SEGL-dagen 2014

SEGL forside

Birgitta og Ulf Ekman om tro, Vegard Bruun Wyller om menneskelighet i helsevesenet.

Les mer
 

Den hellige Josef av Leonessa (1556-1612)

Minnedag: 4. februar

Den hellige Josef av Leonessa (1556-1612)
Skytshelgen for kapusinernes misjon i Tyrkia

Den hellige Josef ble født som Eufranius Desideri (it: Eufranio) den 8. januar 1556 i Leonessa ved Otricoli på grensen mellom Umbria og Lazio i Italia, den gang en del av Kirkestaten. Han var den tredje av åtte barn av ullhandleren Johannes Desideri og hans hustru Serafina Paolini. Helt fra han var liten viste han bemerkelsesverdige religiøse tilbøyeligheter, han pleide å bygge små altere og tilbrakte mye tid foran dem i bønn, og ofte pleide han å samle sine lekekamerater og oppfordret dem til å be sammen med ham. Som gutt pleide han å piske seg på fredager sammen med Brorskapet av den hellige Frelser.

Eufranius' foreldre døde da sønnen var tolv år gammel, og han ble utdannet av sin onkel Battista Desideri, som var lærer i Viterbo i Lazio. Han hadde planlagt et passende ekteskap for nevøen i en lokal adelsfamilie, men gutten følte et kall til ordenslivet. Bekymring over sitt kall og frykt for å såre onkelen gjorde at den 16-årige Eufranius fikk en alvorlig feber. Han vendte tilbake til Leonessa for å komme seg. Der møtte han en gruppe kapusinermunker (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), som gjorde et dypt inntrykk på ham. Da han fortalte onkelen om sitt ønske om å slutte seg til dem, insisterte Battista Desideri på at han skulle fortsette sine studier.

Eufranius gikk med på det og flyttet til Spoleto, men han holdt kontakten med munkene. Som 17-åring sluttet han seg imidlertid til dem i Leonessa uten å konsultere sin onkel. Han tilbrakte novisiatet i klosteret i Carcerelle nær Assisi. Etter et års novisiat, hvor munkene gjorde alt de kunne for å teste den unge mannen og gi ham motforestillinger, avla han sine løfter som 18-åring i 1574. Han tok ordensnavnet Josef, og i tråd med fransiskanernes skikker fikk han hjembyen som «etternavn». Han ble presteviet den 24. september 1580 i Amelia.

Josef var alltid mild, ydmyk, kysk, nestekjærlig, lydig, tålmodig og botferdig i heroisk grad. Tre dager i uken fastet han på vann og brød, og det samme gjorde han i hele fasten. Han pleide å si til kroppen sin: «Broder esel, det er ikke nødvendig å fø deg som en rasehest, du må være fornøyd med å være et stakkars esel». I 1599, året før Jubelåret, fastet han hele året som en forberedelse til å motta avlaten. Hans seng var harde bord og en vinstokk var hans pute. Han fant glede i tukt og ydmykelser og identifiserte seg med Jesu lidelser. Han så på seg selv som den usleste av syndere, og hans favorittmeditasjon var over Kristi lidelser. Han prekte vanligvis med et krusifiks i hånden og Den Hellige Ånds ild i sine ord. Han forkynte rundt omkring i regionene Umbria, Lazio og Abruzzi. En gang omvendte han en gruppe på femti landeveisrøvere, som deretter dukket opp som en gruppe til hans fasteprekener.

I 1587 ble Josef sendt på oppdrag til Tyrkia som misjonær, der han virket hovedsakelig blant de 4.000 kristne galeislavene i Konstantinopel. Han og hans ledsagere bodde i et forlatt benediktinerkloster, og de levde i en slik fattigdom at det påkalte tyrkernes interesse, og de kom i store mengder for å se på misjonærene. Josef ble smittet av pesten, men kom seg igjen. Han forsonet frafalne kristne som var gått over til islam, og ble fengslet to ganger for å forkynne Evangeliet for muslimene. Han ble løslatt etter inngripen fra den venezianske utsendingen. Da han i sin nidkjærhet forsøkte å komme seg inn i palasset for å preke for sultanen, ble han torturert og dømt til døden ved å bli hengt fra en galge med en krok gjennom en hånd og en fot. Slik hang han i tre dager. Da dette ikke tok livet av ham, ble han i stedet forvist. Fransiskansk hagiografi omtaler dette som en mirakuløs redning ved inngripen fra en engel.

Han vendte tilbake til Italia, og han tok med seg en gresk erkebiskop som hadde falt fra, men som ble forsonet med Kirken da de kom til Roma. I Italia virket Josef utrettelig som predikant og sosialapostel. Han preket to eller tre og noen ganger til og med syv eller ti ganger hver dag. Verken dårlige veier, regn eller snø kunne stoppe ham. Han hadde profetiske gaver og kunne utføre mirakler. På slutten av livet led han av en smertefull kreftsykdom. Han ble operert to ganger, uten bedøvelse, uten å komme med det minste sukk eller klage.

Operasjonene var mislykkede, og han døde etter den 4. februar 1612 i Amatrice, like ved hjembyen Leonessa, 58 år gammel. Hans relikvier ble senere overført til sognekirken i Leonessa, og det ble meldt om mange mirakler. Han ble saligkåret den 22. juni 1737 (dokumentet (Breve) var datert den 19. juni) av pave Klemens XII (1730-40) og helligkåret den 29. juni 1746 av pave Benedikt XIV (1740-58). Hans minnedag er dødsdagen 4. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han alltid sammen med den hellige Fidelis av Sigmaringen, begge er gamle kapusinere som ble helligkåret på samme dag.