Den hellige Justin de Jacobis (1800-1860)

Den hellige Justin de Jacobis (it: Giustino) ble født den 9. oktober 1800 i San Fele i bispedømmet Muro-Lucano i (nå Potenza-Muro Lucano-Marsico Nuovo) i provinsen Potenza i regionen Basilicata i Sør-Italia. Han var den syvende av fjorten barn i en stor familie som snart flyttet til Napoli, hvor han vokste opp. Allerede som ungdom var han kjent for sin ekstreme fromhet. I en alder av atten år sluttet han seg i Napoli den 17. oktober 1818 seg til Misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), som oftest kalles Lasarister eller vincentianere (Lazaristae: Vincentiani) etter grunnleggeren, den hellige Vincent de Paul.

Han avla sine løfter i Napoli den 18. oktober 1820. Han ble presteviet den 12. juni 1824 i Brindisi og utmerket seg deretter som predikant, spesielt blant de fattige på landsbygda, for han hadde en spesiell evne til å forklare troen for både de lærde og de uvitende. Han arbeidet først i sjelesorgen i Oria og Monopoli. Samtidig viste han tegn på betydelige administrative evner og ble utnevnt til å hjelpe til med grunnleggelsen av et vincentianerkloster i Monopoli. Så tjente han som superior i Lecce i Apulia, og deretter i Napoli. I 1836-37 pleide han heroisk de syke i koleraepidemien i Napoli.

Historien om katolske forsøk på å misjonere i Etiopia er til en viss grad historien om romersk klossethet i støtten (eller tilsynelatende støtte) til ulike europeiske stormakter, fremfor alt Portugal og Italia, i deres iver etter å kolonisere dette landet som så lenge hadde vært uavhengig, og i å sverte landets gamle kristne kirke. Midt på 1800-tallet ble det gjort nye forsøk under italiensk innflytelse på å etablere katolisismen i Etiopia, og resultatet var en liten unert kirke som varte noen få år.

Etter at Justin hadde femten års prestetjeneste i bispedømmet Napoli bak seg, utnevnte Propagandakongregasjonen i 1839 ham til den første apostoliske prefekt av Etiopia (da kalt Abyssinia), og han dro til sitt misjonsområde i Godar og Adua sammen med noen få ledsagere. Da han kom til Adua i september 1839, fikk han ingen varm velkomst. Abyssinia var et ulykkelig land rent politisk, og det var konstante kamper mellom lokale herskere. De fleste i landet var muslimer eller koptiske kristne (rundt halvparten), som hadde vært skilt fra Den universelle katolske Kirke i mange hundreår. I tillegg hadde «frankerne», det vil si vestlige utlendinger, fått et rykte for å være arrogante og heretiske. Etter den portugisiske hardheten på 1500-tallet hadde alle katolske misjonærer vært stengt ute i 200 år siden 1632, og vincentianerne var de første som etablerte seg etter det.

Men Justin håndterte den vanskelige situasjonen med stor klokskap, og han viste en høflig holdning som uttrykk for sin sanne kristne kjærlighet for hver enkelt han møtte. Dette hjalp ham i det langvarige og langsomme arbeidet han hadde tatt på seg. I fattigdom, ydmykhet og nestekjærlighet utøvde han modig sin tjeneste midt i den fattige befolkningen i disse områdene med det harde klimaet. Han adopterte hele kulturen i landet, inkludert språket og klærne, og blant forfølgelse, fengsel og prøvelser arbeidet han med standhaftig iver som førte til at forholdet til de lokale kirkene ble forbedret. Han var sterkt opptatt av behovet for innfødte prester, og han mente at det var bedre med dårlig utdannede etiopiere enn et stort antall europeiske misjonærer. Han insisterte på å feire messen i henhold til etiopisk ritus, noe han hadde støtte i fra den salige pave Pius IX (1846-78), og da lokale prester senere ble presteviet etter latinsk ritus, insisterte han på at de skulle bruke den lokale ritusen i sin prestetjeneste.

Den koptiske kirken ble i teorien ledet av en ikke-etiopisk biskop eller abuna (patriark), som ble utnevnt av patriarken av Alexandria, men i det meste av perioden 1803-41 hadde det ikke vært noen abuna i landet. I 1841 ble Justin invitert av det koptiske presteskapet til å delta i en delegasjon av etiopiske prester til Kairo. Formålet var å be den koptiske patriarken av Alexandria om å utnevne en av sine munker til abuna for den etiopiske kirken etter at det eneste bispesetet i landet hadde vært vakant i tolv år. Prestene ba Justin, som de respekterte, om å bli med og støtte dem. Men dette var en vanskelig stilling for en katolsk prest, så Justin insisterte på at herskeren over Tigrai-provinsen skulle gi ham et brev som ba om union med Den katolske kirke og at gruppen skulle fortsette til Roma som en delegasjon til Den hellige Stol. I delegasjonen var også den salige Gabra Mikael (Mikael Ghébré), en koptisk munk.

I Kairo avviste patriarken Justins nærvær, og ved hjelp av intriger utnevnte han beklageligvis den 20-årige og ikke spesielt dyktige Salama til abuna. Han hadde ingen monastisk erfaring og var faktisk utdannet på en engelsk protestantisk skole. Han var fullstendig uforberedt på å ta seg av problemene i den etiopiske kirken. Patriarken nektet å ha noe med Den katolske kirke å gjøre, men Gabra Mikael og andre trosset ham og fortsatte til Roma sammen med Justin for å møte paven og søke gjenforening med Den hellige Stol. De ble varmt mottatt av pave Gregor XVI (1831-46), gikk til messe i Peterskirken og vendte imponert hjem igjen. Prosjektet mislyktes, men Justin oppnådde anerkjennelse og tillit i Roma.

Selv om Justin ikke overvant fiendskapet fra den koptiske patriarken av Alexandria eller metropolitten Salama, lederen for den etiopiske kirken, grunnla han flere misjonsstasjoner. Det er anslått at Justin skal ha fått 12.000 konvertitter, blant dem Gabra Mikael, som han tok opp i Kirken i 1844. Han ble Justins nære medarbeider og hjalp ham med å utdanne etiopiere til prester, og sammen skrev de en katekisme tilpasset lokalt behov og en ordbok for det etiopiske språket amharisk. De oversatte også et moralteologisk verk til amharisk og åpnet et kollegium i Guala i 1845 med Gabra som ansvarlig for å utdanne innfødte prester.

I 1846 ble det opprettet et apostolisk vikariat for Galla med kapusineren Vilhelm Massaia som den første biskopen. Han kom fra Roma for å åpne en misjon til det ikke-katolske folket i det sørlige Etiopia. Han presteviet noen kandidater som Justin hadde forberedt og prøvde å overtale ham til å bli biskop for den nordlige delen av landet. Men Justin nektet, delvis på grunn av ydmykhet og delvis fordi han ikke var sikker på at det ville være noen hjelp i hans misjonsarbeid. Utenlandske biskoper var svært upopulære og behandlet med stor mistenksomhet.

Ankomsten av en vestlig biskop og misjonens vekst førte til et utbrudd av forfølgelse på tilskyndelse av metropolitt Salama, som ga instruksjoner om «å drepe Abba Jakob og alle hans folk (...). Å drepe en som følger deres religion, er å oppnå syv himmelske kroner i himmelen». Kollegiet ble stengt, katolisismen ble bannlyst og Justin og biskopen ble forvist til Massawa, en øy i Rødehavet. Biskop Massaia ble tvunget til å vende tilbake til Aden. Justin unnslapp så vidt martyriet ved en anledning, i motsetning til Gabra Mikael, som led martyrdøden i fangenskap i 1855.

I 1848 ble p. Justin, nå en jaget mann, tvunget til å akseptere tittelen apostolisk vikar av Guala og titularbiskop av Nilopolis for å hjelpe sin spredte folk. I hemmelighet mottok han bispevielsen av biskop Massaia i Massawa. Selv om han fortsatte som prest av latinsk ritus, fikk han også spesiell tillatelse til å forvalte sakramentene i følge gammel etiopisk ritus når det måtte være nødvendig. Justin vendte tilbake i hemmelighet til Tigrai-provinsen. Han holdt sin bispevielse mest mulig skjult og presteviet bare noen få menn. I 1851 presteviet han den 60-årige Gabra Mikael etter at han allerede var gått inn i Misjonskongregasjonen. De arbeidet sammen og hadde i noen år ganske stor suksess med konversjoner (eller «gjenforsoninger»). I 1853 var det tyve etiopiske katolske prester og angivelig 5.000 andre troende. I en periode kunne Gabra Mikael gjenåpne kollegiet og seminaret i Alitiena.

I 1855 gjorde den etiopiske kommandanten Kedaref Kassa opprør, støttet av abuna Salama, og han ble etter hvert ny negus (Negus Neghesti = kongenes konge) eller keiser som Theodor II, kronet av Salama. Til gjengjeld for støtten han hadde fått fra Salama, startet han en ny forfølgelse av katolikker. Til slutt ble Justin arrestert i et forsøk på å få ham til å «forsvinne». Men etter flere måneder i fengsel i Gondar satte vokterne ham fri i et vilt område, og derfra kunne han foreta en strabasiøs reise til Halai i det sørlige Eritrea. Den 28. august 1855 skrev han til sine overordnede for å fortelle at han hadde sluppet unna. Han prøvde å vende tilbake til sin flokk i Tigrai-provinsen, men måtte bli ved kysten av Rødehavet. Hans arbeid ble nå begrenset til Rødehavskysten, men dette betydde fortsatt utmattende reisevirksomhet.

Da en av de lokale herskerne appellerte til den franske regjeringen om hjelp til å vinne sitt territorium tilbake fra Kassa, ga Justin meget nølende sin støtte til planen og kunne vende tilbake fra Massawa til Halai. Mot slutten av 1859 kom en fransk diplomatisk misjon, og Justin viste dem gjestfrihet. Derfor ble han igjen arrestert av Kassas tropper. Han satt noen uker i fengselet før han ble kjøpt fri av sitt presteskap.

Justin var overbevist om at han var døende, og han dro av gårde mot Halai i et forsøk på å få igjen helsen. Han satte av gårde på hesteryggen fulgt av en prest og en gruppe munker og studenter. Denne gangen måtte han tåle lange marsjer, raske klimaskifter og en fatal feber. Da han skjønte at han ikke lenger kunne ri, visste han at det nå var tid for å oppgi ånden. Han fikk sykesalvingens sakrament og ble lagt ned med en stein under hodet som pute. Deretter sa han sine siste ord: «Be hardt, mine barn, for jeg kommer til å dø. Jeg vil ikke glemme dere. (...) Jeg dør».

Slik døde biskop Justin de Jacobis den 31. juli 1860 av feber og utmattelse i en veikant i den abessinske ørkenen i Alghedien-dalen (Aligadé, Alighedé, Eydele) mellom fjellene Chedene og Hamamo nær Halai. Han ble gravlagt i kirken i Hebo, langt nord i landet, hvor hans grav blir omhyggelig voktet og er et valfartsmål, og hans minne er fortsatt levende blant folket som følte at han var en av dem.

Hans saligkåringsprosess ble åpnet den 13. juli 1904. Han ble saligkåret den 25. juni 1939 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 26. oktober 1975 av pave Paul VI (1963-78). Hans minnedag er dødsdagen 31. juli. Kardinal Massaia skrev om Justin, den egentlige grunnleggeren av misjonen i Abyssinia, at «Gud utvalgte ham til å være lærer, enda mer med gjerning enn med ord (...) et lysende eksempel på menneskelig fullkommenhet grunnlagt på ydmykhet». Han var en pioner både innen økumenikken og innen misjonsarbeidet.