Den salige Cyriacus Elias Chavara (1805-1871)

Den salige Cyriacus Elias Chavara (1805-1871)

Den salige Cyriacus Chavara ble født den 10. februar 1805 i sognet Kainakary [Chennankary] i det nåværende bispedømmet Changanacherry i delstaten Kerala i India. Han ble døpt åtte dager senere etter den syro-malabarske ritus og fikk navnet Cyriacus eller Kuriakos på den versjonen av syrisk som brukes i Kerala. Den syro-malabarske katolske Kirke er en av de katolske orientalske kirker i enhet med Roma. Han fikk først privatundervisning av sin mor, og deretter gikk han på den lokale folkeskolen.

I en alder av ti år uttrykte han ønske om å bli prest. Han dro for å bo og studere en tid hos sognepresten, Thomas Palakal, og i 1818 begynte han på gutteseminaret i Pallipuram. Han fullførte sine studier og ble presteviet den 29. november 1829 av biskop Maurilio Stabini [Stabellini] OCD, som da var apostolisk vikar av Malabar.

På den tiden arbeidet det to prester i Malabar som var velkjent i regionen for sin lærdom og pastorale nidkjærhet. Det var Thomas Palakal, rektoren på seminaret, og Thomas Porukara, den apostoliske vikarens sekretær. De drev og studerte mulige måter å fordype det religiøse livet til det lokale presteskapet for å gjøre dem bedre egnet for større pastoral effektivitet, og vurderte å grunnlegge en kongregasjon som var viet til ensomhet og bønn. Cyriacus uttrykte interesse for denne levemåten mens han ennå var diakon. Straks han var presteviet, ble han kalt tilbake til seminaret i Pallipura som assistent for rektoren. Men ikke lenge etter flyttet han til Mannanam, som var valgt som sted for det første huset til den planlagte kongregasjonen. Huset i sognet Kadamalur i Mannanam ble formelt åpnet av p. Thomas Porukara den 11. mai 1831 i nærvær av den apostoliske vikaren og en stor mengde prester og troende.

Men før en formell regel var skrevet, døde p. Palakal den 13. januar 1841. P. Porukara døde den 23. januar 1846, og hele organiseringen falt på Cyriacus, som ennå var en relativt ung prest. Han ble i 1846 utnevnt til rektor for seminaret i Mannanam, og han hadde dette embetet til 1864, da han flyttet til Koonammavu.

Mange prester og menn som søkte ordinasjon, hadde sluttet seg til den nye kongregasjonen, som ble et viktig senter for livet i Kirken i Malabar. Formell godkjennelse for deres levemåte ble gitt i 1855 under tittelen «Kongregasjonen av Karmelittbrødre av den uplettede Maria» (Congregatio Fratrum Carmelitarum Mariae Immaculatae – CMI). Cyriacus avla som den første sine tre klosterløfter den 8. desember 1855, på festen for Marias uplettede unnfangelse. Han tok klosternavnet Cyriacus Elias av Den hellige Familie. Deretter mottok han løftene fra ti andre prester. Han ble valgt til kongregasjonens første superior, og han skulle komme til å lede den til sin død. Han regnes også som medgrunnlegger av den. Kongregasjonen har siden 1861 vært tilknyttet de uskodde karmelittene (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD) som tredjeorden og har nå mer enn 1.500 medlemmer.

Med et økende antall postulanter måtte det grunnlegges nye hus: I Koonammavu i 1857, Elthurut og Vazhakulam i 1858, Puliunnu i 1862, Ampazahakad i 1868 og Nutholy i 1870. Med hjelp av p. Leopold Beccaro OCD, som siden 1864 hadde vært hans åndelige veileder og skriftefar, grunnla p. Cyriacus i 1866 et søsterhus for kvinner i Koonammavu. Denne kvinnelige kongregasjonen, «Kongregasjonen av Karmels Mor» (CMC), var en tredjeorden for de uskodde karmelittene og utviklet seg til to grener, en malabarsk og en latinsk. De hadde på 1990-tallet fått mer enn 4.700 medlemmer.

I 1861 dukket den kaldeiske biskopen Thomas Rochos opp uten autorisasjon i Malabar, sendt fra Mesopotamia for å konsekrere nestorianske biskoper, og det skapte betydelig forvirring i den syro-malabarske katolske Kirke. Mange prester og troende aksepterte autoriteten til denne biskopen, i strid med uttrykkelige instruksjoner fra Den hellige Stol. Da utnevnte apostolisk vikar B. Baccinelli Cyriacus til generalvikar for Den syro-malabarske katolske Kirke, med vidtgående fullmakter for å finne en løsning på situasjonen. Han oppfordret alle til å delta i et korstog for å stoppe skismaets fremgang, reformerte liturgiske riter, inspirerte legfolk og prester med en fornyet spiritualitet, influerte spesielt prester og prestestudenter gjennom sin forkynnelse og åndelige øvelser i seminarene. Et forsøk på gjenforening ble gjort i 1870, men det mislyktes, og det var ikke før i 1930 situasjonen ble regulert gjennom opprettelsen av den syro-malankarske («unerte») kirken.

Cyriacus var fremfor alt en bønnens mann, nidkjær for den eukaristiske Herre og hengiven til Guds Mor. Han døde etter noen måneders smertefull sykdom den 3. januar 1871 i Koonammavu i Kerala. Han ble 65 år gammel. I 1889 ble hans jordiske levninger flyttet til kirken St. Josef i Mannanam.

Bispedømmeprosessen for hans saligkåring ble igangsatt av erkebiskopen av Changanacherry den 3. januar 1958. Den hellige Stol åpnet prosessen offisielt den 15. mars 1980. Den 7. april 1984 ble hans heroiske dyder anerkjent, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 9. mai 1985 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 8. februar 1986 i Kottayam av paven på hans besøk i Kerala. Samtidig ble den syro-malabarske klarissenonnen Alfonsa Muttathupandathu (sr. Alfonsa av Den uplettede unnfangelse) saligkåret, og de to var de første indiske salige. Hans minnedag er dødsdagen 3. januar.