Den hellige Johannes Sedasneli (500-t)

Den hellige Johannes Sedasneli (Ioane) levde på 500-tallet i Syria. Han fikk sin åndelige utdannelse i Antiokia (i dag Antakya i Tyrkia). Tidlig i sin ungdom mottok han tonsuren som munk og trakk seg tilbake til ødemarken. Herren så hans ydmykhet, iver i faste og hengivne våking, så han velsignet sin tjener med evnen til å helbrede de syke og drive ut demoner. Han ble berømt for sine hellige gjerninger og helbredelser. Nysgjerrige folkemengder samlet seg rundt ham, og etter en tid fant han det nødvendig å trekke seg tilbake til enda større ensomhet.

Han tok med seg flere av sine disipler og fant et avsidesliggende område, hvor han lagde seg en celle og begynte et liv som eremitt. En dag viste Guds Mor seg for Johannes og sa til ham: «Ta tolv munker med deg og dra med dem til Georgia, nasjonen som ble opplyst av den hellige Nino, og styrk folkets kristne sjel». Johannes fortalte sine disipler om visjonen, og etter mye faste og bønn valgte han tolv av dem. Han etterlot de resterende disiplene i villmarken under ledelse av abbeden, den hellige Euthymius (Ekvtime), og satte kursen for Georgia med de tolv han hadde utvalgt.

Gjennom guddommelig åpenbaring mottok den georgiske kongen Parsman og katolikos Evlavius den gode nyheten at de ærverdige fedrene var i Mesopotamia på vei til Georgia, og de skyndte seg å hilse dem med høvelig ære. Kongen og katolikos møtte dem da de nærmet seg Mtskheta. Der æret de den myrrautgytende «levende søyle» og Jesu kappe i katedralen Svetitskhoveli (sveti = søyle; tskhoveli = livgivende). Derfra reiste de rundt i Georgia og besøkte landets mange hellige steder.

Med katolikos Evlavius’ velsignelse slo Johannes og hans disipler seg ned på fjellet Sedaseni, hvor et hedensk tempel til fruktbarhetsguden Zadeni tidligere hadde stått. Munkene bodde i primitive celler, spiste bare planter og ba uten stans. Snart begynte troende å strømme til fjellet Sedaseni, og mange brant av lengsel etter det monastiske liv. Noen forlot denne verden for å slutte seg til de hellige fedre på Sedaseni, og snart var det en mengde eremitter der.

En natt viste Guds Mor seg igjen for Johannes og ga ham instrukser om å sende sine disipler over hele landet for å forkynne Guds ord. Neste morgen orienterte han de tolv om visjonen og sendte dem til ulike steder i landet. Selv ble han på Sedaseni og fortsatte med sitt vanlige arbeid sammen med diakonen Ilia. Fjellet Sedaseni var uten vann, men Johannes ba til Gud om en kilde, og herren sendte ham en helbredende kilde på fjellets topp. Gjennom Johannes’ bønner ble en bjørn som ofte kom for å drikke av kilden, temmet og ble en vokter og beskytter for klosteret på Sedaseni. Og til denne dag har dyrene i skogen på Sedaseni aldri forstyrret en eneste sjel. Gjennom Johannes’ forbønn begynte en mann som var stum og lam fra sin barndom, igjen å snakke og gå.

Etter å ha tjent Gud oppriktig i mange år, mottok Johannes et tegn på at hans død nærmet seg. Han tilkalte sine disipler, velsignet dem og tok farvel med dem og ba dem gravlegge ham i den hulen hvor han hadde bodd. Etter å ha mottatt den hellige kommunion, så Johannes himmelen åpne seg og de himmelske makter og skarene av helgener ble synlig. Gud kalte Johannes til seg med ordene: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud. Kom, og jeg vil gi deg hvile fra ditt strev». Da ba Johannes og oppga sin ånd. Det var rundt 580.

Etter hans død diskuterte disiplene begravelsen med hverandre og ble enige om at en dyster hule ikke passet seg som deres mesters gravsted, så med stor ærbødighet gravla de hans levninger i en kirke ved foten av fjellet. Men plutselig kom et voldsomt jordskjelv og rystet bakken hvor den sto. Jorden sluttet å skjelve først da de skremte disiplene husket sin hyrdes siste vilje og forsto at skjelvet var et tegn fra Gud. Så disiplene, en prest og en diakon avdekket de hellige relikviene og gravla Johannes igjen i henhold til hans vilje. Under translasjonen helbredet Johannes’ hellige relikvier mange syke og demonbesatte mennesker. På 900-tallet, under katolikos Klemens (908-23) ble en kirke viet til den hellige Johannes Døperen bygd på sørsiden av Johannes’ hule. I dag er hans grav nær alteret i denne kirken.

Selv om tittelen «Iberias (Georgias) apostel» gis til Nino, ble landet i virkeligheten evangelisert fra mer enn en kant og over et betydelig tidsrom. Det monastiske liv var fremdeles ukjent der da Johannes Sedasneli og hans munker kom til Kaukasus rundt midten av 500-tallet. De etablerte et monastisk liv som blomstret intenst i Georgia i kristendommens første århundrer der.

Mange klostre i det moderne Georgia er oppkalt etter de tretten hellige syriske fedrene og skal ha blitt grunnlagt av dem og ledet av dem og deres utallige disipler. I middelalderen spilte disse grunnleggelsene en viktig rolle i utformingen av den georgiske kristne identiteten. Mange georgiske sønner fikk sin åndelige og intellektuelle opplæring i disse klostrene, og i mange århundrer har deres guddommelige nåde spredt seg blant det georgiske folket og over hele deres land. Disse klostrene og de hellige fedrene som grunnla dem, fortsetter å beskytte det georgiske folket mot all slags synd og vantro. Munkene utførte sitt arbeid så godt at snart grunnla innfødte georgiere klostre ikke bare i sitt eget land, men også i Palestina, Syria og Sinai, og så langt vest som Thessaloniki og Kreta.

I Georgia æres hver enkelt av de tretten munkene som helgener. Johannes’ individuelle minnedag er 9. mai. De har også en felles minnedag i den katolske og ortodokse kirke den 4. november som «Den iberiske (georgiske) Kirkens fedre», mens denne minnedagen feires den 7. mai i Georgia.

De tretten syriske fedre er den hellige Johannes av Sedaseni (Sedasneli) og hans tolv ledsagere, de hellige Abibus av Nekressi (Nekreseli), Antonius av Martkofi (Martkofeli), David av Garedsja (Garejeli), Isidor av Samtavisi (Samtavneli), Jesse av Tsilkani (Tsilkaneli), Josef av Alaverdi (Alaverdeli), Mikael av Ulumbo (Ulumboeli), Pyrrhus av Breti (Breteli), Shio av Mgvime (Mgvimeli), Stefan av Khirsa (Khirseli), Taddeus av Stepantsminda (Stepantsmindeli) og Zenon av Ikalto (Ikaltoeli).