La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Jakob Intercisus ( -421)

Minnedag: 27. november

Den hellige Jakob var hoffmann ved det kong Yezdigerd Is persiske hoff. Tilnevnet "Intercisus" betyr "stykket i biter", og det var akkurat det som skulle bli hans endelikt.

Det kan synes som om legenden om ham består av historier om tre forskjellige som led martyrdøden: Jakob Intercisus, Mar Peros og Jakob notaren. Hvor meget som er sant, er vanskelig å si. Men som H. P. Van der Speeten skrev innledningsvis i sin biografi om den hellige Katarina av Alexandria: "Legenden vet hva historien ikke vet."

Kong Yezdigerd begynte å forfølge kristne i 420. Jakob av Beit fant ut, til sin senere skam, at det var politisk gunstig å falle fra den kristne tro. Da Yezdigerd døde, skrev foreldrene (eller moren, eller kona) til den troløse hoffmann:

"Vi er blitt fortalt at du har forlatt den evige Gud, for å kunne innynde deg hos en jordisk konge og vinne denne verdens forgjengelige rikdom. Vi har bare ett spørsmål til deg, og vær så snill å svar. Denne konge, som du har ofret så meget for, hvor er han nå? Han er død, som alle andre forgjengelige mennesker. Han er støv. Hva er det du venter å oppnå fra ham nå? Kan han frelse deg fra den evige pine? Hvis du fortsetter i ditt apostasi, vil du - likesom ham - falle i den hevnende Guds hender, og han vil trekke seg tilbake fra deg likesom du har trukket deg tilbake fra Gud. Selv vil vi ikke ha noe mere å gjøre med deg. Det er fobi. Vi eksisterer ikke lenger for deg."

Full av skam forlot nå Jakob hoffet til Yezdigerds etterfølger, kong Bahram. Da Bahram hørte at Jakob var blitt en kristen igjen, rådslo han med sine rådgivere om hva han skulle gjøre med ham. Og de bestemte at dersom han ikke igjen vendte sin tro ryggen, skulle han bli hengt fra en tverrbjelke og hans legeme langsomt stykkes i biter. De som fikk i oppdrag å utføre denne grusomme dåd, prøvde å få ham til å avsverge Gud. Men Jakob svarte: "Denne pinefulle død er for intet å regne som prisen for evig liv".

I 448, da den kristne Mar Peros falt fra troen for å redde skinnet, ble også han behandlet av sin familie på samme måte. Full av anger bekjente han igjen kristentroen, ble angitt, og henrettet.

Dette er de viktigste varianter av den store legende om Jakob Intercisus. Men i virkeligheten måtte han aldri angre, for han falt aldri fra troen.

Jakob av Karka var en vakker, 20 år gammel notar for kong Bahram V. Hans hjerte var viet til Gud, og han kom en gang med en sidebemerkning om at han heller ville bli stykket i små biter, enn å si "ja" til mennesker og "nei" til Gud. Én dag ble han og femten andre kastet i fengsel for troens skyld, forhørt og torturert. Men Jakob lot seg ikke rokke, og takket være hans eksempel gav heller ikke de øvrige etter.

Hele vinteren måtte de stelle kongens elefanter - litt av en forskjell fra hofflivet. Om våren, etter å ha feiret faste og påske i det stille i deres fengselsceller, ble de sendt for å bryte en ny vei til kongens sommerresidens. De arbeidet som slaver, brøt steiner og hugde kampesteiner, mens de ble pisket og plaget av oppasserne. "Jeg vil heller bli stykket i biter ...", minnet Jakob seg selv om.

Da kongen bød dem avsverge troen, bøyde de seg på orientalsk vis høflig ned for ham, men nektet. Da ble de sendt ut for å arbeide barfot, og med mindre mat. Men de var urokkelige i troen. Så ble de overlatt til Mihrschabur, som skrøt at han kunne få dem til å avsverge troen uten å ty til slag og henrettelser.

Én natt kledte ham den nakne, bandt deres hender og føtter, og etterlot dem i fjellet. Etter en uke hadde mange av dem svimet av, og deres stryke var svekket. Mihrschabur gjentok, "Tilbe solen, eller dere vil ble slept etter føttene gjennom fjellene, og deres legemer vil bli revet i filler av stenene til bare deres ben vil være igjen i enden av tauene".

"Man hva gjør det?", tenkte Jakob. "Kristus døde for oss, og han lever for oss." Noen av hans følgesvenner gav etter, og tilbad solen (skjønt senere angret de). Det tok ikke lang til før bare Jakob stod fast i troen.

Men han ble likevel løslatt sammen med de andre, og med fornyet iver dro han for å trøste de biskoper som hadde lidd under forfølgelsene. Hans hus var en hemmelig kirke, helt til en spion i flokken fortalte kongen at Jakob ikke hadde avsverget troen.

Og slik kom politiet og banket på hans dør. "Så du har ennå ikke gitt opp din tro?". "Måtte Gud bevare meg fra det! Jag har aldri nektet for min tro, og jeg vil aldri gjøre det." Og slik ble Jakob arrestert på nytt.

I fengselet ble han nådeløst slått og torturert, men han var standhaftig. Ifølge den syriske tekst skjedde dette på vinterstid, da himmelen var full av regn. Da dommeren bød ham om å tilbe solen, svarte han: "Er du blind? Vis meg den sol du vil jeg skal tilbe."

"Og hvor er den Gud som du tilber?", spurte dommeren.

"Det er du ikke verdig til å vite. Men så du ikke tror at jeg er en dåre, la meg fortelle deg at min Gud er usynlig i sin natur og guddom. Han viser seg selv for sitt folk ved sin nåde, sitt forsyn og sitt vern. Han bor i sjelene til dem som tror på Ham."

"Stille!" ropte dommeren. "Nekter du å tilbe den ild du kan se foran deg?"

"By dine folk om å bære ilden ut i regnet. Hvis den fortsetter å brenne, og ikke regnet slukker den ut, må jeg medgi at du har rett. Men hvis skyene skjuler solen og regnet utslukker ilden, da er ikke sol og regn Gud, men bare våre tjenere."

Rasende svarte dommeren, "Du krenker den konge som tilber og tjener ilden!"

Jakob svarte rolig: "La kongen tilbe den Gud som gav ham hans liv, krone og makt."

Da kong Bahram hørte dette, lot han hente Jakob, og sa: "Har du ikke avsverget din tro på nasoreeren?"

"Nei," svarte Jakob rolig og fast, "det har jeg ikke, og vel jeg heller ikke. Jeg vil før bli stykket i biter ..." Da brøk kongen av og så: "Som du vil, du skal bli overlevert til de ni døders tortur".

Jakob mukket ikke, for han var forberedt på å bære vitnesbyrd om Jesus. Han minnet kongen ydmykt om at hans far, Yezdigerd, og at han til slutt døde forlatt av alle, og uten begravelse - en forferdelig skjebne.

Dekretet ble undertegnet - det var blitt klargjort lenge før. Jakob, opprøreren mot mazdaismen, ble overlatt til en evnukk som ble assistert av to yppersteprester og en sekretær. På veien til det sted han skulle pines (Slik-Charobta-veien) ropte mengden til ham at han måtte adlyde kongen og slik berge livet.

Men deres anstrengelser var forgjeves, for Jakob hadde lenge foretrukket det evige liv i Jesus Kristus fremfor en kort ungdomstids nytelser. En liten gruppe kristne fulgte den støyende mengden i stillhet. Da de kom frem til pinselsstedet, begynte de å sinmge en av kirkens gamle bønner:

"Å Herre, allmektige Gud, du som gir de svake styrke, de syke styrke, og liv til de svekkede og døende, du som frelser sem som er ved å forgå, kom til din tjeners unnsetning og la ham stå frem som seierherren i Kristus, seierherrenes fyrste og denne fryktelige kamp. Må han triumfere for din herlighet, å Kristus, seierherrenes fyrste og martyrenes konge!"

Jakob bad så i stillhet, og bød så frem sitt legeme til bødlene. Så begynte de langsomt å skjære av deler av hans kropp. Da de skar av ham tommelen, begynte han å be: "Å Frelser, ta i mot en gren av dette tre. La den dø, forråtne i graven, og så spire igjen, før den dekkes av herlighet".

Den første død var at hans fingre ble skåret av. Både de kristne og de andre i mengden ropte til Jakob at han måtte gi etter. Men den hellige sa: "Da jeg hadde alle mine fingre, og kunne skrive og arbeide, avsverget jeg ikke min tro. Hvorfor skulle jeg det nå?"

De skar av ham tærne - den annen død; og hans hender - den tredje. Jakob fortsatte å be, og frembar hver avkuttet del av sitt legeme til Herren. Han løftet sine amputerte håndlett mot himmelen, og oppofret til Gud alt som var godt og som den guddomelige gave menneskenes hender kan utført - kunst, arbeide, legegjerning, prestelig velsignende verk, mødres omsorg - og forent med Kristus sonte han alt det onde som hender kan gjøre, medregnet tyveri og mord. Han så to hender liggende på bakken, og tenkte på Kristi hender gjennomboret for verdens frelses skyld.

Den fjerde død innebar at hans føtter ble kuttet av. Han tenkte på dem som bringer evangeliet ut til folkene, og til de onder som erobreres føtter bringer med seg. Så ble armene hans skåret av ved albuene - den femte død, og bena ved knærne - den sjette død. Men martyren, fylt av smerte og av kjærlighet til Gud, ynket seg ikke. Han så på sine blødende lemmer, og så på mengen av besvimende kvinner, gråtende barn, leende ungdommer, og bedende kristne. Og som de kristne bad, tenkte de at det i morgen kunne bli deres tus, men at Korsets vei alltid var der i de helliges liv, plantet i deres hjerte og legeme, og at dem som følger i den korsferstede mesters forspor ikke skånes for noe.

Den syvende død tok hans ører, den åttende hans nese. Men den hellige nektet å avsverge, og fortsatte å be:

"Å Gud, du ser meg her med mine lemmer spredt. Jeg har ingen fingre som jeg kan folde i bønn til deg, jeg har ingen hender å rekke ut mot deg. Jeg har ingen føtter eller ben eller armer. Jeg er som et ødelagt hus, der kun veggene står. Å Herre, vend din vrede bort fra vmeg og ditt folk! Gi fred og hvile til ditt folk som er forfulgt og spredt av tyrannene. Samle dem sammen fra verdens ender. Da skal jeg, den siste av dine tjenere, velsigne og prise deg med alle martyrer og bekjennere, fra øst til vest, fra nord til syd. Lovet være Gud, Sønnen, Den Hellige Ånd, i all evighet. Amen!"

Som han sa "Amen!" ble hans hode kuttet av - den niende og siste død. Hans legeme lå der i ikke mindre enn 28 deler, mens hans sjel ble båret inn i himmelen. Han var død for alle de søte syn, lyder og lukter som i verden gir livet glede, men han levde i Gud.

Etter hans død samlet de kristne sammen en betraktelig pengesum for å få martyrenes relikvier, men de fikk ikke lov til å innløse dem. Ikke desto mindre fikk de tak i dem: De smurte seg med tålmodighet og skaffet seg dem i det skjulte. De la alle de 28 delene sammen i et linklede, og i et skrin eller en urne, og gravla alt på et sted ukjent for hedningene.

Kjærlighetens pris er høy. Det koster lite og elske lite. Det koster meget å elske meget; det koster alt å elske Gud høyere enn alle ting. Måtte vi alle komme til denne erkjennelse og villig oppgi alt for vår Frelsers skyld.

Den hellige Jakob fremstilles i kunsten som en ung mann som stykkes i biter foran perserkongen; noen ganger bærer han en persisk lue.