Den hellige Julitta av Caesarea (d. ~307)

Den hellige Julitta (Julita, Juliana) var en rik kristen jomfru fra Caesarea i Kappadokia. Hun eide mange gårder, kveg, gods og slaver. Men da keiser Diokletian (284-305) den 24. februar 303 utstedte sitt første edikt mot de kristne, ble de fratatt all beskyttelse av loven og alle borgerrettigheter. De mistet retten til å appellere til retten, noe som gjorde dem til potentielle gjenstander for rettslig tortur. Kristne kunne ikke svare på aksjoner mot dem i retten. Dermed ga han et våpen til alle som lå i strid med dem.

En mektig mann i byen fikk ved åpen voldsbruk tak i en betydelig del av Julittas eiendom, og da hun ønsket å gjøre krav på dem i retten og da han ikke på annet vis kunne opprettholde sitt krav overfor pretoren, anklaget han henne for å være en kristen og som sådan ikke kunne dra nytte av beskyttelse av loven. Dette fikk dommeren til straks å få brakt ild og røkelse inn i rettssalen. Han ga henne ordre om å ofre til gudebildet av Zevs, men hun svarte modig: «Måtte mine eiendommer gå tapt eller bli stjålet av fremmede, måtte jeg også miste mitt liv og måtte mitt legeme ble skåret i småbiter, heller enn at jeg med det minst ugudelige ord skulle krenke den Gud som skapte meg. Om du tar fra meg en liten bit av denne jord, skal jeg vinne himmelen for den».

Dommeren ble svært opprørt over den uforferdete fasthet hun talte med, og uten videre ga han inntrengeren de eiendommene han med urette gjorde krav på, og han dømte Julitta til å brennes på bålet. Da hun hørte denne dommen, ble hun fylt av en himmelsk glede og lykke, som hun ikke klarte å la være å uttrykke i en kontinuerlig takksigelse til Gud inntil hennes siste åndedrag. Hun formante de kristne på den mest gripende måte til utholdenhet og styrke. Hedningene ble forbløffet over å se en kvinne av hennes rang, alder og formue, som hadde alle fordeler som var nødvendige for å glede verden, vise forakt overfor alt dette og for selve livet, med en slik heroisk utholdenhet.

Da alt var klart for henrettelsen, la Julitta seg med glede på bålet, hvor hun utåndet, kvalt av røyken, for flammene rørte henne ikke, og de kristne tok opp hennes legeme fullstendig intakt. Etter henrettelsen ble hennes legeme halshogd. Deretter ble hun gravlagt i forhallen til den fremste kirken i byen. Hennes død inntraff rundt år 307 under keiser Konstantins medkeiser Galerius [Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus] (305-11).

Rundt 375 skrev den hellige Basilios den store av Caesarea (ca 330-379) om denne skatten at «den beriker både stedet og dem som kommer til den med velsignelser». Han forsikrer oss at «jorden som mottok legemet til denne velsignede kvinnen, sendte frem en kilde at det friskeste vann, mens alt annet vann i nærheten er brakkvann og salt. Dette vannet bevarer helsen og lindrer de syke». Hennes minnedag er 30. juli, både hos grekere og latinere.

Kilder: Butler (VII), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Infocatho, santiebeati.it, zeno.org, glaubenszeugen.de, Butler 1866, oca.org, sanquirico.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet 17. november 2012