Den salige Johannes Beyzym (1850-1912)

Minnedag: 2. oktober

Den salige Johannes Beyzym (1850-1912)

Den salige Johannes Beyzym (pl: Jan) ble født den 15. mai 1850 på familiens eiendom i Beyzymy Wielkie i Wolyn, den delen av russisk Polen som nå er i Ukraina. Han var den eldste av fem barn, og han fikk sin første utdannelse i hjemmet. Under opprøret i januar 1863 mistet familien sine eiendommer og var nødt til å dele seg. Johannes' mor tok med seg barna og dro for å bo hos sin søster i regionen Podole, mens hans far, som var ettersøkt av kosakkene, forlot det russiskokkuperte Polen og dro til det østerrikskokkuperte Galicia.

Johannes gikk på gymnaset i Kiev (nå Kyiv), og etter eksamen tenkte han på å bli sekularprest. Han besøkte sin far i Porudnie etter ikke å ha sett ham på åtte år, og han fortalte ham om sitt ønske. Under samtalen synes det som om faren forslo at han skulle tenke på jesuittene, og den 10. desember 1872 reiste far og sønn til jesuittenes novisiat i Stara Wies nær Brzozowa i Galicia. Dagen etter ble Johannes akseptert som novise og trådte inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ).

I novisiatet fikk han sin første kontakt med den lidende menneskeheten da en koleraepidemi brøt ut i området og han og noen få andre noviser fikk lov til å følge prestene og brødrene når de besøkte de rammede i landsbyene. Etter sine studier i Stara Wies ble Johannes i 1878 sendt som studieprefekt til Tarnopol (nå Ternopil i Vest-Ukraina), og året etter dro han til Kraków for sine teologistudier. Den 26. juli 1881 ble han presteviet i Kraków, og han vendte tilbake til kollegiet Tarnopol for å undervise i fransk og russisk. I 1887 ble han overført til jesuittkollegiet i Chyrów (nå i Ukraina), hvor han underviste og i tillegg var ansvarlig for skolens sykestue.

Så tidlig som i 1879 hadde p. Beyzym bedt om å få arbeide blant spedalske, og i årenes løp hadde denne lengselen aldri forlatt ham. Da han var sist i førtiårene skrev han i 1897 til jesuittgeneralen p. Luis Martín i Roma og ga uttrykk for sitt ønske: «Jeg vet svært godt hva spedalskhet er og hva jeg kan vente meg, men dette skremmer meg ikke – tvert imot, det tiltrekker meg». Etter en brevveksling overførte generalen ham til leprakolonien i Mangalore i India, men siden p. Beyzym ikke kunne engelsk, var India utelukket. Men han kunne fransk, så han ble overført til Madagaskar, hvor flere franske jesuitter arbeidet blant spedalske.

Den 10. november 1898 seilte den 48-årige Johannes Beyzym fra Marseille, og via Suez-kanalen kom han til Majunga på vestkysten av Madagaskar. Deretter dro han til hovedstaden Tananarive (nå Antananarivo). Franske jesuitter hadde vært på Madagaskar siden midt på 1800-tallet, men bare få av dem arbeidet på øyas to hospitser for spedalske. Det største var i Ambahivoraka nær hovedstaden, mens det minste var i Marana ved Fianarantsoa i sør.

Da p. Beyzym kom til leprakolonien i Ambahivoraka, var det rundt 150 syke menn, kvinner og barn der som levde nesten fullstendig forlatt i ørkenen, langt fra friske mennesker. De bodde i falleferdige skur som var oppdelt i små rom uten vinduer, gulv eller møbler. De fikk ingen medisiner og levde dag for dag uten noen hjelp. De døde ofte av sult og ikke av sykdom. P. Beyzym var den første presten som bodde blant spedalske, noe som til da hadde vært helt uhørt.

Etter to uker i hospitset skrev han i 1899 et brev til Rodolphe de Scorraille, leder for provinsen Champagne og dens misjoner, for å fortelle om de ubeskrivelige forholdene han fant. Han innrømmet at han ba den gode Gud om å hjelpe ham å bringe noe hjelp i denne elendigheten og at han gråt når han var alene over lidelsene til disse ulykkelige menneskene. Men han rømte ikke fra virkeligheten. Han viet hele sin styrke, sine organisatoriske evner og fremfor alt sitt hjerte til de syke. Han levde blant dem for å vitne om det faktum at de var mennesker og at de måtte frelses.

Han samlet inn penger og prøvde å hjelpe dem på alle de måter han kunne. Han reparerte hyttene, laget mat og sørget for at de fikk vann til å bade. Han brukte også sine erfaringer som sykepasser til å forbinde sårene deres skikkelig. På den tiden var det ikke noen effektive medisiner mot lepra eller spedalskhet (som kalles Hansens sykdom i de fleste andre land enn Armauer Hansens hjemland Norge). Men p. Beyzym merket seg at sunn mat og adekvat hygiene begrenset smitten, og at disse to tingene sammen hindret sykdommen fra å forverre seg. Et øyenvitne, p. P. Sau, skrev at p. Beyzym appellerte til sine polske medborgeres nestekjærlighet og snart var i stand til å øke barnas risrasjon. Forbedringen av dietten reduserte antallet begravelser fra 5–7 i måneden til 5 i året. Men han innrømmet at han i begynnelsen følte avsky ved synet av ofrene, og at han flere ganger til og med besvimte.

P. Beyzym var ikke lenge i Ambahivoraka før han forsto at det var nødvendig med et sykehus med leger og sykepleiere hvor de spedalske kunne pleies og beskyttes mot den moralske lemfeldighet som hersket på de statlig drevne sykehusene. Han foreslo dette til superioren for jesuittenes misjon, men det fantes ikke midler til et slikt ambisiøst prosjekt. Men ideen ville ikke forlate ham og han var fast bestemt på at hans folk skulle ha et sykehus så de kunne leve i håp. For å oppfylle drømmen trengte han 150.000 franc, og selv om de sivile myndighetene ga tillatelse til et sykehus, tvilte de på at han kunne skaffe så mye penger.

Men tillitsfull la han prosjektet i hendene til Vår Frue av Czestochowa. Han begynte å skrive brev til katolske misjonsorganisasjoner og magasiner i Polen, Østerrike og Tyskland. I brevene beskrev han sykdommen og sitt folks elendighet og fortalte hva de trengte. Hans brev ble publisert, og responsen var ekstraordinær. Det kom donasjoner fra ulike misjonsgrupper, men mest fra det polske folk, hjemme og andre steder, som selv hadde lite å avse. Hans sykehus kunne nå bli en realitet.

Han valgte å bygge det i Marana nær Fianarantsoa, hvor det var vann og jorden egnet seg bedre for jordbruk. I 1903 forlot han Ambahivoraka for å lede byggingen av sykehuset. Han tegnet selv planene for sykehuset med plass til 200 pasienter, med separate bygninger for menn og kvinner, apotek og boliger for misjonærer og søstre. Det var også et stort kapell. Fordi det var færre syke i Marana enn i Ambahivoraka, var han i stand til å lede hele byggearbeidet og ble ofte sett med spade eller trillebår. I det han hadde av fritid, skar han ut dekorasjoner til interiøret i kapellet.

Etter flere år i Marana fikk han en uventet overraskelse. De syke i Ambahivoraka, det vil si de som var i stand til det, reiste de 30 milene, en måneds reise over fjell og gjennom dype daler, til Marana slik at de igjen kunne være sammen med den polske samaritanen som hadde vist dem kjærlighet. Misjonæren ønsket dem velkommen og omfavnet hver og en av dem.

Sykehuset, som ble oppkalt etter Vår Frue av Czestochowa, ble åpnet den 16. august 1911 og bemannet med St. Josefsøstre av Cluny. De syke bar nå uniformer og ble forventet å følge de sanitære og moralske reglene på sykehuset. De utgjorde en stor familie og gikk også til gudstjenester sammen. P. Beyzym håpet at dette sykehuset ville sørge for mer menneskelige leveforhold for de spedalske. Sykehuset eksisterer fortsatt og utstråler kjærlighet, håp og rettferdighet, de dydene som gjorde byggingen mulig. Siden 1964 er det bygd små hus rett ved sykehuset for familiene til de syke.

P. Beyzyms indre liv var preget av et dypt bånd med Kristus og eukaristien. Messen var sentrum for hans liv, og han sørget over det faktum at den lille kirken nær misjonen ikke engang hadde et permanent tabernakel, og at vannet i regntiden dryppet ned på alteret under messen. Han var svært hengiven til Maria og tilskrev sine suksesser til Maria og så på seg selv som et instrument. Han var en handlingens mann og en utrettelig arbeider, men også en bønnens mann.

Da sykehuset nærmet seg fullføring, hørte p. Beyzym om de fryktelige forholdene som polske deporterte levde under på den russiske øya Sakhalin nord for Japan. Når sykehuset nå var en realitet, ønsket han å hjelpe sine landsmenn, men det ønsket skulle ikke gå i oppfyllelse. Svekket av sitt arbeid og utslitt av botsøvelser og et asketisk liv fikk han en feber som ikke ville gå over. Han døde omgitt av dem han elsket to måneder senere, den 2. oktober 1912 i Fianarantsoa på Madagaskar, 62 år gammel, og hele øya var i sorg.

Da boken «Pater Beyzym SJ – de spedalskes tjener» kom ut i 1976, var forordet skrevet av kardinal Karol Wojtyla av Kraków. Da han som pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte Madagaskar i 1989, ville han besøke sykehuset i Marana og treffe de spedalske, men myndighetene satte seg mot dette på grunn av den vanskelige adkomsten dit. Derfor måtte paven nøye seg med å feire messe på flyplassen i nærliggende Fianarantsoa. I kapellet på leprasykehuset på Madagaskar befinner det seg en høyt æret kopi av bildet av Den svarte madonna av Czestochowa, som p. Beyzym brakte til Madagaskar.

Den 21. desember 1992 ble P. Beyzyms «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 18. august 2002 i Blonie-parken i Kraków i Polen på pavens niende besøk i hjemlandet og sin 98. utenlandsreise som pave. Hans minnedag er dødsdagen 2. oktober.

av Webmaster publisert 06.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:56