Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Johannes av Vilnius og to ledsagere (~1300-1342)
LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den hellige Johannes av Vilnius og to ledsagere (~1300-1342)

Minnedag: 14. april

Martyrene av Vilnius, middelaldersk ikonMed de hellige Antonius og Eustathius;
skytshelgener for Vilnius

De hellige Johannes (Milhey, Nezhilo), Antonius (Kukley, Kumets) og Eustathius (Nizilon, Kruglets) (ru: Антоний, Иоанн og Евстафий) var litauere av høy byrd født rundt år 1300. De var tjenestemenn ved hoffet i Vilnius (pl: Vilna) til storfyrst Olgierd (Algirdas) av Litauen (1345-77), far til Jagiello. Olgierd var hedning, men gift med en ortodoks kristen prinsesse, Maria Jaroslavna av Vitebsk (d. 1346), og på hennes anmodning ble det bygd en ortodoks kirke i Vilnius. De ortodokse misjonærene i landet hadde bare tillatelse til å betjene prinsessens religiøse behov. Storfyrsten hadde nominelt konvertert til den ortodokse tro, men da Jaroslavna døde, falt han fra troen og gjenopptok sine hedenske skikker. All proselyttisme var forbudt.

Litauen var på den tiden fortsatt hedensk, og Antonius og Johannes, som var brødre, var ilddyrkere. Men en omreisende misjonsprest ved navn Nestorius omvendte dem til kristendommen, og de ble døpt i hemmelighet og fikk navnene Antonius og Johannes. De nektet da storfyrsten ville tvinge dem til å spise kjøtt på en abstinensdag, og for dette ble de utsatt for tortur. De ble kastet i fengsel, og mange kom til fengselet for å se de nye bekjennerne. Brødrene omvendte mange til Kristus gjennom sin forkynnelse, og fengselet ble forvandlet til en kristen skole.

De skremte hedenske prestene krevde at brødrene måtte henrettes, men de fryktet ikke døden. Hedningene som hatet den kristne tro, hengte dem da i en eik i Vilnius. Denne eika ble regnet som hellig av hedningene, men det var de kristne martyrene som gjorde den virkelig hellig. Johannes, den eldste, led martyrdøden om morgenen den 14. april 1342, og de hedenske prestene håpet at det ville få slutt på den kristne forkynnelsen, men de ble skuffet, for en mengde mennesker samlet seg ved muren til fengselet hvor Antonius ble holdt. Han ble kvalt ti dager senere, den 24. april samme år, og deretter ble han hengt opp i den samme eika. Kristne berget de to kroppene og gravla dem i kirken St Nikolas undergjøreren.

nullEustathius, som var en slektning av de to brødrene, var vitne til deres heroiske sjelsstyrke, som gjorde så stort inntrykk på ham at han også ble kristen. Navnet Eustathius fikk han av presten Nestor i dåpen. Han var en favoritt av Olgerd og kunne regne med en svært lovende fremtid. Imidlertid nektet også han å spise kjøtt ved festbordet. Eustathius erklærte åpent at han var en kristen og ville ikke spise kjøtt på grunn av fasten før jul. Da ble han arrestert og utsatt for tortur.

Torturistene begynte å slå ham med jernstaver, men den unge mannen ga ikke en lyd fra seg. Storfyrst Olgerd prøvde å raffinere torturen, så han ga ordre om at Eustathius skulle kles naken, tas med ut på gaten og få helt iskaldt venn i munnen. Men dette knekte ikke hans ånd. Da brakk de hans ben ved anklene, rev håret og skinnet av hans hode og skar av ham ørene og nesen. Eustathius holdt ut torturen med en slik glede og mot at selv torturistene ble forbløffet av den guddommelige kraft som styrket ham. Martyren Eustathius ble dømt til døden, og den 3. desember 1342 og hengt i den samme eika hvor Johannes og Antonius hadde lidd martyrdøden.

I tre dager fikk ingen lov til å ta ned martyrens døde legeme, og en skysøyle beskyttet det fra fugler og rovdyr. Det treet hvor de ble henrettet, hadde lenge blitt brukt til det formålet. Men de kristne fikk tomten av fyrsten og bygde en kirke på den høyden hvor de hellige martyrene møtte døden. Kirken ble viet til Den hellige Treenighet, og alterbordet ble bygd på stubben av den hellige eika hvor martyrene døde. De tre skytshelgenene for Vilnius ble gravlagt i denne Treenighetskirken. Den ble bygd på 1500-tallet som en ortodoks kirke. Mellom 1608 og 1827 tilhørte kirken den gresk-katolske kirken i union med Roma (unerte) og ble betjent av Basilianermunker (Ordo Basilianus – OBas). Senere ble kirken gitt til Den ortodokse kirke igjen, men etter Litauens uavhengighet ble den gitt tilbake til de unerte.

Snart ble de tre martyrenes relikvier funnet å være intakte. I 1364 sendte patriark Filotheos av Konstantinopel (1354-55; 1364-76) kors med relikviene av de hellige martyrene til den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92). Den ortodokse kirke etablerte feiringen av alle tre martyrer den 14. april. Under tyskernes invasjon i 1915 ble relikviene flyttet fra Vilnius til Moskva. De ble returnert til klosteret Den Hellige Ånd i 1946, og minnet om deres retur blir høytidelige feiret i klosteret den 13. juli hvert år.

Deres levninger ble oppbevart i et glassrelikvar i et kapell i krypten under alteret i katedralkirken i Den Hellige Ånds kloster i Vilnius, men de har siden blitt flyttet til koret i kirken. Deres relikvier blir sagt å være intakte. Martyrenes hoder ble overført til katedralen i Vilnius. Deres minnedag 14. april ble etablert av patriark Alexius av Kiev.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, Patron Saints SQPN, Infocatho, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. november 1999