Den hellige Johannes Josef av Korset (1654-1734)

Den hellige Johannes Josef av Korset (it: Giovan Giuseppe della Croce) ble født som Karl Cajetan Calosirto (it: Carlo Gaetano) den 15. august 1654 på øya Ischia utenfor Napoli i Sør-Italia. Hans foreldre Josef Calosirto og Laura Garguilo var et velstående og eksemplarisk ektepar. Laura lagde mat og medisiner for de fattige, som alltid var velkomne gjester i huset. Av deres syv sønner gikk fem i Kirkens tjeneste, men den lille Karl var den mest fremstående av dem. Hans fromhet ble anerkjent og godtatt av hans slektninger, som lot ham følge sine egne planer. Hans faste og botsgjerninger overgikk alt som man kan vente av et barn, og ingen var overrasket da han annonserte at han ønsket å bli fransiskaner av strengeste slag.

Selv var han usikker på hvor hans kall lå, men etter at han hadde gjennomført en novene for å få veiledning, kom det en dag to spanske fransiskanere til huset på en tiggertur. De tilhørte Granada-provinsen av alcantarinerne, en streng reformgren av fransiskanerordenen. Den var grunnlagt i 1554 av den hellige Peter av Alcántara. Den forkortes OFMAlc eller OFMDisc (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum [Excalceatorum, Alcantarinorum] eller OFM Strictoris [Strictissimae] Observantiae Discalceatorum). Ordensgrenen besto frem til den i 1897 ble slått sammen med de andre strenge grenene av ordenen (observanter, reformater og rekollekter). Denne forente grenen (OFM) er nå den største grenen av fransiskanerordenen – større enn konventualene (OFMConv) og kapusinerne (OFMCap) til sammen.

Karl ble dypt imponert over de to spanske munkenes fattigdom og konversasjon og dro til deres kloster i Napoli, Santa Lucia del Monte, for å snakke med lederne. Her møtte han p. Karl av Jesu Sår, og denne erfarne veilederen så spiren til et stort kall hos den unge gutten. I ni måneder førte han unge Karl gjennom en anstrengende vei av selvfornektelse og lærte ham opp i metoden for mental bønn som ordenen hadde arvet fra Peter av Alcántara.

I 1670 ble den 16-årige aspiranten ikledd drakten og tok ordensnavnet Johannes Josef av Korset (Gianguiseppe della Croce). Han var den første italieneren i denne ordensgrenen. Den nye novisen skuffet ikke sine overordnedes forventninger. Et bevis på hvor høyt de aktet ham, var da alcantarinerne i Napoli i 1674 skulle bygge et nytt kloster i Piedimonte Matese i Campania, valgte de Johannes Josef til å lede dem, selv om han ennå ikke var 21 år og ikke prest.

Johannes Josef ønsket å forbli diakon i etterlignelse av den hellige Frans av Assisi selv, men hans overordnede bestemte at han skulle ordineres, og den 29. september 1677 feiret han sin første messe. En måned senere, da han i en uvanlig tidlig alder ble betrodd å høre skriftemål, fant man at den unge presten, som med sitt rene hjerte hadde vokst opp uvitende om ondt, var utrustet med ekstraordinær klokskap og innsikt i andres åndelige behov. Rundt denne tiden utarbeidet han en plan om å bygge noen små eneboerhytter i skogen ved klosteret, slik som de første fransiskanerne gjorde, hvor han og hans brødre kunne trekke seg tilbake i perioder i enda strengere askese enn det som var mulig i selve huset.

Johannes Josef ble kalt til moderhuset i Napoli for å bli novisemester. Også dette embetet utførte han fremragende og innpodet i novisene en streng observans av regelen, men han forventet ikke av dem den askesen han selv praktiserte. Han var svært bestemt på at de skulle ha regulær tid med rekreasjon. Han ble igjen overført til Piemonte for å bli guardian (superior). Som leder var han fremst i ydmykhet og den første til å utføre de simpleste arbeidsoppgavene i huset og hagen. Men han trivdes ikke i en slik stilling, og han fikk tillatelse av generalkapitlet i 1681 til å legge ned embetet i en kort periode. Han fikk fullmakt til å vie seg fullstendig til skriftestolen og åndelig veiledning, særlig for nonner i bispedømmet. Imidlertid ble han i 1684 kalt tilbake for å lede sine brødre som guardian enda en gang.

Deretter gikk han gjennom en periode med stor åndelig tørrhet og forlatthet, men han ble trøstet av en visjon. Det var etter dette at Johannes Josef begynte å vise at han hadde mirakuløse evner, ikke bare som helbreder, men også i å skaffe og mangfoldiggjøre mat til huset. Hans berømmelse spredte seg så raskt at da han dro tilbake til Ischia for å besøke sin mor under hennes siste sykdom, hadde han den uvanlige opplevelse å bli utropt til helgen i sin egen hjemby.

En ny periode som novisemester ble etterfulgt av en tredje periode som superior i Piedimonte, og på slutten av denne perioden gjorde en sykdom at han var på dødens terskel. Sykdommen kom som en følge av hans anstrengelser og askese. Han hadde knapt kommet seg før han ble kalt til å ta ledelsen i en krise som truet selve eksistensen til de italienske alcantarinerne.

En pavebulle hadde slått fast at embetet som provinsial og andre viktige embeter i den italienske grenen av alcantarinerne alltid skulle innehas av spanjoler. Dette førte til mange gnisninger, uten tvil delvis på grunn av nasjonale forskjeller, men også på grunn av det faktum at de spanske brødrene i Italia var relativt få, slik at passende superiorer ikke alltid var for hånden. Problemene økte inntil spanjolene i 1702 oppnådde full splittelse fra italienerne og trakk seg ut, men de beholdt eiendomsretten til de to mest utviklede napolitanske husene, et av dem var Santa Lucia del Monte.

De italienske brødrene var uorganiserte og truet av full oppløsning, så den lille gruppen vendte seg til Johannes Josef og ba ham om å hjelpe og lede dem, og det var vesentlig på grunn av hans klokskap, personlighet og ry at de holdt sammen og sto imot sladder og motstand. I 1702 fikk de tillatelse til å etablere seg som en egen italiensk provins av alcantarinerne. Dette var ganske overraskende, deres prekære situasjon tatt i betraktning. På et tidspunkt i Napoli klarte de bare så vidt å skaffe seg tak over hodet, og de var uten mange av de vanlige nødvendighetene i livet. Men Johannes Josef tok alle disse prøvelsene med godt humør, og der var han i takt med grunnleggeren Frans' lære.

På det første provinsialkapitlet i 1703 ble Johannes Josef valgt til provinsial. Han ledet de italienske brødrene med stor fremgang gjennom de første vanskelige årene. Han styrket disiplinen, reorganiserte studiene og foretok til og med nye grunnleggelser. Da han så at provinsen var godt etablert og hans periode som første provinsial gikk ut, fikk han en bulle fra paven som fritok ham for å utøve stemmeretten i fremtiden.

I 1722 ble de to napolitanske husene tilbakeført til den italienske provinsen, og Johannes Josef vendte tilbake til Santa Lucia, hvor han skulle finne sitt siste hvilested, som han hadde profetert da han dro. Hans siste år var viet til andres veiledning og frelse, og derfor måtte han nok en gang ofre sitt ønske om et liv i glemsel. Han kunne ikke vise seg i gatene, hvor han haltet av gårde med hjelp av en stokk, uten å bli fulgt av en folkemengde som ba om hans råd eller velsignelse. De skar til og med biter av hans fillete drakt.

Da hans dødsdag opprant, fikk han et guddommelig varsel og snakket åpent ut om det til alle rundt seg, men fortsatte med å utføre sine daglige oppgaver. Klokken to om morgenen den 1. mars 1734 fikk han et voldsomt apoplektisk anfall, som han aldri kom seg etter, selv om han holdt seg i live i enda fem dager før han døde i Napoli den 5. mars 1734, 80 år gammel. Han ble gravlagt i Santa Lucia del Monte, og hans grav ble nesten øyeblikkelig et svært populært valfartsmål. I 1790 erklærte napolitanerne ham som skytshelgen for byen.

Han ble saligkåret den 24. mai 1789 (dokumentet (Breve) var datert den 15. mai) av pave Pius VI (1775-99) og helligkåret den 26. mai 1839 av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er 5. mars og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han etterlot seg svært lite skriftlig materiale, og bare 40 av hans brev er bevart.