfølge sin mor som abbedisse. I tillegg til sine egne øyenvitneberetninger forteller Beda oss om helbredelser som var bevitnet av to andre av hans tidligere studenter, de hellige abbedene Bercthun av Beverley og Herebald av Tynemouth.1

Etter Johns død fortsatte miraklene ved hans grav, som ble et berømt valfartsmål. Klosteret ble ødelagt av danskene, men etter at kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39) påkalte John og vant en stor seier mot skottene i 934, fikk han bygd en stor kirke på samme sted til Johns ære og gjorde den til en kollegiatskirke for kanniker. Bollandisten Henschenius vier fire bøker til miraklene som skjedde ved den hellige biskopens skrin fra 1000- til 1200-tallet. Det kom pilegrimer fra hele de britiske øyer og til og med fra Europa, og de var så mange at den praktfulle kirken Beverley Minster ble bygd, en kirke som kan måle seg med Englands store katedraler. Beverleys store rikdom i middelalderen skyldtes i vesentlig grad tilstedeværelsen av Johns relikvier. I 1377 var Beverley en av de tolv største byene i England. På 900-tallet var hans kult også etablert i Bretagne, spesielt i byen Saint-Jean-Brévelay, som er oppkalt etter ham.

Alkuin av York forteller også om mirakler som skjedde på Johns forbønn.2 Det var imidlertid ikke bare miraklene som førte til at John ble helligkåret, men også det at han hadde levd et liv av bemerkelsesverdig hellighet. Han ble helligkåret i 1037 av pave Benedikt IX (1032-44; 1045; 1047-48), og den 25. oktober 1037 ble hans relikvier lagt i et kostbart gullskrin av erkebiskop Aelfric Puttoc av York (1023-51). En ny translasjon fant sted i 1197.

Aldred (Ealdred) (d. 1069), som fra rundt 1027 hadde vært abbed av Tavistock og biskop av Worcester fra 1044, ble i 1060 utnevnt til erkebiskop av York. Han gjorde mye for å gjenopprette disiplinen i klostre og kirker, og han ga store gaver til kirkelige formål. Han bygde klosterkirken St Peter i Gloucester og bygde om store deler av kirken i Beverley. Han ga også munken, musikeren og hagiografen Folcard fra Canterbury (d. etter 1085) i oppdrag rundt 1066 å skrive en biografi om John av Beverley, Vita Sancti Johannis.3

Johns navn står også på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan og de to listene som bygger på denne, Hugo Candidus' latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet og Breviate of Domesday, et vedlegg til Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet. Hans navn står også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: S. Joannes [bekjenner strøket ut] archiepiscopus Ebor', S. Brithunus abbas discipulus eius, et S. Wolfritha («St. John, erkebiskop av York, St. Britwin, abbed, hans disippel, og St. Wolfritha».4 Det nevnes ikke noe sted, selv om «Ripon» er lagt til i margen, kanskje i den tro at «Wolfritha» er ment å være den hellige Wilfrid, biskop av York, som var gravlagt i Ripon. Men dette må være en feil for Beverley i North Yorkshire, som ligger mellom Lincoln og York, notisen før og etter, mens Ripon ikke gjør det. Wolfritha kan være den samme som en viss «Yolfrida» som nevnes et annet sted av Leland. Britwin er den samme som abbed Bercthun, og han nevnes også hos Hugo Candidus.

I 1138 var Johns banner et av de nordengelske bannerne som mennene fra Yorkshire marsjerte bak for å beseire den invaderende skotske hæren nær Northallerton. Innen 1266 var det skikk at når kongen innkalte hæren, sendte Beverley Minster en mann med banneret. Det ble lånt ut til minst fire engelske konger for å hjelpe dem å beseire sine fiender.

Kong Henrik V (1413-22) påkalte John av Beverley før slaget ved Agincourt den 25. oktober 1415, og han tilskrev seieren forbønnene til de hellige John Thwing av Bridlington og John av Beverley. Slaget fant sted på sistnevntes translasjonsdag, for Henrik prøvde så langt det var mulig å legge sine slag på fester for engelske helgener, og denne dagen ble det sett blod og olje rennende fra graven. Kongen utropte ham til en av skytshelgenene for det kongelige hushold, og på hans anmodning beordret en synode i 1416 at Johns fest skulle feires over hele England. Henrik og hans dronning dro til Beverley i 1420 for å besøke den helliges skrin.

Illustrasjon fra Historie van Jan van Beverley

Blant Johns beundrere var den salige Dame Julian av Norwich (ca 1342-ca 1423), som i et av sine syner refererer til ham, og den hellige martyrbiskopen John Fisher (d. 1535), som var født i Beverley. I middelalderen var hans navn også knyttet til legenden om en eremitt som begår alvorlige synder men som likevel nyter Guds nåde. Denne teksten er bevart i det nederlandske skillingstrykket Historie van Jan van Beverley, først trykt av Thomas van der Noot i Brussel i 1543.

Under reformasjonen ble Johns relikvier gjemt i begynnelsen av regjeringstiden til kong Edvard VI (1547-53). Men da en grav ble gravd den 13. september 1664, ble det funnet et hvelv av kalkstein med et blyskrin, hvor det var noe støv og noen knokler som utsondret en søt velduft. En inskripsjon viste at det var John av Beverleys relikvier, og de ble gravlagt på nytt i kirkens midtgang. I den anledning ble det igjen meldt om mirakler. Relikviene ble igjen brakt frem i lyset i 1736. De hviler i dag under en marmorplate i Beverley Minster. På kirketaket over graven står det: Reliquas beati Johanis Beverlacenic his undicat.

Hans minnedag er dødsdagen 7. mai, med en translasjonsfest den 25. oktober, men 12. oktober nevnes også som minnedag. Tidlige kalendere har med hans fest og han feires i bispedømmene i Nord-England. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Som biskop av Hexham kalles han også Ioannes Hagulstadensis og som biskop av York Ioannes Eboracensis.

I moderne tid markeres hans fest i Beverley på to dager. På torsdagen nærmest 7. mai går koret og medlemmene av (den anglikanske) menigheten i Beverley Minster til kirken i Harpham og går i prosesjon til kilden, som er dekket av blomster. Etter en hymne og bønn går prosesjonen tilbake til kirken for sunget evensong. På søndagen nærmest 7. mai går de sivile myndighetspersonene i fulle regalier med septerbærere til Beverley Minster. Prosesjonen går inn gjennom den store vestporten. Under den følgende gudstjenesten kommer barn fra Harpham frem med nøkleblom de har plukket i skogene rundt landsbyen og plasserer dem på Johns grav.

John av Beverley står på en liste over helgener5 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.6 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).

Følgende verker, ingen av dem er bevart, tilskrives John av Beverley av den engelske forfatteren John Bale (1495-1563), en tidligere karmelitt som ble protestant og i 1552 biskop av Ossory i Irland: Pro Luca exponendo (en utlegging av Lukas-evangeliet), Homiliae in Evangelia, Epistolae ad Herebaldum, Audenam, et Bertinum og Epistolae ad Hyldam abbatissam.


1
Beda, Historia ecclesiastica gentis Anglorum, IV, s 23 og V, s 2-6, i J. P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), XCV, s 209-10, 230-36
2
Alkuin, De pontificibus et sanctis Eboracensis Ecclesiae, i J. P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), CI, s 834-36
3
Henschenius, Acta Sanctorum, mai, II, s 168
4
Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 383
5
Catholic Encyclopedia: Oil of Saints
6
Acta Sanctorum, mai, II (Antwerpen 1680), s 192
av Webmaster publisert 24.12.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:09