Den salige Johannes Baptist Scalabrini (1839-1905)

Den salige Johannes Baptist Scalabrini (it: Giovanni Battista) ble født den 8. juli 1839 i Fino Mornasco i bispedømmet Como i Nord-Italia. Han ble døpt samme dag. Han var den tredje av åtte barn av Luigi Scalabrini og Columba Trombetta. Luigi Scalabrini var vinhandler, og paret ble høyt aktet i lokalsamfunnet. Luigi sørget aktivt for en katolsk utdannelse av barna, og Johannes ble husket av sine klassekamerater fordi han tilbrakte mange timer med studier og bønn.

Etter grunnskolen i hjembyen ble Johannes sendt til Como. Der utviklet han en kjærlighet til eukaristien og en hengivenhet til Kristi lidelse og hans sorgfulle mor. Hans foreldre var henrykt da han ga uttrykk for et ønske om å bli prest. Han begynte på gutteseminaret Sant'Abbondio (St. Abundius) i Como og fortsatte derfra til presteseminaret, hvor han studerte filosofi og teologi. Der tjente han som disiplinærprefekt sammen med sin venn, den salige Aloisius Guanella. Han var den fremste i sin klasse både akademisk og åndelig. Han ble presteviet den 30. mai 1863 av biskopen av Bergamo.

Han uttrykte ønske om å dra utenlands som misjonær, men biskopen bestemte seg for i stedet å utnevne ham til professor i gresk og kirkehistorie ved gutteseminaret Sant'Abbondio, og fra 1868 var han dets rektor. I 1870 ble han utnevnt til sogneprest av San Bartolomeo, et industriområde i utkanten av Como, hvor han involverte seg i tjeneste for unge mennesker og arbeidere i tekstilfabrikkene og andre steder. Han grunnla en barnehage, som han skrev sin første katekisme for, og som han viet til minne om sin mor, som var død i 1865.

Den 28. januar 1876 utnevnte den salige pave Pius IX (1846-78) ham til biskop av Piacenza, og den 30. januar ble han bispeviet, 36 år gammel. Den 13. februar holdt han sitt høytidelige inntog i bispedømmet. Hans pastorale og sosiale aktiviteter var grenseløs. Han gjennomførte personlig visitasjon av sitt bispedømme fem ganger i løpet av sine 29 år som biskop og besøkte alle 365 sogn. Halvparten av dem kunne bare nås til fots eller på ryggen av et muldyr. Han avholdt tre synoder, hvorav en var viet til eukaristien. Han oppmuntret til hyppig kommunion og evig tilbedelse. Han reorganiserte seminarene og reformerte deres pensum og foregrep pave Leo XIIIs (1878-1903) thomistiske reform. Han var utrettelig i forvaltningen av sakramentene, i å forkynne og i å lidenskapelig lære mennesker å elske paven og Kirken, og ved å praktisere sannhet, enhet og kjærlighet.

Biskop Scalabrini ga et heroisk eksempel av nestekjærlighet ved å hjelpe koleraofre, ved å besøke de syke og fanger, ved å hjelpe de fattige og bankerotte adelsfamiliene. Han reddet tusener av bønder og arbeidere fra hungersnød og solgte selv alt han eide, inkludert hesten, kalken og et brystkors han hadde fått av pave Pius IX, for å kjøpe mat. Han grunnla et institutt for å hjelpe kvinner med hørsels- og talevansker, organiserte hjelp til unge enslige kvinner som arbeidet på rismarkene, etablerte selskaper for gjensidig hjelp, arbeiderforeninger, banker på landsbygda, kooperativer og grupper av Katolsk Aksjon. Pave Pius IX kalte ham «katekismens apostel», og han ga direktiver om at det skulle drives katekese i alle menigheter. Han planla og presiderte over den første nasjonale kateketiske kongress i 1889.

Han var overbevist om at hengivenhet til religionen og til ens fedreland kunne forenes i det italienske folkets hjerter. Han anbefalte pave Pius IX å fremme forsoning mellom Kirke og stat og dermed løse et smertefullt moralsk dilemma for italienske katolikker. Men tiden var ennå ikke moden for dette, og Johannes måtte derfor tåle mange prøvelser.

Dermed satte han seg som mål å forberede denne religiøse forsoningen på et praktisk plan ved å kombinere religiøs tro og patriotisk kjærlighet i sitt arbeid med italienske utvandrere. For om biskop Scalabrinis tjeneste som hyrde i sitt bispedømme var forbilledlig, er det hans innsats for utvandrede italienere som har gjort hans navn kjent. Allerede i begynnelsen av sitt episkopat ble han slått over den dramatiske økningen i den italienske utvandringen, og mange landsbyer var nå befolket av bare gamle mennesker og yngre kvinner. Han ble en apostel for de millioner av italienere som var tvunget til å forlate landet, ofte i usle forhold, alltid i fare for å miste sin tro og sin religiøse praksis.

Italia gjennomgikk en dyp økonomisk depresjon på 1870- og 1880-tallet, og desperate familier på sultegrensen dro til USA på jakt etter arbeid. Bølge etter bølge av innvandrere dro over havet, og «Little Italies» vokste frem i mange amerikanske byer, spesielt i New York og i Boston. Utbyttet av fabrikkeierne levde innvandrerne i fattigdom, ofte ukjent med språket og skikkene i et fremmed land. Mange av dem, spesielt fra landdistriktene i sør, visste lite om sin tro. Biskop Scalabrini var blitt dypt grepet av å se flokker av emigranter som ventet på å reise fra jernbanestasjonen i Milano. Han sympatiserte med deres lengsel etter et bedre liv og klar over den bitre kampen for tilværelsen mange av dem ville stå overfor.

På denne tiden fikk utvandringen av italienere til USA og mange andre land dramatiske proporsjoner, og det var et stort problem å sikre dem en skikkelig sjelesorg i Kirken i mottakerlandene, som ble overveldet av disse mennesker med et annet språk og en annen kultur. Det ble anslått at det i New York på denne tiden var 50.000 italienere, men bare 1200 kirkegjengere. Italienerne hadde som regel havnet i den tidlige kapitalismens umenneskelige fabrikker, og de som ikke fikk arbeid, måtte sulte i de skitne slumkvarterene. Mange av de italienske amerikanerne var i en elendig forfatning, og svært upopulære. Mange av dem havnet også på skråplanet, og New York og Chicago ble herjet av forbryterligaer.

Fra 1887 til 1892 forsket biskop Scalabrini på fenomenet uvandring, foreleste om spørsmålet og skrev pamfletter om det, og han tvang frem spørsmålet i den nasjonale debatten. Han samarbeidet og korresponderte med mange andre store skikkelser som var dypt opptatt av dette og andre sosiale spørsmål, inkludert den hellige Johannes Don Bosco, de salige Aloisius Orione og kardinal Andreas Ferrari av Milano, den fremtidige pave Pius X (1903-14) og Fransiska Xaviera Cabrini, som han overtalte til å dra til USA heller enn i Det fjerne Østen. Selv reiste han på en rundtur i USA som var arrangert av erkebiskop John Irland av St. Paul, og han traff president Theodore Roosevelt i Washington og kunne forsvare de italienske innvandrerne overfor ham.

Med godkjennelse av pave Leo XIII grunnla biskop Scalabrini den 28. november 1887 i Piacenza en kongregasjon som skulle spesialisere seg på sjelesorgen blant emigranter og immigranter. Denne ordenen ble kalt «Misjonærer av den hellige Karl» (Congregatio Missionariorum a Sancto Carlo), men er blitt kjent som «scalabrinianere» (Congregatio Scalabriniana – CS).

Erkebiskop Michael Corrigan av New York hadde bedt om «gode italienske prester» for New York City. Biskop Scalabrini mente at det var riktig at ordenssøstre reiste sammen med prestene. Han overtalte den hellige Fransiska Xavier Cabrini til å reise til USA i 1889 for å ta seg av barn, foreldreløse og syke italienske innvandrere. Biskop Scalabrini grunnla den 25. oktober 1895 selv sammen med p. Giuseppe Marchetti en søsterkongregasjon med samme formål som prestene, «Misjonssøstre av den hellige Karl» (Suore Missionarie di San Carlo Borromeo – MSCS) eller Scalabriniane per i Migranti. Hans spiritualitet og kjærlighet til migranter har nylig også inspirert til dannelsen av et nytt kvinnelig sekularinstitutt, «Scalabrianske legmisjonærer».

Scalabrini reiste til Nord-Amerika i 1901, og umiddelbart etter sin hjemkomst fortalte han pave Leo XIII om sine erfaringer. Hans andre utenlandsreise var et besøk til sine misjoner i Brasil, og han startet den 13. juni 1904. Der ble han også mottatt som en personlig utsending fra pave Pius X (1903-14), og i senere år reflekterte han over denne reisen overfor kardinal Merry del Val, pave Pius Xs kardinalstatssekretær, og han ba ham oppmuntre paven til å etablere en kommisjon eller pavelig kongregasjon for den pastorale omsorg for immigranter.

Biskop Scalabrini hadde en sterk hengivenhet for eukaristien og pleide å tilbringe mange timer i tilbedelse foran sakramentet. Et annet kjennetegn ved hans spiritualitet var hans hengivenhet til Vår Frue, og han uttrykte sin kjærlighet til Maria i sine prekener og marianske valfarter. Han døde ved daggry på Kristi Himmelfartsdag den 1. juni 1905 i Piacenza, 65 år gammel. Hans siste bevisste ord var: «Herre, jeg er klar, la oss dra». Hans grav er i domkirken i Piacenza.

Scalabrinianerne virker i dag i Canada, USA, Mexico, Guatemala, Venezuela, Colombia, Brasil, Peru, Bolivia, Paraguay, Uruguay, Chile, Argentina, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Luxembourg, Portugal, Tyskland, Sveits, Italia, Sør-Afrika, Taiwan, Filippinene og Australia.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i Piacenza i juni 1936. Den 16. mars 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 9. november 1997 i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. juni.