De tre martyrbarna av Tlaxcala (~1516-1527/29)

De salige Kristoffer, Antonius og Johannes (sp: Cristóbal, Antonio y Juan) var tre unge gutter som led martyrdøden i Tlaxcala i Mexico i 1527 og 1529. De var Mexicos protomartyrer, det vil si de første som mistet livet for sin kristne tros skyld.

Da spanjolene tok Mexico i besittelse på begynnelsen av 1500-tallet, fant de der tre selvstendige riker under ledelse av aztekerne. Deres statsform var et monarki som støttet seg på militær makt. Storhetstiden for aztekernes rike fikk en brå slutt da den spanske eventyreren Hernán Cortés dukket opp i Mexico i mars 1519 med rundt 500 soldater og hundre sjøfolk. Han forsto fort at hans beste håp om å erobre landet lå i å utnytte den politiske krisen i aztekernes imperium.

Med en blanding av makt og god PR, pluss hjelp fra sin indianske elskerinne «La Malinche», vant han etter hvert allierte blant de underkuede folkene som hatet de aztekiske undertrykkerne, i første rekke tlaxtekerne. Senere samme år startet Cortés fremrykkingen mot den store øybyen Tenochtitlán sammen med sin lille spanske styrke og rundt tusen tlaxtekere. Aztekerkongen Montezuma prøvde å vinne tid, men han avgjorde snart at Cortés var om ikke inkarnasjonen av aztekernes gud Quetzalcoatl, så i det minste hans budbringer. Han mottok Cortés fredelig, men forsiktig, og han viste spanjolene gjestfrihet.

Men ved hjelp av dumdristig tapperhet og dyktig utnyttelse av tilfeldigheter beseiret Cortés aztekerne da han ved hjelp av La Malinche skapte en situasjon hvor Montezuma ble hans fange. Han erobret endelig Tenochtitlán den 13. august 1521 og aztekerne mistet sin uavhengighet for godt. Nå sto det om deres kultur og til og med den fortsatte eksistens av deres nasjonalitet. Spanjolene delte raskt «Ny-Spania» opp i en rekke administrative enheter, hver med en visekonge.

Erobrerne fra Spania og Portugal begikk mange ugjerninger, men til deres ære må det sies at de alltid var ute etter å hjelpe de katolske misjonærene i de erobrede områdene. Over alt tok de med seg misjonærer, slik at disse kunne skape grunnlaget for en ny permanent kultur både på det åndelige og på det materielle området. Særlig Cortés, en edelsinnet mann blant conquistadorene, la stor vekt på evangeliseringen av det underkastede folket, noe som også går frem av hans korrespondanse med den spanske kongen, keiser Karl V (1516-56). Blant forkynnerne som fulgte Cortés allerede på hans første reise, var den mest fremtredende mercedarianeren Bartolomeus de Olmedo OdeM. Han klarte å legge bånd på Cortés’ voldsomme iver etter å ødelegge hedenske templer og gudebilder. Det lyktes ham å døpe datteren av en stammefyrste.

De første fransiskanerne som dro som misjonærer til Mexico, kom merkelig nok ikke fra Spania eller Portugal, men fra de sørlige Nederlandene. Den keiserlige flåten som i mai 1522 dro ut fra Calais i retning Mexico, hadde tre fransiskanere fra klosteret i Gent om bord, nemlig Johannes Dekkers (de Tecto), universitetsprofessor ved Universitetet i Paris, Johannes van der Auwera (de Aora) og Peter van der Moere (de Gent). Disse tre fransiskanerne skapte i 1524 grunnlaget for kristningen av Mexico.

Etter anmodning fra keiser Karl V utstedte pave Hadrian VI (1522-23) i mai 1522 bullen Exponi nobis, som autoriserte avreisen av enda tolv fransiskanske misjonærer fra Spania. I 1524 gikk disse under ledelse av Martin de Valencia i land i San Juan de Ulua. De er kjent under navnet «Los doce», de tolv apostlene av Mexico. Instruksjonen som ordensgeneralen Quinones sendte med de tolv misjonærene, berømmer meksikanerne som sin kulturs Magna Charta. Da misjonærene ankom, red Cortés dem i møte, og til forbløffelse for aztekernes stormenn steg han ned fra hesten og knelte ydmykt ned foran gruppen av munker, som i de innfødtes øyne bare var fattige, uanselige mennesker. Fransiskanerne delte seg i fire grupper og dro til Tenochtitlán (Mexico By), Texcoco, Huetzingo og Tlaxcala. Fransiskanerne ble snart fulgt av en gruppe dominikanere (1526) og augustinereremittene (1533). Territoriet ble delt for misjonsformål blant disse tre tiggerordenene. Det ble opprettet sogn, og det varte ikke lenge før skoler, hospitaler og klostre var blitt etablert.

De første misjonærene sto overfor en svært vanskelig oppgave i Mexico. De måtte starte med å lære seg ikke bare ett, men flere meksikanske språk, som alle skilte seg fullstendig fra de romanske språkene, slik at alle tilknytningspunkter manglet. Gjennom personlige kontakter fremfor alt med ungdommen, lærte misjonærene de forskjellige språkene å kjenne og begynte misjoneringen med suksess. Det var imidlertid uunngåelig at noen indianere, og spesielt deres ledere, så på de nye herrene med en viss motvilje.

Til tross for så mange kolonisters dårlige forbilde og de rotfestede uvanene til de innfødte, oppnådde misjonærene snart usedvanlige resultater av sin misjonsvirksomhet. De innfødte var grunnlegende svært religiøse, og over alt i landet var det reist voldsomme monumenter for deres guder. Den gangen anså misjonærene at det tilhørte deres oppgaver å ødelegge alt som det forekom dem var hedensk. Men dette støtte på motstand fra mange i befolkningen.

For å omgå denne motstanden søkte misjonærene å la troen få fotfeste i befolkningen gjennom ungdommen. Derfor opprettet de skoler, som ikke bare drev undervisning i den katolske tro, men lærte også barna å lese og skrive og ulike håndverk. En av konvertittene var en lokal høvding som ga fransiskanerne hus hvor de kunne lede sine misjoner fra. I et av disse åpnet brødrene en pensjonatskole for sønnene fra de øverste klassene. Tanken bak var at de gjennom sønnene kunne nå foreldrene.

De tre barna Kristoffer (Cristóbal), Antonius (Antonio) og Johannes (Juan) var alle elever på skolene til de fransiskanske misjonærene. Alle tre gjorde slike fremskritt i kunnskapen om den katolske tro og i kjærligheten til den ene og treenige Gud, at de i sin ungdommelige iver glemte den nødvendige klokskap. De lengtet etter å bidra til omvendelsen av sitt folk, som for en stor del fortsatt æret avguder og levde på en måte som sto i motsetning til den kristne moral. Denne iveren hos de nyomvendte guttene vakte uforsonlig hat hos visse voksne og utløste grusomme forfølgelser som førte til de tre guttenes martyrium.

Den salige Kristoffer er den første martyren i den meksikanske Kirken. Han ble født rundt 1514/15 i landsbyen Atlihuetzia i nærheten av Tlaxcala. Han var eldste sønn av Axotecatl og Tlapaxilotzin, en av mange hustruer. Hans far var en ledende og svært krigersk høvding som på slutten av 1524 og begynnelsen av 1525 lot sine to yngre sønner gå på fransiskanernes skole i deres kloster i Tlaxcala. Da de besøkte ham og snakket godt for seg, tillot høvdingen også at den eldste sønnen deltok i undervisningen. Han ble spesielt imponert over den kristne tro, og da han var rundt tolv år gammel, mottok han dåpen og fikk dåpsnavnet Cristóbal (Kristoffer). Han ble ofte kalt Cristobalito («lille Kristoffer»).

Det han hadde hørt og lært i religionsundervisningen, ville han gi videre i sin lille landsby som misjonærenes medhjelper. Han våget til og med å formane sin far om å gi opp avgudsdyrkingen og legge av seg sine laster, spesielt drukkenskapen. Faren drakk nemlig så mye brennevin at han var full hver dag. Kristoffer mente at siden hans formaninger til faren åpenbart var uten virkning, måtte han hjelpe til ved å ødelegge alle gudebildene som fantes i huset og ved å knuse alle kannene som faren oppbevarte brennevinet i.

Faren ble rasende. I tillegg ble han hisset opp enda mer av sine tjenere og av en av sine tallrike koner. Hun ville at hennes sønn med Axotecatl skulle foretrekkes fremfor den førstefødte Kristoffer, som var sønn av en annen hustru. Til slutt bestemte faren seg faktisk for å drepe Kristoffer. Han fikk i stand en høytidelig familiesamling, som også sønnene som gikk på fransiskanernes skole i Tlaxcala, skulle hentes hjem til.

Faren tok straks sønnen Kristoffer til side i et rom i huset, grep ham i håret, slengte ham i golvet og ga ham noen voldsomme slag, som alene kunne ha vært dødelige. Han tok imidlertid en tykk kølle og slo løs på gutten med den, særlig på hendene, som gutten prøvde å beskytte hodet med. Til slutt blødde gutten over hele kroppen og armene og beina var brukket. Da den rasende faren var blitt trett av sin grusomme ugjerning, forsøkte gutten å slepe seg ut av rommet, men den hatske konen som hadde hisset opp faren, hindret det. I samme øyeblikk kom Kristoffers mor til og forsøkte å bringe sønnen i sikkerhet. Da slo høvdingen også henne ned. Samtidig ba Kristoffer i smerte: «Herre, min Gud, ha barmhjertighet med meg. Hvis du vil at jeg skal være i live, befri meg ut av hendene på min grusomme far!»

Da høvdingen så at sønnen fortsatt var i live, lot han ham kaste på et brennende bål. Mens flammene tok tak ropte stadig gutten til Gud og den salige Jomfru om hjelp. Til slutt klarte kan med sine siste krefter å velte seg ut av bålet. Noen rullet ham inn i tepper, og slik tilbrakte han natten i smerter fra sine skader og brannsår. Om morgenen ba han om at faren måtte bli tilkalt. Da han kom nærmere, hvisket Kristoffer: «Far, tro ikke at jeg er sint på deg. Jeg er mye mer fylt av glede, for gjennom din handling har du gjort meg mer ære enn gjennom ditt farskap». Han ba deretter om å få noe å drikke, og noen rakte ham en skål kakao. Han drakk den ut, og kort deretter døde han.

Faren gravla ham i hemmelighet inne i huset, slik at ikke kunnskapen om forbrytelsen skulle spre seg. Men ryktet om Kristoffers martyrium spredte seg raskt, for en av hans brødre hadde sett farens første slag mot sin førstefødte gjennom et vindu, og siden fortalt misjonærene om det. Martyriet til den 13-14-årige Kristoffer skjedde i 1527. En av de tolv fransiskanermisjonærene, Andrés de Córdoba, gravde et år senere sammen med indianere på det stedet hvor den unge helten var blitt gravlagt. Der fant man Kristoffers uråtnede legeme. I følge med utallige innfødte ble legemet overført til Tlaxcala, hvor det ble gravlagt i fransiskanernes kirke, nå katedralen i Tlaxcala, det eldste bispedømmet i Mexico.

De to andre martyrguttene, de salige Antonius og Johannes, ble født omkring 1516/17 i landsbyen Tizatlán ved Tlaxcala. Antonius stammet fra en ledende familie, hans bestefar het Xicohténcatl den eldre og regjerte over området rundt Tizatlán. Johannes var av lavere herkomst og skulle senere bli tjener eller «pasje» for Antonius. Begge gikk på fransiskanernes skole.

I 1529, to år etter Kristoffers martyrium, kom to dominikanske misjonærer til Tlaxcala, fra Bernardino Minaya og en medbror. De besøkte fransiskanermisjonæren Martin de Valencia og ba ham om et par elever fra fransiskanernes skole som ledsagere og hjelpere til sitt misjonsarbeid i Oaxaquena, en del av landet som fortsatt var uberørt av kristendommen. Dette ønsket ble forelagt guttene på skolen, og de ble spurt om noen ville melde seg frivillig til denne innsatsen, hvor de største strabaser og kanskje til og med døden ventet. Men denne innsatsen ville også være svært ærefull, fordi det handlet om forkynnelse av den sanne tro for mennesker som ennå ikke kjente den. Antonius og Johannes var straks beredt sammen med en tredje gutt, Diégo, som ikke led martyrdøden. De sa: «Pater, det er jo derfor du har undervist oss i den sanne tro. Vi er beredt til å ledsage de to dominikanermisjonærene og med god vilje ta på oss alt arbeid for Gud, også om det fører til at vi må ofre våre liv».

På grunn av denne innstillingen lot lederen for fransiskanernes skole guttene reise med de to dominikanerne. Gruppen kom etter en tid til Segura de la Frontera (Tepeaca), en spansk militærkoloni. Herfra søkte patrene å begynne evangeliseringen av den innfødte befolkningen. Deres taktikk var å gå inn i indianernes hus og ødelegge deres gudebilder før de begynte å fortelle om kristendommen. De besøkte det nærliggende samfunnet Tecali, hvor de ødela noen avgudsbilder uten å støte på motstand. Deretter kom de til Cuauhtinchán. Ved et hus som virket tomt, ble Antonius stående ved døren og snakke med noen innfødte gutter mens Johannes gikk inn for å samle sammen de avgudsbildene som befant seg der. Men de var gått i en felle. Det kom en gruppe innfødte dit, og to av dem gikk inn i huset bevæpnet med køller, og uten å si et ord slo de Johannes i hjel.

Antonius flyktet ikke i skrekk, men modig sa han til morderne: «Hvorfor har dere drept min ledsager da jeg ville fjerne avgudsbildene fordi jeg vet at de ikke er guder, men djevler?» Full av hat drepte Johannes’ mordere da også Antonius. Da natten falt på, fraktet de likene vekk og kastet dem i en kløft. Den tredje gutten, Diégo, hadde holdt seg i skjul. Han skyndte seg nå bort og traff Bernardino Minaya. Sammen lette de etter likene til de to myrdede guttene. De fant dem og overførte dem til Tebeaca, hvor de ble bisatt i et kapell. Nyheten om Antonius’ og Johannes’ martyrium spredte seg raskt. De to morderne ble senere tatt, stilt for retten og dømt til døden. Begge angret og ba om dåpen før de ble henrettet.

Allerede i første bind av Mexicos eldste kirkehistorie (Historia de la Iglesia en Mexico) av jesuittpateren Mariano Cuevas, som behandlet tiden mellom 1511 og 1548, ble det fremholdt at Kristoffer var lidd martyrdøden in odium fidei (av hat mot den kristne tro). Det ble bekreftet den 3. mars 1990, da den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) undertegnet dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres martyrium og som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Også Antonius’ og Johannes’ død ble anerkjent som martyrium, slik at de kunne saligkåres sammen med Kristoffer.

De tre martyrbarna, Mexicos protomartyrer og blant de yngste martyrer noensinne, ble saligkåret den 6. mai 1990 av pave Johannes Paul II i basilikaen for Vår Frue av Guadalupe i Mexico By. Samtidig stadfestet paven kulten for den hellige Juan Diego, noe som tilsvarte en saligkåring (han er senere helligkåret). Deres minnedag er 23. september, men 21. mai nevnes også.