Den salige Klara Dina Bosatta (1858-1887)

Den salige Klara (it: Chiara) ble født som Dina Bosatta den 27. mai 1858 i Pianello Lario i provinsen og bispedømmet Como i Nord-Italia. Hun var den yngste av elleve barn av Alessandro Bosatta og Rosa Mazzucchi, seks gutter og fem jenter. Familien levde i beskjedne kår, men de var ærlige og religiøse. Hennes far ble vanfør av en hjerneblødning den 21. oktober 1861, bare 47 år gammel. Dina var sterkest knyttet til sin elleve år eldre søster Marcellina. Fattigdom fikk mange italienere til å emigrere på den tiden, og mange i familien Bosatta dro til Argentina. I 1861 dro søsknene Luigi og Sofia, og i 1870 dro Adelaide, Bartolomeo, Antonio, Carisio og til slutt også Tranquillo, den eldste. Den 14. september 1868 mottok Dina fermingens sakrament, og året etter mottok hun sin første hellige kommunion.

Som 13-åring ble Dina i 1871 elev ved Canossa-søstrenes institutt i Gravedona Lario, hvor hun i 1878 tok lærerinnediplom av første grad. Hun opplevde der seks lykkelige år, som var fylt av fromhet og ekte streben etter fullkommenhet, noe som gjorde at ordenskallet vokste frem i henne. Canossa-søstrene var stolt over å kunne ta opp Dina Bosatta i sitt novisiat i Como, men hun var fryktsom og stille, så hennes temperament og karakter hellet mer til kontemplasjon enn til aksjon. Derfor ble hun regnet som uegnet for det ordenssamfunnet som hun var vokst inn i og utdannet i, og hun vendte tilbake til familien i Pianello.

Der hadde sognepresten Don Coppini den 1. juli 1871 grunnlagt en «From forening av Marias døtre» under beskyttelse av de hellige Ursula og Angela Merici. Dinas søster Marcellina hadde sluttet seg til dette fellesskapet, og nå gjorde Dina det samme. Den 28. juni 1878 avla hun løftene sammen med den første gruppen og fikk ordensnavnet Klara (it: Chiara). Hun spesialiserte sin lærerutdannelse på Canossa-søstrenes institutt i Gravedona, og deretter stilte hun seg til tjeneste for Marias døtres hospits som var bygd i Pianello. Der arbeidet hun med utdannelsen av de foreldreløse barna som var anbrakt på hospitset. Samtidig måtte hun snart ta seg av formasjonen av postulanter og søstre i den fromme foreningen.

Da grunnleggeren Don Coppini døde, ble han den 11. november 1881 etterfulgt av den salige Don Aloisius Guanella. Coppini selv hadde vært en revolusjonær i 1848 og sekretær for den legendariske Mazzini før han ble prest. Aloisius ble svært imponert av kongregasjonens arbeid og følte at han måtte gjøre alt han kunne for å kultivere «dette sennepskornet». En uvurderlig samarbeidspartner i dette foretakendet var Klaras søster Marcellina Bosatta.

Aloisius forvandlet den fromme foreningen til en kongregasjon ved navn «Døtre av Maria av Det guddommelige forsyn» (Figlie di Maria della Divina Provvidenza – FSMP), også kalt Guanelliane etter grunnleggeren. Han ga dem en ordensregel og sitt eget preg under valgspråket In omnibus caritas (i alt kjærligheten). Kongregasjonen ble godkjent av Den hellige Stol i 1917. Aloisius Guanella døde i 1915 og ble saligkåret i 1964.

I 1885 ble tre søstre frigitt fra hospitset i Pianello i ett år på anmodning av prosten i Ardenno (Sondrio), Don Lorenzo Guanella, bror av Aloisius. Det var søstrene Marcellina og Klara Bosatta samt Maria Buzzetti, som skulle arbeide i et karitativt hus i Como son Aloisius hadde bygd ved siden av Jesu Hjerte-helligdommen under navnet Citadella della Carità («Kjærlighetens festning»). Som leder ble Klara utpekt, og på kort tid hadde hun med sin beskjedne elskverdighet blitt det åndelige midtpunkt i huset for søstrene, postulantene, gjestene, de ansatte hushjelpene og de fattige som fikk pleie i huset.

I 1886 flyttet hele foretaket fra Pianello til Como, hvor de fant større lokaler, og kalte det «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn» etter eksempel av den hellige Josef Benedikt Cottolengo, som hadde åpnet et lignende hus i Torino i 1828 og som var en av Aloisius' viktigste inspirasjoner i hans omsorg for syke og handikappede. I 1890 tok huset seg av over 200 mennesker.

Høsten 1886 pådro Klara seg smitte i pleien av syke og fikk en alvorlig lungesykdom. Man mente at et klimaskifte kunne få god innvirkning på helbredelsen fra sykdommen, så derfor ble den syke flyttet til Pianello. Men til tross for kjærlig pleie gikk det raskt nedover, og den 20. april 1887 døde Klara i Pianello, bare 28 år gammel.

Aloisius Guanella var blitt så imponert av den avdøde at han arbeidet for å få igangsatt en saligkåringsprosess etter å ha rådført seg med den salige Andreas Karl Ferrari, kardinalerkebiskopen av Milano, og med den hellige pave Pius X (1903-14). Den 3. juni 1967 ble hennes jordiske rester flyttet fra kirkegården til kapellet i kongregasjonens moderhus i Como.

Den 1. september 1988 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 22. januar 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 21. april 1991 av paven i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 20. april.