Den hellige pave Johannes XXIII (1881-1963)

Minnedag: 11. oktober

Pave nr 261 (1958–1963)

Den hellige pave Johannes XXIII (it: Giovanni) het opprinnelig Angelo Giuseppe Roncalli og ble født den 25. november 1881 i landsbyen Sotto il Monte i provinsen og bispedømmet Bergamo i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den tredje av tretten barn i en fattig småbondefamilie som levde av å forpakte jord. Han vokste opp under svært beskjedne forhold, og familien delte første etasje i huset med sine seks kyr. Fordelen med å vokse opp i en så stor familie er at man lærer å gi og ta, noe som senere gjorde ham til en så utmerket diplomat. Han sa senere: «Det finnes tre måter en mann kan ruinere seg selv – kvinner, gambling og jordbruk. Min far valgte den kjedeligste måten».

Det var en patriarkalsk familie på den måten at familien til to brødre bodde sammen, ledet av Angelos grandonkel Zaverio, som aldri hadde giftet seg, og hans visdom styrte arbeidet og familiens andre saker. Zaverio var Angelos gudfar, og det var ham den senere paven alltid ga æren for sin første og mest fundamentale religiøse utdannelse. Den religiøse atmosfæren i hans familie og det glødende livet i menigheten, under ledelse av p. Francesco Rebuzzini, sørget for at han fikk opplæring i det kristne liv.

Etter først å ha arbeidet på markene, fikk den fromme og begavede Angelo først latinundervisning hos sognepresten i Vervico, før han ble opptatt i tredje gymnasklasse på seminaret i Bergamo i 1892; han var den eneste i familien som fikk studere. Han hadde imidlertid store problemer med latinen, og på den tiden var lærerne rause med spanskrøret. Han sa senere: «Latinen ble tvunget inn i hodet på meg i en takt av omtrent ett slag for hvert ord».

Her begynte han praksisen med å skrive åndelige notater, noe han fortsatte med i en eller annen form resten av livet, og som har blitt samlet i boken «En sjels dagbok». Han mottok sin første tonsur den 28. juni 1895, 13 ½ år gammel, og i 1898 mottok han de lavere vielser. I 1896 ble han opptatt som fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) av den åndelige veilederen på seminaret i Bergamo, p. Luigi Isacchi. Han avla løfter etter deres regel den 23. mai 1897. I 1899 begynte han på sitt teologistudium i Bergamo og tok i 1900 avsluttende eksamener med glans.

Unge Roncalli fikk et stipend fra Cerasi-instituttet for å fortsette sine studier ved Seminario Romano di Sant'Apollinare i Roma, kalt en «krigshøyskole» for Den hellige Stol, og han ankom Roma den 3. januar 1901 sammen med to andre studenter. Hans åndelige veileder var p. Francesco Potocchi, en mild og from mann. Rektor var Msgr Spolverini, professor i kirkehistorie var Msgr Bengini og hjelpelærer i kirkerett var Don Eugenio Pacelli, den senere ærverdige pave Pius XII (1939-58). Etter rundt ett år i Roma avtjente Roncalli militærtjenesten i 73. infanteriregiment i Bergamo, og etter et år ble han dimittert med sersjants grad. Sine teologiske studier avsluttet han med en doktorgrad i 1904.

Som ung prest med to av sine brødreDen 18. juni 1904 ble han diakonviet, og den 10. august samme år ble han presteviet i Santa Maria in Monte Santo (en av de to tvillingkirkene på Piazza del Popolo) av biskop Giuseppe Ceppetelli, titularpatriark av Konstantinopel (1903-17), som i pavens sted var utøvende biskop i Roma (paven var da fortsatt «fangen i Vatikanet»). Den første messen leste p. Roncalli i Peterskirken, mens hjemme i Sotto il Monte holdt han sin første messe den 15. august.

I 1905 ble han utnevnt til sekretær for den nye biskopen av Bergamo, Giacomo Maria Radini-Tedeschi, en enestående mann som skulle prege Roncalli for livet. Han fulgte biskopen på hans pastorale visitasjoner og samarbeidet med ham i hans mange initiativ: en synode, ledelse av bispedømmets blad, valfarter og sosialt arbeid. Samtidig ble han professor på presteseminaret der, hvor han underviste i kirkehistorie, patrologi (læren om kirkefedrenes skrifter) og apologetikk (forsvar av troen). Han var en elegant, grundig, effektiv og etterspurt predikant. Samtidig fant han tid til å arbeide for en bispedømmeorganisasjon av katolske kvinner og for et studentinternat.

Det var i disse årene han hadde sitt utdypende åndelige møte med to helgener som var fremragende hyrder, de hellige Karl Borromeus og Frans av Sales. Det var også år med solid pastoralt engasjement og læretid mens han tilbrakte hver dag ved siden av sin biskop, Radini-Tedeschi. Da biskopen døde i 1914, fortsatte Angelo å undervise på seminaret og å gjøre prestetjeneste på ulike pastorale områder. Det første historiske verk han offentliggjorde, var en biografi om den ærverdige kardinal Cesare Baronius i 1908. Da Italia gikk inn i Første Verdenskrig i 1915, ble Roncalli først sanitetssersjant, senere løytnant og militærkapellan. Da våpnene stilnet, vendte han tilbake til sitt gamle liv, men det skulle ikke vare lenge. Han åpnet et «studenthus» for de åndelige behovene til unge mennesker. I 1919 ble han utnevnt til åndelig veileder ved seminaret.

I 1921 ble Roncalli kalt til Propagandakongregasjonen i Roma og året etter til generalrådet i det samme pavelige verk for troens utbredelse. Samtidig underviste han i patrologi på det romerske seminar. På fritiden skrev han monografier om bispedømmehistorie og han ga ut et stort verk om Karl Borromeus (1538-84). Hans undersøkelser i den forbindelse i det ambrosianske bibliotek i Milano brakte ham i forbindelse med prefekten der, Achille Ratti.

Det var samme Achille Ratti, nå som pave Pius XI (1922-39)Som biskop, som peilet ham inn på en diplomatisk karriere. Den 3. mars 1925 utnevnte paven ham til apostolisk visitator for Bulgaria og den 19. mars ble han bispeviet i San Carlo al Corso som titularerkebiskop av Areopolis i Palestina. Hovedkonsekrator var kardinal Giovanni Tacci Porcelli, prefekt for Østkirkekongregasjonen, assistert av titularerkebiskopene Francesco Marchetti Selvaggiano og Giuseppe Palica. Som motto tok erkebiskop Roncalli Oboedientia et Pax («Lydighet og fred»), som ble hans ledesnor i resten av livet. Mange mente at en lysende karriere i Vatikanet dermed ble stanset.

Bulgaria er et hovedsakelig ortodokst land med en liten katolsk minoritet, og Vatikanet hadde ikke funnet det nødvendig å ha noen utsending der på 600 år. I 1926 førte Roncallis arbeid blant den pressede katolske minoriteten i Bulgaria til opprettelsen av eksarkatet Sofia. I 1931 fikk han tittelen apostolisk delegat for Bulgaria, og han ble i landet til 1935. Han besøkte katolske menigheter og etablerte forbindelser av respekt og aktelse med de andre kristne trossamfunnene. Etter jordskjelvet i 1928 var hans omsorg allestedsnærværende. Han var travelt opptatt, men ensom i sin stilling. Han holdt i stillhet ut misforståelsene og andre vanskeligheter ved en tjeneste i utkanten av samfunnet, og dermed foredlet sin sans for tillit og overgivelse til den korsfestede Kristus.

I 1935 ble han utnevnt til apostolisk delegat for Tyrkia og Hellas, med sete i Istanbul, og her trivdes han. Den katolske Kirke var til stede på mange måter i den unge tyrkiske republikken. Hans tjeneste blant katolikkene var intens, og hans respektfulle tilnærming og dialog med de ortodokse og muslimene ble et trekk ved hans embetsførsel. Han etablerte vennskapelige forbindelser med medlemmer av den tyrkiske regjering og ledere for de ortodokse kirkene. I Istanbul overtalte han myndighetene til ikke å lage museum av kirken Hagia Sofia, som hadde vært muslimsk moské de siste 500 år. Sommeren 1935 døde hans far og i august samme år døde moren.

Erkebiskop Roncalli som diplomatHan bodde i Istanbul til 1937, da han flyttet til Aten. Han ble også den 30. november 1934 utnevnt til titularerkebiskop av Mesembria i stedet for Areopolis. Under den tyske okkupasjonen (1941-44) og den britiske blokaden av Hellas vant han mange venner i landet, ikke minst ved side hvileløse anstrengelser for å hindre hungersnøden i det krigsherjede og hærtatte landet. Han prøvde å få sendt nyheter fra krigsfangene til deres familier, og i nær kontakt med den ortodokse kirke og med hjelp av Den hellige stol kunne han gi konkret hjelp til befolkningen og forhindre deportasjon av greske jøder. Han sørget for «transittvisum» fra den apostoliske delegasjonen til Palestina for noen, og for andre utstedte han dåpsattester slik at de kunne gå for kristne, underforstått at ingen dåp trengte å finne sted.

I 1944 ble Frankrike frigjort av de allierte etter invasjonen i Normandie. Msgr Valerio Valeri, den senere kardinal, hadde vært Den hellige Stols representant som nuntius hos marskalk Pétain og det tyskstøttede Vichy-regimet. Valeri måtte nå vike på grunn av ubegrunnede påstander om kollaborasjon med regimet, etter at president general Charles de Gaulle insisterte. Vatikanet måtte finne en passende erstatter, men raskt, for hvis de ikke sendte en ny nuntius før den tradisjonelle nyttårshilsenen til presidenten, ville denne oppgaven bli gitt til den nest høyest rangerte ambassadøren, Alexander Bogomilov fra Sovjetunionen.

Angelo Roncallis suksess i Istanbul og Aten gjorde at pave Pius XII (1939-58) den 22. desember 1944 overraskende ga ham den viktige oppgaven som apostolisk nuntius i Paris. Plutselig var det en fordel at Angelo var ukjent – ingen hadde noe å innvende mot ham. Den 1. januar 1945 overrakte den nye nuntius Roncalli sine akkreditiver til presidenten. Samtidig overbrakte han den franske nasjon de første lykkeønskninger etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen.

Frankrike var igjen fritt, men nervene i landet sto på høykant. I denne atmosfære ble titusener summarisk drept uten lov og dom, alle anklaget alle, og rettsapparatet truet med å bryte sammen overfor selvtekt, hevn og vilkårlighet. Roncallis uforstyrrelige ro og godslige flegma hadde en god virkning på det overspente, frigjorte Paris. Han klarte å mildne de eksisterende spenningene, og det lyktes ham å redusere antallet av biskoper som skulle avsettes, beskyldt for kollaborasjon med Pétain, fra 33 til tre, og disse tre overtalte han til å gå av.

Roncalli forhandlet med regjeringen om finansiering av Kirkens skoler og utnevnelse av biskoper, og det lyktes ham også å vinne regjeringen for planen om å samle de tyske krigsfangene som var teologistudenter, i en egen leir i Chartres, hvor de kunne fortsette sine studier. Dessuten støttet han de franske biskopene i arbeidet med å vinne tilbake arbeiderne gjennom nye metoder i sjelesorgen («arbeiderprester»). I 1951 overtok Roncalli samtidig embetet som Den hellige Stols første faste observatør ved UNESCO i Paris. Han besøkte Frankrikes store helligdommer og deltok i folkelige fester og viktige religiøse feiringer. Hans holdning var alltid karakterisert av en etterstrebelse av evangelisk enkelhet, selv midt i de mest kompliserte diplomatiske spørsmål. Den oppriktige fromheten i hans indre liv fant uttrykk hver dag i lange perioder med bønn og meditasjon.

Det finnes også anekdoter fra tiden i Paris. En gang en snekker drev og satte opp en bokhylle, traff han en av fingrene med hammeren og resultatet var en lang liste av blasfemiske ord. Roncalli hørte dette utbruddet og listet seg inn i rommet for å irettesette den rasende snekkeren: «Nå, hva slags språk er dette? Kan du ikke bare si merde som alle andre?»

En gang kom en kvinne i en dypt utringet kjole til et middagsselskap. Roncalli sa til menneskene rundt seg: «Jeg lurer på hvorfor når en vakker kvinne kommer inn, snur alle seg for å se på meg i stedet for på henne for å se hva slags ansikt jeg setter opp».

Som patriark av VeneziaDen 12. januar 1953 ble Angelo utnevnt til kardinal og den 15. januar til erkebiskop og patriark av Venezia. Han fikk kardinalhatten av sin gode venn, Frankrikes president, sosialisten Vincent Auriol, sammen med Storkorset av Æreslegionen. Pave Pius XII var alvorlig syk, så hans overlevering av hatten ble utsatt til i oktober. Kardinal Roncalli fikk som titularkirke Santa Priscilla på Aventin-høyden. Patriark Roncallis direkte og utvungne forhold til befolkningen og til det lavere presteskapet i Venezia, som også senere skulle utmerke ham som pave, gjorde ham til en av byens mest ansette overhyrder. Han var fylt med glede over å få lov til å ende sine dager med direkte omsorg for sjeler, noe han alltid hadde ønsket siden han ble prest. Han var en klok og driftig hyrde og fulgte eksemplene til mønsterhyrdene han alltid hadde æret høyt, og gikk i fotsporene til den hellige Laurentius Giustiniani, den første patriarken av Venezia. Han ble også kjent for sin faste motstand mot kommunistene og sin pastorale iver. Som erkebiskop besøkte han alle sogn i sitt erkebispedømme og opprettet mer enn tretti nye sogn. I 1958 fullførte han det femte og siste bindet i sine studier av den hellige Karl Borromeus. Med alderen vokste også hans tillit til Herren midt blant hans energiske, driftige og lykkelige pastorale arbeid.

En gang fikk han i Venezia besøk av en fremtredende gjest fra Polen, kardinal Wyszynski, som nettopp var sluppet ut av fengsel av kommunistregimet. Wyszynski var på vei til Roma, og toget stanset i 45 minutter i Venezia. Patriark Roncalli foreslo da til sin gjest at de tok en rask sightseeingtur med motorbåt. Den polske kardinalen var helt forhekset av skjønnheten i Canale Grande, så han la ikke merke til at de 45 minuttene for lengst var gått. Da han oppdaget det, stønnet han: «Milde himmel, toget mitt har gått!» Roncalli ba ham rolig om ikke å være urolig, og la til: «Ser du den mannen som sitter bakerst i båten? Han er lokomotivføreren på toget ditt. Jeg kidnappet ham, og så lenge han er her hos oss, kan ikke toget ditt forlate stasjonen».

nullVed utnevnelsen til patriark i Venezia var Roncalli blitt 72 år, og alt tilsa at dette skulle bli «retretten» etter en lang og tro tjeneste for Kirken. Men slik skulle det ikke gå. For etter at pave Pius XII døde den 9. oktober 1958, samlet 51 av de 57 kardinalene seg til konklave den 25. oktober i Roma. Kardinalene Mindszenty av Ungarn og Stepinac av Jugoslavia fikk ikke utreisetillatelse, og kardinal Mooney av Detroit døde plutselig like før konklavet startet. Alle skjønte at Pius’ død betydde slutten på en epoke, men ingen visste hva den neste ville bli. Pius hadde utnevnt et stort antall kardinaler (over femti), og det gjorde at kollegiet nå var overveldende ikke-italiensk. Men han hadde ikke utnevnt noen nye siden 1953, så derfor var antallet elektorer så lavt som 51.

Konklavet var dypt splittet mellom den eldre garde, som ville fortsette og utvide Pius XIIs politikk, og en gruppe av relativt yngre kardinaler som var desillusjonert over steriliteten, undertrykkelsen og personkulten i Pius XIIs siste år. Halvparten av kardinalene var i åttiårene eller slutten av syttiårene. 24 av dem var eldre enn den 76-årige patriark Roncalli. De tre mest sannsynlige kandidatene var Alfredo Ottaviani (1890-1979), prefekt for Det hellige officium, Giacomo Lercaro (1891-1976) av Bologna og Ernesto Ruffini (1888-1967) av Palermo. Outsider var kardinal Marcelo Mimmi (1882-1961), tidligere erkebiskop av Napoli, nå i kurien. I noen spekulasjoner ble Roncalli nevnt som en som forente de to ønskede kvalitetene «diplomat» og «from». Han hadde også en tilleggskvalitet: Han ville ikke vare så lenge, siden han var født i 1881. En av hans hovedrivaler var kardinal Gregor Peter Agagianian (1895-1971), den armenskfødte, men helt romaniserte prefekten for Propagandakongregasjonen, så tanken på å velge en ikke-italiener til pave var blitt seriøst vurdert lenge før den hellige Johannes Paul II ble valgt i 1978.

I konklavet i 1958 ble det holdt i alt elleve avstemminger. Ved slutten av konklavets første dag hadde Roncalli tyve og Agagianian atten stemmer. Erkebiskopen av Milano, Giovanni Battista Montini, som var idealpaven for dem i konklavet som ønsket reform, fikk to stemmer, selv om han ennå ikke var kardinal. Han skulle senere bli den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Det ble sagt at den ene av de to stemmene kom fra Roncalli. Kardinal Giacomo Lercaro av Bologna, som ble betraktet som den mest progressive kandidaten, hadde bare fire stemmer – trolig fra de tyske kardinalene – og det samme hadde kardinal Valerio Valeri (1883-1963), prefekt for Ordenskongregasjonen.

Ved lunsjtider den andre dagen, etter to nye avstemminger, var konklavet havnet i et dødvanne. Kardinal Lercaro hadde nå overført sine stemmer til Roncalli. Selv om den franske kardinal Eugène Tisserant (1884-1972), dekanus for kardinalkollegiet og prefekt for Østkirkekongregasjonen, gikk sterkt inn for en ikke-italiensk kardinal, hadde han gått over fra Agagianian til kardinal Benedetto Masella (1879-1970), prefekt for Kongregasjonen for Sakramentsdisiplinen. På det tidspunktet lå Roncalli på rundt femten stemmer. Det ble holdt enda to avstemminger, men røyken var like svart og ingen pave var valgt. Ved begynnelsen av neste dag, den 28. oktober, hadde Roncalli 34 stemmer, som var en for lite til det nødvendige flertall på 2/3 + 1. Kardinal Ottaviani, den fryktede lederen for Det hellige Officium, den gamle Inkvisisjonen, var nå på Roncallis side og tok med seg flere stemmer som var avlagt for Masella. Men enda trengtes det tre avstemminger.

I 1954 hadde Roncalli vært urolig over pave Pius XIIs sykdom, men han var enda mer bekymret over en viss Gaston Bardet, en franskmann som ga seg ut for å være profet. Han hadde sendt patriarken en rykende fersk kopi av sin siste bok. Roncalli svarte at dette «sammensurium av spådommer bærer alle tegn på en forvirret ånd» – altså at det kom fra djevelen. I januar 1955 skrev Roncalli til sin søster Maria: «En gal franskmann, som har åpenbaringer og er synsk, har til og med oppgitt navnet jeg vil ta når de gjør meg til pave. De er gale alle sammen. Jeg tenker mer på døden. Jeg har fullt program både for i år og neste år…»

nullMen den 28. oktober 1958 valgte kardinalene i ellevte avstemming patriark Roncalli til ny pave med knappest mulig flertall, 38 av de 51 stemmene. Ingen vet hvilket navn «den gale franskmannen» oppga – men mon tro om det ikke var Johannes. Vacabor Ioannes («Jeg skal kalles Johannes») var nok ikke en overraskelse for ham, som det var for alle andre. For den nye paven grep langt tilbake i paverekken da han valgte seg navn, kanskje for å markere noe nytt, og kalte seg Johannes XXIII, som den første Johannes på 543 år. I senmiddelalderen hadde det allerede vært en pave Johannes XXIII, men han var avsatt på konsilet i Konstanz i 1415 og regnes blant motpavene av den såkalte Pisa-rekken. På den andre siden hadde det aldri vært noen Johannes XX, så dermed ble Johannes-rekken på en måte korrigert likevel. Roncallis grunner for å velge navnet Johannes var flere: Det var hans fars navn, det var navnet på sognekirken hvor han var døpt og ikke minst navnet på Laterankirken, hans domkirke som biskop av Roma. Selv spøkte han overfor kardinalene om navnet og sa: «Det er det navnet som har vært mest brukt i den lange rekken av romerske paver. De har nesten alle hatt et kort pontifikat». Den nye paven snakket fransk, tyrkisk, moderne gresk, bulgarsk og litt russisk.

Selv om den pavelige skredderen Gammarelli før et nyvalg alltid gjør klar tre pavedrakter i størrelsene liten, middels og stor, var selv den store størrelsen for liten til en mann med Johannes’ livvidde. Etter en høyst provisorisk tilpasning ved hjelp av sikkerhetsnåler ble det hengt en korskjorte over drakten før han ble sendt ut på den sentrale ytre balkongen, eller loggiaen, på Peterskirken. Der ga han sin første pavelige velsignelse, og for første gang i historien ble denne velsignelsen overført på fjernsyn.

nullJohannes bestemte at kroningen ikke skulle skje søndag den 9. november, men allerede torsdag den 4. november, festen for den hellige Karl Borromeus, som han holdt svært høyt. Den høytidelige kroningen fant sted i Peterskirken. Seremonien varte i fire timer, selve kroningen i fire minutter. I kroningsmessen brøt pave Johannes med tradisjonen og holdt selv prekenen. Ved kroningen erklærte paven at han fremfor alt ville være enn en god hyrde. Hans våpen ble tegnet av den sveitsiske heraldiske eksperten Bruno Heim (1911-2003), som hadde vært nuntiatursekretær for Angelo Roncalli i Paris (1947-50) og senere ble erkebiskop og apostolisk delegat til Skandinavia (1961-69). Våpenet inneholdt Roncalli-tårnet og Venezias Markus-løve (som paven ba Heim om å gjøre mindre – eh – «germansk» enn i det første utkastet).

Johannes var langt på vei ukjent for den store verden. Av utseende skilte han seg sterkt fra den asketiske tynne Pius XII, ja, pave Johannes’ fyldige figur var en skuffelse for mange som i Pius hadde sett idealtypen av en pave. Også av personlighet hadde man fått noe helt nytt. Siden den muntre Leo XIII (1878-1903) hadde man hatt inntrykk av at pavene knapt hadde smilt. Nå ble den fjerne og opphøyede Pius avløst av den varme og direkte Johannes. Like etter sitt valg, da en offiser i palatinergarden knelte for ham, tenkte paven tilbake på sin egen tid i det militære og sa: «Reis deg! Reis deg! Tross alt er du kaptein, mens jeg bare var sersjant».

Johannes ble ved sitt valg regnet som en typisk overgangspave, papa de transizione, og med sine 77 år kunne han også bare regne med et kort pontifikat. Mange hadde også sine betenkeligheter, og hjemme på den fattige bondegården i Bergamo utbrøt hans søster: «Dette greier vår Angelo aldri i livet!» Men hans regjeringstid skulle få den største betydning for kirkehistorien. Den 23. november tok han sin katedral, Laterankirken, i besittelse. Han fikk også brakt til sitt kontor sin egen mappe fra Det hellige officium. Der sto det en liten anmerkning: «Mistenkt for modernisme», og dermed fikk han forklaringen på at hans karriere ble sendt ut på et sidespor til Bulgaria i 1921.

En av pave Johannes’ første embetsgjerninger gikk de fleste nokså ubemerket forbi: Utnevnelsen av Pius XIIs skriftefar, den tyske jesuittpateren Augustin Bea (1881-1968), til kardinal og medarbeider. Bea var en gammel mann, født samme år som den nye paven selv; det syntes også å være et pent farvel. I virkeligheten betydde det bortimot den katolske kirkes helomvending i forholdet til de andre kristne kirker; en energisk oppslutning om den økumeniske bevegelse, som med Johannes’ egne ord betydde «slutten på motreformasjonen».

nullI sin tale til kardinalene i San Paolo fuori le Mura den 25. januar 1959 regnet Johannes opp tre oppgaver for sitt pontifikat: Innkalling av en romersk bispedømmesynode, samling av et allment konsil og revisjonen av kirkeretten. Talen ble offentliggjort i Acta Apostolicae Sedis den 27. februar.

Forståelig nok var kunngjøringen om innkallingen av et konsil en sensasjon. Etter nesten hundre år skulle igjen verdenskirkens biskoper samles til en allmenn synode. Som kjent var Første Vatikankonsil (1869-70) ikke avsluttet, men bare suspendert på grunn av utbruddet av den tysk-franske krig og hjemkallingen av de franske beskyttelsestroppene fra Roma. Forkynnelsen av et økumenisk konsil vakte høye forventninger i mange kretser i hele verden. Hans ordvalg ble i protestantiske kretser misforstått dit hen at også ikke-katolikker skulle innbys, men «økumenisk» innebærer i tradisjonell romersk-katolsk språkbruk bare at alle biskoper og prelater i union med pavestolen ville bli innbudt.

Det virket ikke som paven ved den improviserte konsilforkynnelsen helt var klar over de store vanskelighetene som var forbundet med et konsil. Han hadde ikke noe egentlig konsilprogram, og han trodde først at konsilet skulle kunne avsluttes etter tre måneder. Kort tid etter begrunnet han den overraskende innkallingen av konsilet som en plutselig innskytelse av Den Hellige Ånd. Men innkallingen var nok ikke så improvisert som det virket, han hadde nok tenkt nøye gjennom saken. Allerede som patriark av Venezia hadde han snakket med Pius XII om muligheten for et konsil, og Pius XII vurderte dette forslaget omhyggelig, men forkastet til slutt ideen. Etter at Johannes var valgt til pave, overrakte kardinal Ottaviani og erkebiskop Ruffino av Palermo ham et forslag om å innkalle et konsil, men beslutningen kom likevel brått på alle.

I pinsen 1959 ble den første forberedende konsilkommisjonen innsatt. Paven erklærte at Kirken nå først måtte tilpasse seg tidens krav. Når denne oppgaven var løst, kunne de atskilte brødre innbys til enhet med større utsikt til suksess. I sin tale til medlemmene av det pavelige greske kollegiet av 14. juni 1959 nevnte paven for første gang ordet tilpasning, aggiornamento. Når Kirken var modernisert og forynget, da kunne den si til de atskilte brødre: «Kom til oss».

nullI sin tiltredelsesencyklika Ad Petri cathedram av 29. juni 1959, som samtidig inneholdt den offisielle konsilforkynnelsen, la paven frem tre hovedmål for konsilet: Utviklingen av den katolske tro, fornyelsen av de troendes kristenliv og tilpasningen av den kirkelige disiplin til vår tids krav. Alle disse målene skulle stå i de kristnes enhets tjeneste.

Erkjennelsen av at sjelesorgen i Roma måtte bli tilpasset de endrete forholdene i en moderne, raskt voksende storby, fikk Johannes XXIII til å avholde en romersk bispedømmesynode, for øvrig den første i byens historie. Denne synoden fant sted fra 24. til 31. januar 1960 i Lateranbasilikaen. Paven ville at den skulle bli begynnelsen på Kirkens fornyelse. Dens forløp og dens resultater overrasket store kretser, og noen ytret frykt for at den skulle bli modell for det kommende konsilet. Denne synoden fikk imidlertid ingen særlig betydning.

Den 5. juni 1960 utnevnte Johannes ti forberedende konsilkommisjoner og en sentralkommisjon, som skulle sette opp selve saksdokumentene, eller skjemaene (schemata). Samtidig opprettet han et sekretariat til fremme av de kristnes enhet. Det ble satt under ledelse av kuriekardinal Augustin Bea, som ble pålagt å innby representanter for andre kirkesamfunn som observatører. Dette var en helt ny linje i pavestolens forhold til andre kirker. Men pavens innbydelse til ikke-katolske samfunn om å søke etter enhet i anledning av konsilet, utløste også forventninger som knapt var gjennomførbare.

Johannes oppfordret biskopene, ordenene, de katolske universitetene og teologiske fakulteter i hele verden om å komme med sine forslag til temaer som skulle diskuteres på konsilet. Det resulterte i en mengde forslag av høyst forskjellig innhold. En bearbeidelse av dette enorme materialet viste seg knapt mulig. Det var derfor en overraskelse da paven allerede den 25. desember 1961 i den apostoliske konstitusjonen Humanae salutis innkalte konsilet til 1962, men uten å angi noen åpningsdato. Han innkalte også hjelpebiskopene til å delta på konsilet. Den 2. februar 1962 fastsatte han åpningen til den 11. oktober 1962.

En uke før konsilet foretok paven en valfart til Loreto og Assisi, for der å be for fremgang for konsilet. Det var den første reise som en pave foretok siden den salige pave Pius IX (1846-78) påbegynte et nesten hundre år langt «fangenskap i Vatikanet».

Kardinal Ottaviani og pave Johannes XXIIIDet 21. økumeniske konsil, kjent som Andre Vatikankonsil, var den tallmessig største kirkeforsamling som historien kjenner: 2860 konsilfedre samlet seg i Roma. For første gang i kirkehistorien sa atten ikke-katolske kirker ja til pavens innbydelse og sendte offisielle observatører til konsilet. Ved første Vatikankonsil hadde både de ortodokse og protestantene skarpt tilbakevist Pius IXs innbydelse. Den polske kardinal Wyszynski fikk utreisetillatelse og kunne komme til konsilet sammen med seksten av sine biskoper, blant dem hjelpebiskop Karol Wojtyła av Krakow. I tillegg kom blant annet fire biskoper fra Øst-Tyskland, tre fra Tsjekkoslovakia, tre fra Ungarn og alle de jugoslaviske biskopene. Deres ankomst ble betraktet som en tributt til Johannes’ åpne diplomati.

Konsilets første sesjon fant sted fra 11. oktober til 8. desember 1962, og konsilfedrene samlet seg i Peterskirken. I sin åpningstale gjorde Johannes det klart at han ville oppfatte denne kirkeforsamling som noe nytt: Den sanne lære skulle bli strålende opplyst gjennom å fastlegge trossannhetene. Man ville gi avkall på forkastende fordømmelser. Temaer for konsilet skulle være liturgisk liv, sosiale forhold, Kirken og den moderne verden. Da valget på en konsilkommisjon skulle finne sted i den første generalkongregasjonen den 13. oktober, foreslo kardinal Liénart av Lille å utsette valget noen dager, da det på den korte tiden hadde vært umulig å bli nærmere kjent med hverandre. Forslaget ble vedtatt.

Konsilfedrene behandlet først skjemaet om den hellige liturgi, men oversendte det etter seksten dager til en egen kommisjon. Større vanskeligheter ble det ved diskusjonen om skjemaet om åpenbaringens kilder. Det støtte på bestemt motstand fra nesten 2/3 av konsilfedrene, og paven grep personlig inn den 21. november og utnevnte en kommisjon til å utarbeide et nytt skjema under ledelse av kardinalene Ottaviani og Bea. Som tredje skjema diskuterte konsilet de nye kommunikasjonsmidlene. På grunn av de forskjellige forhold på de ulike kontinenter og land var det umulig å utarbeide et budskap som kunne være forpliktende og gyldig for hele Kirken. Det fjerde skjemaet handlet om enheten med Østkirken. Da dette spørsmålet sto i nær forbindelse med skjemaet om Kirken, virket det fornuftig å vente med det til kirkeskjemaet skulle behandles. Selv om man ikke rakk å gjennomdiskutere skjemaet om Kirken til 8. desember, bestemte man i det minste å begynne diskusjonen.

nullSlutten på konsilets første sesjon var overskygget av pavens alvorlige og uhelbredelige kreftsykdom. Til avslutningen av konsilsesjonen kom den svært syke paven bare til sin avslutningstale i Peterskirken. Han innkalte den andre sesjonen til å møtes ni måneder senere, men skulle ikke selv få oppleve den.

Johannes XXIIIs pontifikat betydde ikke en ny begynnelse bare ved innkallingen av konsilet, men også gjennom andre tiltak. For mange var hans ukonvensjonelle natur overraskende, men mest inntrykk gjorde den godhet han utstrålte. Man har sagt om ham at hans hjerte var som en kule av det klareste krystall. Han ble også raskt berømt for sin replikkunst. Under et uanmeldt og uventet besøk i sykehuset Santo Spirito kom forstanderinnen ilende til, oppskjørtet over den uventede høye gjest. Hun hilste ham ærbødig og stammet: «Santo Padre! Jeg er den overordnede for Den Hellige Ånd (Santo Spirito)». Johannes lo og svarte: «Jammen er De heldig! Jeg er bare paven, jeg!»

Johannes forsto sitt embete som den hellige Peters etterfølger som et tjenerembete. Han var i sannhet Servus Servorum Dei, Guds tjeneres tjener. Han besøkte Romas kirker, sykehus og fengsler. Julen 1958 gjenopptok han skikken, som hadde opphørt i 1870, med å besøke Romas hovedfengsel Regina Coeli, siden, som han sa, de innsatte ikke kunne komme til ham. Det kunne også føre til komiske situasjoner. Da han besøkte Regina Coeli, hadde han med gaver til de ansatte og holdt en tale som man i redaksjonen i Vatikanets organ, den stivbente kirkeavisen L'Osservatore Romano, ynket seg over i en sen redaksjonstime. Til fangene hadde paven i all enkelhet sagt at vel hadde han aldri sittet inne, og kunne derfor vanskelig helt leve seg inn i deres vanskelige situasjon. Men han husket da fra sin barndom hjemme i Bergamo at en av hans fettere var blitt tatt for krypskytteri og hadde måttet sone – og det han hadde fortalt om fengselslivet, hørtes ille ut! L'Osservatore Romanos høyfornemme omskriving av dette til den vanlige vatikanske retorikk, utløste stor munterhet, særlig blant journalister.

Pave Johannes trengte svært lite søvn. Det var ikke uvanlig at han la seg klokken 22 for så å stå opp igjen klokken 1 for å arbeide i døgnets stilleste timer til klokken 6. Deretter sov han et par timer igjen før den vanlige arbeidsdagen begynte. Han skal også ha snakket livlig i søvne. Rapporter fra Vatikanet sier at han ofte drømte om sine problemer. En gang ble han overhørt under sin middagshvil mens han mumlet: «Jeg vet ikke. Jeg må spørre paven».

Johannes foretok på egen hånd den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, da han den 13. november 1962 forordnet at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias. Hans opptatthet av liturgien ble vist i hans godkjennelse av nye rubrikker for Breviaret og Missalet den 25. juli 1960, og hans tillatelse til at visse unerte kirker fikk bruke morsmålet.

nullVed sin reise til Loreto og Assisi satte Johannes seg også utover de tidligere pavenes tradisjonelle holdning. Hver dag feiret han det som da var kjent som dialogmesse, det vil si med svar fra menigheten. Johannes tok personlig del i stasjonsgudstjenestene som Roma igjen fikk oppleve, og han innførte igjen den store Kristi legemsfestprosesjonen i Roma. På skjærtorsdag vasket han føttene på utvalgte medlemmer av forsamlingen, og på langfredag gikk han i korsprosesjonen og påskenatt vigslet han dåpsvannet.

Berømt er hans inngripen midt under langfredagsliturgien i en av Romas basilikaer. Midt i rekken av forbønner for verden og menneskenes behov som særpreger langfredagsliturgien, var man kommet til bønnen pro Judaeis – for jødene. Johannes hadde i alle år lojalt bedt den bønnen hver langfredag, selv om han i sitt stille sinn ergret seg over den – han fant den tvilsom, nedlatende og falsk i tonelaget. Men nå var han pave og kunne gjøre noe med det. Han reiste seg og avbrøt bønnen der og da og ga klar beskjed: Aldri mer den bønnen. Neste dag fikk liturgikommisjonen samme beskjed. Og på det konsilet Johannes innkalte, gikk Kirken dypt i seg selv og fordømte skarpt og definitivt et jødehat hos mange av sine troende den lenge hadde tatt for lett på.

Johannes’ spesielle begavelse viste seg også da han en dag skulle motta en gruppe jødiske rabbinere i audiens i Vatikanet. De mosaiske skriftlærde sto brydde og vaktsomme i et av pavens prektige audiensrom og ventet, mellom sveitsergardistenes hellebarder og monsignorenes fiolette kjortler. Situasjonen var ladet og delikat – det fantes ikke noen presedens for den slags møter. Da Johannes trådte inn, oppfattet han lynsnart situasjonen og stemningen, og lot sitt hjerte tale. Med åpne armer gikk han dem i møte og sa impulsivt: «Jeg er deres bror Josef!» (1.Mos 45,4) (Han hette jo også Giuseppe). Det ble et hjertelig møte – rabbinerne kjente sitt Gamle Testamente, og fattet øyeblikkelig hans vakre bilde: Som Jakobs sønner, de evig forfulgte jøder, sto de engstelige i et fremmed palass, innkalt av en som hadde makt. Men denne fremmede gikk dem i møte med tårer og feide all prakten til side: De hadde gjenfunnet sin bror.

Pave Johannes XXIII i mars 1962 utenfor kirken for de kanadiske martyrer i RomaMer enn noen pave ønsket Johannes dialog med verden, uavhengig av trosbekjennelse. Et viktig anliggende for paven var å fremme bestrebelsene til gjenforening av de atskilte kristne. Om de ikke-katolske kristne snakket paven om de «atskilte brødre i troen», med mer vekt på brødre enn atskilte. Typisk for det nye økumeniske klimaet var besøk fra ledende ikke-katolske kirkeledere i Vatikanet, blant annet den anglikanske erkebiskop Geoffrey Fisher av Canterbury den 20. desember 1960, som var den første anglikanske erkebiskop som ble mottatt på denne måten. Johannes sendte også personlige utsendinger til Istanbul for å hilse den økumeniske patriark Athenagoras I (1948-72) den 27. juni 1961, og han utvekslet også hilsener med patriark Aleksej av Moskva. Med pavens godkjennelse deltok fem offisielle observatører på Kirkenes Verdensråds møte i New Delhi i november 1961.

I juni 1959 hevet paven lønnen til de ansatte ved pavestolen med 25-40 % med tillegg etter antall barn i familien. Den 22. februar 1959 etablere han en ny pavelig kommisjon for kino, radio og TV. Johannes’ arbeid for reform av kurien og kirkeretten sprang også ut fra sjelesørgeriske motiver. Han satte i gang sin planlagte revisjon av kirkeretten ved å nedsette en pavelig kommisjon den 28. mars 1962. Dette arbeidet fortsatte frem til 1983, da den nye teksten ble godkjent og promulgert av pave Johannes Paul II.

Ved Pius X relikvier før de overføres fra Venezia til RomaJohannes’ manifestasjon av læreembetet var sterkere viet de pastorale enn de dogmatiske spørsmål. I åtte encyklikaer tok Johannes XXIII stilling til de viktigste spørsmål i tiden. Han så på ingen måte sin aggiornamento (tilpasning) som en grunnleggende bortvending fra kirkelige tradisjoner. Flere ganger forbandt han denne holdning med en særlig aktelse for pave Pius XI. Men i hans lære var en bortvending fra pave Pius XIIs vekt på mariologi merkbar, og i noen av hans erklæringer hørtes en reaksjonær tone. For eksempel avsluttet han den 3. juli 1959 det franske eksperimentet med såkalte «arbeiderprester», som han var medansvarlig for. I samme sammenheng hører også Det hellige Officiums formaning av 20. juli 1961, som kalte de utelukkende litteraturvitenskapelig orienterte nytestamentlige eksegeter til orden og gjorde det også klart at det planlagte konsilet ikke skulle vedta noen «moderne» dogmer. Han advarte også den 30. juni 1962 mot farer i Teilhard de Chardins arbeider.

I sine viktige encyklikaer betonte Johannes den kirkelige åpning til verden, uten dermed å gi avkall på katolske trosposisjoner. I sin tiltredelsesencyklika Ad Petri cathedram av 29. juni 1959 ba paven om at sannhet, enhet og fred skulle fremmes i kjærlighetens ånd, og minnet om hele verdens deltakelse, uten hensyn til landegrenser og livssyn, ved hans forgjenger Pius XIIs død. Han sa seg også glad over at hans hensikt om å innkalle et økumenisk konsil, hadde funnet en så positiv mottakelse. Han hilste ikke-katolikker som «atskilte brødre og sønner».

nullI sin andre encyklika, Sacerdotii Nostri primordia av 1. august 1959, som var viet minnet om hundreårs dødsdagen til sognepresten av Ars, den hellige Johannes Maria Vianney, kom hans omsorg for prestene til uttrykk. Paven fremhevet den hellige sogneprest av Ars som et lysende forbilde for sjelesørgere og botferdige syndere. I første del skrev han om prestenes askese. Han viste til at presten måtte ha et åpent øre for Herrens oppfordring om å ta opp sitt kors og følge Ham. Videre gjorde han oppmerksom på betydningen av bønn og eukaristisk tilbedelse i prestenes liv og betegnet den hellige messe som kilde for prestenes personlige helliggjørelse. Han viste til den hellige sogneprest fra Ars som et eksempel på sjelesørgerisk ansvarsbevissthet, og appellerte til slutt til ungdommen, de kristne familiene og alle troende om å støtte prestene gjennom bønn og handling, og å sørge for at unge menn stadig fulgte kallet til prestegjerning.

Johannes offentliggjorde den 26. september 1959 sin tredje encyklika Grata recordatio, om rosenkransbønnen, hvor han oppfordrer presteskapet og det kristne folk til ivrig rosenkransbønn i oktober måned. Han betegnet det som det sikreste middel for at den romerske bispedømmesynode og det økumeniske konsil skulle bli en suksess.

I sin fjerde encyklika, Princeps Pastorum av 28. november 1959, tok han for seg misjonsspørsmålet. Allerede i prekenen i kroningsmessen hadde han nevnt misjon som sitt viktigste anliggende. I misjonsencyklikaen begrunnet han inntrengende nødvendigheten av et lokalt hierarki og et innfødt presteskap og henviste til legfolks betydning i misjonen. Til slutt gjorde han oppmerksom på kirkene i misjonslandenes nød og sorger, takket misjonærene, misjonssøstrene og leghjelperne og oppfordret til fortsatt åndelig og materiell hjelp til misjonen. Den 8. mai 1960 understreket han disse ordene ved å konsekrere fjorten oversjøiske biskoper i Peterskirken i Roma, derav åtte innfødte fra Afrika.

nullDen 15. mai 1961 offentliggjorde paven sin høyt aktede sosialencyklika Mater et Magistra («Mor og lærerinne») om Kirken og den sosiale utviklingen. Her forsterket og oppdaterte han sosiallæren fra Leo XIII og Pius XI. Innledningsvis henviste han til Leos sosiallære i encyklikaen Rerum Novarum. Nyorganiseringen av samfunnslivet måtte skje i sannhetens, rettferdighetens og kjærlighetens ånd. Han gjorde seg til talsmann for minstelønn til alle arbeidere og henviste til at en rettferdig utvikling ikke bare måtte skje innenfor det enkelte samfunn, men også mellom rike og fattige land. Han brøt med Vatikanets mistenksomhet mot snikende sosialisme og ønsket velferdsstaten velkommen. I encyklikaen la en pave for første gang frem en tredjeverden-tematikk, da han betonte nødvendigheten av økonomisk utjevning mellom folkene. Så progressiv var denne encyklikaen at en fremtredende amerikansk katolsk forfatter utbrøt: Mater, si! Magistra, no! («Mor, ja! Lærer, nei!»)

Sin sjette encyklika viet Johannes til minnet om den hellige pave Leo den store og spørsmålet om enhet i Kirken. Aeterna Dei sapientia av 11. november 1961 hyllet Leo som hyrde og kirkelærer på hans 1500-års dødsdag. Johannes gjorde det tydelig at Kirken måtte være én og at biskopen av Roma måtte være midtpunktet i den synlige enhet og inneha læreprimat.

Pavens syvende encyklika, Poenitentiam agere av 1. juli 1962, var viet boten. Johannes betegnet boten som begynnelsen på syndstilgivelsen og oppnåelsen av den evige frelse. Han henviste til boten i Det gamle og Det nye Testamentet, Kirkens praksis, konsilenes eksempel og oppfordret innstendig til bønn og bot som den beste forberedelse til konsilet.

Til de mest innflytelsesrike encyklikaene hører Johannes XXIIIs åttende og siste, Pacem in terris av 11. april 1963. Den handlet om freden blant alle folk; i sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet. Den vendte seg ikke som sedvanlig bare til de katolske troende gjennom deres biskoper, men til «alle mennesker av god vilje». Der gjentok han sin forgjenger Pius XIIs manende ord fra 1939: «Ingenting er tapt med freden, men alt kan være tapt med krigen». Paven vurderte FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 som av største betydning.

nullI encyklikaen tok paven også stilling til spørsmålet om avspenning og sameksistens mellom maktblokkene. Han skilte mellom marxistisk ideologi og de kommunistiske regimenes aspirasjoner, og erklærte at det kunne oppstå situasjoner hvor kontakt og møter om praktiske spørsmål, som tidligere var utenkelig, nå eller i morgen kunne være virkelig fruktbar. Encyklikaen inneholder også en skarp fordømmelse av atomopprustningen. Dette rundskrivet ble over hele verden ansett som hans testamente. Selv russerne var imponert, og den italienske marxistiske filmregissøren Pier Paolo Pasolini dedikerte sitt mesterverk, filmen Matteusevangeliet, til pave Johannes.

Til tross for sitt ja til sameksistens tidde Johannes ikke om forfølgelse av Kirken. Fra første dag i embetet engasjerte han seg aktivt i skjebnen til de troende i østblokklandene. Rett etter sin kroning sendte han personlige telegrammer til den salige kardinal Aloisius Stepinac, erkebiskop av Agram (d. 10. februar 1960), og kardinal József Mindszenty, primas av Ungarn, som begge var frarøvet sin frihet. I 1961 skrev han en egen bønn for taushetens Kirke. En tilfredsstillelse for ham var løslatelsen av den ukrainsk-katolske metropolitten Josef Slipyj av Lviv, som hadde måttet tilbringe sytten år i sovjetisk fangenskap. Metropolittens utreisetillatelse til Roma antydet samtidig klimaendringen i forholdene mellom Vatikanet og østblokken. Det samme gjorde den overraskende løslatelsen av den tsjekkiske primas, kardinal Beran, som hadde sittet tretten år i fengsel. Nå fikk han plutselig forlate landet, fremdeles ubøyelig i sine prinsipper.

nullJohannes åpnet for samtale med lederne for den kommunistiske verden med den hovedbegrunnelse å hjelpe de undertrykte troende i det kommunistiske maktområdet. Han viste seg den 7. mars 1962 til og med villig til å gi audiens til Nikita Krustsjovs datter og hennes mann Adsjubej, redaktør for Izvestia, og ignorerte dermed den ekskommunikasjonen av kommunister som var erklært av Pius XII. Det innvarslet også Vatikanets mer åpne østpolitikk. Han sendte frimerker og mynter til Khrusjtsjovs barnebarn, og han ba deres mor om å gi en spesiell klem til den yngste, Ivan, fordi navnet er den russiske formen for Johannes.

Under Cuba-krisen i 1962 ba Johannes offentlig både USA og Sovjet om å vise forsiktighet, og vant respekt både fra Krustsjov og president Kennedy. Pravda i Moskva siterte ham på forsiden, og det ble sagt at hans appell gjorde det mulig for Krustsjov å gi etter uten å tape ansikt. Året etter ga den internasjonale Balzan-stiftelsen sin fredspris til Johannes. I den anledning sendte patriarken av Moskva et gratulasjonstelegram, og Johannes svarte. Det var første gang en pave og patriarken av Moskva hadde utvekslet vennlige hilsener. De mest reaksjonære kritiserte ham for manglende fasthet overfor kommunismen, men dette sier langt mer om dem enn om pave Johannes.

Med Johannes XXIII kom en frisk forandringens vind inn i paveembetet, og han slakket på den hierarkiske stivhet. I sin regjering av Kirken benyttet han seg i større grad enn før av kardinalkollegiets hjelp. Derfor gikk han allerede ved sine første kardinalutnevnelser ut over det maksimale antallet på sytti som pave Sixtus V (1585-90) fastsatte i konstitusjonen Postquam verus av 3. desember 1586, og som var foreskrevet i Codex Iuris Canonici. Han avskaffet også den gamle distinksjonen mellom kardinalbiskoper, kardinalprester og kardinaldiakoner. Selv om kategoriene ble beholdt, var de nå av rent protokollær betydning. Han bestemte at heretter måtte alle kardinalene være biskoper eller bli bispeviet før kreeringen til kardinal.

nullI sitt første konsistorium den 15. desember 1958 utnevnte pave Johannes 23 nye kardinaler, slik at det til sammen ble 75 i kollegiet. Av de 23 var tretten italienere. Blant de nye kardinalene var erkebiskop Giovanni Battista Montini av Milano, som skulle bli Johannes’ etterfølger som pave Paul VI (1963-78). En annen var hans etterfølger som patriark av Venezia, Giovanni Urbani (1958-69), som han hadde utnevnt den 11. november 1958. Erkebiskop Franz König av Wien var den som levde lengst av de kardinalene Johannes kreerte (død den 13. mars 2004, 98 år gammel).

I andre konsistorium den 14. desember 1959 utnevnte han åtte nye kardinaler (hvorav tre italienere), slik at antallet steg til 79. Blant de nye kardinalene var Augustin Bea. I det tredje konsistoriet den 28. mars 1960 utnevnte han syv nye kardinaler (hvorav to italienere) og brakte antallet opp i 85. En av de nye var den første svarte kardinalen, biskop Laurean Rugambwa av Rutabo i Tanganyika. I dette konsistoriet ble tre kardinaler utnevnt in pectore, det vil si i hemmelighet, fordi de virket i kommunistkontrollerte land. Men siden deres navn aldri ble publisert, trådte deres utnevnelser aldri i kraft.

I Johannes’ fjerde konsistorium den 16. januar 1961 utnevnte han fire nye kardinaler, hvorav en italiener. I sitt femte og siste konsistorium den 19. mars 1962 utnevnte han ti nye (hvorav tre italienere) slik at kollegiet økte til 87. Blant de nye kardinalene var Leo-Jozef Suenens, erkebiskop av Mechelen-Brussel/Malines-Bruxelles i Belgia. I alt kreerte Johannes XXIII 52 kardinaler i fem konsistorier. Johannes ga også kardinalkollegiet et mer internasjonalt preg, og han ga også de kardinalene som ikke residerte ved kurien, større innflytelse og høyere verdsetting. Det gjaldt også de nasjonale bispesynodene. Etter tiår med økende sentralisering ga han episkopatet en ny klarhet over sin betydning.

Johannes XXIII overvar oppførelsen av T. S. Eliots skuespill om den hellige Thomas Becket, «Mordet i katedralen». Det var første gang på over 200 år at en pave overvar en teaterforestilling. Pavens yndlingskomponister var for øvrig Donizetti, Ponchielli, Mozart, Bach og 1600-talls-komponister.

nullJohannes XXIII foretok ti hellig- og fem saligkåringer, men han kunne ikke virkeliggjøre sitt ønske om å helligkåre den salige pave Pius IX. Kanskje gledet han seg i himmelen over at Pius IX endelig ble saligkåret sammen med ham selv. I 1959 opphøyde han den hellige Laurentius av Brindisi til kirkelærer. I den apostoliske konstitusjonen Veterum sapientia av 22. februar 1962 fremhevet Johannes betydningen av det latinske språk og dets fordeler for å holde troen ren. Han beordret også en revisjon av helgenlisten, som gjennomgikk en grundig historisk kontroll.

Johannes XXIIIs fromhet var også fylt av tradisjonens ånd. Hans dype religiøsitet ble næret av den inderlige tilbedelse av det hellige altersakrament og en levende Mariafromhet. Pavens «Åndelige dagbok» viser en tradisjonell spiritualitet med motto «Gjennom Maria til Jesus». Pavens ærbødighet for Maria blir også synlig ved at han bestemte at konsilets første sesjon skulle vare fra festen for Marias moderskap til festen for Marias uplettede unnfangelse. Overraskende for mange var Johannes’ utsagn i sin åndelige dagbok om at han i hele sitt liv hadde skriftet ukentlig. «Det hellige skriftemål, godt forberedt og regelmessig avlagt fredag eller lørdag, blir alltid grunnlaget på helliggjørelsens vei».

Med denne dypt fromme holdning imøteså også Johannes døden. Fra begynnelsen av 1962 hadde han vært alvorlig syk med magekreft, som først ble diagnostisert den 23. september 1962, og han var klar over at den var uhelbredelig. Det ble sagt at han avslo en operasjon som kunne ha forlenget hans liv, med den begrunnelse at man i konsilets viktige åpningsfase ikke kunne ha en pave i sykesengen. Hans helsetilstand forverret seg under den første konsilsesjonen, og allerede ved avslutningen av sesjonen erklærte han: «Jeg er med dere. Neste år vil det kanskje være en annen pave».

Den 27. november 1962 fikk han en massiv indre blødning. Vatikanets pressekontor sendte ut en melding om at han hadde en forkjølelse, mens ryktene gikk om at han allerede var død. Fra begynnelsen av 1963 ble hans helsetilstand dårligere. Han viste seg siste gang i vinduet på sin leilighet på Kristi himmelfartsdag den 23. mai 1963. Ved middagstid intonerte han bønnen Regina Coeli med en stemme som ennå var musikalsk og sterk. Applausen fra mengden på Petersplassen var så sterk at han nesten ble forhindret fra å gi sin velsignelse. De fortløpende legebulletinene ble fulgt av millioner av engstelige mennesker over hele verden, og i hans siste timer var Petersplassen stappfull av mennesker. Etter en smertefull dødskamp døde han på 2. pinsedag, den 3. juni 1963, klokken 19. 49.

nullHele verden sørget, og i FN ble flaggene firt på halv stang. Selv Union Jack ble firt på halv stang i den bittert delte byen Belfast. Bare få pavers død har utløst så stor sorg i verden som Johannes XXIIIs, også blant ikke-katolikker, ja til og med av ikke-kristne. Italias fagforeninger, også de kommunistiske, oppfordret til å legge ned arbeidet i ti minutter ved pavens begravelse som et tegn på sorg. Oppfordringen ble langt på vei fulgt i hele landet da Johannes den 6. juni 1963 ble bisatt i krypten under Peterskirken, i nærheten av Pius XIs grav. Etter sin død fikk han den amerikanske presidentens frihetsmedalje.

Johannes XXIII vakte samtidens sympati gjennom sin utpregede enkelhet, sin barnlige fromhet og sin menneskelige godhet, og han fikk tilnavnet «Johannes den Gode». Hans utstrålingskraft var betydelig, og til tross for sin lærdhet og språkmektighet fjernet han seg aldri fra sitt beskjedne opphav, og han bevarte alltid en småbondes skarpsindighet og joviale humør. Men mange som i dag påkaller seg Johannes XXIII, overser at han ikke var noen tilhenger av plutselige endringer, men fornuftige og gradvise reformer. Han etterstrebet en religiøs inderliggjøring av Kirken, men ikke at den skulle gjøre seg lik verden. Allerede nå kan man si at pave Johannes XXIII innleder et nytt kapittel i pavehistorien, og han vil gå inn i historien som konsilpaven.

nullI den tidlige Kirken ville Johannes øyeblikkelig ha blitt utropt til helgen etter folkelig krav. Men i våre dager går det noe langsommere. Informativprosessen for hans helligkåring åpnet i 1967 og ble avsluttet i 1974. Men først den 20. desember 1999 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II, og han fikk dermed tittelen Venerabilis - «Ærverdig». Den 27. januar 2000 godkjente samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som slo fast at det hadde skjedd en mirakuløs helbredelse på forbønn av pave Johannes XXIII.

Dette underet var en medisinsk uforklarlig helbredelse av den italienske ordenssøsteren Caterina Capitani (1942-2010) fra «Kjærlighetens døtre» (Figlie della Carità), som arbeidet på sykehuset St. Johannes av Gud i Agrigento i Sør-Italia. Hun fikk blødende magesår i 1963, og etter måneder med behandling fjernet legene det meste av magesekken, som var dekket av svulster, og hele milten og bukspyttkjertelen. I begynnelsen forbedret hennes tilstand seg, men så utviklet hun en ekstern fistel (fistula), som lekket. Hun var døden nær den 22. mai 1966, da assisterende provinsial for Kjærlighetens døtre brakte henne en relikvie, som skal ha vært et stykke av pave Johannes’ laken. Hun la dette stykket på sr. Caterinas sår i håp om at Herren ville komme med sin miskunn og sin kjærlighet. Plutselig våknet sr. Caterina fra sin dvale og følte ikke lenger noen smerte. I stedet følte hun en hånd på sitt sår og hørte en stemme som sa: «Søster Caterina!» Skremt over å høre en mannsstemme i sitt rom, snudde hun seg og så pave Johannes stående ved hennes seng. Han fortalte henne at hun var frisk, og hun gikk for å fortelle de andre søstrene at hun var helbredet og sulten!

Sr. Caterina var til stede ved forkynnelsen av dekretet om sin egen mirakuløse helbredelse. Hun ble velsignet av pave Johannes Paul II, og var naturlig nok svært rørt. Hun var til stede ved saligkåringsseremonien og døde i 2010, 68 år gammel og mer enn 43 år etter sin helbredelse.

JohnXXIII Petersplassen

Johannes XXIII ble saligkåret sammen med pave Pius IX på Petersplassen i Roma den 3. september 2000 av pave Johannes Paul II. Ved saligkåringen slo paven fast at hans minnedag skal feires 11. oktober, den dagen Andre Vatikankonsil ble åpnet i 1962.

Den 5. juli 2013 approberte pave Frans det positive resultatet av den avstemmingen som kardinalene og biskopene i Helligkåringskongregasjonen holdt i deres ordinære sesjon den 2. juli 2013 for helligkåring av den salige pave Johannes XXIII (Angelo Giuseppe Roncalli). Dette var en noe uvanlig gest, men til tross for at det ikke forelå noe annet mirakel, var det pavens vilje at helligheten til den store paven fra Andre Vatikankonsil skulle anerkjennes. Vatikanets pressetalsmann erklærte at en helligkåring uten et annet mirakel fortsatt er gyldig ettersom at det finnes et eksisterende mirakel som førte til pave Roncallis saligkåring. Uansett har paven myndighet til å dispensere fra det andre miraklet i en sak.

Den 30. september 2013 kalte pave Frans sammen et konsistorium av kardinaler i Det apostoliske palass for å fastsette en dato for helligkåringen av pavene Johannes Paul II og Johannes XXIII. Paven annonserte da at helligkåringen skulle skje på Miskunnssøndagen den 27. april 2014.

4_paver_27_april

Helligkåringsmessen ble feiret på Petersplassen av pave Frans. Til stede blant koncelebrantene på første rad blant kardinalene var også pave emeritus Benedikt XVI (2005-13), Johannes Paul IIs etterfølger og pave Frans’ forgjenger. Alle kardinalene hilste på ham da de kom inn i prosesjonen, og pave Frans omfavnet hem både ved inngangsprosesjonen og utgangsprosesjonen. De fem koncelebranter ved pavens side ved alteret var Romas kardinalvikar Agostino Vallini, den polske kardinalen og mangeårige pavesekretær Stanislaw Dziwisz samt biskop Francesco Beschi av Bergamo, Johannes XXIIIs hjembispedømme, samt de to kardinalbiskopene Angelo Sodano og Giovanni Battista Re.

På Petersplassen søndag den 27. april 2014 var det altså to levende og to hellige paver, en temmelig enestående begivenhet!

Et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som ble offentliggjort i Vatikanets avis L’Osservatore Romano den 12. september 2014, satte offisielt inn den hellige pave Johannes XXIII i helgenkalenderen den 11. oktober og den hellige pave Johannes Paul II den 22. oktober.

Kilder: Kelly, Brusher, Dahlby, Franzen, Hebblethwaite, zeno.org, Rieber-Mohn, Caporilli, Maxwell-Stuart, Johnson, Duffy, McBrien, Boberski, Index99, Illuminating Lives, vatican.va, Bello - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. september 2000

 

av Webmaster publisert 14.09.2000, sist endret 23.03.2017 - 10:46