Den hellige Johannes Gabriel Perboyre (1802-1840)

Minnedag: 11. september

Johannes Gabriel Perboyre (1802-1840) Den hellige Johannes Gabriel Perboyre (fr: Jean-Gabriel) ble født den 6. januar 1802 i den lille landsbyen Puech i Mongesty i bispedømmet Cahors i Sør-Frankrike. Han ble døpt dagen etter. Han var den eldste av de åtte barna (fire gutter og fire jenter) av arbeideren Pierre Perboyre og hans hustru Marie Rigal, og han kom fra en familie hvor tre sønner ble Vincentsprester, i tillegg til Johannes Gabriel også Louis (1807-31) og Jean-Jacques (1810-96). To av deres søstre ble ordenssøstre i kongregasjonen «Nestekjærlighetens døtre» (vincentianerinnene). Et slikt miljø utstrålte tro, enkle og sunne verdier og sansen for livet som en gave.

Hans yngre bror Louis fikk klosterkall i 1818, og den 16-årige Johannes Gabriel ble bedt om å være hos broren en stund mens han ventet på at han skulle tilpasse seg de nye omgivelsene. Johannes Gabriels tilstedeværelse i seminaret var altså tilfeldig, og det var meningen at han snart skulle reise tilbake igjen. Men anledningen åpenbarte uventede horisonter for den unge mannens undrende blikk, nemlig at han i seminaret hadde funnet sin vei.

På den tiden var Kirken i Frankrike nettopp kommet seg gjennom revolusjonens vanskeligheter, som innebar martyriet for noen og et smertefullt frafall for mange andre. På begynnelsen av 1800-tallet så situasjonen trøstesløs ut med ødelagte bygninger, plyndrede klostre og et folk uten hyrder. Det var derfor ikke noen tilfeldighet at presteembetets ideal ikke sto for den unge som et matt valg av livsstilling, men som et skjebnevalg for helter. Hans foreldre aksepterte overraskende sin sønns valg og ga ham sin oppmuntring med på veien. Det var ikke tilfeldig at hans fars bror var lasarist, og det forklarer hvorfor misjonæridealet i 1818 modnet seg hos den unge Johannes Gabriel. Misjon den gangen betydde først og fremst Kina. Men Kina var en drøm som lå langt borte, og å reise betydde at man aldri mer skulle se igjen hjemlandet.

Det var naturlig for Johannes Gabriel å velge den kongregasjonen som den hellige Vincent de Paul hadde grunnlagt i 1625, Misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis - CM). Medlemmene blir oftest kalt Vincentsprester, men også lasarister eller vincentianere (Lazaristae; Vincentiani). Kongregasjonen var grunnlagt for å bringe evangeliet til de fattige og utdanne presteskapet, men fremfor alt å føre de samme misjonærene til hellighet. Misjon er ikke propaganda. Kirken har alltid forlangt at ordets forkynnere skal være åndelige mennesker, ydmyke av hjertet, fylt av Gud og nestekjærlighet. For å kunne bringe lyset til mennesker i mørket, er det ikke nok med en lampe hvis den ikke har noe olje. Han trådte inn i kongregasjonens novisiat den 27. desember 1818, og den 28. desember 1820 avla han vincentianernes fire løfter.

Fra 1818 til 1835 var Johannes Gabriel misjonær i sitt eget land. Under utdannelsen var han en mønsternovise og student, og han gjorde det svært bra under teologiutdannelsen. Han ble presteviet den 23. september 1825 i vincentianerinnenes kapell i Rue de Bac i Paris av biskop Louis Dubourg, tidligere biskop av New Orleans. Deretter fikk han til oppgave å ta seg av utdannelsen av seminarister i Saint-Flour. To år senere ble han rektor for gutteseminaret der. Det var tydelig for alle at han i tillegg til intellektet også hadde like store personlige og åndelige kvaliteter, så i 1830 ble han sendt til Paris som assisterende novisemester, og han hadde mange betydningsfulle stillinger i sin orden. Han underviste mellom 1825 og 1835 i teologi ved Saint-Flaur.

En ny hendelse forandret Johannes Gabriels liv, og igjen var hovedpersonen hans yngre bror Louis. Han var også trådt inn i Vincentsprestenes orden og hadde søkt om å få bli sendt til Kina, hvor den hellige Vincents sønner hadde fått en ny martyr med den salige Frans Régis Clet den 18. februar 1820. Men under reisen døde Louis Perboyre, bare 24 år gammel.

Alt det den unge mannen hadde håpet på og gjort, ville ha vært til ingen nytte hvis ikke Johannes Gabriel hadde anmodet om å få erstatte sin bror på den tomme plassen han hadde etterlatt. Han forlot Le Havre den 21. mars 1835 og kom til Macao i Kina den 29. august. På det tidspunkt visste man i den vestlige verden nesten ingen ting om det himmelske keiserriket, og uvitenheten var gjensidig. De to verdener følte en gjensidig tiltrekning, men en dialog var vanskelig. I de europeiske landene snakket man ikke om en kinesisk kultur, men bare om overtro, om «latterlige» seremonier og skikker. Disse vurderingene var derfor bare fordommer. Kinas vurdering av Europa og kristendommen var ikke bedre.

Etter å ha akklimatisert seg i Macao bega Johannes Gabriel seg den 21. desember 1835 ut på den lange reisen i en kinesisk djunke, til fots og på hesteryggen, som etter åtte måneder brakte ham til Nanjang i Henan-provinsen. Han begynte straks å lære landets språk, og i løpet av fem måneder var han i stand til å uttrykke seg på godt kinesisk, om enn med noe besvær. Han kastet seg straks ut i misjonsvirksomheten med å besøke de små kristne menighetene. Han ble straks engasjert i lasaristenes arbeid med å ta seg av forlatte barn, som det var mange av, og utdanne dem som gode kristne.

Han viste seg å være en dyktig lærer, og etter to år ble han i januar 1838 overflyttet til Hubei (Hupe), som er en del av det sjøområdet som er dannet av Yangtzekiang (Den blå flod). Selv om han opprettholdt et intenst apostolisk arbeid, led han mye, både på legeme og sjel.

I 1839 var det to begivenheter som formørket horisonten, selv om de tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Den første var en gjenopptakelse av forfølgelsen av de kristne, som var en følge av et dekret fra den mandsjuriske keiser Quilong [Kien-long] (1736-95), som hadde forbudt den kristne religion i 1794. Den andre var utbruddet av den kinesisk-britiske krigen, som er bedre kjent som «Opiumskrigen» (1839-42). Stengningen av de kinesiske grensene og den kinesiske regjeringens hensikt om å forlange en tillitserklæring fra de fremmede ambassadørene hadde skapt en eksplosiv situasjon. Gnisten kom etter at man konfiskerte flere laster opium i havnen i Kanton. Denne handlingen var til stor skade for handelsmennene, hvorav de fleste var engelskmenn. Den britiske flåteenheten grep inn, og krigen begynte.

Misjonærene, som naturligvis bare var interesserte i den førstnevnte av de to begivenhetene, forfølgelsen av de kristne, var alltid på vakt. Men som det ofte skjer, ble beredskapen mindre på grunn av alt for mange alarmer. Og det var det som skjedde den 15. september 1839 i Cha-yuen-ken, hvor Perboyre bodde.

Den dagen var han sammen med to andre misjonærer fra Europa, sin medbror Baldus og fransiskaneren Rizzolati, i tillegg til den kinesiske misjonæren pater Wang. De fikk beskjed om at en kolonne på rundt hundre soldater nærmet seg. Misjonærene la ikke vekt på denne opplysningen. Kanskje var soldatene på vei til et annet sted. I stedet for å være forsiktige og vaktsomme, fortsatte misjonærene sin hyggelige broderlige samtale. Da det ikke lenger var noen som helst tvil om hvilken retning soldatene marsjerte i, var det for sent. Baldus og Rizzolati bestemte seg for å flykte langt bort. Perboyre gjemte seg i nærheten, for de nærliggende fjellene var tett bevokst med bambusskoger og hadde mange skjulte huler. P. Baldus bekreftet senere at soldatene fremsatte trusler for å tvinge en katekumen til å røpe stedet hvor misjonæren hadde gjemt seg. Katekumenen var et svakt menneske, men ikke noen Judas, selv om han forrådte misjonæren for det ubetydelige, men symbolske beløpet 30 tael.

Dermed begynte Johannes Gabriels sørgelige vandring til sitt Golgata. Fangen hadde ingen rettigheter, han var ikke beskyttet av noen lov, men var i sine fangevokteres og dommeres vold. Ut fra den kjensgjerning at han var arrestant, formodet man at han var skyldig, og hvis han var skyldig, skulle han straffes. En rekke rettssaker fulgte. Den første ble holdt i Kou-Ching-Hien. På spørsmål bekreftet Jean Gabriel heltemodig at han var kristen prest og forkynte denne tro, og at han aldri ville avsverge troen på Kristus. De ba ham om å avsløre sine medbrødre i troen og fortelle om grunnene til at han hadde overtrådt Kinas lover, men han forble taus.

Fangen ble deretter overført til Siang Yang. Forhørene ble holdt tett etter hverandre, i mange timer måtte han ligge knelende på rustne jernkjettinger, ble hengt opp etter tommelfingrene og håret i en takbjelke (hangtse-torturen) og ble gjentatte ganger prylt med bambusstokker.

Den tredje rettssaken ble holdt i Wuchangfu. Johannes Gabriel ble stilt for fire forskjellige domstoler og underkastet tyve avhør. De var knyttet sammen med tortur og den grusomste spott. De forfulgte misjonæren og hånte mannen. De tvang kristne til å avsverge troen, og en av dem til og med til å spytte på og slå den misjonæren som hadde brakt ham til troen. For å nekte å trampe på krusifikset mottok Johannes Gabriel 110 stokkeslag. På et tidspunkt fikk Johannes Gabriel svidd inn i ansiktet fire tegn som betydde «lærer av den falske religion».

Blant de mange anklagepunktene var det verste at han hadde stått i et umoralsk forhold til en kinesisk jente, Anna Kao, som hadde avlagt løfte om jomfruelighet. Martyren forsvarte seg og sa at hun verken var hans elskerinne eller hans tjenestepike. Meningen med Johannes Gabriels svar var at i kristendommen blir kvinnene respekterte, ikke foraktet. Men han var fortsatt oppbrakt over at de lot uskyldige mennesker lide for hans skyld. Under et forhør ble Perboyre tvunget til å ta på seg messeklær. De ønsket å anklage ham for å bruke det prestelige privilegium til private interesser. Men ikledd prestedrakten gjorde misjonæren inntrykk på dem som sto omkring, og to kristne kom mot ham for å be om absolusjon.

Visekongen var den mest grusomme dommer. På dette tidspunkt var misjonæren bare en skygge av seg selv. Den skruppelløse dommerens raseri ble utøst over et spøkelse av en mann. Forblindet av sin allmakt forlangte visekongen tilståelser, innrømmelser og anklager mot andre. Men om legemet var svakt, fikk sjelen ny styrke. Da Johannes Gabriel for siste gang sa til visekongen at han heller ville dø enn å fornekte sin tro, ble dommen avsagt: Johannes Gabriel skulle dø ved kvelning.

Deretter måtte man vente på den keiserlige bekreftelsen. Krigen med engelskmennene ødela et hvert håp om at han skulle vise en gest av god vilje, så den 11. september 1840 kom den keiserlige utsending i all hast med det dekretet som bekreftet dødsdommen. Det var da gått nesten et år siden Johannes ble tatt til fange.

Sammen med syv forbrytere ble misjonæren ført opp på en høyde ved Wuchangfu som het «Det røde fjell». Mens forbryterne først ble drept, var Perboyre hensunket i bønn, til undring for dem som sto omkring. Da det ble hans tur, tok bødlene av ham hans lilla skjorte og bandt ham til en pæl som var formet som et kors. De la et rep om halsen på ham og kvalte ham langsomt. Det var i den sjette time. Mange av omstendighetene som omgir hans siste leveår, svarer til Kristi lidelse: Forræderiet, arrestasjonen, døden på korset, dagen og timen. I virkeligheten var hele hans liv et vitnesbyrd og en trofast Kristi disippels liv.

Johannes Gabriel Perboyre døde den 11. september 1840 i Wuchang. Et resultat av hans skjebne var at to år senere, da Nanking-avtalen ble forhandlet frem, insisterte den britiske regjeringen på at det skulle være med en bestemmelse som sa at enhver misjonær som ble arrestert i fremtiden, ikke skulle behandles av de kinesiske myndighetene, men overlates til vedkommendes hjemlands nærmeste konsul.

Johannes ble erklært Venerabilis («Ærverdig») den 9. juli 1843 av pave Gregor XVI (1831-46), som da ga tillatelse til at helligkåringsprosessene for 43 martyrer ble åpnet, blant dem Johannes Gabriel Perboyre og Frans Régis Clet. Begge de to martyrenes legemer ble i 1860 ført tilbake til Frankrike og til lasaristenes moderhus i Paris, men deres hjerter ble i Kina, landet de hadde gjort til sitt nye fedreland. Johannes ble saligkåret den 10. november 1889 (dokumentet (Breve) var datert den 9. november) av pave Leo XIII (1878-1903) som den første Kinamisjonær.

Deretter ble hans helligkåringsprosess innledet i 1891. Den gangen var det nødvendig med to mirakler på forbønn av den salige før vedkommende kunne helligkåres. I Johannes' sak var det snakk om de to vincentianerinnene Gabrielle Isoré og Joseph Destailleur. Medisinske eksperter undersøkte helbredelsene og kom med sin uttalelse i 1897. Deretter var det en ny runde før den reviderte medisinske rapporten kom i 1902. Men det ble reist tvil om søstrenes sykdom var organisk og det ble hevdet at den heller var hysterisk, og pave Leo XIII bestemte at to nye eksperter skulle oppnevnes. Dermed stanset prosessen.

I 1959 ble saken gjenopptatt, men professoren som ble oppnevnt for å granske dokumentene, kom til den konklusjon at det var gått for lang tid til at han kunne stille noen definitiv diagnose. I 1969 og 1983 kom nye dekreter om helligkåring, og dekretet av 1983 bestemte at det nå var nok med ett mirakel for å helligkåre en salig. Deretter ble helbredelsen av sr. Gabrielle Isoré gransket grundig på nytt. Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet som anerkjente dette miraklet på den salige Johannes Gabriels forbønn. Han ble helligkåret søndag den 2. juni 1996 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag var tidligere 7. november, men er nå dødsdagen 11. september.

Hans helligkåring gjorde de kinesiske myndighetene rasende, for de hadde fått den forståelse at ingen utenlandske misjonærer i Kina skulle helligkåres før en kinesisk kandidat. Regjeringen beskrev Johannes som en «banditt» som med rette hadde blitt henrettet i henhold til loven, og de forbød enhver offentlig messe for å minnes ham. Det synes som om noen i Vatikanet hadde glemt avtalen. Søndag den 1. oktober 2000 helligkåret pave Johannes Paul II 120 kinesiske martyrer, både innfødte og utenlandske martyrer.

av Webmaster publisert 23.06.2003, sist endret 22.02.2016 - 10:10