Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Korbinian av Freising (~675-~725)

Minnedag: 8. september

Das Bärenwunder, Weihenstephaner Altar von Jan Polack, 1489, Öl auf Nadelholz, Diözesanmuseum Freising.
Skytshelgen for erkebispedømmet München-Freising

Den hellige Korbinian (lat: Corbinianus) ble født rundt 675 i Châtres nær Melun nordvest for Troyes i Frankrike. Dette har vi fra hans nær samtidige biograf Aribo, som skrev sin biografi rundt 770 og som anses som svært pålitelig. En annen kilde betegner ham som Britannorum gentere ortus, men det er mindre trolig at han var fra de britiske øyer, selv om hans arbeid må ses innen rammene for det de irske misjonærene gjorde på kontinentet i denne perioden.

Han ble døpt Waldegiso (Waltekis) etter sin far, som døde kort før sønnen ble født, men hans keltiske mor Corbiniana endret senere hans navn til Korbinian etter seg selv. Etter sin mors død levde han fra han var rundt 22 år gammel i 14 år som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i en celle han bygde inntil kapellet Saint-Germain i Châtres på veien til Orléans. Hans hellighet gjorde hans navn berømt, og berømmelsen ble enda større av at det skjedde mange mirakler og på grunn av de kloke råd han ga i åndelige spørsmål. Han tillot noen personer å danne en religiøs kommunitet under hans oppsyn. Men all denne oppmerksomheten distraherte ham, og han begynte å tenke på å finne et nytt sted hvor han kunne leve som en helt ukjent. Han bestemte seg for å gå til fots til Roma.

Legenden forteller at da han var på vei over Alpene via Brennerpasset, ble hans esel drept av en bjørn. Som straff lot Korbinian bamsen bære den tunge reiseutrustningen hele veien til Roma. På veien stjal en adelsmann i Trento hans ene hest og i Pavia stjal en annen adelsmann hans andre hest. Men begge ble rammet av en guddommelig hevn; den første adelsmannen døde, mens den andre mistet 42 av sine hester i elefantiasis. Korbinians ankomst til Roma med bjørnen som pakkdyr vakte stor oppmerksomhet, og han ble mottatt av selveste paven.

Det er ikke klart om han på dette tidspunkt var prest eller sågar biskop. Noen skriver at han ble bispeviet av pave Konstantin I (708-15). En annen versjon av hans historie forteller at den hellige pave Gregor II (715-31) utnevnte ham til biskop av Freising i Bayern. Men hans navn opptrer ikke i noen liste før 784, og dette bispesetet ble ikke opprettet før rundt 739. Det som er mer sannsynlig, er at paven sendte ham som misjonsbiskop for å forkynne i Bayern. Dette skal ha skjedd på hans andre pilegrimsreise til Roma.

For på denne tiden ba hertug Grimoald av Bayern om å få grunnlegge et bispedømme for å fremme kristningen av sitt land. Dermed sendte paven Korbinian til landet, hvor han skulle få hertug Grimoalds beskyttelse. Vanligvis angis 714 som året da Korbinian kom til Bayern. Han begynte et intenst misjonsarbeid, og etter å ha kristnet svært mange etablerte han sitt hovedkvarter i Freising i Øvre Bayern. Der slo han seg ned på en høyde vest for byen, hvor han bygde en liten kirke til den hellige Stefans ære. Dette var opphavet til det senere benediktinerklosteret Weihenstephan. Han ble den første biskopen i bispedømmet, som nå heter München-Freising. Det ble imidlertid ikke et regulært bispesete før den hellige Bonifatius opprettet det i 739.

Selv om Korbinian var utrettelig i sitt apostoliske arbeid, var han nøye med å ikke ta på seg mer enn han kunne klare, så han ikke skulle glemme hva han skyldte sin egen sjel. Han var omhyggelig med å lese tidebønnene, og han satte av flere timer daglig til from meditasjon, slik at han skulle ha de åndelige ressursene som trengtes for å fullføre sine forpliktelser på misjonsmarken.

Korbinian oppdaget at selv om hans beskytter Grimoald var kristen, hadde han brutt kirkens regler ved å gifte seg med sin brors enke, Biltrudis (Piltrud, Pilitrud, Plectrudis). Korbinian nektet å ha noe mer med hertugen å gjøre før han separerte seg fra henne. De månedene som fulgte, var spente og usikre. Hertugen skilte seg riktignok fra Biltrudis, men hun var slett ikke tilfreds og forfulgte Korbinian i håp om at han ville gi etter og tillate henne å bli gjeninnsatt. Hun skjelte ham ut som en fremmed inntrenger, spesielt som en britisk biskop – noe han trolig ikke var. Til slutt konspirerte hun til og med for å få ham drept. Hans eget heftige temperament, som nevnes spesielt av hans biograf, gjorde trolig ikke saken bedre.

Korbinian måtte flykte til Kains ved Mais (i dag Meran) i Sør-Tyrol, der han hadde grunnlagt et lite kloster på tilbakereisen etter sitt siste besøk i Roma. Der ble han i halvveis eksil i to år, inntil Grimoald, som hadde tatt opp forholdet til Biltrudis, ble drept i et slag og Biltrudis ble bortført av frankerne. Deretter ble Korbinian kalt tilbake av Grimoalds etterfølger Hugibert, og han organiserte misjonsarbeid over hele Bayern.

Men hans dager var talte. Den 8. august rundt 725 (en gang mellom 720 og 730) døde den hellige biskopen av en hjertesykdom, 50 år gammel. I henhold til sitt eget ønske ble han gravlagt ved siden av den hellige Valentin av Raetia i Zenoburg ved Mais, der han hadde vært i landflyktighet. Men allerede den 20. november 765 ble hans jordiske rester i triumf overført til Freising av hans andre etterfølger og biograf Aribo (Arbeo). Han ble gravlagt i sin bispekirke, som fra da fikk tittelen Ss Maria og Korbinian. Den er en av Tysklands vakreste domkirker. Det nåværende skrinet som står på Korbinians sarkofag, ble laget i 1863 av München-gullsmeden Harrach.

Pave Benedikt XVIs våpen Hans minnedag er 8. september, men i erkebispedømmet München-Freising feires han på translasjonsdagen 20. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Det er også et kapell viet til ham i Hotting nær Innsbruck, og noen av hans relikvier er i Arpajon, nær hans antatte fødested i Frankrike. I kunsten fremstilles han som prest eller biskop med en bok, eller med en bjørn på grunn av legenden. Han kan også vises med hertug Grimoald ved føttene og en bjørn og et muldyr i bakgrunnen. Hans attributt er en bjørn.

Korbinians bjørn har nå fått internasjonal berømmelse fordi den er inkludert i pave Benedikt XVIs våpenskjold. Daværende kardinal Ratzinger skrev i sin selvbiografi: «Bjørnen symboliserer udyret 'temmet ved Guds nåde', og oppakningen som den bærer, symboliserer 'episkopatets byrde'. Bjørnen med oppakningen, som erstattet hesten hans, eller mer trolig St. Korbinians muldyr, og mot dens vilje ble hans pakkdyr – var det ikke, og er det ikke et bilde av hva jeg skulle være og hva jeg er?»