Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Kieran av Clonmacnoise (~515-~549)

Minnedag: 9. september

Den hellige Finnian gir sin velsignelse til Tolv apostler av Irland. Glassmaleri i kirken St. Finian i Clonard i Meath, laget av Hogan i 1957. Foto: Andreas F. Borchert
En av «Tolv apostler av Irland»

Den hellige Kieran (Kyran, Ceran, Ciarán, Cíarán, Queran, Quérán; lat: Queranus) eller Ciarán mac int Shaír ble født rundt år 515 (i alle fall en gang mellom 510 og 520) i Fuerty i det nåværende grevskapet Roscommon i provinsen Connacht (eng: Connaught) i det vestlige Irland. Navnet betyr «den lille mørke», «mørk prins» eller «den mørkhårede», fra irsk ciar, som betyr mørk eller svart. Kieran var en av syv barn av Beóit [Béoán] og hans hustru Darerca [Dar Erca]. Faren var vognmaker og etter legenden også omreisende tømmermann, og mac int Shaír eller Mac an Tsair betyr «tømmermannens sønn». Men det kan være en av ulike måter som legendene synes å skape paralleller mellom Kierans og Kristi liv. Familien var muligens av før-keltisk avstamming og tilhørte folket Cruithnian fra Latharnae, som ga sitt navn til den nåværende byen Larne i grevskapet Antrim i den delen av provinsen Ulster som er en del av Storbritannia. De hadde flyktet til Connacht på grunn av forfølgelse fra høvdingen i Antrim. Kierans mor Darerca ble senere sagt å ha vært den hellige Patricks hellige søster Darerca, men dette var ren propaganda av kjent merke.

I sine tidligste år var Kieran overlatt til en diakon ved navn Justus, som hadde døpt ham. Som femtenåring forlot Kieran hjemmet, ifølge legenden sammen med en gråbrun ku som skulle sørge for melk, for å få sin opplæring i klosteret til den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). Der traff han alle de helgenaktige ungdommene som sammen med ham selv senere skulle bli kjent som «De Tolv apostlene av Irland». Dette er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian. I virkeligheten levde noen før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter.

I klosteret underviste Kieran datteren av kongen av Cuala, ettersom han ble betraktet som den lærdeste munken i Clonard. Han vant fort de andre munkenes aktelse, og Finnian satte ham også svært høyt. Når Finnian måtte reise bort fra klosteret, var det til den unge Kieran han delegerte sin autoritet til å undervise og «meddele bønnene». Da tiden kom da Kieran var ferdig utdannet og meddelte at han skulle reise, ville Finnian trekke seg som abbed og overlate hans cathair eller stol til ham. Kieran avslo og sa at Finnian ikke skulle forlate klosteret for andre enn Gud, som hadde foretrukket ham fremfor dem alle. Selv følte han seg ikke moden for et slikt ansvar, og dessuten visste han at han hadde arbeid å gjøre andre steder.

Da Kieran forlot Clonard rundt 534, dro han i likhet med de fleste av samtidens irske helgener til Inishmore (Inis Mór) på Aran Island i grevskapet Galway utenfor vestkysten av Irland. Der tilbrakte han syv år under den hellige Enda av Killeany og ble viet til prest. En natt hadde de to hellige den samme visjonen «av et stort tre fullt av frukter, ved siden av en bekk midt i Irland, og det beskyttet øya Irland, og dets frukter strakte seg over sjøen som omga øya, og fuglene fra hele verden kom for å ta med seg noe av dets frukter». Da Kieran fortalte Enda om visjonen, sa mesteren til ham:

«Det store treet som du ser, er deg selv, for du er stor i Guds og menneskenes øyne, og hele Irland vil bli fylt av din heder. Denne øya vil bli beskyttet under skyggen av din gunst, og mengder vil bli mettet av nåden av din fasting og bønn. Gå da, med Guds ord, til bredden av en bekk, og grunnlegg en kirke der».

Kieran adlød, og rundt 541 dro han fra Aran Island. Da han nådde fastlandet, dro han langsomt østover. Først dro han for å besøke den hellige Senan på Scattery Island. Ifølge en av de mange legendene og miraklene som er knyttet til Kieran, ga Senan ham en ny kappe, og Kieran betalte senere tilbake denne vennligheten ved å sende en ny kappe flytende ned elven Shannon til Senan.

Etter dette besøket dro Kieran inn i landet til et kloster midt i Irland ved navn Isel. Men munkene der fant at hans sjenerøse veldedighet var en alt for stor belastning for deres ressurser. De sa: «Kom deg vekk, for vi kan ikke tåle deg her hos oss». Da fortsatte Kieran langsomt sin reise østover. På veien grunnla han et kloster på Inis Aingin (Hareøya) i sørenden av Lough Ree, og der tilbrakte han over tre år.

En gang mellom 544 og 548 dro han derfra sammen med åtte ledsagere og dro videre sørover. De kom til en ensom ødemark ved elven Shannon, og da de nådde en vakker gresskledd åskam kalt Ard Tiprait eller «vårhøyden», sa han til sine ledsagere: «Her skal vi bli, for mange sjeler vil dra til himmelen herfra og det vil være besøk fra Gud og mennesker i all evighet på dette stedet». Stedet var Clonmacnoise (Clonmacnois; irsk: Cluain Mocca Nois [Mic Nois, Mhic Nos, Mhic Nóis] = «Nós' sønners eng») på østbredden av elven Shannon sør for Athlone, rundt halvveis mellom Athlone og Banagher, i baroniet Garrycastle i grevskapet King's County, nå Offaly (irsk: Uíbh Fháilí), i provinsen Leinster. Han valgte denne heller ugjestmilde regionen fordi han mente at det var et mer passende bosted for disipler av korset enn de overdådige slettene ikke langt unna.

Kieran (t.v.) og Diarmait mac Cerbaill avbildet på «Bibelkorset» (The Cross of the Scriptures) idet de slår ned en stolpe ved grunnleggelsen av Clonmacnoise

Tradisjonen forteller at Kieran startet sin grunnleggelse den 23. januar 544 og at klosteret og skolen var ferdigbygd den 9. mai samme år. Kort etter sin ankomst møtte Kieran Diarmait mac Cerbaill (Cerball), senere den første kristne High king av Irland, som hjalp ham med å bygge den første trekirken på stedet og oppmuntret Kieran på alle vis og lovte ham store landområder som en donasjon. Clonmacnoise skulle bli et av Irlands største og viktigste klostre. Kieran skal ha gitt sine munker en ekstremt streng regel, kjent som «Kierans lov», men selv om den representerer den strenge ånden som hersket i hans og andre irske klostre i denne perioden, er den trolig ikke hans.

Alle Kierans biografier er enige om at Kierans styre av sitt kloster var av svært kort varighet, for han døde etter bare syv måneder som abbed av Clonmacnoise. Han ble rammet av «den gule pesten» som allerede hadde desimert Irlands hellige. Han døde i sitt kloster en 9. september rundt 549 (545?), ifølge legenden da han var rundt 33 år. Dette kan imidlertid være nok et forsøk på å gjøre ham lik Kristus. Han skal ha blitt gravlagt i bygningen som nå er kjent som Temple Ciaran.

En rørende og trolig autentisk beretning om hans siste tid er bevart, til denne er lagt til en eventyrlig gjenoppliving i 24 timer. Andre slike legender fortelles om Kieran, og andre illustrerer hans religiøse ånd mer overbevisende. Da han var student, skal en tam ung rev ha pleid å ta med hans skrifter til hans mester inntil den var gammel nok til å spise vesken som inneholdts helgenens skrifter. Det fortelles også at de andre «helgener av Irland» var så misunnelige på ham at de alle, unntatt den hellige Kolumba, ba og fastet for at han skulle dø ung. Før han døde skal han ha bedt sine disipler om å flykte i de forfølgelsene som ville komme, og etterlate hans levninger på en fjelltopp «som en hjorts» og bevare hans ånd heller enn hans knokler.

Clonmacnoise fra luften © Irish Tourist Board

Kieran var en mann av bønn, faste og arbeid, velutdannet innen både lærdom og disiplin, ydmyk og fylt av tro. Den hellige Cummian av Clonfert, den hellige Brendan Sjøfarerens etterfølger, kaller ham en av den irske Kirkens Patres Priores («fremste fedre»), og den salige Alkuin av York (ca 735-804), den mest berømte av alle studentene fra Clonmacnoise, utroper ham til Gloria Gentis Scotorum («det irske folks heder»). Den hellige Comgall av Bangor (517-ca 602), en annen av De tolv Apostlene av Irland, kan ha vært Kierans disippel i Clonmacnoise. Hans kloster var så innflytelsesrikt at mer enn halvparten av alle klostrene i Irland angivelig skal ha fulgt den strengt asketiske regelen som tradisjonelt tilskrivers Kieran. Hans minnedag er dødsdagen 9. september, men 8. september nevnes også. Det arrangeres fortsatt en årlig valfart til Clonmacnoise på Kierans festdag. Han kalles noen ganger Kieran «den Yngre» for å skjelne ham fra den hellige Kieran av Saighir.

Kieran etterlot seg få spor i de litterære annalene til den berømte skolen han grunnla, men dens suksess ligger i den karakteren han ga den som et seminar for en hel nasjon, ikke bare en bestemt stamme eller distrikt. Clonmacnoise ligger midt i Irland, i grevskapet Offaly i den østlige provinsen Leinster, men grenser til to andre av Irlands fem historiske provinser: Connacht i vest (grevskapet Roscommon) og Meath i nord (grevskapet Westmeath). Meath er i dag ikke en egen provins, men en del av Leinster. Den sentrale beliggenheten og den lange avstanden til Kierans folk i Latharnae bidro til uavhengigheten. I likhet med klosteret Clonfertmulloe nord i provinsen Munster var abbedverdigheten ikke knyttet til en bestemt familie. Den uvanlige ordningen med ikke-arvelig abbedembete vitnet om grunnleggeren av Clonmacnoises beskjedenhet. Abbedene ble valgt nærmest etter en rota fra de ulike provinsene, og dermed ble det opprettet forbindelser til flere kongeriker.

Clonmacnoise utvidet sin innflytelse ikke bare til Meath, men også spesielt til Connacht. I de middelirske helgengenealogiene ble det sagt at Connacht fulgte Kieran, mens Uí Néill fulgte Kolumba. Clonmacnoises herredømme over kirker i Connacht hadde nylig spredt seg, skrev Tírechán rundt 690. Clonmacnoises prestisje innen Connacht demonstreres av de kirkelige ediktene, cánai, som ble promulgert i provinsen i Kierans navn på 700-tallet. Men klosteret ble også begunstiget av Uí Néill og spesielt av Cland Cholmáin. Vestkorset ble satt opp bekostet av en sen 800-tallskonge av Tara, Flann Sinna, som svært sannsynlig er avbildet sammen med abbeden på et av dets paneler.

Lærerne i Clonmacnoise ble utelukkende valgt for sin lærdom og nidkjærhet, og klosterskolen tiltrakk seg lærelystne fra hele Irland, men også fra fjerne strøk i Frankrike og England. Den ble raskt et viktig kunnskapssenter og den betydeligste av alle de gamle skolene i Erin. Helt fra begynnelsen nøt skolen de irske biskopenes tillit og gunsten til konger og fyrster som gjerne ville gravlegges i dens skygge. I Clonmacnoises «hellige leire» hviler High king Diarmait og hans rival, kong Guaire av Connacht, Turlough O'Conor og hans ulykkelige sønn Roderick (Rory O'Connor), den siste kongen av Irland (d. 1198), samt mange andre kongelige velgjørere som mente at Kierans bønner ville bringe til himmelen alle som var gravlagt der.

Men prøvelsene og forfølgelsene som Kieran spådde før sin død, skulle også virkelig komme. Mot slutten av 600-tallet falt et stort antall av studentene og lærerne som ofre for en pest som rammet, og på 700-tallet brant klosteret tre ganger – trolig rene uhell, for bygningene var hovedsakelig av tre. På 800- og 900-tallet ble klostret utsatt for mange angrep fra vikingene, men kanskje enda oftere fra noen av de irske høvdingene. En av disse, Felim MacCriffon, plyndret klosteret tre ganger, og ved den siste anledningen blir vi fortalt at han slaktet ned munkene som sauer. Klosteret ble også utsatt for utallige angrep i mange irske og anglo-normanniske kriger. Til og med munkene selv ble smittet av tidens krigerske ånd, noe som ikke bare fant uttrykk i et væpnet forsvar, men til tider også i offensiv krigføring. Dette var onde dager for Clonmacnoise, men med Kierans velsignelse og under «skyggen av hans gunst» overlevde klosteret alle prøvelsene, og hele tiden var det Alma Mater for «helgener og vismenn» (saints and sages).

I annalene for 794 er registrert dødsfallet til Colgu den Vise, poet, teolog og historiker, som skal ha vært Alkuins lærer i Clonmacnoise. En annen alumnus (student) av enorm lærdom, hvis gravstein fortsatt kan ses der, var Suibhne, sønn av Maclume, som døde i 891. Han beskrives som «skottenes (det vil si irenes) viseste og største lærer», og Ulster-annalene kaller ham en «ytterst fremragende skriver».

Tighernach O'Braein (d. 1088), den mest pålitelige og eldste prosakronikøren fra de nordlige nasjoner, var abbed av Roscommon og Clonmacnoise, og den verdensberømte irske munken og geografen Dicuil, som levde på slutten av 700-tallet, tilhørte trolig også Clonmacnoise. I denne skolen ble Chronicon Scotorum skrevet, en verdifull krønike om irske spørsmål fra de tidligste tider til 1135, og det samme ble Leabhar na h-Uidhre, som bortsett fra Armagh-boken er det eldste irske historiske manuskriptet som er bevart. På 1100-tallet var Clonmacnoise et stort senter for keltisk kunst, arkitektur, skulptur og metallarbeid. Fra denne perioden og denne skolen stammer steinkorsene fra Tuam og Cong, prosesjonskorset fra Cong og kanskje Tara Brooch og kalken fra Ardagh.

Legenden forteller at det var Kierans ku, som han hadde med seg som betaling da han dro til Clonard og som ga melk til alle i klosteret, som var opphavet til det pergamentet som ble brukt til Leobr na h'Uidre eller Book of the Dun Cow, det eldste bevarte manuskriptet på irsk, samlet av en skriver i Clonmacnoise i 1106.

Alle de tidlige bygningene i klosteret, inkludert kirkene, var av tre og er derfor ikke bevart. De ble erstattet av steinbygninger fra 900-tallet og fremover da Clonmacnoise ble bispesete. Etter 1100-tallet begynte klosteret å forfalle. Engelskmennene bygde en borg ved siden av klosteret på 1200-tallet. Clonmacnoise fortsatte som kloster frem til reformasjonen. Anlegget ble til slutt plyndret i 1552 av en engelsk garnison fra Athlone som reduserte det til en ruin. Betydelige ruiner av tårn og kors og kirker er bevart fra klosterets tidligste dager, men det finnes ingen spor av Kierans lille kirke som var Clonmacnoises kjerne. Klosterruinene er de mest omfattende av sitt slag i Irland og består av en katedral, åtte kirker, to rundtårn, tre høye kors og hundrevis av tidlige kristne korsformede gravsteiner. Det finnes også rester av borgen fra 1200-tallet. Selv om Kierans skrin ble plyndret flere ganger i tidlig middelalder, regnes bispestaven Clonmacnoise Crozier i Nasjonalmuseet i Dublin å komme derfra. Pave Johannes Paul II (1978-2005) feiret messe i ruinene av Clonmacnoise under sitt besøk i Irland i 1979.

Kierans første grunnleggelse, Inis Aingin, forble under Clonmacnoises jurisdiksjon om man skal dømme etter en annalnotis som forteller om profaneringen av øya i 899, da det ble holdt en synode ledet av den hellige biskop Coirpre Crom mac Feradaig of Clonmacnoise (d. 904), som har minnedag den 6. mars.

Ingen av Kierans bevarte biografier, tre latinske og et irsk, er gamle. De har alle tre hovedseksjoner: Først kommer helgenens opprinnelse og utdannelse, deretter hans periode på Inis Aingin og endelig hans grunnleggelse av Clonmacnoise og hans død bare et år senere. Den første delen var hovedsakelig ment å styrke allianser mellom Clonmacnoise og andre store kirker: Kieran var derfor blant elevene av Enda av Aran og Finnian av Clonard.

Men den biografien som ble redigert og oversatt av den engelske historikeren Charles Plummer (1851-1927) i hans Vitae Sanctorum Hiberniae, en 1200-tallsbiografi som var en omarbeidelse av eldre materiale, avslører også en politisk troskap. Kierans far, som opprinnelig arbeidet som tømmermann i Meath, forlot den provinsen til fordel for Connacht på grunn av de tunge skattene som ble pålagt av en konge av Tara, Ainmire mac Sétnai. Denne tidelige skatteflyktningen etablerte seg deretter i Mag nAí, hvor Kieran ble født. Ainmire, fra Cenél Conaill i nord, var imidlertid ikke konge av Tara før godt etter Kierans død. Han kan ha blitt valgt som en konge assosiert både med Kolumba av Iona og Durrow, og derfor med Kolumbas nye kloster i Kells, for å sende taktfullt kodete beskjeder til Cland Cholmáin, det kongelige dynastiet i Meath. Implikasjonen er trolig at kongene av Meath (Cland Cholmáin) skulle avstå fra å ilegge tunge skatter på Clonmacnoise, eller kanskje ikke skatter i det hele tatt. Den andre seksjonen er sentrert om Kierans første kloster på Inis Aingin i Lough Ree, som var sterkt foretrukket av monastiske grunnleggere, og dermed mellom Connacht og Meath. Til slutt, i den tredje seksjonen, med grunnleggelsen av Clonmacnoise vendte helgenen tilbake til Meath, hvor hans far var blitt drevet bort fra av skatteinnkreveren.

Plummer bemerket korrekt at de følelsene som Kieran uttrykte før sin død, var uvanlige for irske helgener. Mange av dem så sin egen hellighet langt borte fra, med engler som var ivrig etter å eskortere dem til himmelen, men ikke Kieran. For ham var døden forbundet med engstelse for det ukjente og skjelving for Guds dom. Det er mulig, som Plummer foreslo, at dette er et fragment av tidlig og ukonvensjonelt materiale som er bevart i den sene middelalderske teksten. Mye av stoffet i biografiene hadde imidlertid mer å gjøre med historien om Clonmacnoise enn om Kieran. Ved å plassere hans fødsel i Mag nAí søkte de trolig å alliere klosteret med det dominerende dynastiet i Connacht fra 700-tallet, Uí Briúin Aí.

Alle Kierans fire bevarte biografier forteller om hans utallige angivelige mirakler. De følgende historiene stammer fra Plummers Vitae Sanctorum Hiberniae:

En dag i barndommen da Kieran gjette kyrne et stykke fra huset til diakon Justus, forsto han at han kunne høre sin lærers instrukser like tydelig som om han skulle ha vært i Justus' hus. Ved en annen anledning, da Kieran var ute på kyrnes beitemarker, kom en rev ut fra skogen og nærmet seg ham. Han behandlet dyret vennlig slik at det vendte tilbake ganske ofte. Kieran ba reven om å gjøre ham en tjeneste ved å bære hans Salmenes bok frem og tilbake mellom ham og Justus. Men en dag var reven fra seg av sult, så den begynte å spise lærremmene som var spent rundt boken. Mens reven spiste, ble den angrepet av en gruppe jegere med en flokk hunder. Hundene jaget reven nådeløst, og den kunne ikke finne ly noe annet sted enn i hetten på Kierans kappe. Dermed ble Gud herliggjort to ganger – ved at boken ble reddet fra reven og ved at reven ble reddet fra hundene.

Da tiden kom for Kieran til å forlate hjemmet og dra til klosteret i Clonard, spurte han sine foreldre om han kunne få en ku som han kunne ta med seg som et bidrag til kommuniteten. Hans mor avslo denne anmodningen, så Kieran velsignet en ku i flokken, og den fulgte ham til Clonard, fulgt av sin kalv. Kieran ønsket ikke å ta med seg både kua og kalven, så han tok sin stav og trakk en strek på bakken mellom de to dyrene. Etter dette ville verken kua eller kalven krysse denne linjen, og kalven vendte hjem. Kua, The Dun-Cow of Kieran, ble med til Clonard, og den melken som den produserte, skal ha vært nok til å forsyne alle munkene i klosteret, og alle gjestene i tillegg.

Under en hungersnød, da det var Kierans tur til å bære en sekk havre til møllen for å sørge for litt mat til munkene, ba han om at havren skulle bli til hvete. Mens Kieran sang salmene med et rent hjerte og sinn, ble den ene sekken med havre på mirakuløst vis forvandlet til fire sekker med den fineste hvete. Kieran dro hjem med melet og bakte brød som de eldre munkene sa var det beste de noen sinne hadde smakt. Disse brødene tilfredsstilte ikke bare deres sult, men de ble sagt å kunne helbrede enhver syk person i klosteret som spiste av dem.

Kieran forlot den hellige Senan for å bo en tid sammen med sine brødre Luchen, abbed, og Odran, prior, i klosteret Isel, hvor han ble utnevnt til almisseutdeler. En dag satt Kieran ute i solen på kirkegården og leste, da han plutselig fikk se noen trette reisende som gikk inn i gjestehuset. Han skyndte seg opp, men glemte boken, som ble liggende åpen inntil neste morgen. I mellomtiden var han opptatt med å etablere gjestene i rommene deres, bade deres føtter og tjene dem ivrig, mens natten falt på. Samme natt falt det voldsomt med regn, men etter Guds vilje ble boken funnet tørr og uskadet, ikke en dråpe regn hadde falt på den, mens bakken rundt den var våt. For dette priste Kieran og hans brødre Kristus.

En dag da Kieran arbeidet på markene, kom det til ham en fattig mann og spurte om almisser. Akkurat da hadde en vogn med to hester blitt brakt som gave til Kieran fra en viss rikmann, sønn av Crimthann, konge av Connacht. Disse hestene og vognen ga Kieran til den fattige mannen. Men Kierans brødre tålte ikke hans enorme nestekjærlighet, for hver dag delte han ut det de eide til de fattige, og derfor sa de til ham: «Bror, gå bort fra oss, for vi kan ikke leve på samme sted som deg og fø og sørge for våre brødre for Gud på grunn av din grenseløse ødselhet». Til det svarte Kieran: «Hvis jeg hadde blitt værende på dette stedet, hadde det ikke vært Isel (= det lavtliggende): ikke lavt, men høyt, stort og hederlig».

Og med det velsignet Kieran sine brødre, og med vesken med sine bøker over skulderen dro han derfra. Da han hadde gått en stund, møtte han en hjort på stien som sto vennlig og ventet på ham. Kieran satte vesken sin på ryggen til dyret, og der hvor hjorten gikk, fulgte Kieran etter. Hjorten kom til Lough Ree, som er øst i Connacht, og dro over mot Hareøya, som ligger i innsjøen. Da visste Kieran at Gud hadde kalt ham til denne øya. Han velsignet hjorten og sendte den av sted, og deretter dro han over til øya og bosatte seg der. Og hans hellighets ry spredte seg over landet, og fra nær og fjern kom gode menn til ham, og Kieran gjorde dem til sine munker.

En dag de rodde over sjøen, holdt en av brødrene Kierans evangeliebok skjødesløst slik at den falt i vannet. Det gikk lang tid før den ble funnet. Men en sommerdag kom kyrne ned til sjøen for å avkjøle seg i vannet fra den sterke sommervarmen. Da de kom opp av vannet, hadde lærvesken som boken lå i, hektet seg i foten til en av kyrne, og dermed dro kua med seg vesken inn på tørt land. Inne i det vanntrukne læret ble evangelieboken funnet, ren og tørr og skinnende hvit, uten spor av fuktighet, som om den hadde vært gjemt i et bibliotek. Dette gledet Kieran seg over, og hans brødre med ham.

Etter disse tingene kom en mann fra Munster (…) ved navn Donnan til Kieran som bodde på Hareøya. Til ham sa Kieran en dag: «Hva søker du, min far, på disse kanter?» Og den hellige Donnan svarte: «Mester, jeg søker et sted å være hvor jeg kan tjene Kristus i eksil». Da sa Kieran: «Bli værende her, min far, for jeg skal dra et annet sted. Jeg vet at dette ikke er stedet for min oppstandelse». Så ga Kieran Hareøya med alt som var på den til Donnan og kom til et sted kalt Ard Mantain ved elven Shannon. Men han ville ikke bosette seg der og sa: «Jeg vil ikke bo på dette stedet, for her vil det være en overflod av denne verdens ting og verdslig glede, og det ville være hardt for sjelen til mine disipler å komme til himmelen hvis jeg skulle bo her, for stedet tilhører menn av denne verden».

Og deretter forlot Kieran dette stedet og kom til det stedet som fra gammelt av ble kalt Ard Tiprat, men som nå kalles Clonmacnoise. Da han kom til dette stedet, sa han: «Her vil jeg bo, for mange sjeler skal gå fra dette stedet til Guds rike, og på dette stedet skal min oppstandelse skje». Så der bodde den salige Kieran sammen med sine disipler og begynte å grunnlegge et stort kloster der. Og mange fra alle kanter kom til ham, og navnet St. Kieran var berømt over hele Irland. Og en berømt og hellig by reiste seg på stedet til ære for St. Kieran, og dens navn var Clonmacnoise (…) og i den, enten de var konger eller prinser, høvdingene for sønnene av Niall og av Connacht er gravlagt ved siden av St. Kieran der.

Så i ett år bodde vår helligste beskytter St. Kieran i sin by Clonmacnoise. Og da han visste at hans dødsdag nærmet seg, profeterte han gråtende om de fremtidige onder som etter hans dager ville falle over stedet, og han sa at deres liv ville bli en stakkars ting. Da sa brødrene: «Far, hva skal vi gjøre når disse ulykkene kommer? Skal vi bli værende her sammen med dine relikvier? Eller skal vi finne oss et annet sted?» Til det svarte Kieran: «Skynd dere til et annet fredelig sted og la mine levninger være igjen som om de var de tørre knoklene av en hjort på fjellet. Det er bedre for dere at deres liv skulle være med min ånd i himmelen enn at dere skulle leve i vanære ved siden av mine knokler på jorden».

Og da timen for hans avreise nærmet seg, ba han dem bære seg ut av huset, og mens han så opp mot himmelen, sa han: «Bratt er den veien, og den må være endelig». Brødrene sa til ham: «Far, vi vet at ingenting er hardt for deg, men for oss svake mennesker er det en sår gru i denne timen». Da han igjen var brakt tilbake til huset, løftet han opp hånden og velsignet sitt folk og sitt presteskap, og etter å ha mottatt Herrens offer, ga han opp ånden den niende dagen i september i sitt 33. år».