Den salige Jakob Kern (1897-1924)

Den salige Jakob ble født som Frans Alexander Kern (ty: Franz) den 11. april 1897 i Breitensee ved Wien i Østerrike. Han var en av tre barn i en enkel arbeiderfamilie. Hans far var en dyktig gartner, men arbeidet som nattportier ved Wiener Eislaufverein. Det var en fattig, men from familie. Da Frans' mor gikk gravid med ham, lovte hun Jomfru Maria under en valfart til Maria Enzersdorf i Niederösterreich at hvis det ble en gutt, skulle hun vekke i ham kjærligheten til prestekallet.

Frans visste ikke noe om dette løftet, og moren fortalte ham det ikke før på dødsleiet, men helt fra barndommen ønsket han å bli prest. Som femåring sto han gråtende under juletreet fordi hans største ønske ikke var gått i oppfyllelse, nemlig å få et lite alter med vokslys og blomster. Det varte imidlertid ikke lenge før moren ga ham det etterlengtede alteret. Etter grunnskolen begynte han høsten 1908 som 11-åring på erkebispedømmets gutteseminar i Hollabrunn (Oberhollabrunn). En av hans klassekamerater der var forfatteren Rudolf Henz (1897-1987). Frans var vennlig og hjelpsom mot sine klassekamerater, som var forbløffet over hvor lang tid han tilbrakte i bønn i kapellet. De måtte ofte hente ham til måltidene. Som fjortenårig trådte han på eget ønske inn i fransiskanernes tredjeorden. Han var så overbevist om sitt prestekall at han som fjortenåring avla privat løfte om livslang kyskhet. Etter et år fornyet han den 21. april 1912 dette løftet for livstid.

Frans Alexander Kern (t.v.) som sopransolist ved siden av musikkprefekt Franz Lehner. Oberhollabrunn 1912.

Hans prestestudier ble avbrutt av Første verdenskrig. Da han hadde fullført utdannelsen på gutteseminaret, besto han den 7. oktober 1915 Die Kriegsmatura (en forenklet eksamen artium i krigstid) på Staatsgymnasium Oberhollabrunn, og den 15. oktober meldte han seg frivillig til militærtjeneste og ble sendt til Vöcklabruck for offisersutdannelse. Blant medsoldatene var han kjent som deres «verneengel» på grunn av hans bemerkelsesverdige fromhet. Selv som soldat forsatte han med sin daglige tilbedelse foran sakramentet. I januar 1916 ble han overført til Det 4. tyrolske keiserlige infanteriregiment og ble til slutt løytnant. Men soldatene lo av ham når han før slagene knelte ned og ba.

Den 1. januar 1916, under førtitimersandakten i kirken St. Blasius i Salzburg, ba han Gud om å få lide i forening med hans sønn Jesus Kristus. Denne anmodningen skulle snart bli innvilget. Sommeren 1916 ble han sendt til den italienske fronten, hvor han den 11. september ble hardt såret av et skudd som gikk gjennom leveren og den ene lungen. Han fikk fjernet et seks centimeter langt stykke av et ribben og det var bare så vidt han overlevde, og denne skaden skulle prege ham resten av livet. Han ble sendt til Salzburg og til slutt dimittert på grunn av sin skade (Verletzungsbedingte Felddienstuntauglichkeit). Han ble tildelt Tapperhetsmedaljen av andre klasse.

Etter tolv måneder som rekonvalesent vendte Frans tilbake til Wien og gjenopptok den 20. oktober 1917 teologistudiene ved erkebispedømmets seminar. Men til tross for at han var blitt såret og dimittert, ble han etter vintersemesteret 1917/1918 i februar 1918 igjen innkalt til hæren og sendt til fronten. Der opplevde han krigens slutt og keiserriket Østerrike-Ungarns sammenbrudd, og deretter vendte han tilbake til seminaret.

Omtrent på samme tid skjedde det en sørgelig utvikling i den nyopprettede staten Tsjekkoslovakia. En gruppe katolikker erklærte seg uavhengige av Roma og grunnla den skismatiske tsjekkiske nasjonalkirken. P. Isidor Bogdan Zahradnik (1864-1926), en norbertinsk kannik fra premonstratenserklosteret Strahov ved Praha og doktor i filosofi, falt også fra, forlot sitt kloster og ble en av lederne for skismaet. I den egenskap kom han til Wien for å agitere mot Roma.

Minnetavle for Jakob Kern på Penzinger Pfarrkirche i Wien

Frans Kern var dypt sjokkert over dette, men så begynte hans innebygde altruisme (uegennyttige nestekjærlighet) å ta konkret form. Med oppriktig hjerte bestemte han seg for et offer av vikarierende soning for p. Isidor Bogdan Zahradnik. Selv om Frans ønsket å bli sekularprest, bestemte han seg for selv å tre inn i premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i klosteret Geras i Waldviertel nord for St. Pölten i Niederösterreich, nær grensen til Tsjekkoslovakia, for å ta den frafalne prestens plass i ordenen.

Han trådte den 18. oktober 1920 inn i novisiatet, ble ikledd drakten og fikk klosternavnet Jakob etter norbertinernes martyr Jakob Lacops fra Nederland, som ble hengt av protestantene i 1572 som en av Gorkum-martyrene. Jakob Kern tok det religiøse liv svært seriøst, men hans fromhet ble ikke alltid forstått og verdsatt av hans medbrødre. Han var en trofast og lykkelig novise og avla sine midlertidige løfter i 1921. Han avsluttet sine teologiske studier, og på grunn av sin svake helse fikk han dispensasjon fra Roma til å motta prestevielsen før han hadde avlagt evige løfter. Han ble presteviet den 23. juli 1922 i Stefansdomen i Wien av kardinal Friedrich Gustav Piffl CRSA, erkebiskop av Wien (1913-32). Han feiret sin første messe hos Skolesøstrene i Vöcklabruck, hvor han sa: «Denne palmesøndag vil bli fulgt av langfredag». Hans prekener kom fra hjertet og beveget hans tilhørere.

Fra 23. juli 1922 til 10. august 1923 virket Jakob uavbrutt som sjelesørger, men på grunn av hans svake helse var hans prestetjeneste begrenset til klosteret og nabosognene. Menneskene i Geras følte den unge prestens oppriktighet og hans menneskelige varme, men også hans følsomhet i å hjelpe til med å bære deres byrder. Imidlertid ble snart konsekvensene av hans krigsskade åpenbare. Han led av hosteanfall og spyttet blod. Etter hvert økte smertene, men han utførte sin prestetjeneste med stor nidkjærhet. Men hans sykdom utviket seg nådeløst. I påsken 1923 ble han forkjølet. Blødninger fulgte, og sårene fra krigsskaden ble igjen fylt av verk. Som et resultat måtte han den 10. august 1923 få saget av to ribben, og et tredje måtte trekkes ut på Krankenhaus Oberhollabrunn. På grunn av hans hjertes svekkede tilstand måtte legene operere uten bedøvelse. Pasienten holdt ut de sterke smertene ved full bevissthet, og han ba til og med kirurgen om unnskyldning for å ha forårsaket så mye besvær.

Han tilbrakte noen få måneder i Merano (ty: Meran), som etter krigen var blitt italiensk, og det så ut til at han kom seg igjen under det korte oppholdet. I mai 1924 kunne han igjen vende tilbake til Geras. Men hans lunger ble raskt svekket, og han måtte gjennomgå en ny operasjon i september 1924 da han fikk fjernet fire nye ribben i Allgemeinen Krankenhaus i Wien, nok en gang uten bedøvelse. Jakob visste at hans liv gikk mot slutten.

Hans avleggelse av de evige løftene ble berammet til den 20. oktober, men en ny operasjon ble også berammet til samme dato. Dagen før sa han: «I morgen vil jeg møte Guds Mor og min verneengel. Jeg vil feire mine evige løfter i himmelen». Da en nonne forberedte bordet for den hellige kommunionen som skulle bli hans viaticum (vandringsbrød), ba han henne om å gjøre klar hans hvite ordensdrakt: «Den siste kommunion bør være like spesiell og høytidelig som den første». Sykehuskapellanen ga ham de siste sakramentene under den langvarige operasjonen. Han døde på operasjonsbordet den 20. oktober 1924 i Allgemeinen Krankenhaus i Wien, 27 år gammel, mens klokkene ringte til Angelus ved middagstid. Han ble gravlagt i Geras fem dager senere.

Straks etter hans død startet arbeidet i hans orden med å få åpnet en saligkåringsprosess. Den 26. september 1956 ble hans relikvier overført til klosterkirken i Geras. Da hans kiste ble åpnet i den forbindelse, ble det oppdaget at hans høyre underarm som han hadde velsignet så mange med mens han levde, var fullstendig bevart, mens resten av hans jordiske rester hadde lidd den vanlige skjebnen. Relikviene ble lagt i en eikekiste og lagt i kirkens bakvegg. Den 18. mars 1958 ble informasjonsprosessen innledet på bispedømmenivå.

Under den romerske kirkerettsadvokaten Andrea Ambrosi ble saligkåringsprosessen brakt til en suksessfull avslutning. Den 11. juli 1995 ble Jakob Kerns «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). I 1971 var den treårige Harald Kreban blitt rammet av en hjernesvulst, og legene ga ham to år igjen. Da tok foreldrene med gutten til Jakob Kerns grav i klosterkirken og ba om hans forbønn. Ti dager senere kunne legene bekrefte at svulsten var fullstendig forsvunnet. Den 7. juli 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Harald Kreban som et mirakel på Jakobs forbønn.

Jakob Kern ble saligkåret av paven den 21. juni 1998 på «Helteplassen» (Heldenplatz) i Wien sammen med de salige Antonius Maria Schwartz og Maria Restituta Kafka under pavens besøk i Østerrike. Over hundre norbertinerne deltok sammen med tusenvis av prester og troende, og også den 31-årige Harald Kreban var til stede i messen. Jakobs minnedag er dødsdagen 20. oktober. Det finnes relikvier i Geras (blant dem kalken og messehaglen fra hans primissmesse), Wien og Fritzlar. For øvrig vendte den frafalne p. Zahradnik i 1926 kort før sin død tilbake til troen, men gikk over til den ortodokse kirke.

Den 7. april 2006 overlot abbed Martin Felhofer som administrator av Geras den salige Jakob Kerns helligkåringssak til norbertinernes generalpostulator, og den 2. juni 2006 ble p. Evermod Fettinger OPraem fra Geras stadfestet som visepostulator.