Den salige Karloman av Austrasia (~707-54)

Minnedag: 17. august

Den salige Karloman (Carloman, Karlmann; lat: Carlomannus, Carolomannus) ble født før 714 (i 706/08?) i Gallia (dagens Frankrike). Hans navn kommer fra gammeltysk Kerl og Mann = «dyktig mann». Han var eldste sønn av Karl Martell og hans første hustru Rotrudis (Chrotrud). Karl Martell var frankisk hushovmester (major domus) (716-41) og uekte sønn av Pipin av Herstal (frankisk hushovmester 687-714), som igjen var sønn av Ansegisel og den hellige Begga. Ansegisels far var den hellige Arnulf av Metz, og Beggas foreldre var den salige hushovmesteren Pipin den Eldre av Landen og hans salige hustru Itta av Nivelles.

Karlomans yngre bror var Pipin III den Lille (741-68; konge fra 751), som var gift med den salige Bertha og ble far til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800). Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger.

Karloman vokste opp i et kloster. Han giftet seg tidlig og fikk flere barn. Vi kjenner navnet på sønnen Drogo (Droho), som nevnes 747-54, og selv om kildene sier at Drogo hadde søsken (muligens seks brødre), kjenner vi ikke deres navn. Karloman ble medregent som hushovmester sammen med sin far, og han var en ansett og dyktig hersker. Da den nest siste merovingiske kongen Theoderik IV (721-37) døde i 737, ble tronen stående tom i syv år. Uansett var kongene blitt kraftløse og styrte bare i navnet.

Før sin død delte Karl Martell i 741 riket mellom sine to sønner fra første ekteskap. Karloman fikk Austrasia, som omfattet områdene rundt Rhinen nedstrøms fra Speyer til Nordsjøen (hvor hans far hadde underlagt seg friserne), Alsace-Lorraine og Ardennene til Laon, med Thüringen og Alemannia (med Bayern som vasall) mens Pipin fikk Neustria, Provençe og Burgund (med Aquitania som vasall). Den tredje sønnen Grifo (ca 726-53), eneste sønn i hans andre ekteskap med den bayerske prinsessen Swanahild, fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at faren aktet å gi ham en stripe land mellom Neustria og Austrasia.

Karl Martell døde den 22. oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er departementet Aisne i regionen Picardie. Han ble gravlagt i basilikaen Saint Denis i Paris. Hans to sønner Pipin og Karloman overtok embetet som hushovmestere etter sin far. Etter farens død måtte brødrene slå ned en oppstand fra sin halvbror Grifo. Etter å ha blitt beseiret ved Laon ble Grifo lurt i en felle av sine halvbrødre, som betraktet ham som illegitim, tatt til fange og sperret inne i et kloster. Karl Martells død utløste flere oppstander, men de ble snart slått ned. I 742 bekjempet Karloman og Pipin en konkurrerende hertug i Aquitania og bekreftet riksdelingen. I 742 grep Karloman inn i Alemannia og oppløste i 744 hertugdømmet der, noe som førte til en stabilisering av det omstridte karolingiske herredømmet over utenlandsbesittelsene til Regnum Francorum.

Utviklingen fra det frankiske kongeriket i 481 til det frankiske imperiet i 814Men det var åpenbart at deres makt ikke syntes helt befestet, så for å gi sitt styre som hushovmestere en sterkere legitimitetsbasis bestemte brødrene seg i 743 for å innsette Kilderik III (743-51; d. 755) som konge. Verken hans foreldre eller hans forbindelse til den merovingiske familien er kjent med sikkerhet, men han kan ha vært sønn av kong Kilperik II (Daniel Kilperik) (715-21). Kongen tok ingen del i styret av landet, som fortsatt ble tatt hånd om av hushovmestrene.

Innsettingen av kongen skulle også motvirke motstanden fra Bayern under hertug Odilo mot karolingerne. I 743 beseiret Karloman Odilo, som i 744 anerkjente den frankiske overhøyheten for å beholde sitt hertugdømme. I 743 begynte Karloman med den politiske underkastelsen og tvangsmessige omvendelsen av sakserne. I 746 slo han ned en siste oppstand fra alemannerne og innkalte de alemanniske hertugene og adelsmennene til Cannstatt (siden 1933 Bad Cannstatt), i dag en bydel i Stuttgart. Ifølge annalene fra Metz, Annales Petaviani og en beretning av Childebrand lot Karloman flere tusen opprørske fyrster arrestere for høyforræderi og henrette. Det betydde at hele det ledende sjikt blant alemannerne var utslettet og de var beseiret for godt. Annalene fra Metz kaller i denne sammenheng Cannstatt for «condistat».

Karloman fikk varig betydning for historien gjennom sin kirkepolitikk. Som hersker over Austrasia fremmet Karloman grunnleggelsen av klostrene Fulda (hvor den hellige Bonifatius skulle bli gravlagt), Lobbes, Stavelot og andre. Han syntes å være interessert i misjon blant de hedenske folk og en reform av de tidens uoversiktlige kirkestrukturer mer av sterkt religiøse enn av politiske grunner. Karloman og Pipin ba Bonifatius om å reorganisere den frankiske Kirken. Selv om Karl Martell hadde gitt Bonifatius og andre angelsaksiske munker den beskyttelsen som gjorde deres arbeid i Tyskland mulig, hadde han latt Kirken i sitt eget område forfalle. Han hadde brukt Kirken til sine egne interesser, hadde innsatt og avsatt abbeder og biskoper og hadde brukt kirkegodset som belønning til sine tilhengere. Forholdet i kirkene var blitt svært avslappede. Bispedømmer ble kjøpt og solgt, etterlatt vakante for lange perioder, eller gitt til legmenn uten utdannelse som var uegnet for oppgaven. Prestene var uten utdannelse og ofte uegnet for sine embeter, og det var ikke holdt noe generelt kirkelig konsil på 84 år.

Bonifatius presiderte over fem konsiler og synoder innkalt av Karloman og Pipin mellom 741 og 747. I 742 fikk Bonifatius verdighet som erkebiskop også over det østlige Franken (Austrasia) og ble utnevnt til pavelig legat for hele franker-riket av den hellige pave Zacharias (741-52). I 743 eller 744 kom den avgjørende synoden, det såkalte Concilium Germanicum, som ble innkalt og ledet av Karloman og avholdt på et ukjent sted. Enkelte av vedtakene på denne synoden er fortsatt gyldige, som forbudet for kleresiet å bære våpen og jakte, eller deres forpliktelse til å avlegge årlig regnskap til biskopen for sin livs- og embetsførsel. Høydepunktet i Bonifatius’ organisatoriske virksomhet var synodene i 745 og 747. Mange misforhold ble rettet opp og den hellige Benedikts regel ble innført i alle karolingiske klostre. Kirketukten ble skjerpet, og det kirkegodset som var inndratt under Karl Martell, skulle gis tilbake til Kirken. Men på den andre austrasiske synoden måtte tilbakeleveringen imidlertid begrenset, ettersom Karloman politisk var avhengig av de vasallene som hadde mottatt kirkegodset.

Til tross for motstand fra store deler av adelen viste Karloman seg åpen for Bonifatius’ reformvirksomhet, og han ble den store apostelens viktigste allierte. Bonifatius hadde også stor innflytelse over ham, og på sensommeren eller høsten 747 abdiserte Karloman uventet som hushovmester etter Bonifatius’ råd for å gå i kloster. Denne inntredelsen ligger i et vist mørke ettersom kildene ikke nevner om den skjedde av politiske eller religiøse grunner. Noen antyder at Karloman gikk i kloster på grunn av samvittighetsnag etter blodbadet i Cannstatt.

Selv om Karlomans skritt var eiendommelig, var det ikke enestående i hans tid, også tidligere hadde medlemmer av den arnulfingiske slekten (etterkommerne etter den hellige Arnulf av Metz, forløperne for karolingerne) vist en tendens til religiøs hengivenhet, noe historien til Arnulf selv viser. I tillegg kjenner vi spesielt fra det angelsaksiske England noen eksempler på at kongen foretok en valfart til Roma og derfra aldri vendte tilbake til sin trone fordi han bestemte seg for å tilbringe resten av sine dager i et romersk kloster. Bonifatius, som hadde et svært nært forhold til Karloman, kan ha henvist til disse forbildene. Få år etter Karloman ga for øvrig også den langobardiske kongen Ratchis avkall på sin trone for å tre inn i Montecassino (749).

Det virker som om forholdet mellom de to brødrene Karloman og Pipin var grunnleggende godt og at de samarbeidet med stor suksess. Men da Karloman gikk i kloster, virker det som om det i det minste gikk rykter om at denne tilbaketrekningen ikke var helt frivillig. Pipin lar imidlertid nevne eksplisitt i samtidige kilder at beslutningen var hans brors alene. Pipin overtok regentskapet over hele frankerriket og omgikk dermed Karlomans barns mulige arverett. Det er uklart om Karloman overførte sin arvedel til sin bror Pipin eller om han gikk ut fra at hans barn ville overta hans arv. Han stilte i alle fall sin sønn Drogo under Pipins formynderskap.

Karloman dro først til Roma, hvor han ble gjort til kleriker av pave Zacharias. På Monte Soracte (Soratte) nord for Roma grunnla han klosteret St. Sylvester (San Silvestro). Men der fikk han for mange besøk av frankiske pilegrimer, deriblant sikkert også politiske motstandere av hans bror, så rundt 750 dro han sammen med en ledsager til Montecassino ved Napoli, som var grunnlagt av Benedikt over to hundre år tidligere og som den gangen ble ledet av den hellige abbed Petronax. Der mottok han drakten og avla løfter som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). I klosteret arbeidet han i kjøkkenet og som gjeter.

Mellom 749 og 751 forsøkte Karloman å få i stand en forsoning mellom brødrene Pipin og Grifo, men dette mislyktes. Da Grifo flyktet fra klosteret i 747, fikk han hjelp og støtte fra Odilo av Bayern, men da Odilo døde et år senere, forsøkte Grifo å gripe makten i hertugdømmet Bayern. Pipin invaderte da Bayern og installerte Odilos unge sønn Tassilo III (748-87) som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean de Maurienne i 753.

Etter Karlomans abdikasjon var Pipin enehersker i frankerriket, selv om det satt en merovinger med kongetittelen. Pipin sendte da i 750 den hellige Burchard av Würzburg med en forespørsel til paven om ikke det riktigste var at den faktiske makthaveren også bar kongenavnet. Dette sa Zacharias seg enig i. Etter denne «anbefalingen» fra paven samlet Pipin de frie frankere til møte i Soissons. Denne frankiske riksforsamlingen avsatte i november 751 den fjortende og siste merovingerkongen Kilderik III (743-51), som ble avsatt og tonsurert, deposit et detonsit, etter ordre fra pave Stefan II (III) (752-57), ifølge Karl den Stores biograf Einhard, quia non erat utilis, «fordi han ikke var nyttig». Hans lange hår var symbolet på hans dynasti og dermed hans kongelige rettigheter (noen sier magiske krefter), og ved å klippe det av ham, fratok de ham alle kongelige rettigheter. I 752 ble han og hans sønn Theoderik plassert i klosteret Saint-Bertin, selv om noen kilder sier at han ble satt i Saint-Omer og Theoderik i Saint-Wandrille. Kilderik døde rundt fire år senere. Under karolingerne ble Kilderik III baktalt og kalt rex falsus, «falsk konge», til tross for det faktum at det var Pipin som satte ham på tronen.

Riksforsamlingen valgte enstemmig Pipin den Lille til konge. Han ble etter gammel frankisk skikk løftet opp på skjoldet, og dermed var merovingerne avløst av karolingerne. Da Pipin ble konge, utelukket han utrykkelig Karlomans etterkommere fra ethvert krav på tronen.

Pave Stefan II krysset i november 753 som første pave Alpene for å søke hjelp hos Pipin mot langobardkongen Aistulf (749-56). Den 14. april 754 ga Pipin paven et høytidelig løfte hvor han forpliktet seg og sine sønner i generelle vendinger til å beskytte den romerske kirken og St. Peters (det vil si pavens) særlige rettigheter. Deretter salvet og vigslet Stefan den 28. juli 754 Pipin og hans to sønner Karl (senere den Store) og Karloman til konger over franker-riket og Bertha til dronning. Dette skjedde i klosteret St. Denis ved Paris, hvor paven hadde tilbrakt vinteren alvorlig syk. Samtidig bekreftet Stefan Pipins dynasti (karolingerne) ved i keiserens navn å gi ham og hans sønner i egenskap av deres nye rolle som beskyttere av Den hellige Stol, tittelen Patricius Romanorum, som var båret både av eksarken og den bysantinske dux (hertug) av Roma. Pipin sørget i 754 for at den romerske kirkens liturgi erstattet den galliske i franker-riket.

På langobardisk side søkte man etter et egnet middel for å motvirke forbundet mellom paven og frankerne. Karloman, som til da hadde levd som enkel munk i Montecassino, syntes egnet til dette. På langobardkongen Aistulf tilskyndelse ga abbeden av Montecassino Karloman ordre om å reise til det frankiske riket, og med ham sendte langobardene en forhandler. Men deres taktikk lyktes ikke, for til tross for brorens uventede ankomst til landet dro Pipin med sin hær til Italia. Han beseiret langobardkongen i to felttog i august 754 og i juni 756, og han forpliktet seg til å levere tilbake til paven de erobringer han hadde gjort i eksarkatet og Pentapolis («de fem byer», det vil si Rimini, Pesaro, Fano, Senigallia og Ancona med tilgrensende områder), i tillegg til Comacchio sør for Po-munningen. Da bysantinske tjenestemenn protesterte og sa at områdene rettslig sett tilhørte keiseren, svarte Pipin at han hadde grepet til våpen utelukkende av kjærlighet til St. Peter og for å få forlatelse for sine synder, og ville ikke overgi sine erobringer til andre enn St. Peter. Deretter ga han Ravenna og byene i eksarkatet, Pentapolis og Emilia til St. Peter for all fremtid. Slik ble Kirkestaten født, og Pipin den Lille ble stående som dens beskytter. Staten omfattet omtrent hele det gamle Latium (Lazio) og den sørlige delen av Etruria, foruten eksarkatet.

Karloman ble værende igjen i Vienne, hvor han ble internert i et kloster. Der døde han den 17. august 754 i nærvær av sin svigerinne Bertha, angivelig etter en alvorlig sykdom. Etter hans død ble Drogo og hans andre sønner tvunget til å gå i kloster. Pipin ønsket heller ikke sin døde bror i sitt rike, så han la hans lik i et gullskrin og sendte det tilbake til Montecassino. Der ble han gravlagt under høyalteret.

Karlomans karakter er knapt kjent på grunn av mangel på samtidige kilder. I forhold til sin besluttsomme far og sin målrettede bror virker Karloman nølende og avhengig av kirkefyrster, men han var også i stand til å gripe til harde midler, noe blodbadet i Cannstatt viser. De benediktinske forfatterne (selv Mabillon) gir nesten alle Karloman tittelen salig eller til og med hellig. Bollandistene gir ham imidlertid bare tittelen «Ærverdig» (Venerabilis). Hans minnedag som salig er dødsdagen 17. august.

Kilder: Benedictines, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, snl.no, zeno.org, mittelalter-genealogie.de, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juli 2007

av Webmaster publisert 17.07.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:48