Den hellige John Houghton (~1487-1535)

Den hellige John Houghton ble født i 1486 eller 1487 i Essex i England. Han synes å ha kommet fra en lavadelsfamilie, men den kan ikke identifiseres. Ifølge en medbror i karteuserklosteret i London, Maurice Chauncy, studerte Houghton på universitetet i Cambridge, hvor han tok bachelorgradene BA, LLB (sivil- og kirkerett) og BTh (teologi). Imidlertid finnes det få referanser til ham i de bevarte universitetsarkivene. Mens Maurice Chauncy gir en øyenvitneskildring av hendelsene i karteuserklosteret i London, skrevet ti år senere, må hans uttalelser om saker utenfor hans umiddelbare horisont behandles med forsiktighet.

I 1506 fant John at hans foreldre hadde arrangert et svært godt ekteskap for ham. Det var vanskelig å overbevise dem om at hans interesser lå på et annet plan, og han måtte til slutt forlate hjemmet og gå i dekning for å følge sitt kall. Deretter ble han sekularprest på den vanlige måten i middelalderen, nemlig ved å bo sammen med og lære av en annen prest i området. Deretter ble han presteviet, trolig i 1511, men det finnes ingen spor etter datoen for hans ordinasjon i de bevarte episkopale registrene. Etter sin prestevielse skal han ha gjort fire års tjeneste som sekularprest.

I 1515 sluttet han seg imidlertid som 28-åring til karteuserne (Ordo Cartusiensis – OCart) og ble munk i deres kloster i Smithfield i London. Karteuserne er den strengeste ordenen i den vestlige Kirken og består av semi-eremitter. De kommer sammen til tidebønnene og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, manuelt arbeid, studier og kontemplativ bønn. Ordenen ble grunnlagt i 1085 av den hellige Bruno karteuseren (ca 1030-1101).

John var liten av vekst med «stilfull og beskjeden opptreden». Han ble kjent for sin hellighet, askese, nidkjærhet for tidebønnene, kjærlighet til bøker og en opplyst behandling av underordnede. Han ble derfor valgt til flere embeter. Han ble i 1522 sakristan og i 1527 økonom. I juni 1531 ble han valgt til prior for karteuserklosteret i Beauvale i Nottinghamshire, men etter få måneder ble han kalt tilbake til karteuserklosteret i London etter at munkene der i november enstemmig hadde valgt ham til prior. I dette embetet fikk Houghton ry for hellighet lenge før konflikten som gjorde ham berømt. Han var svært måteholden, men lett tilgjengelig for hele sin kommunitet.

Den unge kommuniteten i London, hvor halvparten var under 35 år, var høyt aktet og mye besøkt både for sin verdige liturgi og sin åndelige veiledning. Hans kommunitet, som tilhørte en orden som ofte fikk ros fra til og med anti-monastiske samtidige, må ha vært en av de mest fremtredende i England på den tiden. Fra 1532 var han også co-visitator for den engelske provinsen. I denne egenskapen besøkte han en gang et karteuserkloster i York. Da hans reiseklær hang til tørk, kom fugler og hakket hans drakt i stykker, mens draktene til hans ledsagere ikke ble rørt. Noen tok dette som et tegn på at han en dag skulle bli føde for fugler: «Om tre dager skal farao opphøye deg; han skal henge deg i et tre, og fuglene skal ete kjøttet av din kropp» (1.Mos 40,19).

Den engelske reformasjonen startet med en etter forholdene banal ekteskapssak. Se Martyrene fra den engelske reformasjonen for bakgrunnsinformasjon. Kong Henrik VIII (1509-47) hadde skilt seg fra sin dronning, Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania, fordi hun ikke fødte ham noen sønn, og tidlig i 1533 giftet han seg med sin elskerinne Anne Boleyn.

Den 30. mars 1534 vedtok parlamentet en suksesjonslov (Act of Succession), som sa at Katarina av Aragóns datter Maria skulle miste sin arverett til fordel for Anne Boleyns datter Elisabeth. Dermed skulle Henrik VIIIs ekteskap med Katarina betraktes som de facto annullert, og det med Anne Boleyn som gyldig. Loven krevde at alle over seksten år skulle anerkjenne Anne Boleyn som lovlig dronning og hennes barn som arvinger til den engelske tronen. Samtidig erklærte kongen seg som øverste leder for kirken i England, og han lot parlamentet vedta Suprematiloven (Act of Supremacy). En ed som anerkjente denne tittelen, ble gjort obligatorisk (supremati-eden). Men loven sa ingenting om hvordan eden skulle formuleres, og i praksis ser det ut til å ha vært store forskjeller. Det virker som om de fleste ble bedt om å sverge på suksesjonsloven, det vil si kongens ekteskap med Anne Boleyn. Implisitt lå dermed en anerkjennelse av at Henriks ekteskap med Katarina var ugyldig, noe som var i strid med pavens avgjørelse og som dermed involverte suprematispørsmålet.

Karteusermunkenes prestisje gjorde at kong Henrik bestemte seg for å kreve deres uttrykkelige tilslutning. Våren 1534, omtrent samtidig med at de hellige John Fisher og Thomas More ble sendt til Tower, fikk karteuserklosteret i London besøk av kommisjonærer som skulle sikre at eden ble avlagt. Karteusernes sympati lå hos Katarina av Aragón, så først ba prioren John Houghton og hans økonom, den salige Humphrey Middlemore, om at kommuniteten skulle fritas fra å avlegge eden, ettersom de hadde viet sine liv til Gud og ikke blandet seg inn i verdslige spørsmål. Deretter sa de at de ikke kunne se hvordan et langvarig ekteskap som Henriks og Katarinas kunne være ugyldig. Da de nektet å undertegne eden av samvittighetsgrunner, ble de straks fengslet og innesperret i Tower of London.

Men etter en måned der ble de overtalt til å gi etter av erkebiskop Edward Lee av York og biskop John Stokesley av London, som overbeviste dem om at loven ikke stred mot troen. Men de fikk aldri se innledningen til loven. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet, signerte p. Houghton og flere munker eden med mange betenkeligheter og med tilføyelsen quatenus licitum esset, «så langt det er lovlig». Noen dager senere, den 6. juni 1534, kom en væpnet gruppe soldater til klosteret og tvang alle prestene til å undertegne den modifiserte eden. 27 prester, en diakon, to seminarister og tretten legbrødre signerte under sterkt press. Prior John Houghton sa: «Vår time er ennå ikke kommet, men innen et år skal jeg fullføre løpet».

I november 1534 ratifiserte parlamentet suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England», kalt Anglicana Ecclesia. Den 1. februar 1535 ble loven satt i verk og kongen tok tittelen formelt. Loven ble raskt fulgt av en forræderilov (Treason Act) den 15. februar, som krevde at supremati-eden skulle avlegges uten noen tilleggsklausuler. Loven gjorde det til høyforræderi å motsette seg kongens nye tittel, og straffen var dødsstraff ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Alle biskoper, prester og ordensfolk ble pålagt å undertegne et formelt dokument som eksplisitt anerkjente kong Henrik VIII som overhode for kirken i England.

Prior John Houghton søkte råd hos de nærliggende birgittinerne, som rådet ham til å forbli fast i støtten til Kirkens lære om at Jesus Kristus hadde gitt apostelen Peter ledelsen over hele Kirken, og at dette embetet ble arvet av pavene som Peters etterfølgere som biskoper av Roma, og at ingen konge på jorden noen sinne kunne ha den øverste myndighet over noen del av kristenheten i stedet for paven.

Prior Houghton annonserte en tre dagers bønn (triduum) som forberedelse til den katastrofen som man var sikker på at ville komme. Den første dagen avla alle munkene generalskriftemål, den andre dagen knelte de for hverandre og ba om tilgivelse fra hverandre for enhver urett de måtte ha begått. Den tredje dagen sang prior Houghton den høytidelige messen for Den Hellige Ånd. Etter dette foretok alle munkene hver kveld prostrasjon foran Det hellige sakrament etter matutin for å be om trygghet og mot til å følge Guds vilje.

De hellige karteuserpriorene Robert Lawrence fra Beauvale i Nottinghamshire og Augustine Webster fra Axholme i Lincolnshire var i februar 1535 i London i forretninger for sine klostre. Prior Houghton ønsket sine gjester velkommen, og de diskuterte karteusernes holdning til kongens kirkepolitikk, som snart skulle tvinges på hele landet og dermed på alle Kirkens tjenere, også munkene. De tre prestene bestemte seg for å dra til kongens mektige og ambisiøse rådgiver Thomas Cromwell for å søke dispensasjon fra eden. Senere på året ble juristen og legmannen Cromwell utnevnt til kongens generalvikar for å styre den engelske kirken i kongens navn.

Uten hell forsøkte de å forhandle frem for sine kommuniteter en akseptabel form for ed «så langt Guds lov kunne tillate». Cromwell avviste alle slike betingelser og sa at han «brydde seg ikke om Kirken, og Augustin kunne si hva han ville», alt han ønsket å vite var om de ville sverge en direkte ed eller ikke. Da de nektet, ettersom de mente at det var snakk om et trosspørsmål, ble de den 13. april 1535 dømt til å sperres inne i Tower.

Robert Lawrence og Augustine Webster hadde ikke blitt forelagt eden, så den 20. april ble de forhørt igjen og bedt om å avlegge eden. Da de nektet, ble de sendt tilbake til Tower. Der fikk de tre karteuserpriorene selskap av en fjerde prest, den hellige birgittineren Richard Reynolds fra klosteret i Syon Abbey i Isleworth. Den 26. april ble de avhørt av Thomas Cromwell og rådet, og der gjentok alle fire sitt avslag på å avlegge eden. John Houghton tok notater fra forhøret og sendte kopi til biskop John Fisher av Rochester og til karteuserklosteret i London.

Forberedelsene ble allerede gjort til den spesialkommisjonen som skulle dømme dem. Den besto av kansler Audeley (Thomas Mores etterfølger), hertugen av Norfolk, Cromwell og nesten tyve av de ledende adelsmenn og dommere. I rettssaken mot de fire i Westminster Hall den 28. og 29. april 1535 nektet alle å anerkjenne kongen som overhode for Kirken i England, men de erklærte seg ikke skyldig i forræderi, siden de ikke hadde nektet «i ondsinnet hensikt». Dette uttrykket var tatt inn i loven for å redde slike som dem, og både deres og Mores’ og Fishers liv var avhengig av det. Men under rettssaken instruerte dommeren juryen at «alle som benektet kongens overherredømme, gjorde det i ondsinnet hensikt». Likevel rådslo juryen lenge uten å komme frem til en fellende dom. Men da gikk den rasende Cromwell inn til juryen og truet med å få dem hengt, og da dømte de munkene til døden. Richard Reynolds ba sine dommere om å få noen dagers utsettelse slik at han kunne forberede sin samvittighet og dø som en god munk.

Thomas More, som satt innesperret i Tower, fikk ta imot besøk av sin datter Margaret Roper, og den 4. mai 1535 så de sammen karteuserne gå til skafottet. More sa til sin datter: «Se, Meg, at disse velsignede patre nå går like muntre i døden som brudgommer til sitt bryllup».

I motsetning til det som var vanlig, skulle de henrettes uten å bli avkledd sine munkedrakter, og de ble heller ikke laisert og fratatt sin status som prester og ordensbrødre slik skikken var på den tiden. De ble bundet til såkalte hurdles, rektangulære «sleder» av flettede grener, og trukket av hester gjennom byen til Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park), hvor en stor menneskemengde hadde samlet seg. De møtte sin skjebne med ro og mot, og ved foten av galgen avslo de et siste tilbud om frigivelse hvis de ville avlegge eden. Den 48-årige Houghton erklærte på skafottet: «Vår hellige Mor Kirken har forordnet noe annet enn kongen og parlamentet har gjort. Jeg er derfor bundet i samvittighet og er klar og villig til å lide enhver form for tortur heller enn å benekte noe av det Kirken lærer».

Da ble de henrettet ved å bli hengt, buksprettet og partert «hanged, drawn and quartered». Sammen med de tre karteuserpriorene og birgittinermunken Richard Reynolds ble også den salige sekularpresten John Haile, sogneprest av Isleworth, henrettet, og de fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen. John Houghton ble henrettet først slik at de gjenværende kunne få en sjanse til å angre seg. Han sto i en vogn med tauet rundt halsen, så ble vognen trukket bort. Men forrædere fikk ikke dø ved henging, så han hang bare i noen sekunder før han ble skåret ned i live. Bøddelen lot ham komme til seg selv før han ble buksprettet og innvollene trukket ut. Da bøddelen etter noen vanskeligheter fant hjertet, så John på det der det pulserte i mannens hånd og sa: «Og hva vil du gjøre med mitt hjerte, o Kristus?»

Deretter ble han halshogd og kroppen ble delt i fire. Hans hode ble satt på en stake på London Bridge og andre deler av kroppen ble hengt opp på andre trafikkerte steder i ulike deler av London. En av fjerdedelene med en arm ble hengt opp over porten til karteuserklosteret i byen for å skremme munkene til å gi etter. Og han ble føde for fugler. Han ble dermed den første martyren som døde som et resultat av kong Henrik VIIIs Act of Supremacy, den første Tyburn-martyren og den første martyren i karteuserordenen.

Etter John Houghton led de andre samme skjebne, først de to gjenværende karteuserne, deretter John Haile og til slutt Richard Reynolds. Han hadde oppmuntret de andre på skafottet og lovet dem en «himmelsk middag etter deres skarpe frokost for sin Mesters skyld». Da nyheten om henrettelsene spredte seg utenfor landet, følte hele Europa indignasjon og avsky.

De fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen, mens resten av karteuserne i London led forfølgelse av ulik slag ennå i to år. Noen ble sendt til andre steder, noen tilpasset seg, mens ti forble standhaftige. De ble sperret inne i Newgate-fengselet hvor ni av dem sultet i hjel; den tiende overlevde, men ble hengt, buksprettet og partert (se De atten engelske Karteusermartyrene). I alt d øde syv karteusere i Tyburn.

De fem martyrene og de andre karteusermartyrene ble alle saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.

De tre karteuserpriorene og Richard Reynolds ble helligkåret den 25. oktober 1970 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78) som fire av de Førti martyrer fra England og Wales. Deres minnedag var tidligere dødsdagen 4. mai, og lenge ble De førti helgenene minnet den 25. oktober, dagen for helligkåringen, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, ble deres dødsdag 4. mai valgt som dato for feiringen av alle de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

John Houghton fremstilles i kunsten som karteuser med et tau rundt halsen og som holder opp sitt hjerte. Et av de mest berømte er av Francisco Zurbarán (1598-1664), kjent for sine bilder av religiøse skikkelser. I kapittelhuset i karteuserklosteret St. Hugh’s i Parkminster i Sussex i England finnes et maleri av de tre priorenes martyrium. Vincent Carducho (ca 1577-1638) malte to portretter for karteuserklosteret El Paular, Juan Sanchez Cotán (1561-1627) malte et for karteuserklosteret i Granada, dessuten finnes portretter i karteuserklosteret i Trisulti i Italia og i Det engelske kollegiet i Roma.

Dersom John Houghtons prekener noensinne ble samlet, er de ikke lenger bevart, men et brev til vikaren for karteuserklosteret i Köln, Theodore Loer, datert 23. juli 1532, vedrørende anskaffelsen av de trykte arbeidene til Denys karteuseren, har blitt trykt sammen med et annet brev av prior John av Beauvale, datert 22. juli i et uspesifert år, som godt kan være fra Houghtons hånd. Han veiledet sin kommunitet med beundringsverdig sans, for ikke alle av dens medlemmer var sikre i sine kall – Thomas Salter, George Norton, Nicholas Rawlins, John Darley og Andrew Borde var alle klart monastiske utskudd – men han inspirerte de fleste av sine munker til en heroisme som ikke hadde sin like i noe annet engelsk kloster på den tiden.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB, tyburnconvent.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. mai 1998