Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Katarina av Vadstena (av Sverige) (1331-1381)
Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Katarina av Vadstena (av Sverige) (1331-1381)

Minnedag: 2. august

Katarina av Vadstena. Statens Historiska Museer, Stockholm Den hellige Katarina (Karin) ble født i 1331 på gården Ulvåsa i Östergötland i Sverige som den fjerde av den hellige Birgittas og Ulf Gudmarssons åtte barn. Hun vokste opp på foreldrenes gård Ulvåsa Da hun var rundt 4-5 år gammel, ble moren kalt til tjeneste hos kongen, som hun var i slekt med. Birgitta tok sin unge sønn Gudmar med seg, mens de andre barna ble overlatt til ulike klostre. Katarina og den yngre søsteren Ingeborg ble sendt til cisterciensernonnene i Riseberga i Närke, hvor de fikk noe utdannelse. Ingeborg trådte senere inn i dette klosteret, og hun æres også blant Kirkens hellige.

I sorgen etter at Gudmar døde, og i bevisstheten om at hoffet ble mer og mer verdslig og utsvevende, bestemte Ulf og Birgitta seg for å reise bort, og de brukte som unnskyldning sitt ønske om å foreta en pilegrimsreise til Santiago de Compostela. Katarina, som ikke viste noen tilbøyelighet til å bli cistercienser, ble flyttet over til dominikanerinneklosteret i Skänninge, hvor den yngre Cecilia allerede bodde, inntil foreldrene skulle komme tilbake. Men da de vendte hjem, var det ikke for å rekonstruere sitt familieliv, som Katarina kanskje drømte om. Ulf var allerede en syk mann som så det slik at han hadde fått en utsettelse fra Gud og måtte tilbringe sin resterende tid i et kloster. Han ble mottatt i Alvastra og døde der i 1344, men ikke før han hadde arrangert et ekteskap for Katarina.

Hun ble som 14-åring giftet bort til den rike og fornemme Egard (Eggard) Lyderson van Kyren, som var av tysk opphav og var invalid hele livet. Han var svært glad i Katarina og ville følge henne hvor som helst. Inspirert av tidens kyskhetsideal overtalte hun ham til et ekteskap i sølibat. Selv om hun på denne tiden ennå ikke var klar til å bli nonne, foreslo hun for dem begge et liv som knapt kunne skjelnes fra et klosterliv. De fastet og ba, kledde seg og spiste enkelt og sov på gulvet. Riseberga kan ha gitt Katarina en cisterciensisk struktur som hun bygde på etter egne interesser, men det var morens innflytelse som var altoverskyggende. Katarina lengtet etter helligheten til moren, som hun elsket dypt og beundret.

I mellomtiden ble Birgitta selv ført bort fra familieaffærer og til Kirkens videre liv. Etter Ulfs død ga hun bort mye av det hun eide og dro til klosteret Alvastra, hvor hun fikk et rom. Ikledd drakten til en fransiskanertertiar begynte hun å føre et ekstremt asketisk liv. Veiledet av hennes nesten daglige visjoner av Kristus og hans Mor ble hennes blikk rettet mot Roma, kristenhetens sentrum, men først ønsket hun å grunnlegge et kloster i Sverige. Grunnsteinen ble lagt i Vadstena i 1346, og det ble sagt at regelen ble diktert henne i en visjon. Etter en kort periode ved hoffet reiste Birgitta til Roma i 1349. Hennes oppgave var først og fremst å få paven til å vende tilbake til Roma og deretter sikre pavelig godkjennelse og bekreftelse av hennes egen grunnleggelse i Vadstena.

Etter at faren var død og moren dratt til Roma, sørget Katarina dypt, og i lang tid smilte hun aldri, som hun selv senere fortalte den hellige Katarina av Siena. Hennes bror Karl fant henne overspent og søkte forgjeves å overbevise sin svoger om det. (Karl døde i Napoli, hvor Birgitta med sine forbønner oppnådde hans omvendelse). Men Katarina ble fylt av en nesten irrasjonell lengsel etter å være sammen med moren, og kunne med glede svare på pavens invitasjon til kristenheten om å besøke Roma i jubelåret 1350. Egard var allerede syk, men han var alltid villig til å glede henne og oppmuntret henne til å reise.

Da Katarina med noen venner ankom til Roma, var Birgitta på misjon i et benediktinerkloster i Nord-Italia. Birgittas skriftefar Peter Olovsson av Skänninge traff imidlertid Katarina og hennes reiseselskap i Peterskirken og førte dem til Birgitta. Etter å ha gjort unna de foreskrevne besøkene i basilikaene for å oppnå jubileumsavlaten, ble Katarina allerede etter noen uker ivrig etter å reise hjem igjen til Sverige. Man Birgitta overtalte henne til å bli «for Kristi skyld», og selv om Katarina elsket sin mann «høyere enn sitt eget legeme», lot hun seg overtale, støttet av en åpenbaring Birgitta fikk om svigersønnens død. Og da beskjeden om mannens død kom like etter, besluttet Katarina å bli hos sin mor.

Imidlertid førte den nye tilværelsen den 19-årige enken Katarina inn i en depresjon. Hun hadde hjemlengsel og led også under ensomheten i Roma. Hun strevde med å tilpasse seg situasjonen, som på ingen måte var så klar for henne som for moren, for i en av sine visjoner hadde Birgitta fått et løfte om at hun skulle få en ledsager som kunne støtte henne i hennes arbeid. Siden Roma på 1300-tallet var et lastefullt sted, tillot ikke Birgitta henne å gå ut, noe som ikke hjalp på depresjonen. Ung og vakker som Katarina var, hadde hun vært utsatt for overfall og mange ekteskapstilbud fra romerske adelsmenn, som hun avslo. For å holde frierne på avstand, men også av ydmykhet, gikk hun kledd i fillete og loslitte klær Mens Birgitta og hennes skriftefar besøkte kirkene, levde Katarina derfor et liv i ensomhet, fattigdom og selvforsakelse. Om natten sto hun ofte opp og la et teppe under morens rygg, for Birgitta sov rett på det bare gulvet.

Katarina følte seg som en fange og lengtet hjem til de kjølige furuskogene og de rene, klare elvene i Sverige, og sa til seg selv at der var hennes brødre og søstre i stand til å tjene Gud i fred. En kveld vendte Birgitta tilbake til huset etter vesper og fant Katarina i et opprørsk humør. Birgitta spurte hva som var i veien, men datteren svarte ikke. Samme natt hadde hun en drøm hvor Jomfru Maria skal ha kommet med en skjennepreken til henne: «Du ba meg om å hjelpe deg, men hvordan kan jeg det når alt du ønsker er å dra tilbake til Sverige? Du er ikke trofast mot ditt løfte til Gud». Katarina lovte straks å gjøre alt som ble forlangt av henne. Maria svarte: «Lystre din skriftefar og din mor».

Neste dag underkastet Katarina seg sin mor, men Birgitta var redd for å ødelegge sin datter og nølte med å akseptere hennes lydighetsløfte. Hun måtte avlegge det til Peter av Skänninge, deres skriftefar. Kampen pågikk enda en stund, men til slutt kom den dagen da Katarina følte at hun hadde overvunnet all motvilje mot å gjøre det som ble krevd av henne.

Det er ikke lett å se spesifikt hva som ble krevd av Katarina, siden hele hennes eksistens skulle absorberes i morens kall, og selv det mangler klare trekk. Å dømme etter deres virksomhet syntes deres oppgave primært å være forbønn for at paven skulle vende tilbake til Roma. Mange timer hver dag ble satt av til besøk i de romerske basilikaene og andre kirker, men mange timer ble også tilbrakt i ensom bønn. Kontakt med byens ledende familier tjente til å bringe disse tilbake til en sans for kristen moral, som var av langsiktig verdi for å forberede veien til restaureringen av byens kristne karakter, mens pleie av de syke tok tid og ressurser. Det finnes ingen bevis for tradisjonen at Katarina som sin mor var fransiskanertertiar, men deres personlige liv ble kjennetegnet av en ekstrem fattigdom og streng askese. De ble til og med tvunget av sin egen fattigdom til å tigge almisser for å forsørge sin husholdning. I tillegg førte Birgitta en omfattende korrespondanse med paver og geistlige, tilskyndet av hennes nesten daglige visjoner.

Til tross for at hun var sugd opp av sin mors aktiviteter, var Katarina på ingen måte noen blåkopi av Birgitta. Hennes totale selvutslettelse peker på en annen type spiritualitet som var nesten det motsatte av morens. De delte samme mål, de samme idealer og ofte nok også samme midler til slutt, men Katarina gikk åpenbart ikke veien med visjonær familiaritet med den overnaturlige verden. Hun etterlot seg ingen åpenbaringer, ingen beretninger om overnaturlige uttrykksmåter eller om ekstaser hun hadde opplevd. Hun ble ikke bedt om å bringe noe budskap til noen andre. Hennes vei syntes å være en av en dyp tro støttet av utrettelig bønn og selvoppofrelse.

I nesten et kvart århundre sto hun ved sin mors side, fulgte henne over alt på hennes daglige runder eller på valfarter utenfor Roma. Hun delte Birgittas kortvarige glede da pave Urban V (1362-70) vendte tilbake til Roma fra Avignon. Birgitta ble da innvilget audiens og presenterte sin regel for godkjennelse, noe som bare delvis ble innvilget. Imidlertid var paven snart tilbake i Avignon, hvor han døde kort tid etter. Før han dro fra Roma, oppfordret Birgitta ham inntrengende ham til å bli, og truet med at om han vendte tilbake til Avignon, ville han dø snart etter, for å ha forrådt Moderkirken. Birgitta skulle ikke få oppleve at pave Gregor XI (1370-78) kom tilbake til Roma, og hun skulle heller ikke få føle smerten av Det store skisma (1378-1417), selv om hun forutsa det. Hun og Katarina foretok en valfart til Det hellige land i 1372/73 og tilbrakte en tid i Napoli på vei dit. Etter at de kom tilbake ble Birgitta syk og døde i Roma den 23. juli 1373.

Det falt på Katarina å organisere og lede den triumfaktige hjemførelsen av morens jordiske rester tilbake til Sverige. Hun ventet i flere uker før en av morens rådgivere, Alfonso de Vadaterra, kom tilbake til Roma fra Avignon før hun satte av gårde sammen med broren Birger og de nærmeste vennene. I nærvær av Vadaterra og en stor menneskemengde ble kisten åpnet. Den sterke velduften som relikviene sendte ut, satte Katarina i en beveget tilstand og snakket om sin mor som ingen hadde hørt henne snakke før. Hennes inspirerte taler fortsatte på hele reisen tilbake til Sverige, og hun begynte til og med å gi prelater råd om deres oppførsel - nettopp som moren hadde gjort. I Linköping ble de mottatt av en gammel venn, hennes huslærer fra barndommen, den hellige Nils Hermansson. Han var nettopp blitt valgt til biskop, men med motkandidater, og var derfor inne i en dyp depresjon. Katarina rev ham ut av den og ga ham ordre om å tenke på sitt stift. Det ga ham krefter til å oppsøke paven i Avignon, få sitt bispevalg bekreftet og ta fatt. Han ble en from og sterk biskop og døde i hellighets ry.

De ankom Vadstena den 4. juli 1374, og ble mottatt med jubel av de brødre og søstre som allerede hadde begynt et klosterliv der etter pave Urban Vs (1362-70) godkjennelse av ordensregelen i 1370. Katarina hadde i øyeblikket ingen andre lengsler enn å trekke seg tilbake i klosteret i Vadstena. Hun ba om å bli opptatt som novise i kommuniteten, men hun ble utropt til abbedisse ved allmenn tilslutning, og hun overtok ledelsen uten videre formaliteter. I følge Birgittas vilje skulle det være to kommuniteter med hver sin klausur: En kommunitet for høyst 60 nonner og en annen for høyst 25 munker. Det var primært nonneklosteret det dreide seg om. Abbedissen hadde ledelsen av det hele, men med Peter fra Skänninge som generalkonfessor og åndelig forstander for munkene. Disse skulle ta seg av gudstjenestene og sjelesorgen. Kirken skulle være felles og åpen for legfolk, men med gitre så de tre kategorier kunne ferdes fritt uten å komme i berøring med hverandre. Sangen skulle være uten orgel, enkel og verdig. I de få månedene hun tilbrakte i Vadstena forsøkte Katarina å få stablet kommuniteten på beina, materielt og åndelig.

Biskop Nils Hermansson av Linköping begynte nå å føre protokoll over de mirakler som skjedde ved Birgittas grav. Hierarkiet i Sverige søkte å få Birgitta helligkåret, og de vendte seg til Katarina og ba henne presentere denne anmodningen for Den hellige Far. Våren 1375 reiste Katarina for andre gang til Roma. Hun hadde med seg skriftlige vitneforklaringer om tjenester som var innvilget på Birgittas forbønn. Pave Gregor XI var ennå ikke i Roma, så Katarina dro til Napoli for å samle flere vitnesbyrd fra dem som hadde møtt Birgitta der tidligere. Paven kom til Roma i januar 1377, og Katarina fikk sin audiens. Hennes to anmodninger ble overlatt til en kommisjon, som foreslo helligkåring.

Men Gregor XI døde før noe kunne gjøres. Pave Urban VI (1378-89) ble valgt til hans etterfølger, men hans hardhendte oppførsel gjorde at en motpave, Klemens (VII), ble valgt. Katarina fikk audiens hos Urban VI i fullt konsistorium, og hun var så veltalende at paven utbrøt: «Mitt barn, du har sannelig blitt næret av din mors melk!» Urban gjorde mye for kommuniteten i Vadstena og stadfestet en av sine forgjengeres beslutning om at Augustins regel, modifisert av Birgittas egen regel, skulle følges, og han sikret mange privilegier for kommuniteten. Den 3. desember 1378 stadfestet pave Urban VI (1378-89) konstitusjonene for birgittinerordenen (Ordo Sanctissimi Salvatoris - OSsS) og tillot bruken av dem også i eventuelle datterklostre.

Men med Birgittas helligkåring gikk det langsommere. Saken ble tatt opp igjen, men paven handlet ikke. Det var i denne tiden at Katarina møtte den hellige Katarina av Siena, som i likhet med Birgitta ble gitt oppgaven med å bringe pavedømmet tilbake til Roma. Paven hadde planlagt at de to kvinnene skulle reise sammen til dronning Johanna av Napoli for å få henne til å trekke tilbake sin støtte til motpave Klemens, men den svenske Katarina nektet å ta på seg det som hun så på som en håpløs oppgave. Også hun tilskrives åpenbaringer, for eksempel fikk hun vite om kong Magnus Erikssons død i Norge seks uker før nyheten nådde Sverige, og mirakler skal også ha skjedd på denne andre Italia-reisen.

Katarina måtte bli i Roma i fem år og hun deltok selv i morens helligkåringsprosess med utførlige vitneberetninger, men de kirkepolitiske urolighetene forsinket prosessen inntil 1391, så den fikk hun ikke oppleve. I 1380 måtte hun dra hjem, etter at hennes ressurser var uttømt. Hennes mors sak var nå fullført, og nå var resten opp til paven. Hun kom tilbake til Vadstena i juli 1380. Hun var allerede alvorlig syk og kunne på grunn av brekninger ikke motta den hellige kommunion. Hun døde den 24. mars 1381. Man så lys tennes over hennes legeme og utallige lys både før og etter kisten da hun ble båret til graven, men de som bar lysene, var usynlige. Tre biskoper forrettet jordfestelsen da hun ble bisatt i klosterets Blåkyrka ved siden av sin mor, og mirakler skjedde også ved hennes grav.

Den 7. oktober 1391 ble Birgitta helligkåret av pave Bonifatius IX (1389-1404). I motsetning til Birgitta var det ingen diskusjon om Katarina. Noen har bemerket det fragmentariske ved Katarinas liv; selv om hun ble gift ble hennes ekteskap ikke fullbyrdet; ved mannens død kunne hun ikke være hos ham; som nonne nådde hun ikke å bli ikledd ordensdrakten eller avlegge ordensløftene; som abbedisse tiltrådte hun uten valg, og hun døde før den høytidelige innvielse av klosteret i 1384, hun opplevde heller ikke morens helligkåring. Det var noe nesten symbolsk ved at hun også måtte dø uten å kunne motta vandringsbrødet. Men hun fremstår som den unge, uskyldige pike som ga sitt liv til Gud, holdt ut i offervilje og trofasthet og etter Birgittas død viste seg som en dyktig og handlekraftig abbedisse, som klarte å sette form på klosterets munke- og nonnesamfunn i de første grunnleggende år. Det ble sagt at «Katarina Ulfsdatter er en av de reneste og mest selvfornektende skikkelser i svensk historie».

Katarinas biografi ble nedtegnet av munken Ulf Birgersson ved Vadstena kloster i begynnelsen av 1400-tallet, 30 år etter hennes død, på grunnlag av klosterets muntlige tradisjon. Hun ble helligkåret i 1484 av pave Sixtus IV (1471-84) ved at hennes kult ble godkjent for Sverige, og hun ble skrinlagt den 1. august 1489. Hun æres offentlig i Norden og birgittinerklostrene. Hennes minnedag er 2. august. Noen steder minnes hun på sin dødsdag 24. mars. Hennes navn ble skrevet inn i Martyrologium Romanum, men noen formell helligkåring skjede åpenbart aldri. Vadstena eksisterer ennå som nonnekloster, men munker finnes ikke mer. Datterklostre ble opprettet i flere land, først i Danmark.

Katarina fremstilles som birgittinernonne eller abbedisse med en lykt i høyre hånd og en bok i venstre hånd eller som pilegrim med et relikvieskrin. På avbildninger blir hun beskyttet av en hjort, og dette kommer av en hendelse hvor hun ble antastet av en romersk adelsmann, men ble reddet fra hans kjærlighetssyke tilnærmelser av en hjort. Noen ganger avbildes hun med en hind under kappen. Dette viser til en gang da hun var ute på jakt med sin mann, da en hind som ble jaget av hunder, søkte tilflukt under kappen hennes og ble reddet. Noen avbildninger viser henne idet hun tilber den hellige hostie, som hun ikke kunne motta på dødsleiet. Hun anropes mot abort, kanskje på grunn av sitt kyske liv.