Den salige Katarina Cittadini (1801-1857)

Den salige Katarina Cittadini (it: Caterina) ble født den 28. september 1801 i Bergamo i Nord-Italia. Hennes foreldre var Giovanni Battista Cittadini og Margherita Lanzani, og hun ble døpt den 30. september i sognekirken Sant' Alessandro i Colonna. I 1808 døde hennes mor og faren forlot henne og søsteren Giuditta, som var født i 1803. Søstrene kom på barnehjemmet Conventino i Bergamo.

Under veiledning av prioren, don Giuseppe Brena, levde Katarina der et intenst kristent liv som bidro til at hun fikk en sterk tro, en dyp tiltro til Gud, en aktiv nestekjærlighet, en sterk andakt til Jomfru Maria og den hellige Hieronymus Emiliani og en stor ansvarsfølelse, ordenssans og pliktoppfyllelse. Etter å ha tatt diplom som grunnskolelærer forlot hun i 1823 Conventino sammen med søsteren for å bo sammen med sine to fettere, Giovanni og Antonio Cittadini, som var prester i Calolzio, et sogn i bispedømmet Bergamo.

Her bodde søstrene i to år i et aktivt pastoralt miljø hos sine fettere. Katarina fikk jobb som lærervikar og i 1824 som permanent lærer i den offentlige skolen for jenter i Somasca, en del av kommunen Vercurago nær Calolzio. Både hos Katarina og søsteren Giuditta modnet det et ønske om å tre inn i en religiøs kongregasjon. Derfor ba de om veiledning fra don Giuseppe Brena, deres åndelige veileder i Conventino i Bergamo. Han antydet at Guds vilje for dem var at de ble i Somasca og at de skulle bli hjørnesteinene i en ny religiøs familie på det lille stedet hvor Hieronymus Emilianis minne holdes levende.

I 1826 flyttet Katarina og Giuditta permanent til Somasca, hvor de leide et hus. I oktober samme år kjøpte de en bygning, fullt utstyrt og møblert, som skulle bli sentrum for en kostskole for jenter og med tiden også sentrum for et nytt religiøst institutt. I Somasca fikk Katarina verdifull veiledning i sitt åndelige liv av somaskerne (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS), en orden grunnlagt av Hieronymus Emiliani. Ham betraktet Katarina som en «far» helt fra hun ble foreldreløs, og hun beundret og fulgte hans eksempel av nestekjærlighet og fattigdom.

Oppgaven som lærer gjorde henne til et sentrum i den lille landsbyen Somascas liv, og hun deltok også aktivt i menighetslivet. Hun underviste i kristen tro, ble medlem av de ulike broderskapene og deltok sammen med sine ledsagere og studenter i liturgiske funksjoner. Hun åpnet sitt hus for å ta imot unge jenter, og hun utførte sine oppgaver med en slik glød og hengivenhet som ga henne mye ros fra myndighetene og enstemmig aksept fra folket.

Hennes arbeid for de trengende og de fattigste brakte henne store ofre av alle slag, det samme gjorde hennes arbeid til fordel for foreldreløse jenter eller jenter som hadde vanskeligheter med å gå på offentlige skoler og de som kom fra avsidesliggende byer. Dermed ble en «Cittadini»-privatskole skapt i 1832, og i 1836 opprettet Katarina en kostskole for jenter. Ledelsen av sistnevnte betrodde hun til søsteren Giuditta. Den positive vurderingen av privatskolen og kostskolen økte. Opplæringen av elevene i kristne verdier forberedte jentene på å foreta kloke valg senere i livet.

Men hele Katarinas liv var alltid fullt av prøvelser. I 1840 døde plutselig hennes søster Giuditta i en alder av bare 37 år. Henne hadde hun alltid delt alt med, fra familiens lidelser, utdannelse, ideer og planer. I 1841 døde både don Giuseppe Brena og fetteren og presten Antonio Cittadini, og andre verdifulle støttespillere døde også. I 1842 ble Katarina selv smittet av en alvorlig sykdom, men ble mirakuløst helbredet gjennom inngripen fra Madonnaen av Caravaggio og Hieronymus Emiliani.

I 1845 måtte Katarina forlate sin lærerjobb ved den offentlige skolen for å vie seg fullstendig til kostskolen og ta seg av de foreldreløse. Mer og mer tid gikk også med til å være veileder for de ledsagerne som bodde sammen med henne. De ønsket ikke bare å dele utdannelsesaktiviteten, men ville også konsekrere seg helt til Gud i et ordensliv.

For å gi juridisk stabilitet til sitt arbeid skrev Katarina i 1844 sammen med sine tre ledsagere konstitusjoner for selskapet, som hadde mye til felles med et religiøst institutt. I 1850 fikk hun tillatelse av den salige pave Pius IX (1846-78) til å bygge et privat oratorium hvor det hellige sakrament ble oppbevart. I 1850-51 søkte hun biskop Carlo Gritti Morlacchi av Bergamo om anerkjennelse av sin «lille religiøse familie» og deres konstitusjoner, men tiden var ennå ikke moden. I 1854 hadde hun et møte med biskop Pietro Luigi Speranza, som oppmuntret henne til å skrive reglene selv, og han lovte henne sin hjelp. Katarina skrev reglene basert på konstitusjonene til Ursulasøstrene i Milano, men da hun presenterte dem for biskopen, ble de ikke akseptert.

Men Katarina ble ikke avskrekket. I stedet skrev hun et nytt forslag som hun presenterte for biskopen den 17. september, fulgt av en anmodning hvor hun ba om godkjennelse av instituttet under tittelen Orsoline Gerolimiane («Ursulasøstre av St. Hieronymus»). Biskop Speranza godkjente regelen ad experimentum og lovte å gi endelig godkjennelse av det nye instituttet. Katarina avventet tillitsfull den dagen, men vanskelighetene, bekymringene og lidelsene hadde satt sitt preg på henne og hennes helse ble gradvis verre. Hun var til det siste klarttenkende, tillitsfull og i konstant bønn, og hun formante sine ledsagere til å akseptere Herrens vilje med sinnsro. Hun døde den 5. mai 1857 i hellighets ry, og hennes døtre, kostskolelever og folket var i dyp sorg.

Noen måneder senere, den 14. desember 1857, ankom dekretet fra biskopen av Bergamo med den kanoniske opprettelse av instituttet. Instituttet fikk sin pontifikale godkjennelse den 8. juli 1927 som Ursulasøstrene av Somasca (Istituto delle Suore Orsoline di San Girolamo in Somasca).

I de første ti årene var Katarina og Giuditta Cittadinis institutts intense utdannelsemessige apostolat konsentrert om Somasca og Ponte San Pietro, en stor landsby i provinsen og bispedømmet Bergamo. Fra 1902 ekspanderte det gradvis til mange deler av Italia og ut over landets grenser. I dag virker Katarinas åndelige døtre også blant italienske utvandrere i Sveits og i Belgia, blant de fattige i Latin-Amerika (Brasil og Bolivia) og i Asia (India og Filippinene).

Selv om Katarinas ry for hellighet vedvarte, ble hennes saligkåringsprosess innledet først i 1967. Med et dekret av 21. april 1967 konstituerte biskop Clemente Gaddi av Bergamo en historikerkommisjon, som avsluttet sitt arbeid den 5. mai 1969. Den 5. august 1971 åpnet bispedømmets prosess, og den ble avsluttet i desember 1978. Den 2. januar 1979 ble prosessen åpnet i Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Den 17. desember 1996 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Samuele Piovani som et mirakel på hans forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. april 2001 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er 5. mai.