Den salige Johannes Angelus Porro (1451-1505)

Den salige Johannes Angelus Porro (it: Giovanni Angelo eller Giovannangelo) ble født i 1451 i Seveso i hertugdømmet (nå provinsen) Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hans foreldre var Protasio di Fazino og Franceschina di Guenzate. I 1468 døde faren og etterlot seg Franceschina som enke med tre barn, og deretter sluttet Johannes Angelus seg til servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM).

Han var først i klosteret i Milano, hvor han avla sine løfter den 20. desember 1470. I 1474 var han i klosteret Ss Annunziata, hvor han var i tre år og ble presteviet. Sommeren 1477 ble han sendt til Monte Senario ved Firenze, hvor ordenen var oppstått i 1240. Hans overordnede følte at han var mer egnet til et liv i kontemplasjon enn et aktivt pastoralt liv, og han ble der mer eller mindre i tyve år og fikk ry for stor hellighet. Han var prior for eremittene på Monte Senario i 1487-88. Selv om han var syk ble han deretter sendt til eremittklosteret Santa Maria delle Grazie i Chianti for å være prior der i noen måneder.

Deretter flyttet han til Firenze, hvor han ble novisemester. Dette embetet utførte han så godt at innen ordenen betraktes han nå som skytshelgen for novisemestere. Til ulike tider ble han stasjonert i andre hus i ordenen, og overalt utviklet han en spesiell misjon for de fattige og uutdannede på stedet og tok seg spesielt av å undervise dem i kristen lære. Mellom 1495 og 1498 ble han etter ordre fra generalprioren Andreas av Perugia kalt tilbake til den lombardiske provinsen og klosteret i Milano.

Da han var stasjonert i Milano, gikk han rundt i gatene og samlet sammen grupper av barn slik at de kunne få lære i det minste det elementære i sin religion skikkelig. Han var også involvert i reformen av ordenshuset i Milano, som synes å ha erfart en slags krise når det gjaldt en streng observans av regelen. Han selv forsøkte hele tiden å fortsette å leve som eremitt selv når han offisielt bodde i en kommunitet.

Johannes Angelus ser ut til å ha hatt en skjør helse og et følsomt og forfinet sinn. Hans åndelige idealer var enkelhet, fattigdom, askese og utholdenhet i bønn. Da det ble satt opp en inventarliste for klosteret i 1474, fantes det ikke annet å liste opp i hans celle enn et par slitte lakener – det synes å ha vært hans vane å sove på golvet. Hans holdning til bønn var på linje med de beste tradisjonene i servitterordenen, og han var dypt kontemplativ.

Han bodde i klosteret i Cavacurta da han hadde en visjon som fortalte ham om søsterens død og varslet ham om at han burde vende hjem siden hans egen død også sto for døren. Han vendte tilbake til Milano, utslitt av arbeidet og de botsøvelsene han hadde praktisert. Han døde den 23. oktober 1505 i servittenes hus i Milano, 54 år gammel. Han er gravlagt i servittenes kirke i Milano. Under Andre verdenskrig ble hans urne av sikkerhetsgrunner flyttet til krypten i katedralen i Milano. I 1945 ble den under stor høytidelighet ført tilbake til servittenes kirke, Basilica di San Paolo.

Det finnes ingen samtidig biografi, men det vi vet om ham, stammer fra tre korte biografier fra 1500/1600-tallet. Det utviklet seg raskt en kult, og allerede i 1511 finnes hans navn i en katalog over ordenens hellige og salige. Han ble saligkåret den 15. juli 1737 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens XII (1730-40). Hans minnedag er 24. oktober. Hans relikvier oppbevares i servittenes kirke i Milano.