Den salige Karl av Blois (1320-1364)

Den salige Karl av Blois (fr: Charles) ble født i 1320 i Châtillon-sur-Seine i Frankrike. Han var sønn av grev Guy de Châtillon av Blois og Margareta, søster av kong Filip IV den Smukke av Frankrike (1285-1314). I sin ungdom gjorde Karl seg bemerket både for sin godhet og for sin tapperhet. I 1337 giftet han seg med Johanna den Halte av Penthièvre, hertug Johannes III av Bretagnes niese og arving, og på bakgrunn av dette forholdet utnevnte hertug Johannes Karl til sin arving.

Men da Johannes døde i 1341 og Karl gjorde krav på hertugdømmet, ble kravet imøtegått av den avdøde hertugens stebror, Johannes av Montfort. Dette førte til krig mellom de to mennene, som varte i hele Karls liv. Selv om han og hans hustru ikke løste problemet, slik de kunne ha gjort, med å trekke kravet tilbake, tilbød Karl seg å løse saken personlige i en enkelt kamp. Da dette tilbudet ble avslått og krigen fortsatte, gjorde han alt som sto i hans makt for å minske konsekvensene for sine undersåtter. Etter erobringen av Nantes var for eksempel hans første gjerning å sikre seg at de fattige hadde mat og at de sårede fikk tilstrekkelig pleie, og det samme var tilfelle etter slagene ved Rennes, Guincamp og andre.

I mellomtiden grunnla han klostre slik at munkene kunne be for hans sak og for sjelene til dem som døde som et resultat av kampene, og han gikk barføtt til den hellige Ivo Hélory av Kermartins skrin i Tréguir av samme grunn. Noen av hans tilhengere følte at det ville ha vært bedre at han ble munk selv, og da han opphevet beleiringen av Hennebont slik at hans tropper kunne gå til messe, protesterte en av offiserene åpent. Men Karl svarte: «Vi vil alltid ha byer og borger. Hvis de tas fra oss, vil Gud hjelpe oss med å vinne dem tilbake. Men vi har ikke råd til å gå glipp av messen».

Til tross for hjelp fra den franske kongen, Filip IV av Valois (1328-50), ble Karl beiseiret av Johannes av Montfort, som hadde støtte fra kong Edvard III av England (1327-77). Han hadde klart å holde ut en tid, men i januar 1347, etter slaget ved Crécy og plyndringen av Poitiers, ble han beiseiret i slaget ved La Roche-Derrien nær Tréguier, tatt til fange og sendt over til England. Det ble krevd en så høy sum som løsepenger for hans løslatelse at han måtte tilbringe ni år som fange i Tower of London før han fikk friheten tilbake. Under dette fangenskapet skrev han en biografi om Ivo Hélory av Kermartin, noe som bidro til å fremme hans helligkåring, mens han tålmodighet og bønner vant fangevokternes motvillige beundring.

Jean Froissart: 'Charles of Blois, duke of Brittany, is taken prisoner at the Battle of La Roche-Derrien' (1347)

Etter at Karl til slutt hadde kjøpt friheten, gikk han den 12. juli 1356 med på en deling av hertugdømmet. Dessverre tilfredsstilte dette ikke hans hustru, og etter å ha brutt avtalen opprettholdt han sitt krav i enda ni år med varierende hell. Det siste slaget fant sted ved Auray den 29. september 1364. Mot Karl sto en hær av engelske soldater under kommando av Sir John Chandos. Bertrand de Guesclin ble tatt til fange og Karl falt på slagmarken den 29. september 1364. [Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum skriver at han døde den 29. november, men dette er trolig en trykkfeil.] Han ble gravlagt i Guincamp.

Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav og det vokste frem en kult i Bretagne. Det oppsto en sterk bevegelse for hans helligkåring til tross for stor motstand fra Johannes V de Montford, som fryktet at dette kunne skade hans egen sak i Bretagne. Det synes som om pave Gregor XI (1370-78) faktisk autoriserte hans helligkåring, men i uroen rundt hans avreise til Avignon i 1376 ble bullen aldri satt opp. Men folket fortsatte uansett å ære Karl, og han ble til slutt saligkåret den 14. desember 1904 ved at hans kult ble stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er 29. september.