Den salige Karl Spinola (1564-1622)

Minnedag: 10. september

De salige Karl Spinola, A\skimura.htm Sebastian Kimura\A og deres syv ledsagere, martyrer SJ En av de 205 salige martyrene av Japan

Den salige Karl (it: Carlo) Spinola ble født i 1564 i Madrid i Spania, men han var sønn av den italienske grev Spinola av Tassarola, som var i Madrid som lærer for prins Rudolf, keiserens sønn. Etter innledende skolegang i Spania dro Karl i 1572 til Nola i Italia, og der begynte han på jesuittenes skole mens han bodde hos sin onkel, Filippo Spinola, som var biskop av Nola.

Da nyheten om den salige Rudolf Acquavivas martyrium nådde Italia i 1583, ble Karl så beveget over dette herosiske eksemplet på kjærlighet til Gud at han avgjorde at det ville være hans største lykke å dø for Kristus og sin tro. Derfor valgte han å slutte seg til jesuittordenen (Societas Iesu - SJ), og ble jesuitt i novisiatet i Nola den 23. desember 1584. Han dro til Napoli for å studere filosofi og der avla han sine tre løfter den 25. desember 1586. Siden hans helse ikke var den beste, ble han sendt for å avslutte filosofistudiene på Brera College i Milano, og han tok også teologistudiene der. Han ble presteviet i Milano i 1594, og selv om han hadde bedt om å få reise ut som misjonær, ble han i stedet sendt for å gi sognemisjoner i Cremona.

Til slutt fikk Karl det etterlengtede brevet som overførte ham til misjonen, og sammen med en siciliansk jesuitt, den salige Hieronymus de Angelis, seilte han fra Genova tidlig i 1596. Men dette var bare begynnelsen på en svært lang reise fylt av mange uhell. Først gikk skipet på et skjær og ble tvunget til å vende tilbake til Genova. Karl og hans ledsager fikk bli med et annet skip og havnet i Barcelona. For å komme til Lisboa i tide til å nå vårens seiling til India, krysset de Spania og Portugal til fots. De satte seil mot Japan den 10. april 1596.

I midten av juni krysset skipet Capricorn og satte kursen mot Kapp det gode håp da en voldsom storm ødela roret. Siden reserveroret ikke kunne tåle verken en retur til Lisboa eller reisen til India, bestemte kapteinen seg for å gå til en havn i Brasil. Den 16. juli seilte de inn til Bahia og tilbrakte de neste fem månedene med å vente på at skipet skulle bli reparert. Den 12. desember startet de på nytt, men i mars 1597 kastet en ny storm seg over dem og skipet sprang lekk. Alle mann måtte bemanne pumpene, og skipet drev for vær og vind og ble ført tilbake over Atlanteren. Den 25. mars kom de utslitte passasjerene til havnen i Puerto Rico.

Etter nye fem måneder var fortsatt ikke skipet sjøklart, så misjonærene gikk om bord på et annet skip. Den 21. august 1597 dro åtte skip fra Puerto Rico i retning Lisboa. To dager senere ble skipene spredt av en storm, og skipet med misjonærene om bord seilte alene mot sin skjebne. Den 17. oktober møtte de et engelsk piratskip utenfor Azorene, som tok dem med til Yarmouth i England. Begge misjonærene forlot til slutt England tidlig i januar 1598 med et tysk skip, og en uke senere kom de til Lisboa, havnen de hadde forlatt to år tidligere. De ble i Lisboa i et år, og i slutten av mars 1599 satte de igjen seil mot India. De ankom til Malakka i Malaya i juli 1600, og derfra dro de til Macao og kysten av Kina. Det var ikke før i juli 1602 at patrene Spinola og de Angelis satte sin fot i Nagasaki i Japan - seks år etter at de startet reisen.

På den tiden levde de kristne i fred under shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, og årene mellom 1598 og 1612 var år med stor vekst for Kirken, og det i en slik grad at de har blitt kalt «den gylne tid» for kristendommen i det gamle Japan. Men så lenge shogunen forsatte å være ikke-kristen, var det ingen garanti for at freden ville fortsette. Og den skulle da også snart ta slutt.

Da Karl Spinola kom til Japan i 1602, dro han straks til seminaret i Arima for å studere japansk, og da han snakket språket tilstrekkelig flytende, overtok han et sogn i Arie, hvor han ble i to år. Derfra dro han til hovedstaden Miyako (dagens Kyoto), hvor han var prest ved jesuittkollegiet og underviste i matematikk og astronomi, to fag som spesielt interesserte japanerne. Han ble der i syv år før han i 1611 ble overført til Nagasaki og utnevnt til prokurator for provinsen, det vil si ansvarlig for alle dens verdslige behov. Han forble i denne stillingen inntil han ble arrestert.

I 1612 var antallet kristne i Japan nådd to millioner, og de ikke-kristne lederne tolket denne raske veksten som en nasjonal trussel. De lyktes i å forgifte sinnet til shogun Iyeyasu til å tro at misjonærene forberedte at spanjolene skulle overta landet. Nederlandske og engelske handelsmenn, som aldri var vennlig stemt overfor Spania og katolisismen, var enige om at dette var prestenes intensjon, for dermed håpet de å overta all handelen med Japan straks spanjolene og portugiserne var utvist. Resultatet av disse løgnene var shogunens edikt i 1614 som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Dette var begynnelsen på den store forfølgelsen. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, mens rundt 20 ordensbrødre tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne.

Blant dem som ble igjen i Japan, var Karl Spinola. I fire år unngikk han prestejegerne. Han endret sitt navn til Josef av Korset, og siden han ikke kunne skjule det faktum at han var europeer, gikk han ut bare i mørket. Men om natten den 13. desember 1618 ble han, den salige legbroren Ambrosius Fernández og deres kateket, den salige Johannes Kingoku, arrestert i huset til en portugisisk kristen.

De tre ble ført bort med tau rundt halsen og tatt med til fengselet i Suzota nær Omura, to mil fra Nagasaki. Fengslet var en innhegning laget av stolper, lik et fuglebur, som Karl en gang beskrev det i et brev, med verken vegger eller tak. Fengselet lå ved sjøen, slik at om sommeren led fangene under varmen fra solen, og om vinteren måtte de tåle kaldt regn, snø og iskald vind. De vasket seg aldri og byttet aldri klær. Maten var minimal, et par håndfuller ris. Innhegningen var bare rundt 7x7 m, likevel inneholdt den på et tidspunkt tre dusin fanger. Det var ikke plass til å strekke seg ut, og fangene måtte sitte på huk og lene seg til hverandre. De kristne i Nagasaki bestakk vaktene slik at de kunne smugle inn mat, skrivemateriell og det som trengtes for messen. Etter de første få månedene feiret p. Spinola messe hver dag for sine medfanger.

Etter tretten måneder i fengsel døde broder Ambrosius den 7. januar 1620 av slag. En gang etter hans død, kanskje om høsten samme år, kom det fire nye fanger til fengslet. Det var de salige Antonius Kyuni, Gonzalo Fusai, Peter Sampò og Mikael Shumpo, som en tid og av egen fri vilje hadde levd et kvasimonastisk liv nær Nagasaki. De hadde alle vært aktive kateketer hos jesuittene før ediktet i 1614, og alle hadde dratt i eksil i Macao eller Manila. De vendte tilbake til Japan i 1616/17 og bygde seg en eneboerhytte i utkanten av Nagasaki, hvor de levde et liv av bønn og bot og imiterte et jesuittnovisiat. Fordi de besøkte de syke, oppmuntret de forfulgte kristne og underviste katekumener, ble de feilaktig tatt for å være prester og ble arrestert.

Da de nektet å slutte med å forkynne den kristne tro, ble de fengslet i det tidligere jesuittnovisiatet Alle Helgener, som nå var konfiskert av myndighetene. Etter 18 måneder med internering var de fortsatt uvillig til å oppgi sitt arbeid med katekese, og da ble de sendt til fengselet i Suzota og sperret inne sammen med p. Spinola. I to år var de deretter under hans åndelige veiledning, og med tillatelse fra jesuittenes provinsial, ble de fire opptatt i jesuittordenen av ham som noviser.

Sommeren 1621 kom det enda en jesuitt til fengselet, den salige pateren Sebastian Kimura, den første japaner som var blitt presteviet. Han kom til fengselet sammen med sin kateket, den salige Thomas Akafuji, og en assistent ved jesuittenes residens, den salige Ludvig Kawara. Siden p. Spinola drev et novisiat i leiren, ba Akahoshi og Kawara om å få slutte seg til novisene, og det samme gjorde Johannes Kingoku, kateketen som var arrestert sammen med Karl Spinola og Ambrosius Fernández.

I september 1622 fikk fangene høre at de skulle tas med til Nagasaki. De følte seg sikker på at martyriet snart ville bli deres. Før de forlot innhegningen, mottok p. Spinola løftene som skolastikere fra sine syv noviser. Den 9. september ble de 24 fangene i Suzota, alle med et tau rundt halsen, og jesuittene i prestekjoler som var smuglet inn for anledningen, ført til Nagasaki med en eskorte på 400 soldater. Da de kristne kom til Martyrhøyden, ventet de på en annen gruppe på 33 fanger fra byen. Da de to gruppene møttes, omfavnet de hverandre. Karl Spinola gjenkjente den salige Isabel Fernández blant dem, hustruen til den salige Dominikus Jorjes, som hadde vært hans vert, og hennes 4-årige sønn, den salige Ignatius Jorjes, som han hadde døpt og oppkalt etter jesuittenes grunnlegger, den hellige Ignatius av Loyola. Ordensmennene i gruppen ble dømt til døden over langsom ild, mens de andre ble dømt til å halshogges. Av jesuittene ble bare Johannes Chugoku halshogd, og det var fordi det ikke var nok bål. Den 10. september 1622 ble den store martyriumsdagen, og 22 av de brente og 30 av de halshogde ble saligkåret i denne gruppen.

Da Karl var bundet til bålet, intonerte han salmen Pris Herren, alle folkeslag, og martyrene sluttet seg til i en sang av takksigelse til Gud for å ha blitt valgt til å gi dette spesielle vitnesbyrdet på sin kjærlighet. Bålene ble påtent, men veden var arrangert slik at ofrenes lidelser skulle forlenges. Fordi Karl var sterkt svekket etter fire år i fengsel, var han den første i gruppen som døde, innen en halv time etter at bålene ble tent. Sebastian Kimura var den siste som døde, etter å ha utholdt sitt martyrium i tre timer. I hele denne tiden forble han urørlig med armene utstrakt i form av et kors.

Karl ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 62 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».

De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Karls minnedag er 11. september, men dødsdagen 10. september nevnes også. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.

av Webmaster publisert 18.10.2000, sist endret 28.11.2015 - 02:49